Rik og fattig under samme tak og med felles barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

Jeg har vært gravid 6 ganger, permisjon med alle barn. Har allikevel en god lønn som tilsvarer min utdanning og kvalifikasjoner. Så barn er ikke til hinder for inntekt.

Jeg tok ulønnet permisjon 3-4 mnd med hvert barn, men dette viste jeg på forhånd og vi hadde sparepenger til å dekke alle kostnader i denne perioden.

Anonymkode: 8759c...2e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

Får du ikke utbetalt tilsvarende 100% lønn i mammapermisjon?

Anonymkode: 8759c...2e4

[AnonymBruker]

Jeg er sjokkert over det jeg leser. 
Jeg blir fortvilet å lese om kvinner som setter seg selv i en sånn håpløs livssituasjon. 
Skaffer samboer det ene barnet etter det andre, men ikke pokker om denne mannen kan forstå at å være hjemmeværende er en økonomisk katastrofe . 
Ikke en gang en tannlege er det rom for å bidra til . 
Hva i all verden har skjedd tiden du har godtatt dette livet ? 

Anonymkode: 826bf...f49

[AnonymBruker]

Jobber du eller går du i ulønnet permisjon hjemme? Eller studerer du?

Anonymkode: d7b1b...86a

[AnonymBruker]

Tror du hadde tjent mer på å leve alene. Da ville du fått bidrag og diverse stønader. Og du må komme deg i jobb.

Du må iallfall ikke få flere barn, ingen bør få flere barn enn hva de er i stand til å ta seg av og forsørge om de ender opp alene. Forstår ikke helt hva mine "medsøstre" driver med når de popper ut barn etter barn og så forstår de ingenting når de ikke får det til alene. Har flere bekjente som har valgt å få mer enn 3 barn med udugelige menn og så ender de opp alene med alt av utgifter og barn. Røde flagg veiver foran dere og dere velger å ignorere alt. 

Du er en fødemaskin.

Anonymkode: 241b6...c3b

[AnonymBruker]

Hvis du spør ham om han kunne tenke seg å gifte seg med deg, hva hadde han svart? Hvis han ikke vil ha bryllup, så sier du at dere kan gifte dere på rådhuset og gå ut å spise etterpå. Hvis han svarer nei, da vet du at det er på tide å gå. Da er det å lide seg gjennom noen måneder med enda dårligere råd, mens du sparer opp fuckyou-bufferen din. 

Anonymkode: 67ee8...fbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Min mann tjener det tidobbelte av hva jeg gjør. Jeg er på AAP minstesats, og har helt klart gått i kvinnefella. Unntatt at jeg faktisk kommer ganske godt ut av det. Huset eier vi nemlig sammen 50/50, men jeg har aldri betalt ei krone på lånet. EK på huset er så høy nå at om vi skulle skilles kan jeg cashe ut en leilighet for min del av EK'en. 

Jeg fleiper med at jeg er fattig og han er rik, og tenåringene er med og ler litt av det. Jeg har en spøk gående om at "når pappa blir 50 dumper han meg og finner ei på 25", og da skal jeg bo i ei rønne og kalle meg Mor Åse😂 Smører skikkelig på og utbroderer i det vide om Mor Åses fremtidige liv😂 Og det kan jeg gjøre fordi jeg ikke i det hele tatt er bekymret for min fremtidige økonomiske situasjon. Det lå tidlig i kortene at min mann kom til å klare seg bedre i arbeidslivet enn meg, og vi hadde flere samtaler om økonomi før vi gikk til alters. Hadde han vært av typen "mitt er mitt", hadde jeg ikke valgt å verken gifte meg eller å få barn med ham. 

Mine foreldre har gjort det på samme måte, og også der er ikke kvinnefella et særlig stort tap for min mor. I en eventuell skilsmisse hadde hun fått halvparten, og den halvparten hadde kunnet forsørge henne rikt og godt resten av livet. En ordentlig (gentle)mann lar ikke kona gå for lut og kaldt vann, altså.

Anonymkode: 88daa...48c

Tror ikke du vet hva kvinnefella er. 

