Liker ikke personen jeg blir når jeg er med henne

[AnonymBruker]

Har merket at med spesielt ei venninne av meg så endres oppførselen min seg litt. Ikke i veldig stor grad men småting som kanskje har begynt å plage meg litt. For eksempel at jeg uten at jeg merker det for dypere stemme, at jeg blir litt høylytt. For hun er også høylytt selv. Hun er en god venn som er kjekt å ha, siden vi ofte er flinke til å hjelpe hverandre med praktiske ting. Jeg liker ikke å sitte ned for å snakke med henne for hun gjør meg litt nervøs og utilpass. Hun er sånn som ser veldig mye på meg, stirrer. Mer enn normalt liksom. Så jeg må bruke mye energi på å snakke om ting som ikke gjør at jeg føler meg "beglodd". Og ja, jeg vet det er vanlig å se på folk  når en blir snakket til. Men dette er på et nivå som gjør meg veldig utilpass. Så jeg merker at med akkurat henne blir jeg veldig mentalt utkjørt når jeg har tilbrakt tid med henne. Føler på en måte jeg blir en versjon av meg selv som jeg ikke helt liker. Er det fordi jeg er usikker på meg selv? 

Anonymkode: d902e...abf

[oslomaraton]

jeg har det også litt på samme måten rundt ei kollega..Hun sier ikke så mye, men sitter å stirrer. Føler meg utilpass, og merker at jeg blir litt nervøs av henne. Hun er hyggelig, men det er mere stirringen, roen og tausheten hennes som blir litt ubehagelig

[AnonymBruker]

Huff jeg har det sånn med en veninne og et søsken. Jævlig slitsomt. Blir en ubehagelig stirrelek når jeg skal prøve å gjøre det samme tilbake. Jeg fikk bekreftelse fra eksen min på at det ikke var/er innbilning; han merket det også godt, og syntes det var ubehagelig. Så vi prøvde å ikke ha for lange besøk da vi begge ble passe anspente av settingen☺️Dvs han rømte mye ut👀😆

Anonymkode: db79d...118

[AnonymBruker]

Da må du treffe henne mindre. Ingenting annet du kan gjøre. Hun er som hun er 

Anonymkode: 774cb...51c

[Irak]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Da må du treffe henne mindre. Ingenting annet du kan gjøre. Hun er som hun er 

Anonymkode: 774cb...51c

Du kan si det til henne. En god venn sier det man trenger å høre, og ikke det man vil høre. 

[AnonymBruker]

Irak skrev (3 minutter siden):

Du kan si det til henne. En god venn sier det man trenger å høre, og ikke det man vil høre. 

Folk som ikke har bedt om råd pleier sjeldent å ta det godt i mot. Og det er begrenset hvor mye folk kan endre seg. 

Anonymkode: 774cb...51c

[Irak]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Folk som ikke har bedt om råd pleier sjeldent å ta det godt i mot. Og det er begrenset hvor mye folk kan endre seg. 

Anonymkode: 774cb...51c

Hva folk gjør med den informasjonen de får er opp til dem. Så er det mange måter å levere et budskap på. Det er lov å være kreativ.

Bare for all del ikke bruk sarkasme eller gjør narr av henne. Det er ikke bra. Vis at du har omsorg for henne. Da blir det som regel tatt godt imot. Det er min erfaring. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har merket at med spesielt ei venninne av meg så endres oppførselen min seg litt. Ikke i veldig stor grad men småting som kanskje har begynt å plage meg litt. For eksempel at jeg uten at jeg merker det for dypere stemme, at jeg blir litt høylytt. For hun er også høylytt selv. Hun er en god venn som er kjekt å ha, siden vi ofte er flinke til å hjelpe hverandre med praktiske ting. Jeg liker ikke å sitte ned for å snakke med henne for hun gjør meg litt nervøs og utilpass. Hun er sånn som ser veldig mye på meg, stirrer. Mer enn normalt liksom. Så jeg må bruke mye energi på å snakke om ting som ikke gjør at jeg føler meg "beglodd". Og ja, jeg vet det er vanlig å se på folk  når en blir snakket til. Men dette er på et nivå som gjør meg veldig utilpass. Så jeg merker at med akkurat henne blir jeg veldig mentalt utkjørt når jeg har tilbrakt tid med henne. Føler på en måte jeg blir en versjon av meg selv som jeg ikke helt liker. Er det fordi jeg er usikker på meg selv? 

Anonymkode: d902e...abf

Hun høres skummel ut.

Anonymkode: 38aae...a9c