Tror ikke jeg knytter meg til verken mann eller barn. Gir det rett til psykolog?

[AnonymBruker]

Det startet med at eldste datter ville ha en pause fra oss foreldrene. Fordi hun trengte å finne seg selv. Det var i perioden fra hun var 18 til 20 år. Vi støttet henne økonomisk, men hun ville ikke møte verken meg eller far disse to årene. Jeg respekterte naturlig nok dette. Nå er eldste datter 26 år, og hun har «kommet tilbake».

I ettertid forklarer hun det med en barnslig opprørskhet. At hun ville «kutte strengen» ved å stå helt på egne ben. Hun ler det bort i dag. Men inni meg gjør dette fremdeles vondt. Spesielt fordi at jeg ikke har gjort noen grove feil, bare vært meg, og gjort så godt jeg kunne - men det var tydeligvis ikke nok. 
 

Nå starter vår 2. datter med nøyaktig samme trenden. Hun går siste året på VGS, og tar totalt avstand fra meg. (og far) Hun bor her nå, men sier at hun kommer til å ønske en periode uten kontakt. Fordi vi er så irriterende! 
 

Altså; vi pleide å gå på kafeer, se serier, gå på teater, var ute og spiste sammen. (Ofte også bare henne og meg) Men nå er det altså slutt, mener hun. Hun skal gå i storesøsters fotspor der, altså.

Kjenner meg så tom og verdiløs! Hadde jeg bare forstått hva jeg har gjort feil, men det setter ingen av jentene ord på. 
 

Jeg har selv en frynsete barndom med fysisk og psykisk vold fra mor og overgrep fra farfar. Har gått til psykolog, og likevel klart meg greit. Fast jobb og noen nære venner. Men disse opplever ikke slikt fra barna sine, så forstår jo at noe må jeg gjøre feil. Hadde jeg bare visst HVA. 
 

Føler at det er min aura og personlighet som er feil, jeg føler meg bare så verdiløs!

Har nok gått igjennom jentenes barndom litt som en robot- mor. Faren har kjempet mot kreft fra de var små, men har vært til stede så mye han kunne. Jeg har sagt og gjort de rette tingene. Fulgt dem tett opp med fritid og skole. Tilrettelagt for en så god barndom jeg har vært i stand til for dem. Jeg har vært sliten, men alltid prioritert dem. 
 

Jeg vet at jeg har gitt dem så mye mer enn hva mine foreldre noen gang gjorde for meg. Jeg skulle aldri vært født, noe jeg har fått høre fra dem gjentatte ganger. Jeg har aldri sagt noe i nærheten av slike ting jeg fikk høre. Heller aldri har jeg rørt dem fysisk. Likevel skjer dette, og det er den gnagende følelsen av verdiløshet som menneske som føles så smertefull.

Den siste tiden har jeg også forberedt meg på at mannen og faren til barna skal gjøre det slutt. Noe inni meg er forberedt på dette. Ikke at jeg egentlig vil det, men jeg er sliten av å gå slik å føle meg så mislykket i meg selv. Vil helst bo alene og flytte langt unna alt og alle.

Dette er nye tanker siden vår yngste datter nå erklærer samme behov for å ikke ha kontakt fra høsten av.  Jeg sier at jeg respekterer henne, og uansett vil være glad i henne. Storesøster bare ler litt av lillesøster, og himler liksom bare med øynene.
 

Inni meg liksom skjærer det i hjertet. Det er bare… Dette blir bare litt for mye! 
Jeg kan umulig være elskbar..

Er dette grunn til å starte opp med psykolog igjen?

Anonymkode: 00b70...cda

[Sparkling_Pink]

Å trekke det ut til at du ikke er elskbar fordi det gjør vondt å være deg i livet ditt synes jeg er å ta det litt langt.

Du kan vurdere kommunikasjonskurs, coach, familievernkontoret, prest eller psykolog om du ønsker støtte.

Det jeg hadde sagt til yngste datter: Jeg ønsker å få prate med deg om det som foregår nå i livene våre. Jeg føler det blir vondt for meg om du ønsker minimalt med kontakt med meg og jeg ønsker innsikt i hva du føler i ditt liv. Kan vi ta den praten nå?

Det jeg hadde sagt til mannen: Jeg har følelser for tida som jeg ønsker å dele med deg. Jeg føler meg lite elsket og håper du er med på å ta jobben med å nå fram til hjertet mitt. Hva sier du til en slik dyp samtale?

