Vil egentlig gjøre det slutt, men vanskelig av praktiske årsaker. Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg har kommet til den konklusjonen om at jeg har mistet følelsene for samboeren, og at det kun er venne-følelser igjen. Det er ikke noe dårlig stemning eller krangling, men hver gang vi kysser eller har sex så går jeg rundt med en dårlig følelse lenge etterpå som sier meg at kroppen min ikke vil gjøre dette med han lenger. Vi har vært sammen i 6 år, og har et lite barn. Vi har bosatt oss ca. 6 timer unna min familie, men deler av hans familie bor i det området vi bor i. Alle jeg kjenner ellers der vi bor er det han som har introdusert for meg, så det er egentlig "hans" venner. 

Når det gjelder økonomi så hadde han hatt fast jobb en del år lenger enn meg da vi møttes, da jeg er noe yngre. Han hadde derfor fått spart opp mye penger til egenkapital o.l. Jeg har ikke alltid vært så smart med pengene, og har stort sett brukt det jeg har tjent i sommerferier utover året for å slippe å ha deltidsjobb under studiene. Nå har jeg hatt fast jobb i noen år, men det jeg klarer å spare opp forsvinner fort ut igjen til ting vi trenger til huset, ungen eller bilene. Jeg har ikke den beste lønna, men ikke den dårligste heller. Så jeg har råd til det jeg trenger i hverdagen. Vi kjøpte oss enebolig i høst, men eide en mindre bolig en kort tid før dette. Da vi kjøpte den første boligen var det han som gikk inn med all egenkapitalen, men vi har alltid betalt like mye på lånet og billånet. Huset eier vi 50/50 på papiret. Det samme gjelder bilene, det er han som gikk inn med egenkapital her (men jeg betaler billån også). 

På grunn av alt dette så føler jeg meg litt fanget. Hvis jeg gjør det slutt har jeg ingen familie i nærheten som jeg kan bo hos frem til jeg finner noe eget, og jeg vet ikke om samboeren har råd til å eie huset alene/kjøpe meg ut. Vi bor veldig landlig, så jeg tror ikke huset er så lettsolgt heller. Og selv om vi eier 50/50 av huset så eier han vel egentlig mest, ettersom han gikk inn med all egenkapitalen. Ikke har jeg nok på sparekonto akkurat nå til å klare evt. depositum + møbler + bil, alt man må ha for å "klare seg selv". 

Er det noen som har noen råd eller tips, eller noen som har vært i samme situasjon? Bør jeg bite tenna sammen og holde ut i forholdet selv om det gjør meg ulykkelig? 

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg syns ikke du har god nok grunn til å ødelegge familien for barnet ditt - fordi du ikke kjenner det samme lengre når du kysser eller har sex med partneren din.

Du er voksen nå, og har valgt forpliktelser. 

Anonymkode: f152f...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Beklager, men jeg syns ikke du har god nok grunn til å ødelegge familien for barnet ditt - fordi du ikke kjenner det samme lengre når du kysser eller har sex med partneren din.

Du er voksen nå, og har valgt forpliktelser. 

Anonymkode: f152f...902

Årsakene til at jeg har mistet følelsene er mange, så det er ikke kun det at jeg ikke føler noe lenger som er problemet. Men jeg ser poenget ditt. 

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Årsakene til at jeg har mistet følelsene er mange, så det er ikke kun det at jeg ikke føler noe lenger som er problemet. Men jeg ser poenget ditt. 

Anonymkode: 53dfc...627

Du skriver at du har vennskapelige følelser for ham - og at det ikke har vært krangling eller dårlig stemning..

Virker som du prøver å fraskrive deg ansvaret?

Anonymkode: f152f...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du skriver at du har vennskapelige følelser for ham - og at det ikke har vært krangling eller dårlig stemning..

Virker som du prøver å fraskrive deg ansvaret?

Anonymkode: f152f...902

Hvilket ansvar? Ansvaret for å være i et forhold man ikke vil være i? Jeg kommer mest sannsynlig til å ha den største prosentandelen av foreldreansvaret, da han sliter med helsa. 

