Jeg har så lyst til å forlate mannen min

[AnonymBruker]

Irak skrev (9 minutter siden):

Ofte så er barn det. Det er det som er min erfaring, dog er de ikke smartere enn meg som regel 😆😆😆

Haha, nå skjønner jeg hvertfall ingenting. Barn er smartere enn voksne, men ikke deg? Så du er også smartere enn voksne? Hvem er disse dumme voksne du har møtt tenker nå jeg😂

Anonymkode: a37c6...4a8

[Irak]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Haha, nå skjønner jeg hvertfall ingenting. Barn er smartere enn voksne, men ikke deg? Så du er også smartere enn voksne? Hvem er disse dumme voksne du har møtt tenker nå jeg😂

Anonymkode: a37c6...4a8

Som regel ikke 😂 Tja...Det var et godt spørsmål. Man kan aldri vite helt sikkert. 

[AnonymBruker]

Kjære TS!
Jeg sitter på den andre siden, jeg er mann og jeg skriver (og leser) i KG for første gang.   Jeg fikk denne posten foreslått i en annonse og kjente meg straks igjen.   Jeg måtte nesten klype meg i armen når jeg så den.   Håper ikke det er for seint og at du har tatt avgjørelsen.

Jeg og samboeren har 21 år sammen, vi har også tre flotte barn, der en av de har en del diagnoser som gjør han ekstra krevende.  Den eldste gutten vår flyttet for å gå på skole for ca. 1,5 år siden og dette var tungt for oss alle, men spesielt for min kjære.  Vi har nå to barn hjemme og eldstemann bor langt borte fra oss.

Vi har det veldig fint sammen, men vi har ikke hatt sex på 13 år.  Dette av den enkle grunn av at jeg følte at hun var utilpass og tenkte selv at dette nok hadde sammenheng med at hun selv ser på seg som "stor" og har dårlig selvbilde (hun er uansett den vakreste jeg vet).   Jeg fikk etter hvert dårlig selvbilde jeg også og tenkte det var meg det var noe galt med (det kan det selvfølgelig være, eller en kombinasjon).  Det er mye viktigere for meg at hun har det bra enn sex, så da sa jeg at hun heller fikk gi beskjed når hun var klar igjen.  For meg er det viktigere med nærheten sex gir, så om jeg kan få nærhet på andre måter så er det supert.  Sex skal gi glede for dere begge, gir den ikke det så er det bedre uten.

På fredag fikk jeg beskjeden "hadde jeg vært gift så ville jeg skille meg, men jeg ønsker at vi flytter fra hverandre", hun hadde også tenkt på dette i 1,5 år, men hadde aldri snakket med meg om det.   Jeg har aldri hatt det så ondt i mitt liv, alt falt i grus.

Hun sier at hun ønsker noe mer, hun savner nærhet, noe jeg har forsøkt å gi henne i alle år.   Jeg foreslo parterapi, men hun var fast bestemt på at dette var endelig.  Hun gikk til slutt med på parterapi, men vil ikke gi meg noen håp.  Vi har i motsetning til dere ikke startet enda, men skal dit om noen dager.

Jeg har heldigvis god støtte i foreldre, søsken og ikke minst en par kollegaer på jobb som jeg har vært åpne med.

Jeg vet ikke hvordan du og mannen din har det TS, men jeg elsker alle fall min kjæreste over alt på jord.

Er gresset grønnere på den andre siden?   Er han her om du angrer deg, eller går han videre?  Hva slags konsekvenser vil det få?   Jeg så et sted at 2 av 3 angrer på avgjørelsen de tok i ettertid.   Jeg har selv en kollega på jobb der kjæresten forlot han, hun angret seg, men han hadde gått videre i livet.   Jeg tenker nok at sjansen for at dere finner sammen etter bruddet er mye lavere enn oddsen for at du får det bedre etter at forholdet har fått den pleien det trenger.

Nå kjenner jeg ikke alderen din, men det skjer noe med kroppen når man er i 40 årene, noen kjøper biler og andre bytter menn.  Er dette bare en fase i livet?  

Sikter man for høyt?   Er man ute etter et slott, når man egentlig har det fint i et hus?   Da tenker jeg på hvordan kjærlighet fremstilles på SOME og tv-serier.   Er det realiteten?   Eller har alle en periode i livet der det ikke bare er blomster.