Husk at det er et sunnhetstegn å stå opp for dine egne behov og at det er gode muligheter til at familien din vil kunne bidra til at du får det bedre.

[Tubaluba]

Så vondt dette høres ut. Kjenner meg litt igjen, på en måte. Har 2 tenåringsdøtre, begge er i opposisjon mot meg. Jeg er den som stiller krav om at de bidrar hjemme, at eldste får seg jobb ved siden av skolen (hun er 18) og som 'maser' om lekser mm. Far er mer slakk på alt dette, og blir jo da den 'snille'. 

Til tider syns jeg det er tøft å stå i, det føles også veldig ensomt. Likevel må jeg bare tåle det, akkurat som du må med dine unger. Hvis yngste trenger en periode uten deg og far i livet, så er det kanskje bare slik løsrivingsfasen er for henne. 

Eldste kom jo tilbake og har nå det jeg tolker som god kontakt med deg og far. Det er er tegn på at det bare var en fase hvor hun trengte tid for seg selv. Antagelig vil det være slik med yngste også. 

Du høres ut som en god og 'elskbar' mor. Hvis du bare hadde visst hvor mye vondt foreldre opplever med og fra tenåringene sine. De kan være nådeløse både i ord og handlinger. Jeg snakker av erfaring. 

Endret 19. januar av Tubaluba

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lignende periode da jeg flyttet ut. Jeg møtte de jevnlig, men langt fra like ofte som før. 

De ble skilt da jeg var ungdom. Hadde en ok barndom, men man får med seg mye selv om foreldre tror de er god på å skjule. Min mor var også glad i å ta meg med på ting. Men det var ting hun ville, og hun spilte på samvittigheten min "vil du ikke, men nå har jo jeg allerede kjøpt billetter til oss". Det var også slitsomt å bo to steder og sjonglere mellom å være en "god datter" hos begge. Begge ville jo finne på ting og ha mye kvalitetstid, men jeg hadde også behov for venner og trekke meg tilbake. Det var befriende å flytte. Kunne bestemme når jeg ville ha besøk og dra i besøk. Om jeg ville være alene, med venner, familie. Bestemme hvordan jeg ville ha det hjemme osv. 

Har sakte, men sikkert besøkt de oftere. Men er mye mer med de nå etter jeg fikk barn. Tror det er vanlig. 

De har virket skuffet over at jeg ikke har hatt "tid". Men de har heller ikke vist forståelse for at jeg også har andre i livet mitt, inkludert å meg selv og mine behov. Jeg har pleaset de en del opp gjennom på bekostning av meg selv. Noe som har ført til at jeg har vært sliten i perioder.

Det var også godt å få litt avstand, en pause. Glemme litt hvordan ting var, og føle på friheten. Etterhvert tenkte jeg litt tilbake, reflekterte og sortere tanker. Klarte de ting fra andre perspektiv. 

Anonymkode: 8ac0f...804

[AnonymBruker]

Det jeg leser her er at du har to døtre som er så trygge på deg at de ikke finnes bekymret for å skade relasjonen deres. For dem er det en selvfølge at du tar i mot dem med åpne armer når de en dag kommer tilbake. Vet du hva for en bragd det er, å oppdra barn som er så trygge på deg?

Ja, de tar ikke særlig hensyn til dine følelser ved å gjøre dette. De tenker nok ikke over hvordan det kan føles for deg, eller hvordan du har det når det pågår. Men det er ikke mange tenåringer som setter sine foreldres følelser først, for å si det sånn. Og jeg vet ikke helt om jeg mener at de har særlig ansvar for følelsene dine heller. Så lenge du ser at de har empati med andre, så er det jo ikke noe galt med dem. Det er helt vanlig at man "skrur av" empatien med egne foreldre.

Tenåringer skal løsrive seg. Kanskje de var sent ute med dette og må ta et skippertak rett og slett. De har åpenbart troen på at de er selvstendige nok til å klare seg "alene", noe som også vitner om at du har gjort en god jobb.

Jeg skjønner at du tar dette veldig innover deg, og jeg tror absolutt du bør søke hjelp til å snu tankegangen din her. Du får ikke forhindret det, så da må du få hjelp til å akseptere situasjonen og å takle den bedre. Uansett må du være den voksne her og respektere datters ønske.

 

Anonymkode: b9e1d...60e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

 

Jeg skjønner at du tar dette veldig innover deg, og jeg tror absolutt du bør søke hjelp til å snu tankegangen din her. Du får ikke forhindret det, så da må du få hjelp til å akseptere situasjonen og å takle den bedre. Uansett må du være den voksne her og respektere datters ønske.

