Barneoppdragelse

[Gjest Gjest]

I Norge har mange ganske enhetlige tanker om barneoppdragelse, tenker da særlig på hva barn får lov til, hvilke plikter og rettigheter barn har, hvilke konsekvenser det har hvis de gjør noe "galt". I mange andre land er grensene annerledes.

Hvordan reagerer dere når dere er i utlandet og ser ting som gjøres på en helt annen måte (f.eks at et barn får en klaps på baken på en buss, osv.)

Har dere diskutert barneoppdragelse med utenlandske venner og bekjente?

Kanskje kommer mor og far ikke fra samme land og har ikke helt samme syn på barneoppdragelse.

Hvordan løser dere dette?

[Bobeline]

Man må rette seg etter reglene i landet man er i. Det betyr ikke at vi skal gjøre om på egne regler, men vi skal ikke fortelle andre at deres regel i eget land er feil. Hvis jeg hadde oppdratt barn i andre land hvor det er lov med et "kjærlig klaps" ville jeg ikke fulgt dette eksempelet, men heller ikke fortalt andre hvor feil dette er. Hvis det er organisasjoner i landet som jobber for barns rettigheter vil jeg arbeidet for/støttet disse, men ikke gått "dør-til-dør" aksjon for å fortelle naboer at hva de tror og gjør er feil. Barnemishandling er noe annet, der ville jeg grepet inn ved å ringe etter hjelp eller lignende. Det er forskjell på et klaps og bank.

Jeg var på språkreise i England da jeg var 16, og kom til et hjem der et "kjærlig klaps" var lov. I England er det også lov å irettesette barn på denne måten, men grov vold og barnemishandling er ulovlig. Vi var to norske jenter som bodde der, og hun andre spilte fotball mens jeg drev med teakwon-do. Det som skjedde da var at barna ble irettesatt mens fotballspilleren var hjemme, men aldri når jeg var hjemme. På flyet hjem fortalte hun dette, og vi lurte på om det var på grunn av at foreldrene var redde jeg ville "banke" dem hvis jeg så irettesettelsene (jeg var sterkere enn mannen i huset når det gjaldt å løfte tunge kofferter). Det gjorde også at vi lurte på om foreldrene syntes det var greit å gi barna et klaps siden de ikke turte å gjøre det åpenlyst.

Når jeg var i Irland, som har samme syn på barneoppdragelse som England, diskuterte jeg dette med noen mødre i nabolaget. De mente et "kjærlig klaps" var helt greit, å rise ungene for å gjøre dem vondt var ikke greit under noen omstendigheter.

[Gjest x-trønder]

Hvis du leser her inne så vil du se at det er forskjeller i synet på barneoppdragelse blant oss innfødte nordmenn også.

Jeg trenger ikke å gå lenger enn til mine foreldre for å finne noen med et annet syn på oppdragelse enn meg. De var typen "barn skal respektere sine foreldre" og trodde vi oppførte oss bra av respekt for dem, det var heller at vi var redde for å få fysiske represalier. "Skal det bli folk av ungene så trenger de en omgang juling" er min fars mantra. Og jeg er på andre siden av havet, kan være streng men tyr ikke til fysiske avstraffelser.

Min mann var en skikkelig bortskjemt drittunge da han var liten, han selv som sier det og han er derfor strengere enn jeg er for han vil ikke at ungene skal bli som han. Mens jeg mener at det er vanskeligere å skjemme bort våre tre barn, som er vant til å å måtte dele på ting, enn det var å skjemme bort han som er alene. Men han straffer heller aldri noen fysisk, så der er vi helt på nett.

Så du skjønner vi trenger ikke gå så langt før forskjellene gjør seg gjeldende. Men jeg hadde klart hatt store problemer med å leve sammen med noen som hadde samme syn på barneoppdragelse som min far og mor. Og tror at det kan være kilder til store konflikter mellom mor og far, og at det ville vært vanskelig for barna.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Historisk sett har det vært større uenighet om barneoppdragelse i Norge, men nå er fysisk avstraffelse i Norge så uglesett at "ingen" offentlig vil forsvare det. At det finnes noen unntak i prakis er en annen ting, likens som at det er en annen ting at barneoppdragelsen for 25 år siden (som eksempel) var en annen.

