Hvor mye skal en tåle fra en partner?

[AnonymBruker]

Vi er småbarnsforeldre (barn på 5 og 3) i slutten av 30 årene. Han student, jeg jobber fulltid. Tredje barnet er på vei, et uplanlagt svangerskap - men vi gleder oss. 

Utfordringer hos oss har vært krangler om småting hvor mannen min føler seg/blir kritisert og reagerer med sinne og har da ropt foran ungene. Aldri vold. 

Jeg har ofte følt at jeg gjør mest husarbeid og tar mest ansvar. Vi har jobbet med begge disse tingene både i to runder med parterapi og sammen, og mye har blitt bedre. 

I hverdagen nå samarbeider vi godt som team, og det er sjelden krangler eskalerer som før. Vi finner også mer sammen som kjærester. 

Men. Adferden ligger der, og i dag dukket den opp igjen. Han morgengretten og instruerte meg i å kle på en av ungene mens jeg gjorde andre ting og han satt å gjorde ingenting, hvor jeg sa at han kunne gjøre det, siden han bare satt der. 

Han tok dette som at jeg sa han gjorde ingenting og truet med å dra (erklærte at hab skulle dra, kledde på seg og stakk ut døra selv om jeg ba ham rolig om å ikke gjøre det, fordi det stresset ungene og meg).

Han har ansvaret for levering på morgenen og han visste at jeg hadde en viktig presentasjon på jobb. Han kom tilbake noen minutter senere, men unnskylder seg da ikke, og ungene får en stressende og dårlig start på dagen. Vi alle gjør det. 

Jeg føler at jeg ikke kan stole på ham, siden temperamentet hans får ham til å gjøre sånne ting - og dette er en av mange episoder hvor han har blitt sint for småting. Han er også langsint, og rytmen er at jeg må legge meg flat før han gjør det. 

Spørsmålet mitt er, er dette bare en del av å være småbarnsforeldre sammen, eller har vi et forhold som ingen kjenner seg igjen i og bare bør gi slipp på? 

 

 

Anonymkode: 53f33...d28

[AnonymBruker]

Det er der er ikke normal atferd. Og det at du har sett disse tendensene fra start av og når venter barn nr 3 med han er illevarslende.

Han er jo verken god partner eller en trygg omsorgsperson for barna.

Med nr 3 på vei så vil det jo ikke bli mindre stress og kaos. At du skal måtte instruere en voksen mann om å ta del i oppgaver som omhandler barna er oppskriften på katastrofe med baby og to barnehagebarn.

Anonymkode: e06cd...3a0

[AnonymBruker]

Sinnemestringskurs?

Anonymkode: 0ded5...fc8

[AnonymBruker]

Kan se ut som terapien hadde en forbigående effekt.... og dere skal ha barn nr 3??

Dere må nok ha enda mer terapi om det skal ha en faktisk varig effekt. At han er morgengretten gir han ikke en unnskyldning for å være drittsekk. Han må faktisk gjør noe med dette.

Anonymkode: 3e36c...264

[AnonymBruker]

Og hvor mye man skal tåle? Det er helt opp til deg selv hvor dine grenser går.

Anonymkode: 3e36c...264

[AnonymBruker]

Nei, dette er ikke normalt i det hele tatt. 

Ting jeg aldri har opplevd med min mann, som du nevner her; 

- at han roper foran barna

- at han eskalerer en situasjon, i stedet for å forsøke å forstå

- at han løper ut døra, uansett hva situasjonen er 

- at han sitter stille når noe kan gjøres for familien

- at han kommanderer meg, mens jeg er opptatt med noe

Anonymkode: ff72d...796

[Irak]

Man skal ikke tåle mer enn det man kan klare å akseptere...Så bra du spør 👏👏👏👏

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, men etter hvert gikk ble det bare mer og verre. Anbefaler deg å kjenne etter hva du synes er greit, dra en grense og holde beinhardt på den. 

Kjenner du at det er nok nå så sier du fra og så gjør du noe med det. 

Hilsen en som ble i et sånt forhold i veldig mange år og angrer veldig i dag

Anonymkode: 5dfe9...a6f

[AnonymBruker]

Vi er småbarnsforeldre i slutten av 30-årene med to barn på 5 og 3 år og et tredje på vei. Jeg er student, og min kone jobber fulltid. Selv om svangerskapet ikke var planlagt, gleder vi oss til å bli en større familie.

