Hvorfor er det best at barnet bor hos mor

[Far til 2]

Hvorfor blir ikke foreldrenes evner som omsorgsforeldre tillagt vekt når bostedsforeldre skal "velges" etter samlivsbrudd ?

Hvorfor blir ikke barnas ønske om trygghet og kontakt med begge foreldrene vektlagt etter samlivsbrudd ?

Hvorfor blir ikke foreldrenes kjærlighet til barn vektlagt etter samlivsbrudd ?

Hva kommer det av at praksis ikke tar hensyn til barna ved samlivsbrudd ?

Og da mener jeg ikke sett fra en subjektiv vinkel hos den ene eller andre forelderen. Da tenker jeg på en objektiv vurdering med barnet i fokus. Hvordan kan foreldrene ? komme frem til at barn vil ha best av å bo hos mor i 90% av alle samlivsbrudd, uten noen ytterligere vurdering ?

Mange meklere ser det som en enklere oppgave å skyve far ut av barnets liv enn det er å skyve mor bort. Men mekler har tilnærmet aldri samtale med barnet. Hvordan kan da mekler signalisere noe om at dette gjøres til beste for barnet, som tross alt skal være et sentralt kriterie ?

Hvorfor nekter myndighetene et flertall av partene å praktisere felles omsorg uten å ha snakket med de involverte ? I dag sier loven at det aldri er barnets beste å bo like mye hos begge foreldrene, om en av foreldrene vil ha omsorgen alene. Hvordan kan politikere og andre "forståsegpåere" være så sikre på dette uten å ha hørt barnet og de andre partene legge frem sitt ønske ?

Hvorfor blir kvinner som ønsker å tilby barn en god oppvekst hos begge foreldrene kritisert av sine medsøstre ? Hvordan kan vi tilby bostedsforeldre mer fritid til utdannelse, karriere og økonomi uten bruk av tradisjonell barnevakt ?

Hvor lenge skal vi fortsette å frata barn en av foreldrene på et subjektivt grunnlag. Og hvor lenge skal vi påstå at det er barnets beste å miste kontakten med en forelder de er glad i ?

[Gjest Gjesta]

Jeg mener at barnet like gjerne kan bo hos far, men har aldri fått gehør for det i diskusjoner IRL, får stort sett pepper så ørene flagrer

[Susan Sto Helit]

Ville mene at delt omsorg er det optimale i en slik situasjon, desverre er det ennå slik at den som tjener minst, gjerne mor, taper økonomisk på å gå med på en slik ordning.

Et barn har alltid best av å ha god kontakt med begge sine foreldre, men dette forutsetter at foreldrene klarer å samarbeide godt.

[Gjest Single og barnløs ung kvinne]

Hvis det er slik du foreskriver her, blir jeg overrasket.

Jeg trodde at når man bestemte hvor barnet/barna skal bo, så tar man med i vurderingen følgende:

1) Hvor ønsker barna selv å bo (hvis de er store nok til å bli hørt..)

2) Hvem av foreldrene gir uttrykk for at den ønsker hovedomsorgen/hverdagsansvaret? Bare den ene eller begge to?

3) Hvem ser ut til å være best skikket, både sosialt, intellektuelt, omsorgsmessig og økonomisk? Bare den ene eller begge to?

Er det virkelig ikke ut fra disse kriteriene at det blir vedtak?

Hvis det er slik at mange menn ønsker hovedomsorgen, så er mitt spørsmål til dem: tok de opp kampen, snakket sin sak, var konsekvente og standhaftige, kjempet gjennom dokumenter/oppmøte,/forhandlinger/lobbyvirksomhet og "kamp"?

Hvis det er kvinnen som er mest aktiv og åpner munnen og sier mest, mens mannen står passiv i bakgrunnen tafatt og intetsigende, vel, da sier det seg selv at det er kvinnen som automatisk får en slik rett.

Personlig skulle jeg ønske at mange flere menn sto opp og kjempet litt for at de skal få hovedomsorgsretten for sine barn. Men da må de lære seg spillereglene først! (Akkurat som vi kvinner må i arbeidslivet...)