 

Anonymkode: b9e1d...60e

På samme måte som TS som forståelig nok er veldig lei av hele greia, kan si til dattera som etterhvert vil sikkert krype tilbake, at dattera bare kan FUCK OFF når den tid kommer? For det hadde jeg gjort. Utakknemlige døtre (eller sønner) er noe av det verste en forelder kan oppleve. At barna nærmest misliker en. 

Anonymkode: f0127...7ad

[AnonymBruker]

Det er veldig rart av datter nr 2 å true dere med å si at hun ikke ønsker mye kontakt med dere? Kan det være en test?

Og dersom hun ønsker løsrivelse hadde jeg latt henne løsrive seg økonomisk også. Du er kanskje litt mindre irriterende når hun lærer seg hvor mye det koster om man skal betale for alt selv. 

Men Søster fikk penger uten samvær? Ja, men det orker du ikke stå i en gang til, kan du si da. 

Anonymkode: 2d011...b87

[AnonymBruker]

Og hvorfor ikke gå til psykolog- det kan vel ikke skade. 

Anonymkode: 2d011...b87

[AnonymBruker]

Det er en normal del av voksenutviklingen å ha noe avstand til foreldrene en periode. At dine venners barn ikke gjør det samme kan ha flere årsaker, det har vært en slags trend en del år med veldig nært bånd til foreldre, kanskje mange er litt for avhengige av foreldrene litt vel lenge i dag. Husk også at du sammenlikner dine nære erfaringer med det du ser utenfra, de andre har sikkert andre utfordringer i sine familier.

Dette kan det være fint å snakke med psykolog om, men tror ikke det dekkes av det offentlige, tenker du må oppsøke privatpraktiserende psykolog, men det kan det absolutt være verdt. Det kommer som regel an på hvor dårlig du selv er, om du fungerer i hverdagen eller ei, om du blir henvist psykolog i det offentlige, og ikke ut fra hva som har skjedd, hvis du skjønner.

Anonymkode: f5e15...5a9

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese. Håper du oppsøker en privat psykolog for å få hjelp til å bearbeide dette. Jeg synes heller ikke at hun skal forvente økonomisk støtte når hun ikke ønsker kontakt. Det er ikke straff, det er bare en naturlig konsekvens av å bryte med dere. Om hun ikke har mer å klage på enn at dere er «irriterende» så kanskje det holder for at hun ikke bryter kontakten. Og om dere faktisk er dårlige foreldre så klarer jo en student seg uten økonomisk støtte fra foreldrene. Det vil gi mer innsikt i hva problemet faktisk er. 

Anonymkode: 5fb01...884

[AnonymBruker]

Jeg synes også det er veldig rart at hun sier at kontakten skal brytes fom høsten. Hvorfor ikke nå? Hun kan få borteboerstipend. Hvis det er så ille å bo hjemme. Det virker nesten som om eldstedatteren startet en trend og yngste bare kopierer henne. 

Anonymkode: 5fb01...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

I ettertid forklarer hun det med en barnslig opprørskhet. At hun ville «kutte strengen» ved å stå helt på egne ben. Hun ler det bort i dag. Men inni meg gjør dette fremdeles vondt. Spesielt fordi at jeg ikke har gjort noen grove feil, bare vært meg, og gjort så godt jeg kunne - men det var tydeligvis ikke nok.

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjenner meg så tom og verdiløs! Hadde jeg bare forstått hva jeg har gjort feil, men det setter ingen av jentene ord på.

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vet at jeg har gitt dem så mye mer enn hva mine foreldre noen gang gjorde for meg. Jeg skulle aldri vært født, noe jeg har fått høre fra dem gjentatte ganger.

Kjære deg....
Ja, start opp hos psykolog!
For dette har INGENTING å gjøre med barna dine. Dette handler om din omsorgssvikt da du var barn.

