Det å poste på SM hele tiden etter dødsfall?

[Kålrota]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har en kollega som er likedan, hun har mistet foreldrene sine og en bror for mange år siden. Foreldrene av alderdom, broren av kreft.

Det legges ut det samme bildet av disse personene hvert år på bursdagen deres. Der er det en avhandling om savn og sorg etter de. Broren har vært død siden -87, foreldrene døde for 10 år siden med ca 1 mnd mellom.

Dyrking av sorg kaller jeg det. Jeg har ikke lagt ut en eneste stavelse da min mor døde av kreft, ei heller noe i ettertid. Jeg savner henne, men så lenge hun selv ikke var på some, så skal hun få slippe det nå i døden også.

Anonymkode: 8a096...6f4

Du vet ikke hva du snakker om. Dyrking av sorg er det dummeste begrepet jeg vet om. Alle mennesker er ulike, ikke bruk dine egne følelser som fasit. 

Det hender jeg poster noen minneord om barnet mitt på bursdagen. Det handler ikke om å ikke klare å gå videre, men om å minnes en sårhet og et savn som er livsvarig. 
Jeg har vel også skrevet noen ord på merkedager etter pappas død, for eksempel da det var tjue år siden. Det er fint å kunne minnes med andre også, ikke bare bære det alene.
Om noen synes det er patetisk, så får de leve med det selv. 

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (16 minutter siden):

Folk sørger forskjellig, for noen er det best å holde privat og for noen hjelper det med trøst utenfra. 
Hva med å bare konsentrere seg om seg selv og innse at en oppskrift ikke passer for alle?

Det hadde vært enklere hadde ikke personen det gjelder kommet med kommentarene på at vi er ferdig å sørge som ikke poster i SM. 

Anonymkode: 810cf...cc9

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (13 minutter siden):

Du vet ikke hva du snakker om. Dyrking av sorg er det dummeste begrepet jeg vet om. Alle mennesker er ulike, ikke bruk dine egne følelser som fasit. 

Det hender jeg poster noen minneord om barnet mitt på bursdagen. Det handler ikke om å ikke klare å gå videre, men om å minnes en sårhet og et savn som er livsvarig. 
Jeg har vel også skrevet noen ord på merkedager etter pappas død, for eksempel da det var tjue år siden. Det er fint å kunne minnes med andre også, ikke bare bære det alene.
Om noen synes det er patetisk, så får de leve med det selv. 

Jeg har full forståelse for å skrive ting på bursdager eller andre store dager, høytider etc. Bare forstår ikke det at man skal poste fleire ganger i uken, alt man legger ut skal dreie seg om dette og sorgen

Anonymkode: 810cf...cc9

[AnonymBruker]

Hvis det er noe man ikke liker, er det bare å scrolle videre 

Anonymkode: 36fee...e40

[AnonymBruker]

Så å si alle svar her inne er nå: alle sørger forskjellig, MEN; JEG hadde aldri gjort noe sånt, JEG gjør slik eller slik, da må jo alle ALLE andre se at menneske er blåst/sosialt uintelligent/svak/tett i hodet.

 

Hallo? La menneske være i fred, si i fra, sett på en eller annen form for ignorering. Dette er ikke deres problem om.

 Sorg er komplisert, sorg er personlig. La menneske være. Eller støtt hu/han. Vær litt raus. Folk er forskjellige og godta det.  Ikke alle trenger å være som dere selv. Ikke alle trenger å være tause på SoMe. Kan vi ikke ha rom for alle? For de som skriver mye og de som ikke skriver noen ting og de midt i mellom? 

Anonymkode: 2fc20...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har full forståelse for å skrive ting på bursdager eller andre store dager, høytider etc. Bare forstår ikke det at man skal poste fleire ganger i uken, alt man legger ut skal dreie seg om dette og sorgen

Anonymkode: 810cf...cc9

Men trenger du å bry deg? Ikke alt kan forstås. Og om du vil forstå så kan du prøve å forstå uten å ta dine egne følelser som utgangspunkt. 

Anonymkode: 2fc20...c23

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (1 time siden):

Du vet ikke hva du snakker om. Dyrking av sorg er det dummeste begrepet jeg vet om. Alle mennesker er ulike, ikke bruk dine egne følelser som fasit. 

Det hender jeg poster noen minneord om barnet mitt på bursdagen. Det handler ikke om å ikke klare å gå videre, men om å minnes en sårhet og et savn som er livsvarig. 
Jeg har vel også skrevet noen ord på merkedager etter pappas død, for eksempel da det var tjue år siden. Det er fint å kunne minnes med andre også, ikke bare bære det alene.
Om noen synes det er patetisk, så får de leve med det selv. 

Jeg er veldig enig med deg, og jeg syns du her skrev et fint innlegg 🩷

Anonymkode: 2fc20...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det hadde vært enklere hadde ikke personen det gjelder kommet med kommentarene på at vi er ferdig å sørge som ikke poster i SM. 

Anonymkode: 810cf...cc9

Men er hun slik til vanlig? Som kunne funnet på å si slike ting? Hvis ikke tenker jeg det er sorgen som snakker.

Anonymkode: 80df0...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men er hun slik til vanlig? Som kunne funnet på å si slike ting? Hvis ikke tenker jeg det er sorgen som snakker.

Anonymkode: 80df0...d91

Ja hun er veldig slik til vanlig, om noen har det fælt så har hun det verre om det gir mening. For meg må hun sørge som hun vil men jeg blander meg litt opp i hvorfor man har dette ekstreme behovet for å publisere konstante innlegg når man da skal drive å kommentere på andre som ikke har samme måte å forholde seg til sorg på

Anonymkode: 810cf...cc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja hun er veldig slik til vanlig, om noen har det fælt så har hun det verre om det gir mening. For meg må hun sørge som hun vil men jeg blander meg litt opp i hvorfor man har dette ekstreme behovet for å publisere konstante innlegg når man da skal drive å kommentere på andre som ikke har samme måte å forholde seg til sorg på

Anonymkode: 810cf...cc9

Da skjønner jeg det er irriterende, men da er jo dette slik personligheten hennes er til vanlig også. Tror det er mulig for hverken meg eller deg å forstå hvorfor. 