Når vi snakker om konsekvenser er det i mitt tilfelle, jeg mister min beste venn, jeg mister kjæresten, daglig kontakt med barna, huset, hytta, får dårlig økonomi (i ytterste tilfelle så har vi ikke lenger råd til at eldstemann skal gå på skole borte fra hjemmet eller dyre fritidsaktiviteter), mister svigerfamilien som jeg er så glad i, kontakt med onkel-unger osv.   Foreldrene mine har til og med sagt at de tenker å selge hytta og bilen sin for å hjelpe meg til å beholde huset, evnt. selge huset sitt og flytte til en liten leilighet om det må til.   Dette er selvfølgelig ikke noe jeg ønsker at de gjør, de er så glade i den hytta og den bilen er pappa sin hobby som har mye glede av.

Jeg har brukt mye tid på det de siste dagene, for å få orden på tankene så har jeg funnet meg noen blanke ark.  Lagd "tankekart" der jeg ser på hva jeg kan leve med og ikke.   Det er så mange tanker, at det blir kaos om man ikke systematiserer dem.

Snakk sammen, vær åpne med hver andre, men menn har også følelser, så fokuser heller på løsningen enn problemet.   

Mitt råd til deg er følgende (om du vil høre på en fra den andre siden):
* Start med å snakke sammen, det er viktig at begge åpner seg.
* Prøv parterapi der begge er helt ærlige om alt.
* Få gjerne hjelp av en coach til å bedre kommunikasjonen dere mellom, få laget Jungiansk Type Index (JTI) profiler av hverandre, se hvordan dere skal møte hverandre.
* Bruk tid på hverandre uten TV og telefoner, prat med hverandre.  Gi den andre den oppmerksomheten den fortjener.
* Så kan man ta sexologen til slutt når man har funnet litt mer sammen igjen.

HUSK! Følelser er ikke noe du automatisk får, det er noe du skaper selv med hvordan du tenker.

Tenker du at mannen din er småfeit og lat, så skaper du følelser du helst ikke vil ha.  Fokuser heller på det gode med han, "se så fint han leker med barna", "så deilig at han lager middag", "så hyggelig at han bryr seg om dagen min", "så  godt og varmt det er å legge seg ved siden av mannen min", "jeg er heldig som har en mann som er så glad i meg", "han har gitt meg de tre vakre barna mine", "vi har opplevd så mye fint sammen", "han er så trygg" osv. osv. osv.

Tenk også på om det kan være andre årsaker til at du har det slik, men at du kanaliserer det gjennom mannen din.

Jeg er som du skjønner egentlig ikke den rette å gi råd, men jeg sitter på den andre siden av ei som har det som du har det.  Jeg skjønner at du ikke har det lett, men ikke gi opp uten at du har prøvd alt og gitt det tid.

Les også denne før du tar en avgjørelse:
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/januar-er-skillsmissemaneden-hold-pa-den-forste-og-beste/o/5-95-2254835

Det ble en lang og rotete post, jeg har litt problemer med å tenke i disse dager.

Lykke til!

Anonymkode: 0334b...e10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 17.17):

Det er et helt sykt vondt mørke å dra inn fremmede kvinner og risikere alt fra uønskede svangerskap til kjønnssykdommer, åvite at han ikke er hjemme fordi han knuller andre kvinner, da er ekteskapet i prinsipp over. Mitt ønske er å leve harmonisk som venner og samarbeidspartnere for barnas skyld. Det ønsker ikke han, da hans sexliv åpenbart er viktigere enn at barna får vokse opp i en hel familie. 

Anonymkode: cc8e4...098

Noe av det mørke er jo at mange kvinner vil ønske mer enn å være elskerinne, dermed vil de splitte familien OG muligens lage ste-søsken til barna. Og om mannen får kull nr 2 så vil hans ressurser (tid, penger, arv) deles på flere. 
Så full forståelse for det. 

Anonymkode: aa1e2...bc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Kjære TS!
Jeg sitter på den andre siden, jeg er mann og jeg skriver (og leser) i KG for første gang.   Jeg fikk denne posten foreslått i en annonse og kjente meg straks igjen.   Jeg måtte nesten klype meg i armen når jeg så den.   Håper ikke det er for seint og at du har tatt avgjørelsen.