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

Jeg kan supplere med at jo, det har kanskje vært litt dårlig stemning fra min side. Men ikke krangling. Han sliter med helsa, og med å være mannfolk (derav tar null ansvar for planlegging, husarbeid etc). Alt forefaller dermed som regel meg. Mye har ført til at følelsene har dabbet av, og at jeg tenker at det hadde vært mye mindre pes å kun ha ansvar for seg selv og ungen, i stedet for meg selv, ungen OG en mann.

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvilket ansvar? Ansvaret for å være i et forhold man ikke vil være i? Jeg kommer mest sannsynlig til å ha den største prosentandelen av foreldreansvaret, da han sliter med helsa. 

Anonymkode: 53dfc...627

Hva har endret seg fra den dagen du bestemte deg for å skape en familie sammen med han? Har han endret seg? Har du endret deg? 
Med ansvar mener jeg at man tar ansvar for de forpliktelsene man påtar seg frivillig. Eneste legitime grunn for å splitte en familie er destruktive forhold - og med destruktive forhold mener jeg fysisk eller psykisk vold. 

Følelser endrer seg over tid. Forhold endrer seg over tid..man kan enten jobbe med det man har, eller fraskrive seg ansvaret for å jobbe med det man har.

Anonymkode: f152f...902

[Ny Bruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har kommet til den konklusjonen om at jeg har mistet følelsene for samboeren, og at det kun er venne-følelser igjen. Det er ikke noe dårlig stemning eller krangling, men hver gang vi kysser eller har sex så går jeg rundt med en dårlig følelse lenge etterpå som sier meg at kroppen min ikke vil gjøre dette med han lenger. Vi har vært sammen i 6 år, og har et lite barn. Vi har bosatt oss ca. 6 timer unna min familie, men deler av hans familie bor i det området vi bor i. Alle jeg kjenner ellers der vi bor er det han som har introdusert for meg, så det er egentlig "hans" venner. 

Når det gjelder økonomi så hadde han hatt fast jobb en del år lenger enn meg da vi møttes, da jeg er noe yngre. Han hadde derfor fått spart opp mye penger til egenkapital o.l. Jeg har ikke alltid vært så smart med pengene, og har stort sett brukt det jeg har tjent i sommerferier utover året for å slippe å ha deltidsjobb under studiene. Nå har jeg hatt fast jobb i noen år, men det jeg klarer å spare opp forsvinner fort ut igjen til ting vi trenger til huset, ungen eller bilene. Jeg har ikke den beste lønna, men ikke den dårligste heller. Så jeg har råd til det jeg trenger i hverdagen. Vi kjøpte oss enebolig i høst, men eide en mindre bolig en kort tid før dette. Da vi kjøpte den første boligen var det han som gikk inn med all egenkapitalen, men vi har alltid betalt like mye på lånet og billånet. Huset eier vi 50/50 på papiret. Det samme gjelder bilene, det er han som gikk inn med egenkapital her (men jeg betaler billån også). 

På grunn av alt dette så føler jeg meg litt fanget. Hvis jeg gjør det slutt har jeg ingen familie i nærheten som jeg kan bo hos frem til jeg finner noe eget, og jeg vet ikke om samboeren har råd til å eie huset alene/kjøpe meg ut. Vi bor veldig landlig, så jeg tror ikke huset er så lettsolgt heller. Og selv om vi eier 50/50 av huset så eier han vel egentlig mest, ettersom han gikk inn med all egenkapitalen. Ikke har jeg nok på sparekonto akkurat nå til å klare evt. depositum + møbler + bil, alt man må ha for å "klare seg selv". 

Er det noen som har noen råd eller tips, eller noen som har vært i samme situasjon? Bør jeg bite tenna sammen og holde ut i forholdet selv om det gjør meg ulykkelig? 