Anonymkode: 09cbd...d7e

[AnonymBruker]

Han er jo en skikkelig dritsekk, som ikke engang unner deg å dra til tannlegen.

For meg er det en selvfølge, og støtte og hjelpe den man elsker. I mitt ekteskap så forsørget jeg han i 3 år, da han studerte. For meg var det en selvfølge.

Tror du vil få det mye bedre økonomisk, hvis du går fra han. Med bidrag og stønader, så blir det romsligere økonomisk. 

Anonymkode: b2dc6...f74

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

Du må snakke skikkelig med samboeren din om økonomi og forventninger. Du har selv valgt å få barn på barn med denne mannen på tross av at han ikke unner deg mat og tannlege ref dine egne ord. Hvorfor?

Dere må ha en mer rettferdig fordeling. Hvis du ikke kan jobbe pga barn så må han spare til pensjon for deg, du tar jo vare på hans barn. Mat må dere bli enig om, det er ikke sånn at hverken han eller du har rett. Noen må ha ren mat og kvalitet og økologisk og andre er fornøyd med grandiosa for å spissformulere det.

Tannlege og helsetjenester er en selvfølge å unne partneren. Du må sette deg ned med ham og vise hva du har inn av penger, det er ikke sikkert han forstår hvor lite du sitter igjen med han høres jo temmelig egoistisk ut. Hvis ikke dere finner ut av dette så har du det faktisk bedre alene tror jeg.

Og du, kom deg ut i jobb så fort du kan.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Hans penger er dine penger og vice versa når dere er samboere med barn.

Anonymkode: 57a65...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

For meg er det idiotisk at samboende par skal skille på økonomien på denne måten. Forskell i økonomi er helt vanlig i en husstand, men det må jo være slik at den som har mest, bidrar mest. Et felles hjem og en felles familie er et felles prosjekt, og det kan ikke da være slik at den som tjener minst nesten må leve på eksistensminimum for å dekke "sin andel", mens den andre kan unne seg både den ene og den andre luksus.

Dette høres vanvittig ut. Her må det endringer til! Jeg mener ikke at den med minst lønn skal snylte på den med mest, men dere har da begge et felles ansvar for at hjemmet fungerer godt og at barna har det best mulig. Da må man bidra etter evne i dette fellesprosjektet, og ikke etter en eller annen matematisk prosentfordeling.

Her i huset tjener mannen det dobbelte av kvinnen, men vi er gift og vi har ingen prosentfordeling på noe som helst. Det passer slik at mannen betaler lån, biler, forsikringer, strøm, nett og kommunale avgifter og kvinnen betaler mat, klær og husholdning. Vi har tre barn. Ekstra utgifter som reiser og restaurantbesøk betales av den som har penger, og får den ene problemer med å dekke sine utgifter, sender den andre over noen tusenlappr ute at det noteres noe sted. At mannen legger inn 700 000 i potten og kona 300 000, det spiller ingen rolle. Her drar vi lasset sammen.

Anonymkode: deea2...749

[AnonymBruker]

Hvorfor driver du og produserer en haug med unger når du ikke har råd til det? Hvordan ahr du tenkt det skal gå rundt den dagen forholdet er slutt?

Anonymkode: e0705...349

[AnonymBruker]

Dette må dere jo lage en plan for. Jeg tjener litt mindre enn mannen og må ta noe ulønnet foreldrepermisjon for å få det til å gå opp med barnehagestart og hans jobb. Da satte vi oss ned og regnet på det og fant ut at han må sette dobbelt så mye som meg inn på felleskonto i noen måneder for å jevne ut forskjellen og dekke inn min del. Det er helt greit for ham, jeg gjør det jo for vårt barn. Ikke så gøy å ha den samtalen, men det må til. Vi lever litt mer nøysomt enn vanlig begge to en periode, som par. 

Virker nesten ikke som han vet eller skjønner hvor lite du tjener? Vet han at du burde dra til tannlegen? 

Noen påpeker at du ikke har råd til å bo i huset med så høyt lån, det kan kanskje være en inngang til å starte samtalen om dette. Også burde dere vært gift, da plikter man å forsørge hverandre. 

