Jeg orker snart ikke mer… voksent barn med utfordrende atferd

[AnonymBruker]

Har ei datter på 18 år. Hun har alltid vært utfordrende, helt siden hun var liten. Hun har hatt voldsomme raserianfall og har det fortsatt. Hun har alltid vært manipulerende og klarer ikke å holde på så mange vennskap. Vi må alltid passe på hva vi sier og hvordan vi sier ting, hvis ikke kan det ende opp i et raserianfall. Etter at hun begynte på vgs har vi mistenkt at hun kanskje kan ha godtfungerende autisme. Vi har ikke sagt dette rett ut til henne, men oppfordret til å søke hjelp. Hun vil ikke. Greit nok. Men, atferden hennes holder jeg snart ikke ut lenger. Det er så utrolig slitsomt. Og jeg merker jeg har svært liten toleranse for henne. Beklageligvis. Men, det er akkurat som om hun har brukt opp tålmodigheten min på en måte. Jeg har snart ikke mer å gi rundt dette. Jeg er veldig glad i henne, men jeg kjenner at grensa er nådd på en måte. 
Er det noen som har vært borti det samme?

Evt noen som har noen gode råd?

Anonymkode: d71f5...5a4

[AnonymBruker]

Hva kan hun bli sint for?

Jeg kan ikke så mye om autisme, men er dette velfungerende da?

Hva er planen videre? Ser hun for seg å flytte ut? 

Skjønner godt at tålmodigheten er brukt opp, du er kun et menneske du også❤️ Nå er hun jo myndig, så kanskje greit at hun flytter ut om ikke så mange år?

Anonymkode: 8ab88...71c

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det til hun flytter hjemmefra?

Har dere vært i kontakt med hjelpeapparatet tidligere?

Anonymkode: 929fd...a38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har ei datter på 18 år. Hun har alltid vært utfordrende, helt siden hun var liten. Hun har hatt voldsomme raserianfall og har det fortsatt. Hun har alltid vært manipulerende og klarer ikke å holde på så mange vennskap. Vi må alltid passe på hva vi sier og hvordan vi sier ting, hvis ikke kan det ende opp i et raserianfall. Etter at hun begynte på vgs har vi mistenkt at hun kanskje kan ha godtfungerende autisme. Vi har ikke sagt dette rett ut til henne, men oppfordret til å søke hjelp. Hun vil ikke. Greit nok. Men, atferden hennes holder jeg snart ikke ut lenger. Det er så utrolig slitsomt. Og jeg merker jeg har svært liten toleranse for henne. Beklageligvis. Men, det er akkurat som om hun har brukt opp tålmodigheten min på en måte. Jeg har snart ikke mer å gi rundt dette. Jeg er veldig glad i henne, men jeg kjenner at grensa er nådd på en måte. 
Er det noen som har vært borti det samme?

Evt noen som har noen gode råd?

Anonymkode: d71f5...5a4

Høres ut som en kombinasjon av autisme og ADHD. Dette må utredes og hun må medisineres. Så synd at hun ikke har fått hjelp med dette før- litt sent å komme i gang når hun er voksen og kan motsette seg utredning. 

Anonymkode: b51b2...2fe

[Stacy__]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva kan hun bli sint for?

Jeg kan ikke så mye om autisme, men er dette velfungerende da?

Hva er planen videre? Ser hun for seg å flytte ut? 

Skjønner godt at tålmodigheten er brukt opp, du er kun et menneske du også❤️ Nå er hun jo myndig, så kanskje greit at hun flytter ut om ikke så mange år?

Anonymkode: 8ab88...71c

Velfungerende/ høytfungerende autisme defineres ofte som at personen kan snakke, lese, skrive, håndtere det rent praktiske i dagliglivet (dusj, stell, matlaging) rett og slett klare seg. Men kan som TS sin datter ha store raserianfall og/eller være ekstremt interessert i ett tema, ha manglende sosiale antenner osv. Enkelt forklart: en høytfungerende autister har normal intelligens og språk. Men de kan likevel være veldig lite fungerende sosialt, slik som dattera til TS.

[Stacy__]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Høres ut som en kombinasjon av autisme og ADHD. Dette må utredes og hun må medisineres. Så synd at hun ikke har fått hjelp med dette før- litt sent å komme i gang når hun er voksen og kan motsette seg utredning. 