Jeg og samboeren har 21 år sammen, vi har også tre flotte barn, der en av de har en del diagnoser som gjør han ekstra krevende.  Den eldste gutten vår flyttet for å gå på skole for ca. 1,5 år siden og dette var tungt for oss alle, men spesielt for min kjære.  Vi har nå to barn hjemme og eldstemann bor langt borte fra oss.

Vi har det veldig fint sammen, men vi har ikke hatt sex på 13 år.  Dette av den enkle grunn av at jeg følte at hun var utilpass og tenkte selv at dette nok hadde sammenheng med at hun selv ser på seg som "stor" og har dårlig selvbilde (hun er uansett den vakreste jeg vet).   Jeg fikk etter hvert dårlig selvbilde jeg også og tenkte det var meg det var noe galt med (det kan det selvfølgelig være, eller en kombinasjon).  Det er mye viktigere for meg at hun har det bra enn sex, så da sa jeg at hun heller fikk gi beskjed når hun var klar igjen.  For meg er det viktigere med nærheten sex gir, så om jeg kan få nærhet på andre måter så er det supert.  Sex skal gi glede for dere begge, gir den ikke det så er det bedre uten.

På fredag fikk jeg beskjeden "hadde jeg vært gift så ville jeg skille meg, men jeg ønsker at vi flytter fra hverandre", hun hadde også tenkt på dette i 1,5 år, men hadde aldri snakket med meg om det.   Jeg har aldri hatt det så ondt i mitt liv, alt falt i grus.

Hun sier at hun ønsker noe mer, hun savner nærhet, noe jeg har forsøkt å gi henne i alle år.   Jeg foreslo parterapi, men hun var fast bestemt på at dette var endelig.  Hun gikk til slutt med på parterapi, men vil ikke gi meg noen håp.  Vi har i motsetning til dere ikke startet enda, men skal dit om noen dager.

Jeg har heldigvis god støtte i foreldre, søsken og ikke minst en par kollegaer på jobb som jeg har vært åpne med.

Jeg vet ikke hvordan du og mannen din har det TS, men jeg elsker alle fall min kjæreste over alt på jord.

Er gresset grønnere på den andre siden?   Er han her om du angrer deg, eller går han videre?  Hva slags konsekvenser vil det få?   Jeg så et sted at 2 av 3 angrer på avgjørelsen de tok i ettertid.   Jeg har selv en kollega på jobb der kjæresten forlot han, hun angret seg, men han hadde gått videre i livet.   Jeg tenker nok at sjansen for at dere finner sammen etter bruddet er mye lavere enn oddsen for at du får det bedre etter at forholdet har fått den pleien det trenger.

Nå kjenner jeg ikke alderen din, men det skjer noe med kroppen når man er i 40 årene, noen kjøper biler og andre bytter menn.  Er dette bare en fase i livet?  

Sikter man for høyt?   Er man ute etter et slott, når man egentlig har det fint i et hus?   Da tenker jeg på hvordan kjærlighet fremstilles på SOME og tv-serier.   Er det realiteten?   Eller har alle en periode i livet der det ikke bare er blomster.

Når vi snakker om konsekvenser er det i mitt tilfelle, jeg mister min beste venn, jeg mister kjæresten, daglig kontakt med barna, huset, hytta, får dårlig økonomi (i ytterste tilfelle så har vi ikke lenger råd til at eldstemann skal gå på skole borte fra hjemmet eller dyre fritidsaktiviteter), mister svigerfamilien som jeg er så glad i, kontakt med onkel-unger osv.   Foreldrene mine har til og med sagt at de tenker å selge hytta og bilen sin for å hjelpe meg til å beholde huset, evnt. selge huset sitt og flytte til en liten leilighet om det må til.   Dette er selvfølgelig ikke noe jeg ønsker at de gjør, de er så glade i den hytta og den bilen er pappa sin hobby som har mye glede av.

Jeg har brukt mye tid på det de siste dagene, for å få orden på tankene så har jeg funnet meg noen blanke ark.  Lagd "tankekart" der jeg ser på hva jeg kan leve med og ikke.   Det er så mange tanker, at det blir kaos om man ikke systematiserer dem.

Snakk sammen, vær åpne med hver andre, men menn har også følelser, så fokuser heller på løsningen enn problemet.   