[Gjest Single og barnløs ung kvinne]

Og la meg få legge til:

Hadde jeg selv kunnet velge som barn hvem jeg ville bo hos, ville valget definitivt ha falt på faren.

Jeg mener i svært mange tilfeller at det definitivt er far som er den best skikkede omsorgs- og ansvarspersonen for et barn.

Jeg ville aldri automatisk ha gitt retten til moren.

[Floja Felíz]

Veldig treffende innlegg!!

Det ser ikke ut som det er noen som gidder å fornye et eldgammelt system bygd på gammeldagse generelle antakelser om at barnets beste alltid er å være hos mor. Noen har bestemt at "stabilitet" er noe så platt som det å være mest mulig hos en av foreldrene, selv om vi vet at det for mange barn er opprettholdelsen av kontakten med begge foreldre som skaper stabilitet i tilværelsen.

I havet av regler og forskrifter finnes det ingen som beskytter barnet mot å bli brukt som våpen i en krig mellom to forsmådde sjeler i et samlivsbrudd. Fordommer og gamle tabuer styrer over fornuften hos alt for mange og man gidder ikke å utrede hvert enkelt tilfelle fordi man uansett har fasiten nedskrevet i forskriftene.

I dagens samfunn der så mange barn kommer fra et "splittet hjem" burde man bruke mye mer ressurser på å fornye systemet slik at hvert enkelt barn fikk den beste løsningen.

[Far til 2]

Hvis det er slik du foreskriver her, blir jeg overrasket.

Jeg trodde at når man bestemte hvor barnet/barna skal bo, så tar man med i vurderingen følgende:

1) Hvor ønsker barna selv å bo (hvis de er store nok til å bli hørt..)

2) Hvem av foreldrene gir uttrykk for at den ønsker hovedomsorgen/hverdagsansvaret? Bare den ene eller begge to?

3) Hvem ser ut til å være best skikket, både sosialt, intellektuelt, omsorgsmessig og økonomisk? Bare den ene eller begge to?

Er det virkelig ikke ut fra disse kriteriene at det blir vedtak?   

←

Dessverre er ikke dette basis ved samlivsbrudd. Ihvertfall ikke om begge foreldrene ønsker å delta i barnets oppvekst. Men jeg skulle som deg ønske at at "noen" fikk opp øynene for hva vi i dag gjør mot våre barn.

1) Barn blir ikke hørt av 3,dje part. Dvs. at barnet blir spurt av begge foreldrene, men hvilke barn er det som f.eks. i 6-7 års alderen sier til mamma eller pappa at de ikke ønsker utsrakt samvær ?

2) Hvis bare en av foreldrene ønsker hovedomsorgen er det lite vi kan gjøre for barnets behov for nærhet og trygghet til begge foreldrene. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at de fleste konflikter etter et samlivsbrudd har basis i omsorgsløsningen. Derfor burde det i utgangspunkt gitt signaler fra myndighetene om at begge er like viktig fremfor å definere en 'A' forelder og en 'B' forelder.

3) Desverre er egnethet som forelder ikke med i vurderingen om hvem barnet skal bo hos etter et samlivsbrudd. En slik vurdering blir kun gjort om saken ender i retten.

Hvis det er slik at mange menn ønsker hovedomsorgen, så er mitt spørsmål til dem: tok de opp kampen, snakket sin sak, var konsekvente og standhaftige, kjempet gjennom dokumenter/oppmøte,/forhandlinger/lobbyvirksomhet og "kamp"?

Hvis det er kvinnen som er mest aktiv og åpner munnen og sier mest, mens mannen står passiv i bakgrunnen tafatt og intetsigende, vel, da sier det seg selv at det er kvinnen som automatisk får en slik rett.

Personlig skulle jeg ønske at mange flere menn sto opp og kjempet litt for at de skal få hovedomsorgsretten for sine barn. Men da må de lære seg spillereglene først! (Akkurat som vi kvinner må i arbeidslivet...)

