Hvordan leve med ulike kjærlighetsspråk?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en kjæreste som jeg vet er veldig glad i meg, og vil at jeg skal ha det fint og godt.

Han er ikke verdens beste på verken å kommunisere eller vise følelser utad.

Det går opp for meg at vi antagelig har veldig ulike kjærlighetsspråk. Etter en diskusjon eller noe vanskelig er det naturlig for meg å klemme e.l når «ting er bra igjen», eller klemme hei og hade, holde inntil hverandre noen ganger når man legger seg.

Han er ikke sånn. Det hender absolutt han gjør det, men jeg sulter litt foran brødboksen - fordi jeg er en annen type enn han.
ALLE punkter funker bortsett fra dette. Og det skaper en splid. Jeg aldri fornøyd, han alltid føler seg kritisert.

Jeg har behov for noe som er litt vanskelig å sette ord på, men mer kos og klem og bekreftelse kanskje…

Kan man leve med disse ulikhetene? Eller er det dealbreakers uansett hva man gjør?

Anonymkode: 75954...741

[AnonymBruker]

Hva er hans kjærlighetsspråk da? 

Her må det jo litt kommunikasjon til, slik at han tar mer hensyn til dine behov. 

Men det er ikke innlysende utifra det du skriver at dette har noe med kjærlighetsspråk å gjøre. 

Kan hende han bare er emosjonelt avstumpet. 

Anonymkode: 9e1b0...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva er hans kjærlighetsspråk da? 

Her må det jo litt kommunikasjon til, slik at han tar mer hensyn til dine behov. 

Men det er ikke innlysende utifra det du skriver at dette har noe med kjærlighetsspråk å gjøre. 

Kan hende han bare er emosjonelt avstumpet. 

Anonymkode: 9e1b0...a01

Haha ja han er nok litt emosjonelt avstumpet. Men jeg ser at ønsket er der. Kanskje handler det om viljen hans.

Spørsmålet til meg selv er vel om jeg kan leve med det, eller om det kan hjelpe å være veldig tydelig på hva jeg har behov for…

Anonymkode: 75954...741

[carlberner1]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kan man leve med disse ulikhetene? Eller er det dealbreakers uansett hva man gjør? Anonymkode: 75954...741

Ja, man kan leve med dem. Men det blir kjedelig og mye av et samliv kommer til å mangle.

Selv skulle jeg ønske at jeg ikke fortsatte å leve med ulikhetene, men jeg innså eller "så"/skjønte for lite for sent eller håpet for mye for lenge. Om det er best/rett å gå fra hverandre? Tja.. Ofte finner man ikke ut av det, men jeg er sikker på det er for mange som gir seg for lett.

[Daisy-love]

Hva med at begge leser boken Kjrælighetens fem språk, og dere tar testen? Gjør det som en parting. Da blir dere begge mer bevisste og lærer om de ulike språkene, og hvordan møte den andres behov. 
 

[AnonymBruker]

Men har dere pratet om det? Har du spurt ham hva som er hans kjærlighettsspråk og så fortalt hva som er ditt? Dette går jo begge veier.

Anonymkode: d5d0d...17d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hei.

Jeg har en kjæreste som jeg vet er veldig glad i meg, og vil at jeg skal ha det fint og godt.

Han er ikke verdens beste på verken å kommunisere eller vise følelser utad.

Det går opp for meg at vi antagelig har veldig ulike kjærlighetsspråk. Etter en diskusjon eller noe vanskelig er det naturlig for meg å klemme e.l når «ting er bra igjen», eller klemme hei og hade, holde inntil hverandre noen ganger når man legger seg.

Han er ikke sånn. Det hender absolutt han gjør det, men jeg sulter litt foran brødboksen - fordi jeg er en annen type enn han.
ALLE punkter funker bortsett fra dette. Og det skaper en splid. Jeg aldri fornøyd, han alltid føler seg kritisert.

Jeg har behov for noe som er litt vanskelig å sette ord på, men mer kos og klem og bekreftelse kanskje…

Kan man leve med disse ulikhetene? Eller er det dealbreakers uansett hva man gjør?

Anonymkode: 75954...741

Folk må slutte å lese dette amerikanske tøvet om "kjærlighetsspråk". En mann (og, for så vidt, en kvinne) som virkelig VIL få forholdet til å funke, vil kompromisse og lytte til partner, ikke "ri" sitt kjærlighetsspråk og si "sånn er jeg bare". 

Anonymkode: 565e8...9af

[AnonymBruker]

Daisy-love skrev (7 minutter siden):

Hva med at begge leser boken Kjrælighetens fem språk, og dere tar testen? Gjør det som en parting. Da blir dere begge mer bevisste og lærer om de ulike språkene, og hvordan møte den andres behov. 
 

Eller at man slutter med dette kvasipsykologi-tøvet og prater som normale, voksne mennesker - helt uten tester og tull.

Anonymkode: 565e8...9af

[Irak]

Mitt kjærlighetsspråk er berøring. Det er ikke slik at jeg klemmer på alle og enhver for det. Ikke alltid jeg ønsker klem heller. Det kommer an på hvor godt han klarer å se meg emosjonelt. Er han god på det, så er en klem alltid velkommen. 

[Daisy-love]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Eller at man slutter med dette kvasipsykologi-tøvet og prater som normale, voksne mennesker - helt uten tester og tull.

Anonymkode: 565e8...9af

Det er også en mulighet 🤪 Nå er TS interessert i dette, og en trenger ikke følge dette her slavisk, men bruke det mer for bevisstgjøring. 

