Rik og fattig under samme tak og med felles barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

Du må snakke med dusten! Felles økonomi er en ting når man bor sammen med felles barn! Vis ikke inse han er en taper selg bolig kjøpt deg noe du har råd til og så krever du Max bidrag og har ungene mest han har tysligvis ikke insikt nok til å oppdra unger når han behandler mora dems slik!

Anonymkode: ce780...161

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

Om dere bor sammen, er gift og har barn sammen bør det renne litt over på deg og... Du er jo hjemme med barna hans......

Snakk med han,kanskje han ikke tenker over det!

 

Anonymkode: 1c7d2...5c0

[Juliv]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Ta deg sammen ts! Du er nødt til å ta ansvar for egen situasjon, hvorfor velger du å leve slik? 

[AnonymBruker]

Rik og fattig under samme tak, i dette tilfellet gjerrig og fattig under samme tak. Dette er delvis kvinnefella, dessverre. Og å havne i den når man er sammen med en gjerrig partner, er jævlig. Far er ute og gjør karriere, hever kompetanse og arbeidserfaring og dermed lønn mens mor er gravid og tar seg av barn. Det er fordelingen som gjør ulikheten såpass stor, og da skulle han selvfølgelig også ha betalt mer når du har mye mindre mulighet til å bygge karriere og få høyere lønn. Hadde ikke gjort så mye hvis du hadde hatt ålreit inntekt.

Kan du heve kompetansen din hjemmefra? En idé er å ta kurs og utdanning som ikke koster så mye for å bli mer attraktiv på arbeidsmarkedet eller får høyere lønn i den jobben du allerede har. Ellers er faktisk mannen her kjip, hvis han ikke ser at han burde ha bidratt mer og dere ellers legger dere opp mot hans livsstil så du får enda mindre å rutte med.

Anonymkode: 4d446...c6b

[AnonymBruker]

Det er noe som heter økonomisk vold. Det betyr at noen bruker økonomi som en form for tvangskontroll i et forhold. Du blir presset, utnyttet og kontrollert med økonomisk makt. 
 

Ikke for å være slem, men du virker jo tydelig underkastet og ressurssvak. Sorry, det høres veldig slemt ut men det er jo fakta og det er tydelig at han utnytter dette. 
 

Han tenner vel på å sitte med masse penger og se deg skitten og kuet og gravid. Motbydelig mann! 
 

Det høres ut som du har noen venninner og mor i livet som du kanskje kan lene deg på. Be om hjelp. 
 

 

 

Anonymkode: c495b...d11

[AnonymBruker]

1. man gifter seg

2. Man flytter sammen/kjøper bolig sammen - med fullstendig felles økonomi. Alt inn er vårt.

3. Man får barn.

 

skjønner ikke hvorfor folk ikke tenker lenger.

Anonymkode: e96a3...62b

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Om dere bor sammen, er gift og har barn sammen bør det renne litt over på deg og... Du er jo hjemme med barna hans......

Snakk med han,kanskje han ikke tenker over det!

 

Anonymkode: 1c7d2...5c0

De er ikke gift. Ektefeller har gjensidig forsørgerplikt. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Min samboer tjener mye mer enn meg, noe som fører til store økonomiske forskjeller innad i heimen og dårlig selvfølelse hos meg. Jeg tjener ca. 20 000 kr i måneden, mens han har millionlønn.

Grunnen til min lave inntekt er at jeg nå og over flere år har gått gravid eller vært hjemme med spebarn, noe jeg fremdeles er. Det topper seg nå når jeg innser at jeg ikke har råd til å betjene studielånet denne måneden. Jeg har heller ikke penger til å gå til tannlegen nå, noe jeg sårt har behov for da jeg mistenker hull i en tann. Jeg har ønsket meg penger til tannlegebesøk av samboer i bursdagspresang, noe som bidrar til at jeg føler meg liten i forholdet. Noe annet som sliter på selvfølelsen et at jeg alltid går i de samme klærne fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg nye klær. Jeg ønsker meg klær til jul og i bursdagspresang av familie, og det er ikke fordi jeg ikke har noe annet å ønske meg, men fordi jeg ikke har råd til å erstatte klærne når de blir utslitt. 

Vi eier boligen vi bor i 50-50 og betaler likt på boliglån og andre boutgifter. Han betaler mer for mat enn meg i måneden, men vi spiser da stort sett det han vil. Jeg synes det er vanskelig å be om "fine" matvarer som frukt og rene kjøttprodukter, da han helst kjøper det rimeligste alternativet. Dette hjelper heller ikke på selvfølelsen, da jeg føler jeg må be om lov til å legge varer i handlekurven - omtrent som da jeg var barn på handletur med egne foreldre. 