Anonymkode: 80df0...d91

[Honey Dew]

Hun bearbeider sorgen og du blir irritert?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket å få dette opp i feeden min hver uke. Jeg hadde skjult oppdateringene hennes. 

Anonymkode: 85ff4...dde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 5.06):

Jeg og denne personen har også ett nært forhold, men det er ikke en eneste gang at personen spør meg hvordan jeg har det etter dødsfallet. Skjønner jo at det er trist, det er det for meg også, men er det normalt å holde på slik?

Anonymkode: 810cf...cc9

Dere har ingen konkurranse på hvem som sørger mest/best.

La vedkommende sørge på sin måte og ignorer innleggene.

Anonymkode: 9afdf...a00

[AnonymBruker]

Vet om noen som gjør sånn for hester, det verste som har hendt oss noen gang og nå er de i himmelen og vi gråter osv. . Ikke bare en gang, som jo kanskje er naturlig, men jevnlig 😂

Anonymkode: 76667...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere har ingen konkurranse på hvem som sørger mest/best.

La vedkommende sørge på sin måte og ignorer innleggene.

Anonymkode: 9afdf...a00

Det er nettopp slik hun fremstiller det, som en konkurranse der hun mener alle har gått videre og hun har det grusomt. 

Anonymkode: 810cf...cc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er nettopp slik hun fremstiller det, som en konkurranse der hun mener alle har gått videre og hun har det grusomt. 

Anonymkode: 810cf...cc9

Noen er bare slik. De vil alltid ha det verst. Værsågod sier jeg. For et liv. 

Jeg mistet søsteren min i vår og det er kjempetrist og jeg sørger også. Sorgen går i bølger. Men å få det gnidd inn hver uke på den måten av andre på some hadde jeg ikke orket. Jeg hadde bare skjult alt. Og fortalt henne at vi sørger på forskjellige måter. 

Anonymkode: 85ff4...dde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er nettopp slik hun fremstiller det, som en konkurranse der hun mener alle har gått videre og hun har det grusomt. 

Anonymkode: 810cf...cc9

La henne tro at det er en konkurranse da og at hun er vinneren. Og ignorer.

Anonymkode: 9afdf...a00

[AnonymBruker]

Sorg er så komplekst og så inviduelt. Og sorg går ofte i bølgedaler. Av og til kjem den skyllende akutt som ei bølge i frådande hav, kanskje berre av noko så simpelt som ein sang eller ein tanke. Men heldigvis blir oftast sorga på eit eller anna tidspunkt dekka litt og det er minna og kjærleiken og saknet som er mest til stades. Å ha ei altoppslukende sorg heile tida må være ufattelig slitsomt - og vondt. Og eg forstår at det er tøft og få det opp i sosiale media heile tida og det e tungt med beskyldninger om at ein ikkje saknar like mykje. Eg trur det beste du kan gjere for deg er å skjule hennar innlegg og å svare at sorgen er ulik, sjølv om du ikkje snakkar om den er den ikkje nødvendigvis større - eller mindre, du berre bearbeider det annleis. Men det er klart hadde dette vore nokon som stod meg veldig nær og dei hadde holdt på slik kvar dag og fleire gongar for dag i over 1 år, så hadde eg nok oppmoda vedkommande om å oppsøke profesjonell hjelp. For då tenke eg at dei treng nokon til å lytte, og nokon til å hjelpe dei med å fine teknikker for å ta tilbake livet. For det handler jo og om å ikkje gløyme dei du har, her og no. Dei og er viktige, og dei og kan forsvinne. Livet skjer. Heilt greit å hedre minnet på merkedagar, det trur eg er naturlig for mange. For minna og sorgen er ofte sterkare på slike dagar. 

Anonymkode: 3d6b6...323

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 5.20):

Ja hun om det helt til hun kommer med kommentarer om at vi andre liksom er gått videre og ikke bryr oss for vi ikke poster meldinger på 100 sider 

Anonymkode: 810cf...cc9

Men svar som sant er- at du har ikke behov for å offentlig poste dine tanker støtt og stadig,men sørger privat. Er hun avhengig av sosiale medier, virker slik.

Om det skulle bli mer diskusjon rundt det hadde jeg  spurt henne om grunnen til at hun ikke kan skrive følelsene og tankene til dere i privat mld, snakke om dere på tlf eller faktisk skrive en dagbok i sorgprosessen. Jeg hadde og sagt at folk skjønner at man sørger, men at ikke alt trenger legges ut offentlig for hundrevis. 

Anonymkode: 9c122...2f9

[Vecky]

En bekjent av meg valgte å ta selvmord for noen år siden. Facebook kontoen eksisterte i ganske lang tid etterpå, og flere av personens nærmeste venner, familie osv skrev innlegg på veggen innimellom, fortalte om ting som hadde skjedd i livet, hvor mye personen var savnet osv. Det kan jeg til en viss grad forstå. Blir vel en slags følelse om at man kommuniserer direkte til personen. 

Men sånn “åtte år siden du døde bestemor”, i dag skulle du blitt 103 år” syns jeg rett og slett bare er litt rart.

Personlig hadde jeg vel heller valgt å skrive dagbok enn å publisere på sosiale medier. Tenker som flere andre skriver, at personen gjerne søker oppmerksomhet for sin sorg..