Jeg orker snart ikke mer… voksent barn med utfordrende atferd

[AnonymBruker]

Da håper vi det ikke er rusmisbruk som er årsaken til den uønskede atferden.

Det er jo en helt uutholdelig situasjon. Foreldre som går på nåler i eget hjem for å tekkes en halvvoksen datter som eksploderer og manipulerer for å få det som hun vil.

Hun vil jo aldri klare seg i arbeidslivet og da følger jo bekymringer for hvordan hun skal klare seg som voksen.

Jeg tror jeg ville søkt hjelp for meg selv hos fastlegen og forhørt meg om rådgivningsmuligheter. Hun kan ikke fortsette å terrorisere foreldre samme hvor årsaken ligger. 

Har dere god råd? Kjøp en 30kvm leilighet til henne, dokumentér det som forskudd på arv, gi beskjed om at dere ikke makter raserianfallene hennes og at dere betaler kostnadene til den dagen hun fyller 20.

Av og til blir det for mye dulling, liste seg forsiktig, gå på nåler - og ingen krav. Håpet er at det skal gå opp et lys for henne. 

Anonymkode: a78ab...c73

[Snublefot62]

Vel. Nå er strengt tatt tiden gått fra dere som foresatte for å gjøre noe her. Hun er 18 år og bestemmer helt selv hva hun vil gjøre med livet, og hvordan.

Men dere kan sette grenser og si hva dere aksepterer. Men når dere har godtatt oppførselen hennes i 18 år vil det bli tøft å snu og si at dere egentlig ikke godtar den. Men det er et valg dere må ta. Godta at det blir tøft, eller velge å godta (slik dere har gjort til nå).

En skal naturligvis ikke diagnostisere alt. Men her virker det som om dere har gått i motsatt felle. Dvs at i frykt for diagnose så har dere normalisert og godtatt mye avvikende adferd. Og det som kanskje var enkelt og realistisk å fikse i tidlig alder kan ha blitt til noe enormt utfordrende nå de siste årene. Og selv om det kanskje ikke var en diagnose i starten kan det ha blitt til det nå.

Barn er ikke født med regulering og mestring av livet. Det er noe de lærer seg av mennesker rundt seg. Så om en ellers er «frisk» så vil man lære av foreldre og familie hvordan følelser skal reguleres, hva som er akseptert oppførsel og hva som forventes for å passe inn. Så har dere i 18 år godtatt sinne som en mestring av følelser så er det åpenbart vanskelig for 18 åringen å forstå at dette ikke er normalt.

Noe som faktisk betyr at hun/dere trenger hjelp utenfra. Noe er det naturligvis lett å tenke at en 18 åring selv forstår, men det er vanskelig når grunnleggende ting har blitt fremstilt feil lenge nok. Å endre dette er ikke umulig, men det blir tøft. For alle.

Og nå bestemmer hun selv om hun vil.

[AnonymBruker]

Med tanke på at man aldri vet hele historier her inne, må jeg si det er mange bastante uttalelser her. Det som er gjort er gjort, og det som ikke er gjort er ikke gjort og som ts skriver det har sine grunner. Det hjelper ingenting å påpeke hva dere mener burde vært gjort. Men tips og råd veien videre derimot…

Anonymkode: 8f7bc...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har ei datter på 18 år. Hun har alltid vært utfordrende, helt siden hun var liten. Hun har hatt voldsomme raserianfall og har det fortsatt. Hun har alltid vært manipulerende og klarer ikke å holde på så mange vennskap. Vi må alltid passe på hva vi sier og hvordan vi sier ting, hvis ikke kan det ende opp i et raserianfall. Etter at hun begynte på vgs har vi mistenkt at hun kanskje kan ha godtfungerende autisme. Vi har ikke sagt dette rett ut til henne, men oppfordret til å søke hjelp. Hun vil ikke. Greit nok. Men, atferden hennes holder jeg snart ikke ut lenger. Det er så utrolig slitsomt. Og jeg merker jeg har svært liten toleranse for henne. Beklageligvis. Men, det er akkurat som om hun har brukt opp tålmodigheten min på en måte. Jeg har snart ikke mer å gi rundt dette. Jeg er veldig glad i henne, men jeg kjenner at grensa er nådd på en måte. 
Er det noen som har vært borti det samme?