I hverdagen tar jeg stort sett ansvar for ungene. Jeg lager frokost, hjelper dem med å kle på seg, og står for leveringen i barnehagen. Min kone er ofte opptatt med husarbeid – setter inn i oppvaskmaskinen, rydder eller gjør småting som kunne ventet til senere. Jeg setter pris på at hun gjør det, men det føles som om jeg aldri kan sette meg ned to minutter uten å få en kommentar eller et kritisk blikk.

Dette har vært et mønster mellom oss lenge. Hun blir lett irritert over småting, som at jeg tar meg en pause, og kritiserer meg for ikke å gjøre nok, selv når jeg føler jeg gjør det meste med ungene. Det er som om husarbeidet alltid trumfer, selv om jeg mener at barna burde være førsteprioritet. Når jeg forsøker å ta det opp, virker det som hun mener jeg overreagerer, og hun sier at hun bare «stiller spørsmål».

I dag var et godt eksempel. Jeg satt meg ned et øyeblikk etter å ha hjulpet femåringen med frokosten. Hun holdt på med noe som ikke haster, og ettåringen trengte hjelp med klærne. Jeg spurte henne om hun kunne hjelpe, siden hun allerede sto oppreist, men fikk til svar at jeg kunne gjøre det selv, fordi jeg «bare satt der». Det traff meg hardt, som det ofte gjør når hun sier slikt. Jeg følte meg lite verdsatt, som om alt jeg gjør, aldri er bra nok.

For å unngå å si noe i frustrasjon som ville eskalere situasjonen, gikk jeg ut en tur for å kjøle meg ned. Jeg vet at det ikke er ideelt, men jeg ville heller det enn å begynne å diskutere foran ungene. Da jeg kom tilbake, var stemningen spent, men jeg følte meg fremdeles for misforstått og lei til å unnskylde meg.

Jeg har inntrykk av at hun ikke ser hvor mye jeg gjør for at hverdagen skal gå rundt. Jeg føler meg ofte alene i det, og det er vanskelig å oppleve at det jeg gjør, stadig blir kommentert. Jeg vet vi begge har våre stressmomenter, men jeg savner at hun viser litt mer forståelse – og kanskje at vi begge kan finne en bedre balanse.

Anonymkode: 960ec...c1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi er småbarnsforeldre i slutten av 30-årene med to barn på 5 og 3 år og et tredje på vei. Jeg er student, og min kone jobber fulltid. Selv om svangerskapet ikke var planlagt, gleder vi oss til å bli en større familie.

I hverdagen tar jeg stort sett ansvar for ungene. Jeg lager frokost, hjelper dem med å kle på seg, og står for leveringen i barnehagen. Min kone er ofte opptatt med husarbeid – setter inn i oppvaskmaskinen, rydder eller gjør småting som kunne ventet til senere. Jeg setter pris på at hun gjør det, men det føles som om jeg aldri kan sette meg ned to minutter uten å få en kommentar eller et kritisk blikk.

Dette har vært et mønster mellom oss lenge. Hun blir lett irritert over småting, som at jeg tar meg en pause, og kritiserer meg for ikke å gjøre nok, selv når jeg føler jeg gjør det meste med ungene. Det er som om husarbeidet alltid trumfer, selv om jeg mener at barna burde være førsteprioritet. Når jeg forsøker å ta det opp, virker det som hun mener jeg overreagerer, og hun sier at hun bare «stiller spørsmål».

I dag var et godt eksempel. Jeg satt meg ned et øyeblikk etter å ha hjulpet femåringen med frokosten. Hun holdt på med noe som ikke haster, og ettåringen trengte hjelp med klærne. Jeg spurte henne om hun kunne hjelpe, siden hun allerede sto oppreist, men fikk til svar at jeg kunne gjøre det selv, fordi jeg «bare satt der». Det traff meg hardt, som det ofte gjør når hun sier slikt. Jeg følte meg lite verdsatt, som om alt jeg gjør, aldri er bra nok.

For å unngå å si noe i frustrasjon som ville eskalere situasjonen, gikk jeg ut en tur for å kjøle meg ned. Jeg vet at det ikke er ideelt, men jeg ville heller det enn å begynne å diskutere foran ungene. Da jeg kom tilbake, var stemningen spent, men jeg følte meg fremdeles for misforstått og lei til å unnskylde meg.

