Jeg blir så trigga når barnet mitt biter meg

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnehage når ett barn biter eller lugger andre barn. Så setter vi dem ned ved siden av oss og forklarer at det andre barnet får vondt,da må det barnet som har bitt sitte ved siden av oss en stund (får ikke lov til å unngå oss eller leke videre som de som oftest vil), straffen (i mangel på bedre ord) er å måtte sitte i følelsen av det man gjorde ikke var greit med oss som trygghetsperson i nærheten. Etterpå så sier vi basert på situasjonen f.eks "jeg skjønner at du ble sint eller irritert på xxx men da må du si stopp eller nei,du kan ikke bite da blir xxx lei seg"

Hadde barnet mitt bitt meg så hadde jeg nok utbrutt auu!! Og sagt med tydelig tone og stemmeleie (vis at du er sur eller sint men prøv å ikke skrik) at det ikke var greit og mamma får vondt og latt dem sitte der med deg en stund. Etter en stund kan han/hun gi deg en klem eller bli med å blåse på såret ditt gi plaster så dere har en positiv avslutning og han/hun skjønner at du trenger omsorg når du har vondt. En 3 åring skjønner dette veldig godt med mindre han/hun er emosjonelt umoden.

Anonymkode: 22a47...5c1

[AnonymBruker]

Én gang har jeg blitt høylytt sint på min da 2-åring. Han skallet meg ved vilje på nesa fordi han ikke fikk gjøre noe. Det var så vondt at jeg ropte AU og trakk meg tilbake. 

Han ble lei seg, men jeg trøstet han ikke med en gang. Etterpå forklarte jeg han hvorfor. 

Det er lov å bli sint, men ikke bite. 

Anonymkode: ef283...91d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg ville sagt rolig og bestemt "au, det gjør vondt når du biter. Det er ikke lov å bite. Når du biter vil ikke jeg sitte ved siden av deg". Også satt meg/gått en meter eller to unna. Da er en reel konsekvens, og hun blir ikke avvist, men handlingen blir avvist. Om det gir mening?

Etterpå ville jeg ha validert følelsene hennes, og sagt at jeg skjønner at du blir sint, men det er ikke lov å bite, for da får mamma vondt. Så kan du tilby henne trøst og en klem.

Deretter ville jeg startet en samtale om hva er det som gjør henne sint i situasjonen, og spurt henne om hun har noen forslag til hva dere kan gjøre i stedet når hun blir sint. Prøv å få henne med på å komme med løsningen selv.

Synes det er viktig at du setter tydelige grenser men ikke avviser hele barnet om du skjønner. Tenker ikke at hun skal få trøst FORDI hun biter deg eller mens/rett etter hun biter. Men etter at du har vist hvilken konsekvens det har AT hun biter. Altså at du får vondt og går litt unna henne. Lykke til! Skjønner godt du blir trigget! Det er sjukt vondt å bli bitt

Anonymkode: 8479c...98c

Jeg tenker dette er litt for mye forståelse og litt for lite konsekvens. Jeg er enig i at vi må bort fra våre (beste)foreldres hardhendte måte å oppdra barn på, og at vi i større grad må møte barnets følelser og forstå hvor de kommer fra. Jeg synes imidlertid det er veldig tydelig i samfunnet nå at vi holder på å gå for langt i holde oss regulerte og snakke oss gjennom alt mulig. Barn må også erfare "den virkelige verden", blant annet hvordan mennesker reagerer instinktivt når de blir utsatt for smerte, at folk blir sinte og lei seg (på ekte, ikke skuespill!) når de blir behandlet dårlig, og at foreldre kan bli reelt sinte på og/eller skuffet over barna sine når de ikke oppfører seg. Dette er ikke skadelig, det er utviklende.

De første gangene et barn slår, sparker eller biter kan man tenke seg at det er en naturlig del av et barns utforskning av hva man kan og ikke kan gjøre, og hvordan omgivelsene vil reagere. "Kanskje jeg får viljen min hvis jeg slår" kan være en like logisk tanke i en uutviklet hjerne som "kanskje jeg får viljen min hvis jeg spør pent". Barnet må imidlertid lære at det er en helt uakseptabel måte å vinne frem på, og det må også på en eller annen måte lære at det er ulike grader av akseptabel og uakseptabel oppførsel; Spørre pent er kjempefint, spørre mindre pent er litt mindre fint, bare ta er ikke greit, dytte vekk for så å ta er definitivt ikke greit, vold er helt og holdent uakseptabelt. 