←

Det er klart at mange menn ikke kjemper slik de bør. Men for egen del fikk jeg beskjed fra mekler at om jeg trakk saken for retten ville mor med 90% sansynlighet få omsorgen alene ettersom det var det som var "vanlig", - uansett hva jeg hadde av "bevis" for at jeg var bedre egnet. Dessverre trodde jeg på mekler den gangen. I ettertid har jeg overtatt omsorgen, - uten rettsak, pga problemer/beviser som har dukket opp etterpå. Men jeg skulle ønske at vi som foreldre i utgangspunktet tok større hensyn til barna enn det myndighetene mener vi bør gjøre.

I dag har jeg inntrykk av at jeg bare var spesielt uheldig med den mekleren og at oppegående meklere ikke kommer med slike påstander. Men fortsatt er det altfor mange meklere som tar parti med bakgrunn i tradisjonelle løsninger.

I dag er det dessverre slik at det bare er de kvinner som uforbeholdent setter barnas behov i sentrum som kan se alternative løsninger. Dette er vanskelig i den hektiske tiden hvor samlivsbrudd skjer, fordi det er vanskelig å være objektiv i denne perioden.

[Gjest Gjest]

Ville mene at delt omsorg er det optimale i en slik situasjon, desverre er det ennå slik at den som tjener minst, gjerne mor, taper økonomisk på å gå med på en slik ordning.

Hvilken verden lever du i da??

Delt omsorg vil LØNNE SEG for mor. Det lille bidraget far betaler, barnetrygda og skatteklasse 2 fordelene utgjør ikke så mye som du sikkert tror. Mor får det bedre økonomisk hvis hun har delt omsorg med far. Da kan hun jobbe overtid den uka ungen er borte.

Når mødre flest likevel ikke vil gå med på delt omsorg, så tror jeg det er pga at de skjønner det ikke er den beste løsninga. Det har ingenting med økonomi og gjøre.

[Gjest vsn]

Meg over....

[Sofia]

Jeg bruker å lese innleggene dine "far til to", og du sier mye fornuftig. Så også denne gangen..

Men min egen egoisme er for stor til å være enig.... jeg kunne aldri i livet ha "gitt" mine barn til far.... Han får nøye seg med annenhver helg.. noe han også gjør..

Takk og pris!!

[Gjest Gjest]

jeg tror flere barn hadde hatt godt av å bo hos far!mine foreldre ble skilt da jeg var 8 og jeg bodde deretter hos min far.og takk og pris for det!

[Gjest x-trønder]

Jeg mener at barnet like gjerne kan bo hos far, men har aldri fått gehør for det i diskusjoner IRL, får stort sett pepper så ørene flagrer

←

Jeg synes også at barn kan bo hos far og opplever faktisk at det skjer i mine kretser, min bror har den daglige omsorgen for sine barn mens mor er helgemor. Og en venninne av meg overlot datteren til faren fordi hun mente at han var best for henne på det tidspunktet, nå mange år etter og fordi faren flyttet utenlands har datteren flyttet tilbake til sin mor.

Og så har jeg en annen venninne som mener at uansett hvordan hennes tilstand er så SKAL ungene bo hos henne. Så meningene er delte.

[Gjest Singlke og barnløs ung kvinne]

Jeg bruker å lese innleggene dine "far til to", og du sier mye fornuftig. Så også denne gangen..

Men min egen egoisme er for stor til å være enig.... jeg kunne aldri i livet ha "gitt" mine barn til far....  Han får nøye seg med annenhver helg.. noe han også gjør..

Takk og pris!!

←

Det er nettopp her mitt kjernepoeng ligger:

Jeg tror feilen ligger i at altfor mange menn er passive, tafatte og lar moren få hovedomsorgen. Menn tar ikke initiativet, de kjemper ikke og de hører på moren og lar hennes kjefting og formaninger være gjeldende regel...

Når konfliktvegrende pappaer ikke kjemper for barna sine, er de heller ikke mye tess som fedre, synes nå jeg.

[Gjest Piper]

Jeg er av den oppfatningen av barna kan bo hos far, om far er skikket til å ta ansvaret. Min eldste bor hos faren sin, og det har han gjort siden han var 10 år. Det var den tøffeste avgjørelsen jeg noen gang har tatt, men jeg "eier" ikke barna mine. Vi var to som laget de, og da syns jeg vi kan være to som kan ta ansvaret også.