Jeg har inntrykk av at hun ikke ser hvor mye jeg gjør for at hverdagen skal gå rundt. Jeg føler meg ofte alene i det, og det er vanskelig å oppleve at det jeg gjør, stadig blir kommentert. Jeg vet vi begge har våre stressmomenter, men jeg savner at hun viser litt mer forståelse – og kanskje at vi begge kan finne en bedre balanse.

Anonymkode: 960ec...c1a

Takk for innspill fra den andre siden, jeg er sikker på at mye av det du beskriver kunne min mann også ha skrevet. Vi har snakket om det og kommet frem til hvor skoen trykket for oss begge i dag - planlagt hvordan vi kan hjelpe hverandre bedre på morgenen. Og ditt innlegg var i dag et fint vendepunkt, fordi jeg så mer hans perspektiv. Takk. 

Anonymkode: 53f33...d28

[AnonymBruker]

Det er like viktig å være generøse og overbærende med hverandre i et langvarig forhold, særlig med flere små barn. Alle kan ha en dårlig dag eller kjenne på at begeret er nådd

Anonymkode: 1bdae...320

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for innspill fra den andre siden, jeg er sikker på at mye av det du beskriver kunne min mann også ha skrevet. Vi har snakket om det og kommet frem til hvor skoen trykket for oss begge i dag - planlagt hvordan vi kan hjelpe hverandre bedre på morgenen. Og ditt innlegg var i dag et fint vendepunkt, fordi jeg så mer hans perspektiv. Takk. 

Anonymkode: 53f33...d28

Innlegget du siterer har lagt til masse ekstra. Det er et annet perspektiv, ja, men er det riktig? Noe feil du har skrevet i innlegget?

Jeg hadde ikke hatt tålmodighet med dette. En student har et mer fleksibelt liv. Jobb starter som oftest tidligere enn forelesninger o.l. Du var midt i noe du gjorde. Han satt i sofaen. Han beordret deg til å kle på ungen. Siden han ikke hadde noe å gjøre, sa du Han kunne gjøre det selv. Da ble han sint og krevende og skulle gjøre et nummer av det og gå, selv om det eneste du gjorde var å be ham gjøre det samme som han sa du skulle gjøre, når han selv satt i sofaen og akkurat da, ja, gjorde ingenting. Og han visste du var stressa på grunn av en presentasjon.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det er skrevet inn en mannlig offerrolle i akkurat denne situasjonen. Innlegget i seg selv beskriver en situasjon hvor jeg ikke hadde funnet meg i denne atferden hvert fall.

Anonymkode: 97aa2...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er like viktig å være generøse og overbærende med hverandre i et langvarig forhold, særlig med flere små barn. Alle kan ha en dårlig dag eller kjenne på at begeret er nådd

Anonymkode: 1bdae...320

Synes du mannen var sjenerøs?

Anonymkode: 97aa2...67d

[AnonymBruker]

Noen er mer morgen gretten  enn andre, noen kort sure og andre langsure. Her er vi en av hver. Han langsur og morgen gretten, jeg kort i lunta, og like raskt over som jeg har sagt det jeg skal si. Min morgen bobler over av ideer  etc, og deler de gjerne.

Dette blir en  dårlig match,  og grobunn for konflikt, om vi ikke hadde snakket om det og løst det på sitt vis. Det betyr jeg holder kjeft om morgenen til han gir meg et tegn, på at nå kan vi snakkes. 

Jeg kan også glemme at han kanskje er sur for noe for 4 timer siden, og han tror på dag 3 jeg fortsatt er sint for noe jeg var sint på i 5 minutter. Men det hjelper å snakke litt om det å minne hverandre på ting. Ikke alt man kan leve opp til av krav.

Jeg får litt følsen av at mannen din kanskje føler på at han mister seg selv litt, og drukner i kone,  barn, hus og hjem. Og da  lan motivasjon synke litt. Så spm er gjør dere noe samnen og hver for dere, evnt med  venner? 

Men liker å føle seg som menn og at kona ser de som menn. Så det hjelper også på menn å gi komplimenter. Du er en bra pappa. Ikke alle pappaer stiller opp som deg. Stolt av den du er etc. Og blir han litt grinete, så send han ut med venner. 

Av og til går også vi for mye oppi hverandre,  og da spør jeg om han ikke har veldig lyst til å ta en tur ut, feks fisking,en kompis etc. Da er  både han og jeg bedre humør etterpå

Anonymkode: 9d655...492