Hjelp meg... :'o(

[Gjest Anonymous]

Jeg er så heldig å ha funnet drømmeprinsen min! Men.. det er et stort men...

Han har opplevd utrolig mye vondt i livet, mer enn noen kan klare å forestille seg, og det setter sitt preg på hverdagen. Han får profesjonell hjelp for dette. Dette påvirker oss i virkelig stor grad. Da vi traff hverandre var alt fryd og gammen, det må ha kostet mye å holde maska så lenge som han gjorde. Nå har vi fått et veldig nært forhold og han bor hos meg. Han forteller meg mye om alt han har gjennomgått av tap, vold, tortur osv. og det skjærer meg like mye i hjertet hver gang. Jeg prøver å være sterk for hans skyld, det er fantastisk at han føler han kan betro seg til meg. Jeg føler meg slem når jeg skriver nå at noen ganger blir det litt vel mye. Han er omtenksom og verdens beste i gode perioder, men dette skifter fort og når han har dårlige perioder, tror han at jeg ikke er glad i han lenger, og han prøver å teste ut hvor mye jeg finner meg i fra hans side. Han gjør ingenting, bare terger og terger og terger og sier de utroligste ting. Jeg synes jeg takler det bra, og jeg vet han ikke mener det han sier, men det er vondt for meg uansett.

Hvordan skal jeg få sagt det på en pen måte at jeg også kan bli sliten? Jeg er en veldig sterk person, men alle har en grense. Jeg vet han ikke har snakket med noen om dette tidligere, og føler nesten at han lesser alle problemene sine over på meg fordi han ser jeg er sterk nok til å ta imot. Og jeg vil jo gjerne at han skal ha full tillit til meg, men jeg føler det som å være sammen med et vandrende minefelt enkelte ganger, og dette går inn på meg psykisk. Jeg merker jeg er mer oppfarende enn jeg pleier å være, og er sliten hele tiden. Jeg er "bare"

25 år, og har ingen utdannelse innen psykologi. Hvordan ville dere gått fram for å fortelle han at jeg også har en tålegrense? Uten å miste tilliten hans? Jeg føler at jeg sprekker snart!!

[Kristian (71)]

Vel, en del mer en hva som er vanlig må du nok regne med å tåle med hans fortid. Det sier seg jo selv at han vil støtte seg til deg som han stoler så mye på.

Allikvel bør han vel få profesjonell hjelp til å sortere og lære seg å bearbeide sine problemer?

Få han til/eller hjelp han med å ta kontakt med en psykolog, for selv om han føler at du er "sterk" nok til å takle dette, så er du usikker på det selv. At du blir sliten av det, og at du er redd du ikke vil greie det og at det vil bli uholdbart i lengden.

Måten du fremlegger dette på bør du nok overvei nøye, slik at det ikke høres ut som om du ikke bryr deg, at du avviser hans tanker og ikke vil hjelpe han. Han må forstå at du ikke foreslår dette for din egen skyld, men fordi det er til hans eget beste.

_________________

Kristian (71)1212[ Dette Innlegg er endret av: Kristian (71) den 2002-03-15 17:45 ]

[Gjest Anonymous]

Kjære deg

Jeg skjønner inderlig godt hvordan du har det.

For å klare leve sammen med ham må du nok være veldig sterk.

Jeg tror det er veldig viktig å få lagt frem på en fin måte at du ikke kan være hans psykolog. Ikke har du bakgrunnen til det, og heller er det ikke heldig for forholdet at den ene skal være psykologen.

Jeg skjønner at du setter pris på tilliten han viser med å betro seg til deg. Ingenting er bedre for et forhold enn åpenhet og tillit.

Du skriver at han får hjelp, men hvilken hjelp er det? Og virker denne hjelpen?

Det kan i flere tilfeller ta litt tid og feiling for å finne den rette psykolog eller psykiater.

Kanskje han ikke får den rette hjelpen.

Jeg er i et forhold som ligner noe. Min samboer har også opplevd mye vondt i sitt liv, og han har bare meg som fast holdepunkt i livet. (Utenom seg selv)

Men han er litt motsatt, han vil ikke snakke om det han har opplevd, forteller meg minst mulig. Noe som også gir meg usikkerhet.

Men jeg ville aldri drømme om å presse det frem.

Men han er veldig oppmerksom på at han ikke skal bruke sin partner som psykolog. For det er oftes mest ødeleggende på forholdet.

Jeg kan forestille meg at du blir usikker når han svinger opp og ned. Disse svingningene er en belastning i seg selv, om man ikke i tillegg skal være psykolog for vedkommende.

Selv verdens sterkeste personer kan begynne å tvile på om han er glad i en når det er på sitt verste i de dårlige periodene.

Jeg ser på meg selv som et sterkt menneske. Men det tynger meg og sliter på meg når han har det vanskelig.

På en måte synes jeg du er heldig, som har en samboer som betror seg til deg, forteller deg hva som ligger bak, og årsakene til at han oppfører seg som han gjør, sier det han gjør.

Men jeg skjønner at belastningen med det kan bli for stor.

Jeg skulle i så mange tilfeller ønsket at han ville dele mer med meg, fortelle meg at slik og sånn er det, og at det er ikke meg det er noe galt med, at det ikke er fordi han ikke er glad i meg at han gjør og sier som han gjør.

Min samboer har hatt hjelp tidligere og lært mye av det, både hvordan han skal forholde seg til andre, og hvordan han selv skal takle sine svingninger.

Og hans måte er å gå inn i seg selv, ta litt "time out" og kjenne etter i seg selv.

Det er vondt når det står på, når han lukker seg inne og ikke orker å snakke med meg.

Men når han er klar så kommer han ut og forteller at slik er det, og dette var hans opplevelser.

Dette er vel ikke akkurat råd......jeg følte bare for å si at på mange måter er du heldig som vet hvorfor.

Men på mange måter skjønner jeg hvordan du har det.

Jeg vet ikke oppskriften på hvordan fortelle ham at det kan bli for mye for deg.

Men hvis du vil holde på tilliten, så vær forsiktig når du forteller det.

Men kanskje dere kan snakke sammen.

Sett deg ned og fortell ham at også du har et ønske og et behov for å "være liten", slippe være den sterke, føle at noen rundt deg tar litt vare på deg og er litt sterke for deg.

Det er slike behov de aller fleste av oss har.

Og lever man i et parforhold så bør man absolutt klare å være der for hverandre, være sterke for hverandre, og ta vare på hverandre.

Uff, dette ble langt, og jeg vet slett ikke hvor fornuftig dette lyder på skrift.

Men jeg vil ønske deg lykke til

Håper at han skjønner at du ikke kan bære alt.

Klem

-anonym

[scarpetta]

Jeg tror det er lurt om dere begge oppsøker psykolog. Gjeren sammen, eller hver for dere.

Det er ofte det ikke bare er pasienten selv som trenger profesjonell hjelp, men også de pårørende som er prega av sykdommen i meget stor grad.

lykke til12

[Matas]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets retningslinjer:

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende moderator en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.

Matas, mod.