Om det nå var en lur avgjørelse, sånn sett i ettertid, kan nok diskuteres. Men vi har lært oss å leve med den avgjørelsen, og siden gutter er 18 år i dag, er han gammel nok til å bestemme det meste selv.

Men jeg syns det er helt feil at man som foreldre er så egoistiske, at en ikke prøver å se hva som kan være det beste for barnet. Å si at man er så egoistisk at man ikke vil overlate barna til faren, burde ikke forekomme når man har blitt mor men beklageligvis ser man det litt for ofte.

Men så kan en diskutere om far er bedre skikket enn mor, for om begge er like skikket hvem skal da få barna? Jeg syns det også blir feil at far skal få ansvaret, bare fordi det liksom skal være "synd på de". Igjen går det på hva som er best for barna, men jeg tror det blir vanskeligere å bestemme hvem som skal få de om begge er skikket.

[Susan Sto Helit]

Hvilken verden lever du i da??

Delt omsorg vil LØNNE SEG for mor. Det lille bidraget far betaler, barnetrygda og skatteklasse 2 fordelene utgjør ikke så mye som du sikkert tror. Mor får det bedre økonomisk hvis hun har delt omsorg med far. Da kan hun jobbe overtid den uka ungen er borte.

Når mødre flest likevel ikke vil gå med på delt omsorg, så tror jeg det er pga at de skjønner det ikke er den beste løsninga. Det har ingenting med økonomi og gjøre.

←

Har hørt om mange tilfeller der foreldrene i utgangspunktet snakket om delt omsorg hvor mor "plutselig" ombestemte seg etter å ha snakket med noen om dette. Hva endte det med? Jo, faren måtte nøye seg med annenhver helg, og en dag i uka... Mor fikk hovedomsorgen.

[Gjest Single barnløs ung kvinne]

Dessverre er ikke dette basis ved samlivsbrudd. Ihvertfall ikke om begge foreldrene ønsker å delta i barnets oppvekst. Men jeg skulle som deg ønske at at "noen" fikk opp øynene for hva vi i dag gjør mot våre barn.

1) Barn blir ikke hørt av 3,dje part. Dvs. at barnet blir spurt av begge foreldrene, men hvilke barn er det som f.eks. i 6-7 års alderen sier til mamma eller pappa at de ikke ønsker utsrakt samvær ?

2) Hvis bare en av foreldrene ønsker hovedomsorgen er det lite vi kan gjøre for barnets behov for nærhet og trygghet til begge foreldrene. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at de fleste konflikter etter et samlivsbrudd har basis i omsorgsløsningen. Derfor burde det i utgangspunkt gitt signaler fra myndighetene om at begge er like viktig fremfor å definere en 'A' forelder og en 'B' forelder.

3) Desverre er egnethet som forelder ikke med i vurderingen om hvem barnet skal bo hos etter et samlivsbrudd. En slik vurdering blir kun gjort om saken ender i retten.

Det er klart at mange menn ikke kjemper slik de bør. Men for egen del fikk jeg beskjed fra mekler at om jeg trakk saken for retten ville mor med 90% sansynlighet få omsorgen alene ettersom det var det som var "vanlig", - uansett hva jeg hadde av "bevis" for at jeg var bedre egnet. Dessverre trodde jeg på mekler den gangen. I ettertid har jeg overtatt omsorgen, - uten rettsak, pga problemer/beviser som har dukket opp etterpå. Men jeg skulle ønske at vi som foreldre i utgangspunktet tok større hensyn til barna enn det myndighetene mener vi bør gjøre.

I dag har jeg inntrykk av at jeg bare var spesielt uheldig med den mekleren og at oppegående meklere ikke kommer med slike påstander. Men fortsatt er det altfor mange meklere som tar parti med bakgrunn i tradisjonelle løsninger.

I dag er det dessverre slik at det bare er de kvinner som uforbeholdent setter barnas behov i sentrum som kan se alternative løsninger. Dette er vanskelig i den hektiske tiden hvor samlivsbrudd skjer, fordi det er vanskelig å være objektiv  i denne perioden.

←

Jeg synes ikke du, Far til 2, gir noe klart svar på hvordan du faktisk mener at hovedansvaret/omsorgen vedtas i dagens system. Du sier bare "dessverre er det ikke slik det skjer".