Anonymkode: 53dfc...627

1. Siden du kan dokumentere med kontoutskrift at du har betalt halvparten på boliglånet og huset står 50% på deg, så har du en mulighet til å kreve halvparten av verdiøkningen fra boligkjøp til nå. Skaff dere en takstmann som gjør verdivurdering. Ikke tenk nødvendigvis på salget, men heller at han kjøper deg ut. Dette blir din egenkapital.

2. Du er ansatt og tjener egne penger. Da har du også evnen til å forsørge seg selv. Start med å leie en passende/mindre leilighet som du klarer å betale for. Har du nok egenkapital fra samboeren, så kan det hende du får kjøpt noe. Men start med å leie i noen mnd. slik at du bor for deg selv og får en oversikt over egen separat økonomi.

3. Høres ut som dere har to biler. Avtal hvem som skal overta hvilken. Regn ut utgiftene dere hadde på billånene. Kanskje du må kjøpe ut en av bilene (samboers egenkapital han la inn ved bilkjøp).

Generelt sett ser jeg ingen problem mtp. økonomi. Alt dette kan du gjøre i løpet av noen uker og bo or deg selv allerede måneden etter. Du har jobb, du tjener for seg selv. Alt er på plass.

 

Mtp. bekjente og familien, så hadde jeg valgt å bli i det samme området der du allerede har jobb, barnehage og passende avstand til barnefaren med tanke på fordeling av foreldreansvar.

Endret 20. januar av Ny Bruker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva har endret seg fra den dagen du bestemte deg for å skape en familie sammen med han? Har han endret seg? Har du endret deg? 
Med ansvar mener jeg at man tar ansvar for de forpliktelsene man påtar seg frivillig. Eneste legitime grunn for å splitte en familie er destruktive forhold - og med destruktive forhold mener jeg fysisk eller psykisk vold. 

Følelser endrer seg over tid. Forhold endrer seg over tid..man kan enten jobbe med det man har, eller fraskrive seg ansvaret for å jobbe med det man har.

Anonymkode: f152f...902

Det som har endret seg mest er helsa hans, og psyken med den. Jeg tror ikke jeg har endret meg mer enn det som naturligvis skjer når man får barn - man får andre prioriteringer og et annet syn på livet. 

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

Ny Bruker skrev (3 minutter siden):

1. Siden du kan dokumentere med kontoutskrift at du har betalt halvparten på boliglånet og huset står 50% på deg, så har du en mulighet til å kreve halvparten av verdiøkningen fra boligkjøp til nå. Skaff dere en takstmann som gjør verdivurdering. Ikke tenk nødvendigvis på salget, men heller at han kjøper deg ut. Dette blir din egenkapital.

2. Du er ansatt og tjener egne penger. Da har du også evnen til å forsørge seg selv. Start med å leie en passende/mindre leilighet som du klarer å betale for. Har du nok egenkapital fra samboeren, så kan det hende du får kjøpt noe. Men start med å leie i noen mnd. slik at du bor for deg selv og får en oversikt over egen separat økonomi.

3. Høres ut som dere har to biler. Avtal hvem som skal overta hvilken. Regn ut utgiftene dere hadde på billånene. Kanskje du må kjøpe ut en av bilene (samboers egenkapital han la inn ved bilkjøp).

Generelt sett ser jeg ingen problem mtp. økonomi. Alt dette kan du gjøre i løpet av noen uker og bo or deg selv allerede måneden etter. Du har jobb, du tjener for seg selv. Alt er på plass.

 

Mtp. bekjente og familien, så hadde jeg valgt å bli i det samme området der du allerede har jobb, barnehage og passende avstand til barnefaren med tanke på fordeling av foreldreansvar.

Tusen takk for råd! Jeg vet jeg har råd til å forsørge meg selv, men føler jeg skal klatre over Mount Everest bare jeg tenker på alt som eventuelt må ordnes opp i før jeg kan flytte ut. Men i det lange løp så blir det nok verdt det. Jeg har allerede tenkt på at det blir umulig for meg å flytte til dit jeg kommer fra, da samboer må få muligheten til å være med barnet. Men det skal jeg takle, jeg klarer meg fint i eget selskap. 

