Fra prøver til tviler

[Gjest Gjest]

Jeg er blitt mer og mer i tvil om jeg fikser graviditet og fødsel de siste ukene. Vi har prøvd siden september, og i sommer var jeg klar som et egg til å sette i gang, men nå går jeg bare og håper det ikke klaffer. Vurderer å tenke adopsjon i stedet. Det har vært et tema tidligere, og mannen er like mye med på det ene som det andre.

Er det noen andre som har opplevd det samme?

[Gjest Gjest]

Vi prøvde i et årstid før vi ble gravide, og det dukket opp mange rare tanker før jeg ble gravid.. (slik som kanskje jeg ikke kan bli gravid, kanskje jeg ikke egner meg som mor osv..) Det er vel naturlig at man tenker litt negativt når man får lang tid til å tenke over sakene...

Disse tankene forsvant da jeg ble gravid...

Men såklart må man virkelig tenke gjennom hva man vil før man setter et barn til verden..

Vet ikke om det var så mye hjelp i dette...

[Gjest Gjest]

Graviditet og fødsel ser ikke godt ut i det hele tatt - spesielt ikke fødsel... Men når man tenker på hvor mange kvinner som har gjennomgått dette opp gjennom tidene og flere attpå til gjort det flere ganger, så kan det vel ikke være så ille?

[Susan Sto Helit]

Jeg er blitt mer og mer i tvil om jeg fikser graviditet og fødsel de siste ukene. Vi har prøvd siden september, og i sommer var jeg klar som et egg til å sette i gang, men nå går jeg bare og håper det ikke klaffer. Vurderer å tenke adopsjon i stedet. Det har vært et tema tidligere, og mannen er like mye med på det ene som det andre.

Er det noen andre som har opplevd det samme?

←

Synes dere skal tenke på adopsjon jeg! Kanskje det er et bra alternativ for dere, hvis dette med egne gener og utseendemessig likhet ikke er viktig.

Det kan jo være dette kan gjøre prøveprosessen lettere også, hvis dere ser muligheter og ikke begrensninger.

Jeg har nok hatt mer "hva om jeg ikke kan få barn" panikken selv, graviditet og fødsel er jo bare en liten greie i hele denne prosessen. Hadde jublet om jeg ble gravid jeg! Bekymringen for fødselen tar vi når vi kommer dit. (Om vi noen gang kommer dit.)

Endret 6. mars 2006 av Sensommerbruden

[Gjest gjesta]

Det er alltid litt skummelt..

Men når jeg tenker på hvor fantastisk det blir å få en liten baby med min kjære, som er VÅR, da kommer all tvil i skyggen

[meta]

Jeg gruet meg veldig til å gå gravid før jeg ble gravid. Men tanken forvant ganske fort når jeg ble gravid.

Jeg spydde masse i mitt første svangerskap (mange ganger om dagen). Var tom sykemeldt en stund av den grunn.

Så fikk jeg bekkenløsning allerede i 3. måned. Var så ille at jeg til slutt knapt kunne gå. Men vet du.. Det er virkelig verdt det. Og nå prøver vi jo igjen til tross for at jeg ikke er bra i bekkenet igjen enda.

Om dere begge er innstilt på det er jo det absolutt adopsjon er jo en veldig flott måte å få barn på

Lykke til med valget!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er ikke det minste stresset over om jeg kan bli gravid eller ei. Akkurat den biten har jeg tatt med knusende ro helt fra starten av. Og jeg har ikke noe angst for ikke å bli en god mor (da hadde jeg ikke vurdert adopsjon). Klart det hadde vært moro å se hva vi to kan lage, men samtidig er det ikke slik at vi har superbra gener å bringe videre. Han har astma, og jeg har arvelig migrene og scoliose...

Men på den annen side synes jeg adopsjon er vanskelig. Ikke for vår del, men for barnet. Jeg vet selv hvor vanskelig det er å komme til ro når du har røtter et annet sted enn bare i kjernefamilien, og jeg har hørt flere adoptivbarn uttale at det er utfordrende å vokse opp i en familie der alle andre ser annerledes ut enn deg selv (vi har heller ikke anledning til å adoptere fra Europa, da det kreves at begge er norske statsborgere, og det kriteriet oppfyller ikke vi. Å finne sin egen identitet kan være en tøff prosess for dem, tror jeg.

Det er jo slikt et gedigent spørsmål å ta stilling til, dette med barn, og hvordan kan man noensinne vite at det ene eller det andre er det riktige å gjøre? Jeg ber ikke om råd, må bare få tankene ned på papiret, kanskje gir de mer mening da. Det nytter jo ikke å snakke med venninner eller mamma om dette, for de sier bare "dette klarer du!", men det er jo ikke det som er spørsmålet.

Jeg får tenke videre og heller bruke kondom denne måneden. Så blir det i alle fall ikke et julebarn heller.

[Gjest Elfrida]

Det blir jo ikke færre adoptivbarn av at dere velger bort adopsjon. Det barnet kommer til noen andre, eller vokser opp på barnehjem. Et barn som ikke har foreldre som kan ta seg av det vil i noen tilfeller uansett måtte takle følelsen av å mangle røtter eller se annerledes ut. Andre adoptivbarn har ikke disse følelsene.