Mitt råd til deg er følgende (om du vil høre på en fra den andre siden):
* Start med å snakke sammen, det er viktig at begge åpner seg.
* Prøv parterapi der begge er helt ærlige om alt.
* Få gjerne hjelp av en coach til å bedre kommunikasjonen dere mellom, få laget Jungiansk Type Index (JTI) profiler av hverandre, se hvordan dere skal møte hverandre.
* Bruk tid på hverandre uten TV og telefoner, prat med hverandre.  Gi den andre den oppmerksomheten den fortjener.
* Så kan man ta sexologen til slutt når man har funnet litt mer sammen igjen.

HUSK! Følelser er ikke noe du automatisk får, det er noe du skaper selv med hvordan du tenker.

Tenker du at mannen din er småfeit og lat, så skaper du følelser du helst ikke vil ha.  Fokuser heller på det gode med han, "se så fint han leker med barna", "så deilig at han lager middag", "så hyggelig at han bryr seg om dagen min", "så  godt og varmt det er å legge seg ved siden av mannen min", "jeg er heldig som har en mann som er så glad i meg", "han har gitt meg de tre vakre barna mine", "vi har opplevd så mye fint sammen", "han er så trygg" osv. osv. osv.

Tenk også på om det kan være andre årsaker til at du har det slik, men at du kanaliserer det gjennom mannen din.

Jeg er som du skjønner egentlig ikke den rette å gi råd, men jeg sitter på den andre siden av ei som har det som du har det.  Jeg skjønner at du ikke har det lett, men ikke gi opp uten at du har prøvd alt og gitt det tid.

Les også denne før du tar en avgjørelse:
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/januar-er-skillsmissemaneden-hold-pa-den-forste-og-beste/o/5-95-2254835

Det ble en lang og rotete post, jeg har litt problemer med å tenke i disse dager.

Lykke til!

Anonymkode: 0334b...e10

Dette var skikkelig vondt å lese. Du som mann har tilpasset deg denne dama i så mange år og så slipper hun en sånn bombe. Du høres ut som en fantastisk mann som har tilpasset deg henne. 

Jeg er kvinne på 40 og levde i et forhold uten sex, nærhet, kommunikasjon osv, så visste at det forholdet ikke var liv laga selv om vi var sammen i 15 år. Gikk bare å ventet egentlig.

I ditt tilfelle høres det ut som du har sett hele pakka og ikke bare det overfladiske. Veldig synd hun da ikke ser hva hun har, for menn er gjerne overfladisk. . Begynner å tenke på om hun er deprimert eller kommet i overgangsalderen? 

Du høres ut som en kjernekar som fortjener å bli elsket og ikke mist ha god sex iallefall. 

Lykke til. Husk at det kjente og kjære ikke alltid er det beste valget!

Anonymkode: 2eb1a...235

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dette var skikkelig vondt å lese. Du som mann har tilpasset deg denne dama i så mange år og så slipper hun en sånn bombe. Du høres ut som en fantastisk mann som har tilpasset deg henne. 

Jeg er kvinne på 40 og levde i et forhold uten sex, nærhet, kommunikasjon osv, så visste at det forholdet ikke var liv laga selv om vi var sammen i 15 år. Gikk bare å ventet egentlig.

I ditt tilfelle høres det ut som du har sett hele pakka og ikke bare det overfladiske. Veldig synd hun da ikke ser hva hun har, for menn er gjerne overfladisk. . Begynner å tenke på om hun er deprimert eller kommet i overgangsalderen? 

Du høres ut som en kjernekar som fortjener å bli elsket og ikke mist ha god sex iallefall. 

Lykke til. Husk at det kjente og kjære ikke alltid er det beste valget!

Anonymkode: 2eb1a...235

Takk for fine ord, jeg er nok ikke perfekt, men jeg lærer av mine feil, men jeg føler jeg er snill og omsorgsfull alle fall.  Jeg håper i det lengste at min store kjærlighet blir med meg resten av livet, om vi en vakker dag kan ha sex igjen så er det selvfølgelig en fin bonus.   Det viktigste for meg er at hun fortsatt vil dele livet med meg.

Hun sier det ikke har noe med overgangsalderen å gjøre, men det er klart hormoner kan gjøre mye med tilværelsen.    Det sammenfaller jo med at eldstemann flyttet hjemmefra, så det kan ha vært en medvirkende årsak, det er vanskelig å vite.  Jeg vil tro hun ikke vet selv hva årsaken er.   Hun var sykmeldt i et år ifb. med depresjon/utbrenthet for mange år siden, men jeg vet ikke, vanskelig å si.