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er totalt forskjellig. Hans er kroppskontakt. Mitt er overhode ikke det. Mitt er at jeg ser alt han mangler. Ser jeg det begynner å bli tomt for noe som har bruker så handler jeg det inn til han. Tannkrem F.eks. jeg snapper opp alt sånn. Men vi vet at vi er slik. Jeg vet hans og han vet mitt. Men jeg lar jo han klemme meg så mye han vil. Men jeg tar ikke initiativ til det. For det ligger ikke i meg. 

Anonymkode: 7d948...841

[AnonymBruker]

Jeg var som kjæresten din. Aldri vært kosete eller klengete.

Men da jeg i voksen alder av 40 møtte kjæresten min så skiftet noe inni meg.

Jeg er på han som en klegg. Jeg har aldri følt noe som dette for noen mann før. Vi klemmer, koser, kliner, holder hender og oppfører oss som to fjortiser.

Alle vennene min reagerer på at jeg plutselig har gått fra Doberman til pusekatt. 

Jeg innså at jeg aldri har elsket noen før. Kjemi, glad i dem: ja. Men ikke det dype båndet og følelsen av å ha funnet den manglende pusle brikken jeg aldri ante jeg manglet.

Før han var jeg emosjonelt avstumpet fordi jeg rett og slett ikke hadde funnet den rette for meg🤷

Anonymkode: 71232...a50

[AnonymBruker]

Fint om man ganske tidlig i forholdet snakker om hva den andre «trenger» når noe er kjipt, for å føle seg sett og bekreftet. F.eks når du er lei deg eller sur så trenger du en klem! 

En annen trenger kanskje litt ro og fred, eller å snakke om det, eller at noen tilbyr å hjelpe med noe (osv)

Anonymkode: 85d66...9d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg var som kjæresten din. Aldri vært kosete eller klengete.

Men da jeg i voksen alder av 40 møtte kjæresten min så skiftet noe inni meg.

Jeg er på han som en klegg. Jeg har aldri følt noe som dette for noen mann før. Vi klemmer, koser, kliner, holder hender og oppfører oss som to fjortiser.

Alle vennene min reagerer på at jeg plutselig har gått fra Doberman til pusekatt. 

Jeg innså at jeg aldri har elsket noen før. Kjemi, glad i dem: ja. Men ikke det dype båndet og følelsen av å ha funnet den manglende pusle brikken jeg aldri ante jeg manglet.

Før han var jeg emosjonelt avstumpet fordi jeg rett og slett ikke hadde funnet den rette for meg🤷

Anonymkode: 71232...a50

Første gang du følte deg trygg sikkert😊

Anonymkode: 85d66...9d7

[AnonymBruker]

Opplever ikke at noen av oss har noe utpreget «kjærlighetsspråk». Etter mange år sammen klarer jeg ikke å identifisere noen konkrete ting en av oss er «avhengig» av for å være tilfredse.

Om det skal være noe, så er nok samtaler/tid sammen det eneste.

Vi er i det hele tatt svært ukompliserte og lette å holde fornøyd. Vi er liksom ikke avhengig av noe spes.

Anonymkode: ce530...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.

Jeg har en kjæreste som jeg vet er veldig glad i meg, og vil at jeg skal ha det fint og godt.

Han er ikke verdens beste på verken å kommunisere eller vise følelser utad.

Det går opp for meg at vi antagelig har veldig ulike kjærlighetsspråk. Etter en diskusjon eller noe vanskelig er det naturlig for meg å klemme e.l når «ting er bra igjen», eller klemme hei og hade, holde inntil hverandre noen ganger når man legger seg.

Han er ikke sånn. Det hender absolutt han gjør det, men jeg sulter litt foran brødboksen - fordi jeg er en annen type enn han.
ALLE punkter funker bortsett fra dette. Og det skaper en splid. Jeg aldri fornøyd, han alltid føler seg kritisert.

Jeg har behov for noe som er litt vanskelig å sette ord på, men mer kos og klem og bekreftelse kanskje…

Kan man leve med disse ulikhetene? Eller er det dealbreakers uansett hva man gjør?

Anonymkode: 75954...741

Endre på behovene dine. Veldig lett.

Anonymkode: 781c2...f1c

[AnonymBruker]

I de forholdene jeg har hatt der vi har hatt ulikt kjærlighetsspråk så har det ikke fungerte. 

Nå når jeg er i et forhold der vi er helt like, hovedsakelig fysisk kontakt, så fungerer alt mye mye bedre. 

Du vil alltid føle deg sulten. Jeg hadde ikke orket. 

Anonymkode: b5749...0e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Første gang du følte deg trygg sikkert😊

Anonymkode: 85d66...9d7

Han var øyeblikkelig som å komme hjem♥️

Anonymkode: 71232...a50

[Cartman]

Oversettelse: Kan du leve med at samboer har introverte og maskuline trekk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2025 den 13.49):

Jeg og mannen er totalt forskjellig. Hans er kroppskontakt. Mitt er overhode ikke det. Mitt er at jeg ser alt han mangler. Ser jeg det begynner å bli tomt for noe som har bruker så handler jeg det inn til han. Tannkrem F.eks. jeg snapper opp alt sånn. Men vi vet at vi er slik. Jeg vet hans og han vet mitt. Men jeg lar jo han klemme meg så mye han vil. Men jeg tar ikke initiativ til det. For det ligger ikke i meg. 

Anonymkode: 7d948...841

Handler tannkrem ? Men herregud, du må jo straks gå i terapi og jobbe med ditt svært unnvikende mønster. Ble du misbrukt som barn ? Jeg ville rådet mannen din til å gå fra deg umiddelbart.

Anonymkode: e4982...d25