[Gjest Gjest]

Det blir jo ikke færre adoptivbarn av at dere velger bort adopsjon. Det barnet kommer til noen andre, eller vokser opp på barnehjem. Et barn som ikke har foreldre som kan ta seg av det vil i noen tilfeller uansett måtte takle følelsen av å mangle røtter eller se annerledes ut. Andre adoptivbarn har ikke disse følelsene.

←

Jeg vet jo selvsagt dette. Samtidig synes jeg det er vanskelig dette med at vi i Vesten henter inn barn fra Sør og Øst. Det reiser en del tanker om vesten som skal redde de fattige, om vesten som kan forsyne seg fra de fattige, spørsmål om antallet "ledige" barn hadde vært like stort om foreldrene ikke visste det fantes et støttenett i form av utenlandsadopsjon til rike land. Hvem vet om det er bedre for et barn å bli flyttet til den andre siden av jorda, kanskje bli tatt bort fra et søsken, for å leve blant mennesker som ikke ser ut som det, som ikke kjenner bakgrunnen til barnet, som ikke kan språket det eventuelt snakker, enn det ville være å leve i fødelandet, kanskje med en søster ved din side og blant folk som ser ut som deg og snakker språket ditt?

Kanskje tenker jeg FOR mye gjennom slike spørsmål. Kanskje burde jeg hoppe i det, enten det blir det ene eller det andre, slik så mange andre gjør. Kanskje er det slik at man bør ta lett på de store spørsmålene i livet, og ta alvorlig de enkle spørsmålene?

[Susan Sto Helit]

Jeg vet jo selvsagt dette. Samtidig synes jeg det er vanskelig dette med at vi i Vesten henter inn barn fra Sør og Øst. Det reiser en del tanker om vesten som skal redde de fattige, om vesten som kan forsyne seg fra de fattige, spørsmål om antallet "ledige" barn hadde vært like stort om foreldrene ikke visste det fantes et støttenett i form av utenlandsadopsjon til rike land. Hvem vet om det er bedre for et barn å bli flyttet til den andre siden av jorda, kanskje bli tatt bort fra et søsken, for å leve blant mennesker som ikke ser ut som det, som ikke kjenner bakgrunnen til barnet, som ikke kan språket det eventuelt snakker, enn det ville være å leve i fødelandet, kanskje med en søster ved din side og blant folk som ser ut som deg og snakker språket ditt?

←

Høres ut som du har tenkt så mye på disse problemene at du ville stått veldig godt rustet til å hjelpe ditt barn gjennom dem. Du er klar over dem, har fokus på dem, og ville garantert gjøre alt du kunne for at barnet ikke ville oppfatte dette som problemer.

Kanskje det er mulgi for adopterte barn å møtes av og til, slik at de får venner som opplever mye av det samme som dem, i tillegg til alle de vennene se har i sitt eget nærmiljø?

Tror du tenker for mye, men det oppveier vel bare litt for alle de andre som ikke tenker seg om før slike store avgjørelser!

[Gjest gjest1]

Hei!

Det er vanskelige ting du tenker på. Jeg har ikke så veldig mye å si, bortsett fra to ting. Det første er å kommentere det jeg forstår som at du mener færre kvinner ville velge å adoptere bort barnet sitt hvis det ikke fantes utenlansadopsjon. Du mener da at de velger å gi barnet sitt en tilværelse i rikdom, ikke sant? Jeg tror ikke mange kvinner vet at barnet deres blir sendt utenlands. Utenlandsadopsjon er siste utvei for barnet. Det er mange ting som prøves før barnet blir frigitt til adosjon ut av landet. I Korea bl a er det i de aller, aller fleste tilfeller koreanske foreldre som adopterer barna. Det er kun de barna de ikke klarer å plassere i Korea som vi kan søke om å få. Samme gjelder i India. Ikke bare er det indiske hjem som får høyeste prioritet - om barnet skulle frigis til utlandet så vil mennesker med indiske røtter få prioritet. Det er altså ikke slik at en kvinne kan sette bort barnet sitt og tenke at "nå får det et godt liv i Europa". De fleste blir igjen i landet sitt.

(Og hvis jeg her misforstod helt hva du mente så får du ha meg unnskyldt.)

En liten ting til jeg tenkte å si var dette med helse. Hvis dere har helseplager som gjør at du ikke føler for å viderebringe genene så må du være klar over at adopsjon krever at begge foreldrene er ved god helse. Det må legeerklæringer til for å bli godkjent i Norge. Jeg vet ikke hva scoliose er, så det er jo godt mulig det ikke er noe å tenke på for deres del da.

Ellers ønsker jeg deg veldig, veldig masse lykke til i tankeprosessen. Det er ikke så ille å gå gravid og å føde. Det er egentlig veldig flott. Det er heller ikke så ille å drømme seg bort til et eksotisk land og vente på telefonen om at en liten tass er utvalgt til å bli deres barn.

Her er en link du kan lese om det å være adoptert, og litt tanker man som mulig adoptivforelder bør gjøre seg før man velger noe slikt: http://www.soulguy.com/ (svensk side)