Jeg vil nok aldri finne noen andre som vil få så stor plass i hjertet mitt som det hun har, vi har delt halve livet sammen og har lagd tre perfekte barn sammen.  

Anonymkode: 0334b...e10

[AnonymBruker]

Irak skrev (På 19.1.2025 den 22.53):

Det er jo nettopp det da. Hva slags rollemodeller er foreldrene for barna i forhold til en kjærlig relasjon? 

Ikke noen gode noen etter mitt syn. Barn fortjener å se at foreldrene har det bra sammen, og virkelig forstå hva ekte kjærlighet er.

Man kan f.eks. lære barna at gresset ikke er grønnere på den andre siden av gjerdet. 

Barn er en forpliktelse man har tatt på seg sammen. Og da mener jeg at så lenge parforholdet bare er "dødt eller kjedelig", ligger det kun selvrealisering i det å gå fra hverandre, det er ikke barna det blir tatt hensyn til. 

Anonymkode: b59a1...e0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 23.27):

Dere som hyler om hvor egoistisk det er å skille seg:

Har dere vært i den situasjonen at det å ha sex med partneren føles ut som å ligge med en bror? At penetrering føles som voldtekt for hele kroppen skriker at dette er feil? At dere hver dag gråter i bilen på vei hjem fra jobb for dere gruer dere til å komme hjem til en veldig negativ partner? Som bare hakker og kjefter? At det går så langt som at det å krasje bilen i høy hastighet kjennes som eneste utvei?

Jeg har vært der. Og kjenner jeg blir så eitrende forbanna på dere som mener at vi som tar valget om å gå gjør det som er mest lettvint for oss og tar det mest egoistiske valget ovenfor ungene. 

Anonymkode: 1522e...535

Det blir jo noe annet, her beskriver du en partner som er negativ, hakker og kjefter. 

TS sier jo at det ikke er noe galt med hennes mann. 

Anonymkode: b59a1...e0a

[Irak]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man kan f.eks. lære barna at gresset ikke er grønnere på den andre siden av gjerdet. 

Barn er en forpliktelse man har tatt på seg sammen. Og da mener jeg at så lenge parforholdet bare er "dødt eller kjedelig", ligger det kun selvrealisering i det å gå fra hverandre, det er ikke barna det blir tatt hensyn til. 

Anonymkode: b59a1...e0a

Jeg er overhodet ikke enig. Har ingenting med at gresset er grønnere eller noe slikt. Er kjærlighetslivet dødt så er det dødt. 

Hvordan tror du det vil påvirke barna i deres valg av partnere? 

Har du hørt om det som kalles for generasjonstraumer? 

For det er det det er. En praktisk løsning bare. 

Og hva er det som er grunnen til at man ikke kan være gode foreldre hver for seg? 

Jeg tipper dette bunner kun i økonomiske og praktiske årsaker...Som regel er det slik er min erfaring. 

For barnas beste så er det det beste at om foreldrene ikke lenger elsker hverandre, eller klarer å finne kjærligheten igjen så er det bedre at det blir brudd. 

Så er jeg klar over at det finnes unntak som kreft, psykisk sykdom o.l. Så lenge den som er rammet gjør det de kan for å få det bedre. 

Mine foreldre var de som bare holdt ut til jeg var 18 år med å skille seg...Det var helt forferdelig og grusomt, å vokse opp uten å se kjærlighet mellom foreldrene mine. 

 

[Tradegy]

På gruppenivå ser man ofte at kvinner som har tatt initiativ til å gå, oftere enn ikke, har blitt værende i mange år på overtid. Det er virkelig ikke slik at man bare skal holde ut. Noen ganger er det mer kjærlighet i å gi slipp enn å holde så fast at man får emosjonelle blåmerker. 

Ta noen enesamtaler hos en god terapeut. Der kan du også få hjelp til å gå. Verktøy til å håndtere å sette til livs en tydeligere kurs. Oversikt til å se egne ressurser.

Og selvstendighet i en periode kan hente frem nye sider i deg. 

Foreldreskap og vennskap kan bli godt ivaretatt selv om man forlater et forhold.

Ofte er det gått så langt at bitterhet og kampvilje trumfer alt. Da blir det gjerne mer komplisert. 