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det som har endret seg mest er helsa hans, og psyken med den. Jeg tror ikke jeg har endret meg mer enn det som naturligvis skjer når man får barn - man får andre prioriteringer og et annet syn på livet. 

Anonymkode: 53dfc...627

Er det ikke en del av din forpliktelse å støtte partneren din - i gode og i onde dager?
Hva om rollene ble snudd - helsen din ble plutselig dårlig (det sier seg selv at den psykiske helsen får seg en knekk når den fysiske helsen plutselig blir dårlig) - hva hadde du tenkt om han, hvis han plutselig mistet følelsene for deg, fordi du ble syk? 

Jeg beklager, men du kommer ikke særlig bra ut av dette..man forlater ikke en partner fordi han blir syk. Ikke om man virkelig elsker han. Noe jeg mistenker at du aldri har gjort. 

Anonymkode: f152f...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det ikke en del av din forpliktelse å støtte partneren din - i gode og i onde dager?
Hva om rollene ble snudd - helsen din ble plutselig dårlig (det sier seg selv at den psykiske helsen får seg en knekk når den fysiske helsen plutselig blir dårlig) - hva hadde du tenkt om han, hvis han plutselig mistet følelsene for deg, fordi du ble syk? 

Jeg beklager, men du kommer ikke særlig bra ut av dette..man forlater ikke en partner fordi han blir syk. Ikke om man virkelig elsker han. Noe jeg mistenker at du aldri har gjort. 

Anonymkode: f152f...902

Man er ikke forpliktet til å være sammen med noen man ikke elsker lenger, selv om partneren er syk. Ikke er han alvorlig syk heller, det er mer vanlige helseplager som kommer innom i ny og ne. Hadde han mistet følelsene for meg så hadde jeg tenkt at det går helt fint om det blir slutt, da jeg ikke vil være sammen med noen som ikke er glad i meg (men som nærmedt gjør det for veldedighet). 

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det ikke en del av din forpliktelse å støtte partneren din - i gode og i onde dager?
Hva om rollene ble snudd - helsen din ble plutselig dårlig (det sier seg selv at den psykiske helsen får seg en knekk når den fysiske helsen plutselig blir dårlig) - hva hadde du tenkt om han, hvis han plutselig mistet følelsene for deg, fordi du ble syk? 

Jeg beklager, men du kommer ikke særlig bra ut av dette..man forlater ikke en partner fordi han blir syk. Ikke om man virkelig elsker han. Noe jeg mistenker at du aldri har gjort. 

Anonymkode: f152f...902

Noe sier meg at du har blitt forlatt selv, da du er veldig i kampmodus her. Men da tolker jeg dine svar som at jeg bør bli i forholdet selv om jeg ikke elsker han lenger. Takk for innspill. 

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Beklager, men jeg syns ikke du har god nok grunn til å ødelegge familien for barnet ditt - fordi du ikke kjenner det samme lengre når du kysser eller har sex med partneren din.

Du er voksen nå, og har valgt forpliktelser. 

Anonymkode: f152f...902

Hvis hun skal bli værende uten å ha følelser, så kan ikke han forvente sex iallefall... Og etter din oppfatning av at kun psykisk og fysisk vold er grunnlag for å gå, så kan ikke han gå selv om han ikke får mer sex.

Anonymkode: 34b63...eee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Noe sier meg at du har blitt forlatt selv, da du er veldig i kampmodus her. Men da tolker jeg dine svar som at jeg bør bli i forholdet selv om jeg ikke elsker han lenger. Takk for innspill. 

Anonymkode: 53dfc...627

Jeg har vært sammen med partneren min i snart 20 år..så nei. 
 

Det som irriterer og provoserer meg, er at mennesker ikke tar ansvar for sine handlinger lengre..og barna får lide for det. Jeg tror ikke det er ulogisk å trekke en sammenheng mellom skilsmissestatistikken og over-diagnostiseringen av barn i dette landet..råder deg til å se «Uten synlige tegn» på TV2. Det er forbausende mange barn som har heftige symptomer som ikke kan diagnostiseres fysisk - men psykisk..som har foreldre som ikke lever sammen lengre. 
 