Anonymkode: b51b2...2fe

Enig med deg, men veldig vanlig (dessverre) at diagnosen settes sent hvis man er høytfungerende autist fordi det er så vanskelig å fange opp og diagnoser. For mennesker kan ha enkelte autistiske trekk uten å være autister, f.eks være helt ekstremt opptatt av ett tema over perioder, være veldig kresen og kun spise enkelte matvarer, eller som dattera til TS ha dårlige sosiale antenner ofte bli illsint osv.  

[AnonymBruker]

Stacy__ skrev (10 minutter siden):

Velfungerende/ høytfungerende autisme defineres ofte som at personen kan snakke, lese, skrive, håndtere det rent praktiske i dagliglivet (dusj, stell, matlaging) rett og slett klare seg. Men kan som TS sin datter ha store raserianfall og/eller være ekstremt interessert i ett tema, ha manglende sosiale antenner osv. Enkelt forklart: en høytfungerende autister har normal intelligens og språk. Men de kan likevel være veldig lite fungerende sosialt, slik som dattera til TS.

Takk for et godt og utfyllende svar. 

Anonymkode: 8ab88...71c

[AnonymBruker]

Hva mener du med «oppfordret henne til å søke hjelp»? 

Du, som hennes foresatte, har mistenkt over flere år(!) at en mindreårig du har ansvaret for har en potensielt livsendrende diagnose, men har ikke tatt ansvar og fått henne utredet og inn i et løp med oppfølging.

Dette er ikke snakk om en 28-åring. En 18-åring er såvidt myndig. Dere foreldre skulle ha fått utredet, sørget for oppfølging etc. Å si til en mindreårig (selv en ungdom) at «dette bør du nok fikse» er på ingen måte tilstrekkelig omsorg. Det er ikke engang i nærheten av velfungerende adferd.

Ja, 18-åringen kan nok ha uønsket adferd. Men du beskriver også uønsket adferd og manglende evne til omsorg hos dere voksne. Dersom du og barnets øvrige forelder, begge trolig godt voksne på 40+ ikke evner «få hjelp» til å diagnostisere og sørge for oppfølgning av barnets sykdom - hvordan i alle dager forventer dere at en 16-18-åring skal løse oppgaven? 

Anonymkode: d3e06...2d8

[Paneera]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ei datter på 18 år. Hun har alltid vært utfordrende, helt siden hun var liten. Hun har hatt voldsomme raserianfall og har det fortsatt. Hun har alltid vært manipulerende og klarer ikke å holde på så mange vennskap. Vi må alltid passe på hva vi sier og hvordan vi sier ting, hvis ikke kan det ende opp i et raserianfall. Etter at hun begynte på vgs har vi mistenkt at hun kanskje kan ha godtfungerende autisme. Vi har ikke sagt dette rett ut til henne, men oppfordret til å søke hjelp. Hun vil ikke. Greit nok. Men, atferden hennes holder jeg snart ikke ut lenger. Det er så utrolig slitsomt. Og jeg merker jeg har svært liten toleranse for henne. Beklageligvis. Men, det er akkurat som om hun har brukt opp tålmodigheten min på en måte. Jeg har snart ikke mer å gi rundt dette. Jeg er veldig glad i henne, men jeg kjenner at grensa er nådd på en måte. 
Er det noen som har vært borti det samme?

Evt noen som har noen gode råd?

Anonymkode: d71f5...5a4

Dere tenker jo åpenbart negativt om barnet i det dere beskriver henne som "utfordrende og manipulerende". Kanskje det er det hun merker, og følgelig reagerer på, som igjen fører til at hun har slik type atferd? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hva mener du med «oppfordret henne til å søke hjelp»? 

Du, som hennes foresatte, har mistenkt over flere år(!) at en mindreårig du har ansvaret for har en potensielt livsendrende diagnose, men har ikke tatt ansvar og fått henne utredet og inn i et løp med oppfølging.

Dette er ikke snakk om en 28-åring. En 18-åring er såvidt myndig. Dere foreldre skulle ha fått utredet, sørget for oppfølging etc. Å si til en mindreårig (selv en ungdom) at «dette bør du nok fikse» er på ingen måte tilstrekkelig omsorg. Det er ikke engang i nærheten av velfungerende adferd.