Håper du finner ut av det ❤️❤️❤️

Endret 4. februar av Tradegy

[askjiir]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 11.07):

Men hvorfor? Han har ikke gjort noe særlig galt. Vi er elementært veldig forskjellige, noe jeg har kjent mer og mer på etter hvert som barna har blitt større. Jeg har sluttet å elske han. Takler ikke nærhet med han og har lyst til å bryte. Men så har vi tre barn da…. Som jeg ikke ønsker dette for. Vi fungerer veldig fint i hverdagen, krangler aldri og hjulene går rundt på en måte, men jeg ser dessverre mer på han som et familiemedlem enn noe annet. Kommer man seg ut av dette og tilbake til kjærligheten eller er det dødsdømt og bør jeg bare rive av plasteret? Har slitt med dette i 1,5 år nå. Vi får til parterapi og jeg føler jeg har prøvd det meste. Kan sexolog være til hjelp?

Anonymkode: 69e43...f52

Hvorfor er du ikke lenger tiltrukket av mannen din? Hva er det han gjør "feil"?

Endret 4. februar av askjiir

[askjiir]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 17.17):

Det er et helt sykt vondt mørke å dra inn fremmede kvinner og risikere alt fra uønskede svangerskap til kjønnssykdommer, åvite at han ikke er hjemme fordi han knuller andre kvinner, da er ekteskapet i prinsipp over. Mitt ønske er å leve harmonisk som venner og samarbeidspartnere for barnas skyld. Det ønsker ikke han, da hans sexliv åpenbart er viktigere enn at barna får vokse opp i en hel familie. 

Anonymkode: cc8e4...098

I motsetning til TS, har du en veldig god grunn til å forlate mannen din så snart som mulig.

[AnonymBruker]

Irak skrev (2 timer siden):

Jeg er overhodet ikke enig. Har ingenting med at gresset er grønnere eller noe slikt. Er kjærlighetslivet dødt så er det dødt. 

Hvordan tror du det vil påvirke barna i deres valg av partnere? 

Har du hørt om det som kalles for generasjonstraumer? 

For det er det det er. En praktisk løsning bare. 

Og hva er det som er grunnen til at man ikke kan være gode foreldre hver for seg? 

Jeg tipper dette bunner kun i økonomiske og praktiske årsaker...Som regel er det slik er min erfaring. 

For barnas beste så er det det beste at om foreldrene ikke lenger elsker hverandre, eller klarer å finne kjærligheten igjen så er det bedre at det blir brudd. 

Så er jeg klar over at det finnes unntak som kreft, psykisk sykdom o.l. Så lenge den som er rammet gjør det de kan for å få det bedre. 

Mine foreldre var de som bare holdt ut til jeg var 18 år med å skille seg...Det var helt forferdelig og grusomt, å vokse opp uten å se kjærlighet mellom foreldrene mine. 

 

Overrasket over hvor mange som er villige til å ofre et halvt liv med barna sine bare for litt selvrealisering. 

Anonymkode: a37c6...4a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 17.17):

Det er et helt sykt vondt mørke å dra inn fremmede kvinner og risikere alt fra uønskede svangerskap til kjønnssykdommer, åvite at han ikke er hjemme fordi han knuller andre kvinner, da er ekteskapet i prinsipp over. Mitt ønske er å leve harmonisk som venner og samarbeidspartnere for barnas skyld. Det ønsker ikke han, da hans sexliv åpenbart er viktigere enn at barna får vokse opp i en hel familie. 

Anonymkode: cc8e4...098

Denne argumentasjonen henger ikke på greip! 

Ekteskapet deres ER over, alt nå handler om familie logistikk. Du har to valg, og det er enten å ha sex du ikke ønsker, eller å la han ha sex med de han ønsker.

Ingen av dette er ideelt, men du kan ikke legge ned sexforbud på en partner du ikke har en emosjonell relasjon til lenger.

Anonymkode: abba1...ea4

[AnonymBruker]

Irak skrev (På 20.1.2025 den 7.36):

Jeg vil påstå at det ikke er bra for barna og vokse opp uten å se foreldrene sine være kjærlige mot hverandre. Barn lærer av sine rollemodeller ofte. 

Det er selvfølgelig opp til foreldrene hva de ønsker at barna sine kan lære. 

Dette er jeg helt uenig i. Mine foreldre var aldri spesielt kjærlige mot hverandre i oppveksten, og de hadde sikkert heller ikke sex (kan aldri se for meg det, de var virkelig mer som gode venner enn kjærester 😅). Men det var generelt lite krangling og en harmonisk stemning hjemme, og foreldrene mine samarbeidet fint om hverdagen.