Nei vel, så opplys oss da, hvordan mener du at dette skjer?

Jeg mener fortsatt at fedre som ønsker hovedansvaret/omsorgen ikke er tøffe nok. Hvis det krevers at saken må opp for retten, hvorfor er det ikke flere fedre som sørger for å få saken kjørt i retten da? Hvis faren vinner, betaler ikke han de saksomkostningene.

Mitt inntrykk er følgende: hvis menn virkelig mener som deg, at de gjerne vil være hovedomsorgspersonen med det daglige ansvaret for brana, vel, så lkjemper de for det. Da tør de å ta opp konflikter og er litt tøffe.

Slik det er i dag fremstår menn som sveklinger, i og med at de klarer å brøyte seg fram på jobben, men det står verre til i privatlivet - tydeligivs.

[Gjest vsn]

Har hørt om mange tilfeller der foreldrene i utgangspunktet snakket om delt omsorg hvor mor "plutselig" ombestemte seg etter å ha snakket med noen om dette. Hva endte det med? Jo, faren måtte nøye seg med annenhver helg, og en dag i uka... Mor fikk hovedomsorgen.

Ja, og så går du automatisk utfra at mor tenker økonomi og at hun taper på det økonomisk! Sånn er det jo ikke. Idag lønner det seg helt klart å være bidragsyter!! Siden vi nå er så opptatte av det økonomiske

[Susan Sto Helit]

Jeg synes ikke du, Far til 2, gir noe klart svar på hvordan du faktisk mener at hovedansvaret/omsorgen vedtas i dagens system. Du sier bare "dessverre er det ikke slik det skjer".

Nei vel, så opplys oss da, hvordan mener du at dette skjer?

Jeg mener fortsatt at fedre som ønsker hovedansvaret/omsorgen ikke er tøffe nok. Hvis det krevers at saken må opp for retten, hvorfor er det ikke flere fedre som sørger for å få saken kjørt i retten da? Hvis faren vinner, betaler ikke han de saksomkostningene.

Mitt inntrykk er følgende: hvis menn virkelig mener som deg, at de gjerne vil være hovedomsorgspersonen med det daglige ansvaret for brana, vel, så lkjemper de for det. Da tør de å ta opp konflikter og er litt tøffe.

Slik det er i dag fremstår menn som sveklinger, i og med at de klarer å brøyte seg fram på jobben, men det står verre til i privatlivet - tydeligivs.

←

Tipper det han vil fram til er at det som ofte er best for alle er at begge foreldrene har like mye omsorg, altså delt omsorg. Dette er ikke noe far skal "gå i retten for", men en avtale foreldrene må gjøre seg imellom.

Har vært mye fin prat fre politikere om dette de siste årene. Det har vært uttalt at delt omsorg skal være hovedregelen i dagens samfunn. Så hvorfor fungerer ikke dette i praksis? Kan det være at store ord ikke retter opp skeivheter i regelverket?

Det er koselig med den idealistiske holdningen din om at alt vil bli bra bare man jobber for det, men hadde det vært sånn, hadde vi vel ikke hatt skillsmisser i det hele tatt? (For det beste for barna er da absolutt foreldre som bor sammen og er glade i hverandre?)

[Susan Sto Helit]

Ja, og så går du automatisk utfra at mor tenker økonomi og at hun taper på det økonomisk! Sånn er det jo ikke. Idag lønner det seg helt klart å være bidragsyter!! Siden vi nå er så opptatte av det økonomiske

←

Ville vel heller fram til at mor ofte blir rådet til å gå for hovedomsorg på tross av at hun egentlig ønsket delt omsorg.

[Gjest Gjest]

Det er koselig med den idealistiske holdningen din om at alt vil bli bra bare man jobber for det, men hadde det vært sånn, hadde vi vel ikke hatt skillsmisser i det hele tatt? (For det beste for barna er da absolutt foreldre som bor sammen og er glade i hverandre?)

←

Der er vi uenige: jeg mener at det er stor forskjell på å jobbe for følelser, kjemi og "kjærlighet", og det å jobbe gjennom et offentlig system og et rettsvesen. Det er ikke ment som en idealistisk og koselig holdning fra min side.