Anonymkode: e57df...713

[AnonymBruker]

tulla23 skrev (7 timer siden):

Skriver det samme som mange andre her, du vil komme godt ut av det økonomisk om du drar! Barnebidrag, overgangsstønad, utvidetbarnetrygd, stønad til barnetilsyn. (Kontantstøtte når den tid kommer om du ikke jobber og har barnet hjemme) han må jo også betale deg ut av boligen. 

Samt bostøtte...?

Anonymkode: 3e81c...4b2

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik- men dro! Og fy fader så godt jeg fikk det etterpå! Masse flere tusen til meg og barna...slik at det gikk an å leve NORMALT! Si til han: nå skiller jeg meg din dritt- ikke kontakt meg mer"! 

Anonymkode: 3e81c...4b2

[AnonymBruker]

I alle dager?

Om dette er reelt så er jo ikke dette et partnerskap og han elsker deg definitivt ikke.

Selv om dere ikke er gift er du mor til hans barn og dere skal liksom ha et liv sammen.

Her er jeg ufør og samboer tjener millionlønn. Fra dagen det ble oss inkluderte det det økonomiske. Vi eier etter brøk og utgifter fordeles prosentvis etter inntekt. Han ønsker vi skal ha samme levestandard så for han er det naturlig å betale større andel av ferier etc for han vil jo dele opplevelser sammen med meg. Om ikke måtte vi isåfall gått ned i standard og det ønsker ikke han.

Og hadde det vært noe viktig som tannlege eller annet med helsen min så hadde ikke han blunket om jeg ikke skulle hatt råd. Utenom barna er jeg den viktigste personen i livet hans og den han vil bli gammel og dø med.

Utover det så fordeler vi hus oppgaver likt. Og begge avlaster hverandre mht barn og plikter om vi ikke er i form eller ønsker egentid eller gjøre andre aktiviteter utenfor hjemmet.

Her må du ta noen valg. Sett krav til samboer om videre samliv, økonomi og levestandard eller kom deg ut.

Anonymkode: 191c6...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor driver du og produserer en haug med unger når du ikke har råd til det? Hvordan ahr du tenkt det skal gå rundt den dagen forholdet er slutt?

Anonymkode: e0705...349

Hun vil jo få bedre økonomi om hun går. Da får hun mye i bidrag, ekstra barnetrygd, bostøtte og mulig andre stønader. 

Anonymkode: b2dc6...f74

[Irak]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg syns du har en god deal jeg, Ts. Du klarer å spare 3000 i mnd uten jobb, han betaler mesteparten på utgifter og du eier huset 50/50? Selvfølgelig skal du betale halvparten av huset da.

 

Men skjønner ikke hvorfor du driver å får så mange barn før du er ferdig utdannet og tjener mer

Anonymkode: de6a5...4cf

Fordi den biologiske klokka tikker og går. Fruktbarheten kan gå ned. Det er ikke lurt å vente for lenge med å få barn biologisk sett. 

[Me0987]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ville tatt en liten titt på bidragskalkulatoren til NAV, og så ville jeg vurdert om du kan få en god nok bolig til det du betaler av bolig selv i dag. 

Du er ikke i et likeverdig forhold om du ikke har råd til å gå til tannlegen mens han antakeligvis har minst 60000 utbetalt (om han tjener en mill). At han i det hele tatt klarer å se på dette hver eneste dag, det er fullstndig uhørt. Løp mens du kan, la barna bo hos deg og inkasser det du har krav på.

Og så må du finne deg en jobb som betaler mer enn 20000 i mnd, det er virkelig lite.

Anonymkode: da4da...ad6

 Utbetalt minst 60000 om han tjener en million? Hva baserer du det regnestykket på?  Hvis det skulle vært tilfelle hadde man nok endt opp med en solid baksmell på skatten..

[AnonymBruker]

Ehm ? Ja… svarene her taler for seg. Signerer dem. Flykt! Ikke finn deg i dette. Han må enten endre dette NÅ eller så er det over. Dette kommer til å ødelegge forholdet uansett. Gå nå mens du ennå har psyken din inntakt 

Anonymkode: ca410...d8f