Evt noen som har noen gode råd?

Anonymkode: d71f5...5a4

Hvorfor har dere ikke utredet henne før? Dette må jo ha vært før hun ble 18år, når du sier dere har slete i mange år...

 

Anonymkode: f85f7...e96

[AnonymBruker]

Uten å ha lest hele tråden, men ser du skriver at det endret seg siste året på vgs. Kan hun ha opplevd noe som har ført til at negative adferdsmønstre øker? Type mobbing, utpressing, overgrep eller noe. Ville hatt øynene opp for det også i alle fall

Anonymkode: 2b9f4...32c

[AnonymBruker]

Det er iallefall veldig vanlig at barn med asperger/autisme bruker mye energi på å holde masken oppe på skolen. Så kommer de hjem, batteriet er tomt, de er utenfor sitt toleransevindu som psykologene sier, og da er veien kort til store følelser, nedsmeltinger, raseri, med litt panikkanfall. 

Det kan være lurt å prøve å legge inn rutiner med at hun hviler i fred på rommet en time etter at hun kommer hjem. Litt mat først eventuelt. Så hun får ladet litt. 
Ellers kan psykolog være et godt tiltak for henne for å forstå seg selv bedre, og få det bedre.

Anonymkode: 9615f...ded

[AnonymBruker]

Når en har et barn som er urolig og utagerende så venter en ikke i flere år med å ta grep. 
Da tar en kontakt med lege og får henvisning til BUP. 
Jo lenger tid det går , jo verre blir hverdagen for barn og foreldre 

Anonymkode: dfbcc...332

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når en har et barn som er urolig og utagerende så venter en ikke i flere år med å ta grep. 
Da tar en kontakt med lege og får henvisning til BUP. 
Jo lenger tid det går , jo verre blir hverdagen for barn og foreldre 

Anonymkode: dfbcc...332

Ikke bare blir hverdagen verre jo lengre tid det går, men plutselig så er og tiden ute for når man faktisk får gjort noe.

En åtteåring er det relativt grei skuring å få til utredning. En motvillig 15-16 åring er vanskelig å få dit. En 18 åring bestemmer helt selv. Så det som kanskje var en fillesak i starten er nå sannsynligvis blitt en ganske stor belastning for den det gjelder.

[AnonymBruker]

Rart du skriver det har vært utfordringene i flere år og dere har ikke bedt om utredning. 

 Nå så bestemmer ho desverre alt, så desverre så kommer du ikke så langt

Anonymkode: 9847f...8a7

[AnonymBruker]

Hun kan ha komboen autisme og adhd- denne gruppen sliter med emosjonsregulering, kan være manipulative for å unngå krav. PDA atferd skyldes angst for usikkerhet og reaksjon på endringer. De har kalde trekk og spiller ofte ut roller. Autismen her er atypisk

Anonymkode: b51b2...2fe

[AnonymBruker]

Kanskje hun bare er drittlei av familieliv og trenger flytte ut for å få litt mindre å irritere seg over.

Anonymkode: a14ef...c3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2025 den 6.33):

Helt enig, jeg som aldri har hatt utfordringer i denne grad med mine barn kan ikke sette meg inn i hvo vanskelig dette må være, men jeg lurer likevel på når ser man for seg at "barnet" flytter ut? Kommer hun seg i jobb? Hva gjør du om hun ikke kan jobbe? Må hun bli boende hjemme? Har hun evne selv til å fikse med nav og få bolig eller faller alt på deg som mor og evnt far? 

Anonymkode: 8ab88...71c

Som voksen med autisme kan jeg svare på dette og det korte svaret er at hjelpeapparatet er en vits for oss som er nevrodiv 🫤 Min fortelling i veldig korte trekk: Ventekø hos Dps, avslag hos Dps. Klage på avslag. Få gjennomslag for klage for deretter å få beskjed etter en stund at kommunen må overta siden det er ikke noe mer Dps får gjort med deg siden situasjonen er «kronisk.» (på tross av veldig lavt funksjonsnivå i hverdagen! ) Så søke kommunen, få en person av kommunen, men de klarer heller ikke hjelpe med noe så de avslutter hele tilbudet ditt. And so it goes on til du bare gir opp hele hjelpetilbudet siden det er tydeligvis ikke laget for oss som er nevrodiv. 