Jeg tar meg råd til å spare ca. 3000 kr i måneden for å sikre pensjonisttilværelsen, da jeg taper endel pensjonspoeng på å ikke være yrkesaktiv. Ellers går alle pengene til bolig, telefon, studielån og andre faste utgifter. Han sparer store summer hver måned, har snart nedbetalt studielånet, støtter moren sin økonomisk og har en helt annen økonomisk frihet enn det jeg har. Jeg forventer ikke at han skal forsørge meg, men nå som jeg har lite penger fordi jeg produserer felles barn så skulle jeg ønske at de økonomiske forskjellene mellom oss var litt mindre. 

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som er sammen med en som er så vellykket. Familie og venner tror nok at jeg lever i sus og dus under hans vinger, selv om de som ser meg mest nok har begynt å forstå at jeg er fattig selv om jeg bor med en som er rik, blant annet fordi jeg alltid går med de samme slitte klærne. Jeg har blant annet fått kommentarer av venninner og av mamma som nok har skjønt at jeg har lite å rutte med.

Jeg gruer meg til ungene blir så store at de plukker opp den økonomiske forskjellen mellom mamma og pappa.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget og vet at det er veldig mange som har det forferdelig i forhold til meg. Jeg tror jeg bare måtte få ut litt frustrasjon fordi de økonomiske forskjellene gjør at jeg føler meg liten i forholdet og egentlig i livet ellers. Det må forresten nevnes på tampen her at jeg helst skulle vært yrkesaktiv samtidig som jeg bedriver babyproduksjon, men at jobben min gjør dette vanskelig. 

Anonymkode: 07242...a9d

Hvordan sparer du til pensjon, ips? Da er 3000 veldig mye, holder fint med 1000 eller 1500. Ellers synes jeg du bør ta en prat med samboeren din

Anonymkode: 857f4...13d

[tulla23]

Skriver det samme som mange andre her, du vil komme godt ut av det økonomisk om du drar! Barnebidrag, overgangsstønad, utvidetbarnetrygd, stønad til barnetilsyn. (Kontantstøtte når den tid kommer om du ikke jobber og har barnet hjemme) han må jo også betale deg ut av boligen. 

[AnonymBruker]

Hvorfor har du valgt å leve som du gjør hvis det ikke er et liv du trives med?

Anonymkode: 9d25e...66d

[Ulrikke]

Vi er EN familie her. Han tjener mer enn meg, vi eier huset 50-50. Han har særkullsbarn som nå har flyttet ut, vi har en felles i slutten av tenårene. Vi er samboere, ikke gift.

Fra den felles ble født, så var alle penger "våre". Alt går inn og ut i samme sluk. Vi har egne sparepenger, men de går av "sluket" de også. Han har nok hatt mer utgifter enn meg i forhold til dyr hobby feks, og i tillegg barna hans (som nå ikke lenger utgjør utgifter på samme måte). Men ingen har telt på kroner, og hvem som har tjent eller tapt på denne løsningen, det vet ingen av oss.

Hadde ikke kunnet leve i et forhold der en måtte spinke og spare på en hver krone, mens den andre lever i sus og dus, uansett hvilken av dem jeg var!

[HSV50]

Hvordan kan du tjene 20 000 kr i måneden når du går hjemme med barn? Er du i permisjon? Tjente du så lite før du fikk barn? Det rimer liksom ikke helt det du skriver. Har man som familie valgt at den ene går hjemme med barn, da må selvfølgelig den som jobber forsørge den som går hjemme. Er det er eget valg som den andre er uenig i, da må man ta konsekvensene av det. Uansett så må jo du og samboer snakke om økonomien og hvis han at du skal bidra 50/50 på alt må du ut i jobb og han bidra med å ta ansvar for ungene. Og så må dere justere ned utgiftene (hus osv) så du faktisk har råd til å betale 50/50 uten å ruinere deg selv. Enkelt og greit. 

[AnonymBruker]

Min mann tjener det tidobbelte av hva jeg gjør. Jeg er på AAP minstesats, og har helt klart gått i kvinnefella. Unntatt at jeg faktisk kommer ganske godt ut av det. Huset eier vi nemlig sammen 50/50, men jeg har aldri betalt ei krone på lånet. EK på huset er så høy nå at om vi skulle skilles kan jeg cashe ut en leilighet for min del av EK'en. 