[Bobeline]

Jeg er fullt klar over at det er forskjellige meninger om barneoppdragelse innenlands også. Jeg vet det er foreldre som sverger til "fri barneoppdragelse" eller til et "kjærlig klaps", og selvfølgelig alle foreldrene som befinner seg mellom ytterpunktene.

Innlegget til trådstarter tar utgangspunkt i andre lands holdinger til barn og deres rettigheter, slik jeg har forstått det. Og jeg har forsøkt å svare på to av punktene som er listet opp. Som turist eller besøkende i et fremmed land kan det være vanskelig å forholde seg til regler som er totalt ukjente for en selv.

[Gjest Gjest]

Historisk sett har det vært større uenighet om barneoppdragelse i Norge, men nå er fysisk avstraffelse i Norge så uglesett at "ingen" offentlig vil forsvare det. At det finnes noen unntak i prakis er en annen ting, likens som at det er en annen ting at barneoppdragelsen for 25 år siden (som eksempel) var en annen.

←

Er klar over at dette er en litt gammel tråd og at heller ikke jeg svarer på oppstarters spørsmål...men jeg har mange ganger forsvart fysisk avstraffelse, ikke offentlig akkurat men i diskusjoner med familie, venner og kolleger. Da mener jeg ikke at det er greit å denge barna, men et par tre klaps i baken har de ikke vondt av. Jeg ble selv straffet med ris på rumpa som barn (jeg er født 1979 så det er ikke så altfor mange tiår siden...), og kan ikke si jeg opplevde det som særlig traumatisk. Mener ikke at det er verken den beste eller eneste måten, det er opp til hver enkelt og bedømme selv. Syns barna idag blir pakket inn i all mulig slags pedagogikk, og alt skal gjøres for de ikke skal bli sinte, lei seg, man skal ikke heve stemmen helst til dem, det skal forhandles om alt, de må ikke gjøre ditt og datt for da kan de brekke et bein eller en arm... listen er lang. I det store og hele syns jeg det er rart at tidligere generasjoner har overlevd for å sette det litt på spissen... Jeg opplever faktisk at en del er enige med meg, unge såvel som gamle.

*Mimre litt** Moren nøyde seg med å bruke håndflaten, men bestemoren min pleide å ha en kvist liggendes i gangen når vi barnebarna var på besøk (i hvert fall når jeg var på besøk.. ) Nå skulle det veldig mye til for at hun brukte den, men jeg har vel fått kjenne den en fire fem ganger. Nå kommer jeg neppe til å gi mine evt fremtidige barn ris siden det er jo ulovlig i dette landet, og når jeg først har fått vil jeg vel gjerne ikke miste dem, men det er i hvert fall sikkert at jeg ikke kommer til å bruke kvist eller noen annen gjenstand. Nå var det ikke noen jerndisiplin som rådde hjemme hos oss, men det var foreldrene mine (helst mamma) som bestemte, og var det nei så var det nei; det skulle ikke forhandles eller kompromisseres om det. Vi snakket mye også, det var ikke opp på fanget og få en omgang for hver minste lille ting jeg gjorde galt. Det var helst for ugagn som jeg visste ikke var lov men ugagnskråke som jeg var så bare måtte jeg likevel....

[Caramba]

Når jeg er ute og reiser så legger jeg ofte merke til at barn fra andre deler av verden ofte er mye mer veloppdragne en norske barn. De sutrer mindre, er høflige og sitter pent ved bordet... Merker også at en av foreldrene er raske til å ta med vrange unger ut av restauranter eller offentlige områder for ikke å forstyrre andre gjester.

[Gjest Gjest]

hva er den barneoppdragelse reglene i norge.