Til ts- hun må på utredning helst i går hos noen som faktisk kan autisme, Adhd og andre nevrodiv diagnoser. Er dessverre enig med hvem enn som skrev at dere har sviktet henne litt med å ikke ta tak i dette da hun var mindreårig og ikke hadde stemmerett i saken, nå som hun er myndig blir det en større kamp åpenbart siden hun nekter hjelp, men gjør hva enn for å ordne hjelp uansett, en utredning må hun som minimum ha. 

Anonymkode: 29a57...da5

[Gjest bipolar]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2025 den 22.56):

Har ei datter på 18 år. Hun har alltid vært utfordrende, helt siden hun var liten. Hun har hatt voldsomme raserianfall og har det fortsatt. Hun har alltid vært manipulerende og klarer ikke å holde på så mange vennskap. Vi må alltid passe på hva vi sier og hvordan vi sier ting, hvis ikke kan det ende opp i et raserianfall. Etter at hun begynte på vgs har vi mistenkt at hun kanskje kan ha godtfungerende autisme. Vi har ikke sagt dette rett ut til henne, men oppfordret til å søke hjelp. Hun vil ikke. Greit nok. Men, atferden hennes holder jeg snart ikke ut lenger. Det er så utrolig slitsomt. Og jeg merker jeg har svært liten toleranse for henne. Beklageligvis. Men, det er akkurat som om hun har brukt opp tålmodigheten min på en måte. Jeg har snart ikke mer å gi rundt dette. Jeg er veldig glad i henne, men jeg kjenner at grensa er nådd på en måte. 
Er det noen som har vært borti det samme?

Evt noen som har noen gode råd?

Anonymkode: d71f5...5a4

pm meg

[Gjest bipolar]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2025 den 22.56):

Har ei datter på 18 år. Hun har alltid vært utfordrende, helt siden hun var liten. Hun har hatt voldsomme raserianfall og har det fortsatt. Hun har alltid vært manipulerende og klarer ikke å holde på så mange vennskap. Vi må alltid passe på hva vi sier og hvordan vi sier ting, hvis ikke kan det ende opp i et raserianfall. Etter at hun begynte på vgs har vi mistenkt at hun kanskje kan ha godtfungerende autisme. Vi har ikke sagt dette rett ut til henne, men oppfordret til å søke hjelp. Hun vil ikke. Greit nok. Men, atferden hennes holder jeg snart ikke ut lenger. Det er så utrolig slitsomt. Og jeg merker jeg har svært liten toleranse for henne. Beklageligvis. Men, det er akkurat som om hun har brukt opp tålmodigheten min på en måte. Jeg har snart ikke mer å gi rundt dette. Jeg er veldig glad i henne, men jeg kjenner at grensa er nådd på en måte. 
Er det noen som har vært borti det samme?

Evt noen som har noen gode råd?

Anonymkode: d71f5...5a4

jeg var på samme måte.  Ett av mine barn, og tre barn i familien hadde samme utfordringer.

Det finnes ingen fasit.  Men regel nr 1.  gi faen i populær psykologi. Og bruk mamma/pappa magen.  Hodet har ingen forutsetninger for å kunne støtte uten selv å bli støttet.

btw.  einstein og røkke var likedan. 

 

pm om du vil.   24/7

 

[Gjest bipolar]

Snublefot62 skrev (På 23.1.2025 den 7.14):

Vel. Nå er strengt tatt tiden gått fra dere som foresatte for å gjøre noe her. Hun er 18 år og bestemmer helt selv hva hun vil gjøre med livet, og hvordan.

Men dere kan sette grenser og si hva dere aksepterer. Men når dere har godtatt oppførselen hennes i 18 år vil det bli tøft å snu og si at dere egentlig ikke godtar den. Men det er et valg dere må ta. Godta at det blir tøft, eller velge å godta (slik dere har gjort til nå).

En skal naturligvis ikke diagnostisere alt. Men her virker det som om dere har gått i motsatt felle. Dvs at i frykt for diagnose så har dere normalisert og godtatt mye avvikende adferd. Og det som kanskje var enkelt og realistisk å fikse i tidlig alder kan ha blitt til noe enormt utfordrende nå de siste årene. Og selv om det kanskje ikke var en diagnose i starten kan det ha blitt til det nå.