Det barna diner gjør er 100% normalt! Det er fullstendig vanlig at barn, når de blir 18-19-20 kommer i en skikkelig løsrivelse fra familie. Familie betyr plutselig ikke så mye, fordi de skal ut på sine egne bein. Totalt normal utvikling, og følger ikke av at du gjør rett eller feil! Noen løsriver seg veldig, andre mindre, det er bare personlighet. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19, og ringte vel hjem når jeg trengte hjelp med noe i ny og ne. Det var vel det forholdet jeg hadde til mine foreldre i flere år i starten av 20-årene. Til jeg var kanskje 25-26, da begynte jeg å få lyst til å invitere mamma med på forskjellige ting, dro hjem bare for å hilse på og syntes det var godt å komme hjem  Jeg hadde en fin oppvekst, ingenting var galt, jeg rømte ikke fra dem, jeg lengtet bare ut etter å oppleve livet på egenhånd. Samtidig vet jeg jo nå at det sikkert også var fordi jeg visste 100% at jeg hadde et sted å komme tilbake til, hjelp å få om ting gikk skeis, og ja, et god sikkerhetsnett å lande i. Faktisk var det kanskje FORDI jeg hadde det trygt og godt hjemme, at jeg kunne løsrive meg som jo er naturlig i den alderen.

Så det ungene dine gjør er helt normalt og naturlig.
Dine følelser og at du tar deg nær av det, det er jo et problem DU har, ikke de.
Og den delen skyldes nok lav selvtillit og selvsikkerhet som følge av omsorgssvikt.
Det er veldig leit å lese  
MEN, det er også absolutt ting du kan jobbe med og få det bedre med deg selv.
Barna dine kommer tilbake, bare du lar de stå på egne ben som de trenger å få til. Støtt dem når de trenger deg, la de leve sitt liv i mellom. Barna våre er ikke eiendeler, de er egne mennesker, og målet vårt skal jo være at det skal få helt egne liv som de mestrer. De skal ikke være våre venninner så vi blir ensomme når de flytter ut, der må vi skaffe voksen-venner som ivaretar våre sosiale behov. Kanskje har barna dine fylt litt for mange roller... så fokus på å være med dine venner, eventuelt å få flere nye venner (absolutt ikke umulig, selv som voksen, det krever bare litt innsats), slik at du heller kan se at når barna dine drar ut og lager seg sine liv, ja da har du jo lyktes med det som var din jobb. For barna våre er ikke noe vi skal holde på for alltid. Vi skal fortsette å være der når de trenger oss. Og så kan vi kose oss med våre liv all den tiden de ikke trenger oss lenger. Og være GLADE for det!

Kontakt fastlegen eller finn privat psykolog.

jeg liker også godt en amerikansk podcast fra dr. john deloney. Jeg tror han kan være til nytte for deg om du begynner å høre endel episoder. 

Anonymkode: 60849...e39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

På samme måte som TS som forståelig nok er veldig lei av hele greia, kan si til dattera som etterhvert vil sikkert krype tilbake, at dattera bare kan FUCK OFF når den tid kommer? For det hadde jeg gjort. Utakknemlige døtre (eller sønner) er noe av det verste en forelder kan oppleve. At barna nærmest misliker en. 

Anonymkode: f0127...7ad

Jeg er uenig i premisset her. Barn-forelder er en asymmetrisk relasjon. Vi bidrar til dem, de bidrar (i langt mindre grad) til oss. Jeg måtte bli forelder selv før jeg forstod det.

Anonymkode: 2514a...70b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det må være lov å si til en 18-åring at det er sårende og at man blir lei seg om de ønsker å bryte all kontakt en periode. Ville og bedt om litt bedre begrunnelse enn "dere er irriterende"?

Er det snakk om etter vgs hun vil flytte og bryte kontakten?

Virker bare veldig rart for meg. Eneste jeg kjenner som har tidvis brutt kontakt slik (men kortere perioder) har en mor som er veldig intens og der er det mye rart fra oppveksten også.

Er jo ikke normalt å bare bryte helt med folk man er nære og forvente at det er helt greit for dem. Slik vil jo ikke fungere med andre personer rundt dem om de gjør det med dem (venner osv)

Anonymkode: b7a01...847

[AnonymBruker]

Her var det mye greier, men jeg ville informert datter om at om hun vil klare seg selv, så er det heller ingen økonomisk støtte.

Jeg hadde snakket litt om at en del av det å løsrive seg og handler om at man må klare seg økonomisk selv. 

 

Det sagt, så forstår jeg godt at du er lei og såret. Jeg er ganske sikker på at jeg ville blitt fryktelig såret og lei meg, om 16.åringen her hadde kommet hjem og sagt at hun ikke ville treffe oss på to år. Hadde nok snakket om at man fint kan løsrive seg, uten å ta bort all  kontakt.

Anonymkode: 25f81...997

[AnonymBruker]

Når du sier uten kontakt, mener du at dere hverken fysisk så hverandre eller hadde noen form for kontakt (telefon/mail) på to år? Flyttet hun langt unna?

Anonymkode: d7251...f4d