I mitt forhold har det vært oppturer og nedturer..nedturer som har heftigere enn hva de fleste får oppleve. Det har vært ganger jeg har tvilt på følelsene mine for ham, ganger jeg har lurt på hva vitsen med å fortsette er - men jeg kommer alltid tilbake til at jeg forpliktet meg da jeg fikk barn med han. De skal ikke vokse opp i et skilsmissehjem. Så da får vi voksne jobbe, og gjøre det som kreves for å få det til å fungere bra. Og det må jobbes hele tiden. 
 

Hva har dere gjort for å redde forholdet? 

Anonymkode: f152f...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis hun skal bli værende uten å ha følelser, så kan ikke han forvente sex iallefall... Og etter din oppfatning av at kun psykisk og fysisk vold er grunnlag for å gå, så kan ikke han gå selv om han ikke får mer sex.

Anonymkode: 34b63...eee

Jeg mener at så lenge det er vennskapelige følelser og god stemning der, kan forholdet tas opp igjen til det nivået det var på da de bestemte seg for å skape en familie sammen.. men da må de jobbe for det. 
 

Folk må slutte å tro at de skal leve på rosa skyer resten av livet sitt..livet fungerer ikke slik - da får man skuffelse etter skuffelse i fleisen. 

Anonymkode: f152f...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg mener at så lenge det er vennskapelige følelser og god stemning der, kan forholdet tas opp igjen til det nivået det var på da de bestemte seg for å skape en familie sammen.. men da må de jobbe for det. 
 

Folk må slutte å tro at de skal leve på rosa skyer resten av livet sitt..livet fungerer ikke slik - da får man skuffelse etter skuffelse i fleisen. 

Anonymkode: f152f...902

Noen ganger kan det være greit å innse at man har det best som venner, og avslutte mens tonen fortsatt er god, fremfor å presse seg så langt at man ikke lengre klarer ha en god tone igjennom/etter ett brudd.

Anonymkode: 34b63...eee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen ganger kan det være greit å innse at man har det best som venner, og avslutte mens tonen fortsatt er god, fremfor å presse seg så langt at man ikke lengre klarer ha en god tone igjennom/etter ett brudd.

Anonymkode: 34b63...eee

Jeg har null tro på «lykkelige skilsmisser»..barna lider uansett hvordan foreldrene luller seg inn i hvor godt de samarbeider og løser tingene. Barna lider, punktum. 
 

Så lenge man klarer å samarbeide, og har gode (vennskapelige) følelser sammen - skylder man barna å fortsette sammen til de er voksne nok til å takle et brudd (over den kritiske ungdomstiden). 
 

Anonymkode: f152f...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har null tro på «lykkelige skilsmisser»..barna lider uansett hvordan foreldrene luller seg inn i hvor godt de samarbeider og løser tingene. Barna lider, punktum. 
 

Så lenge man klarer å samarbeide, og har gode (vennskapelige) følelser sammen - skylder man barna å fortsette sammen til de er voksne nok til å takle et brudd (over den kritiske ungdomstiden). 
 

Anonymkode: f152f...902

Lever du i 1935? Noen ganger er det faktisk bedre for barna at foreldrene ikke er sammen lenger, selv om det tilsynelatende er "god stemning" i heimen. Og man skal ikke ofre all lykke i eget liv kun for at barna ikke skal ha to hjem. Mitt barn er kun 1 år, og hvis det blir slutt nå så kommer ikke hun til å huske et liv med begge foreldrene sammen. Men hvis jeg skal bli så må jeg holde ut i 20 år før jeg får puste ut og få det fint? Merkelig logikk.  

TS

Anonymkode: 53dfc...627

[AnonymBruker]

Det eneste du KAN gjøre, er å ta dette opp med din mann, fortelle hvordan du har det og hva du føler. Så må dere ta det derfra. Kanskje han har samme tanker? Nå er du mange skritt foran han. Aner han noe om hva du tenker?

Anonymkode: 5f8c5...551