Jeg fleiper med at jeg er fattig og han er rik, og tenåringene er med og ler litt av det. Jeg har en spøk gående om at "når pappa blir 50 dumper han meg og finner ei på 25", og da skal jeg bo i ei rønne og kalle meg Mor Åse😂 Smører skikkelig på og utbroderer i det vide om Mor Åses fremtidige liv😂 Og det kan jeg gjøre fordi jeg ikke i det hele tatt er bekymret for min fremtidige økonomiske situasjon. Det lå tidlig i kortene at min mann kom til å klare seg bedre i arbeidslivet enn meg, og vi hadde flere samtaler om økonomi før vi gikk til alters. Hadde han vært av typen "mitt er mitt", hadde jeg ikke valgt å verken gifte meg eller å få barn med ham. 

Mine foreldre har gjort det på samme måte, og også der er ikke kvinnefella et særlig stort tap for min mor. I en eventuell skilsmisse hadde hun fått halvparten, og den halvparten hadde kunnet forsørge henne rikt og godt resten av livet. En ordentlig (gentle)mann lar ikke kona gå for lut og kaldt vann, altså.

Anonymkode: 88daa...48c

[AnonymBruker]

Denne historien har for mange elementer som ikke henger på greip. Dette tror jeg er troll fra ende til annen!!

Anonymkode: cb147...269

[AnonymBruker]

Samboeren din er slem og han elsker deg ikke. Så enkelt er det. Unnskyld for å være så direkte, det er sikkert sårende for det at jeg skriver noe slikt. Men jeg blir altså så forbannet på dine vegne, og også lei meg på dine vegne.

Det hadde ikke falt meg inn å behandle noen jeg er glad i på denne måten. Alt mitt, er mannen min sitt - og motsatt. Jeg har aldri forstått ektefeller eller samboere med barn som ikke har felles økonomi, men greit nok. Folk er forskjellige. Men da må man jo, som flere har skrevet, dele på utgiftene prosentvis etter inntekt.

Ts, du må snakke med han og få til en endring. Og hvis det ikke går, så synes jeg faktisk du skal gå fra han. Du ville antagelig fått det mye romsligere økonomisk uten han også.

Anonymkode: 7c5d3...06a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ofc mannens feil. Som vanlig.

Anonymkode: 5740c...e1c

Ja, alltid mannen... Folk her inne konkluderer og hisser seg opp før de i det hele tatt vet hva det handler om....

Anonymkode: c3e7a...484

[AnonymBruker]

TS - hvorfor får ikke du deg en jobb da? Hvorfor venter dere ikke med "barneproduksjon" (høres ut som dere masseproduserer...) til du også har en jobb du tjener litt penger i, og kan ta permisjon som de fleste andre gjør? Forstår ikke dette helt. 

Anonymkode: c3e7a...484

[AnonymBruker]

Hvorfor har du så lav inntekt? Jeg har gått hjemme med barn nå i flere år, men har mye mer enn det der utbetalt, og jeg har ingen utdanning, men jeg jobbet jo før vi fikk barn. 
 

Har du valgt å gå hjemme fremfor å jobbe? Er du og mannen enig i hvordan det skal være, eller ønsker han at du skal være i jobb og tjene penger? Vi får liksom ikke så mye av historien her, lett å dømme mannen basert på det du har skrevet.. 

Utover det så er felles økonomi ofte den beste løsningen når det er barn i bildet, og medfører gjerne mindre forskjeller og diskusjoner i et forhold… Men hvis det er sånn at du har valgt å være hjemme med barn når du egentlig kunne vært i jobb, så forstår jeg mannen din. 

Anonymkode: 42e4b...022

[Brukerano]

I mitt forhold er det også sånn at jeg tjener ca halvparten av hva samboer tjener. 
Han eier boligen og jet betaler halvparten av fellesutgifter og strøm. (Eide ingenting føre, og ønsker heller ikke å eie bolig da jeg ikke har råd til det) 

men dette gjør at vi får litt mer lik økonomi i hverdagen. Selv om jeg i perioder kjenner veldig på at han ikke tenker på penger, men jeg planlegger mye. 
 

Jeg tror du må prate med samboeren din, fortelle hvordan du har det og hva du ønsker. 

[AnonymBruker]

"Hei kjære, dette går ikke lenger. Elsker å bo her vi bor, men jeg har ikke råd til det økonomisk lenger. Så enten må vi flytte til ett mindre og billigere sted, ellers så må jeg finne meg noe alene. Vårt liv er lagt opp etter din inntekt som du vet er mange hundre tusen mer enn min, så det sier seg selv at det bare var et spørsmål om tid. Å leve som en familie og måtte ønske meg tannlegetime og erstatning for utslitte klær i jul og bursdagsgave er skikkelig nedverdigende. Derfor må jeg ta tak i dette før ungene blir større og ser forskjellen, de vil jo også trenge flere ting etter hvert som de blir eldre, det har jeg ikke råd til nå.

Så hva tenker du, hva synes du vi skal gjøre?"

Anonymkode: bab37...384