Ja, 18-åringen kan nok ha uønsket adferd. Men du beskriver også uønsket adferd og manglende evne til omsorg hos dere voksne. Dersom du og barnets øvrige forelder, begge trolig godt voksne på 40+ ikke evner «få hjelp» til å diagnostisere og sørge for oppfølgning av barnets sykdom - hvordan i alle dager forventer dere at en 16-18-åring skal løse oppgaven? 

Anonymkode: d3e06...2d8

Nå snakker du om ting du ikke vet noe om. Vi har ikke mistenkt at det har vært noe diagnose over «flere år». Vi mistenkte ingenting før langt ut i første året på vgs. Og da var hun over 16 år. Hva tenker du man skal gjøre når en på 16 år ikke vil?

Hun har vært utfordrende ja, men ikke i den grad at vi har tenkt diagnose. Ingen har tenkt den tanken. Ikke lærere heller. Å si at vi mangler evne til omsorg stemmer ikke i det heletatt. 
 

ts

Anonymkode: d71f5...5a4

[AnonymBruker]

Paneera skrev (16 minutter siden):

Dere tenker jo åpenbart negativt om barnet i det dere beskriver henne som "utfordrende og manipulerende". Kanskje det er det hun merker, og følgelig reagerer på, som igjen fører til at hun har slik type atferd? 

Tenker negativt om henne? Hun er utfordrende og manipulerende. Jeg har ikke et ønske om at barnet mitt skal være hverken utfordrende eller manipulerende, men det er nå en gang det hun er. Hun har mange positive sider og hun, men det er ikke derfor jeg har behov for å skrive dette innlegget. 
 

ts
 

 

Anonymkode: d71f5...5a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres ut som en kombinasjon av autisme og ADHD. Dette må utredes og hun må medisineres. Så synd at hun ikke har fått hjelp med dette før- litt sent å komme i gang når hun er voksen og kan motsette seg utredning. 

Anonymkode: b51b2...2fe

Dette har ikke vært en mistanke før ut i første året på vgs. I løpet av alle foreldresamtaler på skolen opp gjennom, så har det aldri vært snakk om at hun kan ha en diagnose. Hun har vært såpass velfungerende at disse tingene heller ble satt i sammenheng med personligheten. Men, vi merket en endring utover i vgs. Antakelig sammenheng med høyere krav både faglig og sosialt. 
 

ts

Anonymkode: d71f5...5a4

[AnonymBruker]

Mistrives hun på skolen? Har hun noen å henge med, eller går hun alltid alene?

Hvis hun ikke har det godt med seg selv, og kjenner seg isolert, men må bite det i seg på skolen, og så kommer hun hjem til sin "sikre sone", og da lar hun frustrasjonen gå ut over sine nærmeste, som er dere.

Jeg ville tatt en alvorsprat. Fått henne til å fortelle hvordan hun har det, forsøkt å støtte henne, og så etter hvert blitt med henne i søken på hjelp. Dra til fastlege sammen (si fra på forhånd at dere kommer begge to), og få hjelp videre derfra.

Anonymkode: f0e6d...1ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Mistrives hun på skolen? Har hun noen å henge med, eller går hun alltid alene?

Hvis hun ikke har det godt med seg selv, og kjenner seg isolert, men må bite det i seg på skolen, og så kommer hun hjem til sin "sikre sone", og da lar hun frustrasjonen gå ut over sine nærmeste, som er dere.

Jeg ville tatt en alvorsprat. Fått henne til å fortelle hvordan hun har det, forsøkt å støtte henne, og så etter hvert blitt med henne i søken på hjelp. Dra til fastlege sammen (si fra på forhånd at dere kommer begge to), og få hjelp videre derfra.

Anonymkode: f0e6d...1ac

Hun har jo slitt litt med det sosiale. Ikke sånn at vi har tenkt diagnose, men alltid kun forholdt seg til en og en og kommer litt for ofte opp i konflikter. Det sosiale ble veldig tydelig når hun begynte på vgs sånn som andre ting ble tydelig. Hun blir nok umoden i forhold til andre, og de trekker seg unna, så nei, hun trives ikke veldig godt nå på vgs. Det er tatt opp med helsesøster og lærere. 
 

ts

Anonymkode: d71f5...5a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun har jo slitt litt med det sosiale. Ikke sånn at vi har tenkt diagnose, men alltid kun forholdt seg til en og en og kommer litt for ofte opp i konflikter. Det sosiale ble veldig tydelig når hun begynte på vgs sånn som andre ting ble tydelig. Hun blir nok umoden i forhold til andre, og de trekker seg unna, så nei, hun trives ikke veldig godt nå på vgs. Det er tatt opp med helsesøster og lærere. 
 

ts

Anonymkode: d71f5...5a4

Da blir det dere som brukes til å ventilere. Derav raserianfallene. Hun har det ikke bra.