Verken jeg eller broren min tok skade av det på noe som helst vis - nå er vi begge i gode, langvarige forhold, og er nok mer kjærlige med våre egne partnere enn hva våre foreldre var. Det er jo ikke som om man BLIR sine foreldre. Jeg er jo også mye mer kjærlig og kosete overfor egne barn enn hva mine foreldre var overfor meg og broren min - det er nok mer en generasjonsgreie.

Men min store frykt da jeg var barn, var at foreldrene mine skulle skilles. Jeg hadde flere venner med skilte foreldre, og syntes det virkelig helt forferdelig å skulle ha to hjem, måtte forholde seg til to ulike rutiner hver uke, dra forskjellige steder osv. Og flere av mine venner med skilte foreldre slet også i mange år etter skilsmissen, med dårlig samvittighet overfor den forelderen de ikke var hos, følte de ikke kunne prate med artige ting de hadde gjort med den andre forelderen osv (selv om foreldrene i utgangspunktet samarbeidet godt etter skilsmissen).

Anonymkode: bd867...bb2

[Irak]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Overrasket over hvor mange som er villige til å ofre et halvt liv med barna sine bare for litt selvrealisering. 

Anonymkode: a37c6...4a8

Ofre? Er det noen jeg har ofret for, så er det barna mine, og det har jeg gjort med glede. De betyr alt for meg. 

Jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Det kan være begrenset hvor mye ressurser man skal ha som menneske. Om man går i slikt for lenge så sier det stopp før eller siden. Heller før enn siden tenker jeg. 

Det kan umulig være bra for helsa og være sammen med en person man egentlig ikke elsker både fysisk og psykisk. Om man ikke har helsa i behold...

Hvordan skal man da klare å ta seg av barna sine? 

Endret 4. februar av Irak

[Irak]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Dette er jeg helt uenig i. Mine foreldre var aldri spesielt kjærlige mot hverandre i oppveksten, og de hadde sikkert heller ikke sex (kan aldri se for meg det, de var virkelig mer som gode venner enn kjærester 😅). Men det var generelt lite krangling og en harmonisk stemning hjemme, og foreldrene mine samarbeidet fint om hverdagen.

Verken jeg eller broren min tok skade av det på noe som helst vis - nå er vi begge i gode, langvarige forhold, og er nok mer kjærlige med våre egne partnere enn hva våre foreldre var. Det er jo ikke som om man BLIR sine foreldre. Jeg er jo også mye mer kjærlig og kosete overfor egne barn enn hva mine foreldre var overfor meg og broren min - det er nok mer en generasjonsgreie.

Men min store frykt da jeg var barn, var at foreldrene mine skulle skilles. Jeg hadde flere venner med skilte foreldre, og syntes det virkelig helt forferdelig å skulle ha to hjem, måtte forholde seg til to ulike rutiner hver uke, dra forskjellige steder osv. Og flere av mine venner med skilte foreldre slet også i mange år etter skilsmissen, med dårlig samvittighet overfor den forelderen de ikke var hos, følte de ikke kunne prate med artige ting de hadde gjort med den andre forelderen osv (selv om foreldrene i utgangspunktet samarbeidet godt etter skilsmissen).

Anonymkode: bd867...bb2

Da er vi tydeligvis veldig ulike, og det er jo lov. Alle må jo finne den samlivsformen som passer for dem.

Jeg mener det beste for barna er å vokse opp med to foreldre som elsker hverandre, og er kjærlige med hverandre. 

Jeg har lite tro på kjærlighet som en slags forretningsavtale. Det er ikke kjærlighet slik jeg kjenner det.

Så flott at dine foreldre var gode venner. Sex er bra for helsa, og det kan forlenge levealder. Det er ganske kjent. Så lenge det kan oppleves bra for begge. 

Det er foreldrene som forhåpentligvis kjenner sine barn best, og er i stand til å ta avgjørelser som gagner dem. 

Jeg har flere eksempler på ekteskap der barna nærmest bønnfalte foreldrene om å skille seg. 

Så det finnes ikke bare en sannhet her. Livet er komplisert, og det må man ta hensyn til på godt og vondt. 

[AnonymBruker]

Irak skrev (8 minutter siden):

Da er vi tydeligvis veldig ulike, og det er jo lov. Alle må jo finne den samlivsformen som passer for dem.