Barn er ikke født med regulering og mestring av livet. Det er noe de lærer seg av mennesker rundt seg. Så om en ellers er «frisk» så vil man lære av foreldre og familie hvordan følelser skal reguleres, hva som er akseptert oppførsel og hva som forventes for å passe inn. Så har dere i 18 år godtatt sinne som en mestring av følelser så er det åpenbart vanskelig for 18 åringen å forstå at dette ikke er normalt.

Noe som faktisk betyr at hun/dere trenger hjelp utenfra. Noe er det naturligvis lett å tenke at en 18 åring selv forstår, men det er vanskelig når grunnleggende ting har blitt fremstilt feil lenge nok. Å endre dette er ikke umulig, men det blir tøft. For alle.

Og nå bestemmer hun selv om hun vil.

Du har flere gode poeng. Men det er aldri 'for seint' Jeg er 55. og mine forelder kommer stadig med nye innspill som ikke akkurat er oppdragelse. Det er støtte, og veiledning. Eller. I hvertfall forsøk på sådan. hun bestemmer selv. ja. og da går det til...     Hun må støttes/veiledes til å akseptere at de som forsøker å hjelpe ikke vil henne vondt. bakventland er ikke så bakvent som mange tror

[Gjest bipolar]

dersom ts ikke var anonym. kunne jeg sendt pm om at ts kan pm meg...    Jeg er ikke anonym. Og pm er åpent.  'anonym gir få løsninger. Men mange utløp for frustrasjoner. Skulle ønske flere ville droppe 'anonym' det ville hjulpet alle 'skyggemedlemene' de som bare leser. men ikke tør poste. ikke en gang som anonym. Flere med navn ville gjort dette forumet mer...  eh  vanlig.

 

Og dermed muligens hjulpet flere.

[AnonymBruker]

Autisme, autisme, autisme. Det virker som om alle som ikke oppfører seg har enten autisme eller adhd. Har du noen gang forsøkt å vise datteren din hvor skapet står? Hvor Adam kjøpte ølet? Det kan tenkes at datteren din bare er motbydelig fordi du aldri har irettesatt henne. 

Anonymkode: 6fee2...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2025 den 7.02):

 

Hun vil jo aldri klare seg i arbeidslivet og da følger jo bekymringer for hvordan hun skal klare seg som voksen.

 

Har dere god råd? Kjøp en 30kvm leilighet til henne, 

Anonymkode: a78ab...c73

Belønne drittsekk-oppførsel med å kjøpe leilighet? Det vil gjøre vondt verre og vil fungere som nok en forsterker på at vemmelig oppførsel belønnes. Herregud. 

Anonymkode: 6fee2...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2025 den 1.39):

Dette har ikke vært en mistanke før ut i første året på vgs. I løpet av alle foreldresamtaler på skolen opp gjennom, så har det aldri vært snakk om at hun kan ha en diagnose. Hun har vært såpass velfungerende at disse tingene heller ble satt i sammenheng med personligheten. Men, vi merket en endring utover i vgs. Antakelig sammenheng med høyere krav både faglig og sosialt. 
 

ts

Anonymkode: d71f5...5a4

Vet du om det kan ha skjedd henne noe på vgs?

Eskalering i utfordrende adferd og raserianfall kommer ofte når det har skjedd noe veldig vondt/ når folk går gjennom noe vondt. Blir hun mobbet? Har det vært vold eller overgrep? Sliter hun på skolen? Det kan være mange grunner til at folk oppfører seg vanskelig, men hovedårsaken er ofte fordi de har det vanskelig. Snakk med henne og spør hvordan hun har det, om det har skjedd noe. Vis omsorg.

Anonymkode: 32425...6fb

[AnonymBruker]

Vi er i samme situasjon her. Innmari slitsomt og energitappende å gå på nåler hele tiden. Vi har omsider fått henne til å starte til psykolog, må bare håpe det hjelper. Hun har nå gått der ett år, men ser ingen bedring foreløpig.

Det er også vondt å være mamma til en som vi ser strever, men nekter å slippe seg innpå seg. 
 

Vil bare gi deg en styrkeklem ❤️
 

 

Anonymkode: c4044...cef