Si til henne at dere vil gi henne all støtte som er mulig, og at nå bestiller du time hos fastlegen og dere drar dit i første omgang. For å avlaste dere ville jeg tenkt at hun har godt av å snakke med en psykolog. Da kan hun også få utløp for frustrasjonen, slik at ikke bare dere blir hoggestabbe, og psykologen kan eventuelt knyttes opp mot skolen.

Nå er hun vel ferdig på videregående til sommeren? Vi er snart i februar, og månedene går fort. Men, hun trenger å komme seg til psykolog for om mulig også få en utredning (akkurat det trenger du ikke å si på dette stadiet, ta fastlegen først). Du kunne kanskje ha bestilt deg en time hos fastlegen alene, og tatt opp det du skriver her, for deretter å inkludere datteren din i neste time.

Selv om hun er ferdig på videregående til sommeren, så tenker hun kanskje å studere. Da kan problemene hennes forfølge henne, så det er viktig at hun får noen å snakke med i tillegg til dere.

Anonymkode: f0e6d...1ac

[AnonymBruker]

Hvis hun aldri har fått noen naturlige reaksjoner på oppførselen sin så vet hun jo ikke bedre. 

Du sier tålmodigheten er snart brukt opp, den skulle vært brukt opp når hun var 3 ikke snart 20

Anonymkode: cc7ca...ea8

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg støtte & empati herfra, andre foreldre med gjennomsnitt barn har veldig liten forståelse og innsikt i å ha det slik som du/dere har. Det er helt vilt utfordrende å stå i dette dag inn og dag ut.. nå har det gått 18 år, hold ut  og prøv å ta vare på deg selv 🙏

Anonymkode: 0b440...9f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil bare gi deg støtte & empati herfra, andre foreldre med gjennomsnitt barn har veldig liten forståelse og innsikt i å ha det slik som du/dere har. Det er helt vilt utfordrende å stå i dette dag inn og dag ut.. nå har det gått 18 år, hold ut  og prøv å ta vare på deg selv 🙏

Anonymkode: 0b440...9f7

Helt enig, jeg som aldri har hatt utfordringer i denne grad med mine barn kan ikke sette meg inn i hvo vanskelig dette må være, men jeg lurer likevel på når ser man for seg at "barnet" flytter ut? Kommer hun seg i jobb? Hva gjør du om hun ikke kan jobbe? Må hun bli boende hjemme? Har hun evne selv til å fikse med nav og få bolig eller faller alt på deg som mor og evnt far? 

Anonymkode: 8ab88...71c

[AnonymBruker]

TS, jeg ser det kastes ut diagnoser her som autisme og bladibla.

Det trenger det så absolutt ikke være. Det er ikke utenkelig at dette vedkommende rett og slett sliter med noe som er vanskelig å håndtere alene.

Anonymkode: fbd93...6ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette har ikke vært en mistanke før ut i første året på vgs. I løpet av alle foreldresamtaler på skolen opp gjennom, så har det aldri vært snakk om at hun kan ha en diagnose. Hun har vært såpass velfungerende at disse tingene heller ble satt i sammenheng med personligheten. Men, vi merket en endring utover i vgs. Antakelig sammenheng med høyere krav både faglig og sosialt. 
 

ts

Anonymkode: d71f5...5a4

Da bør du kanskje omformulere deg litt i HI:

. Hun har alltid vært utfordrende, helt siden hun var liten. Hun har hatt voldsomme raserianfall og har det fortsatt. Hun har alltid vært manipulerende og klarer ikke å holde på så mange vennskap. Vi må alltid passe på hva vi sier og hvordan vi sier ting, hvis ikke kan det ende opp i et raserianfall. 

Anonymkode: a99b3...f23