Jeg mener det beste for barna er å vokse opp med to foreldre som elsker hverandre, og er kjærlige med hverandre. 

Jeg har lite tro på kjærlighet som en slags forretningsavtale. Det er ikke kjærlighet slik jeg kjenner det.

Så flott at dine foreldre var gode venner. Sex er bra for helsa, og det kan forlenge levealder. Det er ganske kjent. Så lenge det kan oppleves bra for begge. 

Det er foreldrene som forhåpentligvis kjenner sine barn best, og er i stand til å ta avgjørelser som gagner dem. 

Jeg har flere eksempler på ekteskap der barna nærmest bønnfalte foreldrene om å skille seg. 

Så det finnes ikke bare en sannhet her. Livet er komplisert, og det må man ta hensyn til på godt og vondt. 

Godt mulig det stemmer på gruppenivå, men på individnivå sier det seg jo selv at det ikke er av betydning. Foreldrene mine er nå hhv 85 og 87 år, og veldig friske og raske (til tross for at de altså sikkert ikke har hatt sex på minst 40 år).

Det er mye som er bra for helsen som folk likevel ikke gjør, og det er mye som er dårlig for helsen som folk gjør likevel. Man kan leve veldig gode, lange liv og med høy livskvalitet likevel.

Det du skriver avslutningsvis, er vel i grunnen hele poenget mitt. Du går veldig bastant ut i denne tråden og anbefaler å gå fra hverandre hvis man ikke oppriktig elsker hverandre og er kjærlige med hverandre. Det er DIN sannhet, og DIN tanke om hva DU mener er rett. Du kan ikke slutte derfra at det stemmer for andres liv, og gi råd om at samlivsbrudd er best for verken partene i samlivet eller for barna.

Anonymkode: bd867...bb2

[AnonymBruker]

Til TS: du må kjenne selv, hva som er rett for deg. I denne typen tråder kommer det alltid mange innlegg om at «du må gå, barna fortjener en lykkelig mor!» o.l., fra folk som selv har initiert samlivsbrudd og er nødt til å legitimere en vond beslutning for seg selv. 

Kanskje er det rett å gå i ditt tilfelle, kanskje er det rett å bli. Det er bare DU som kan svare på det, og du må tenke deg godt om og veie for og imot, så du er så sikker som mulig på at du tar rett beslutning 🤗

Anonymkode: bd867...bb2

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Godt mulig det stemmer på gruppenivå, men på individnivå sier det seg jo selv at det ikke er av betydning. Foreldrene mine er nå hhv 85 og 87 år, og veldig friske og raske (til tross for at de altså sikkert ikke har hatt sex på minst 40 år).

Det er mye som er bra for helsen som folk likevel ikke gjør, og det er mye som er dårlig for helsen som folk gjør likevel. Man kan leve veldig gode, lange liv og med høy livskvalitet likevel.

Det du skriver avslutningsvis, er vel i grunnen hele poenget mitt. Du går veldig bastant ut i denne tråden og anbefaler å gå fra hverandre hvis man ikke oppriktig elsker hverandre og er kjærlige med hverandre. Det er DIN sannhet, og DIN tanke om hva DU mener er rett. Du kan ikke slutte derfra at det stemmer for andres liv, og gi råd om at samlivsbrudd er best for verken partene i samlivet eller for barna.

Anonymkode: bd867...bb2

Det er min mening heter det, og den har jeg lov til å ha. Utifra det jeg har lært om barns utvikling så kan jeg hevde dette. Det er opp til mennesker her på KG om de tenker det er et godt råd eller ikke. Jeg kan ikke tenke for andre mennesker. Ærlig talt! 

Sex er bra for helsa, og selvfølgelig er det mye annet også som er bra. Jeg er opptatt av det som kan være helsefremmende. Det er jo det som gjør at vi kan være så heldige å leve lengre. Lykkelige parforhold kan bidra til det. Hva som er lykke må nesten andre mennesker klare å definere selv. 

Det er mange faktorer som også spiller inn som genetikk og miljø. Forutsetninger har også mye og si, og det er det som er mitt poeng. Kjærlighet kan fremme alt dette. Det rommer så mye. 

Om folk vil leve slik de alltid har gjort så kan de jo bare gjøre det. De må da kunne være istand til å ta beslutninger for seg selv, ellers vil jeg anbefale terapi. Det er veldig bra for helsa 👏👏👏👏