Et barn som konsekvent velger vold, har på en eller annen måte lært at det fungerer. Da må vi også anta at måten vi har håndtert det på så langt, ikke har fungert. I dette tilfellet biter barnet bare mor, ingen andre. Det virker ikke lenger som det er utforsking, det er et bevisst valg. Hva barnet får ut av det kan vi bare spekulere i, det er ikke sikkert det er annet enn utløp for sinne. Uansett hva det er, må barnet nå lære at det kommer mer negativt enn positivt ut av den handlingen. Da kan ikke mor pent skyve barnet til side og forklare at dette ikke var noe hyggelig. Det utløser ingen reaksjon i barnet, og vil ikke ha effekt. Man kan enten sette inn konsekvenser for barnet som gjør at utfallet av et bitt er så kjipt at det ikke vil gjøre det lenger, eller (sannsynligvis mer effektivt) mor kan reagere med smerte/skuffelse/sinne, og trekke seg unna slik at barnet opplever at mor ikke vil være sammen med det når det gjør slikt. Dette er ikke en "avvisning av hele barnet", slik du sier, men en naturlig konsekvens av handlingen. Mor reagerer slik enhver annen ville reagert på å bli bitt. Hvis barnet ikke biter, blir det heller ikke avvist. 

Til slutt vil jeg bare påpeke at reaksjoner, forklaringer og konsekvenser selvfølgelig alltid må tilpasses til barnets utviklingsnivå og evne til å forstå tilbakemeldingene de får. Å pøse på med verbale forklaringer for en treåring, vil ikke nytte. De har ikke de språklige eller kognitive evnene til å forstå alt pratet. En 8-åring eller 10-åring vil man i større grad kunne resonnere med. Noe prat skjønner en 3-åring også selvsagt, jeg sier ikke at vi skal eliminere forklaringene, men de må begrenses. Tydelige og ekte reaksjoner vil de i større grad forstå.

Anonymkode: 6962f...68b

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her.

Er egentlig enig med dere som sier at det er greit å bli sint og vise det tydelig. Men jeg blir så forvirra av å snakke med psykologer som er foreldreveiledere som mener at man skal forstå seg ihjel på barnet.

I går, før jeg skrev innlegget, bet hun meg i kinnet og jeg hylte au og dytta henne hardt unna. Fikk så utrolig dårlig samvittighet da hun ble lei seg og begynte å gråte. Føler meg så utilstrekkelig av alle de rådene fra fagpersoner som i all hovedsak handler om at man må regulere seg selv i hjel for å klare å være en god forelder... 

Anonymkode: 5b647...1c1

Det er jo dette som skaper vedvarende uønsket adferd . At de blir forstått ihjel . Som forelder / mor er det jo lett for å forstå / tolerere /tilgi eget barn , men ute i den store verden kan slike barn få det svært vanskelig . Man lager jo en slags illusjon for barnet « mor forstår og tilgir dette , hvorfor snur andre barn ryggen til meg» . Tror at barn uten prinsipp- faste foreldre møter på mer «motgang « og utfrysning  ute blandt andre. Men kanskje ikke dytte henne. Vær heller bestemt og streng og innfør en konsekvens . Ikke en vond en, men en kjip en . Sitte i trappa eller på rommet i fem minutt . Time -out som amerikanerene bruker , pluss forklar hvorfor . 

Endret 21 timer siden av NiceOrNothing

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

3åringen min biter meg ganske ofte. Når hun blir irritert eller sint på meg, som er ganske ofte. Da kommer hun mot meg og prøver å hogge tak i meg. I dag prøvde hun å bite meg i kinnet. Det er såpass hardt at jeg får merker (men ikke gjennom huden).

Jeg blir SÅ aktivert av det. Utrolig sint. Det er en sånn primal sinnefølelse jeg ikke klarer å stoppe. 

Og jeg får så utrolig ulike råd fra helsepersonell om hvordan jeg bør reagere. Emosjonsfokusert foreldreveileder mener det er viktig å stoppe henne, men validere følelsene og være der nær henne. Trøste osv. Mens helsesykepleier mener jeg skal si nei og gå unna. Fjerne meg fra situasjonen og la henne gråte alene. 

Sistnevnte var mest effektiv en periode, men nå har hun begynt å bite igjen. Og det store problemet er hvor utrolig aktivert jeg blir.

Til info så biter eller slår hun aldri noen andre. Det er bare meg når hun blir sint på meg. 

Anonymkode: 5b647...1c1

Bit lett tilbake, da slutter de med det? Funka gull her! Og si at det er vondt for mamma 

Anonymkode: 4bffc...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg tenker dette er litt for mye forståelse og litt for lite konsekvens. Jeg er enig i at vi må bort fra våre (beste)foreldres hardhendte måte å oppdra barn på, og at vi i større grad må møte barnets følelser og forstå hvor de kommer fra. Jeg synes imidlertid det er veldig tydelig i samfunnet nå at vi holder på å gå for langt i holde oss regulerte og snakke oss gjennom alt mulig. Barn må også erfare "den virkelige verden", blant annet hvordan mennesker reagerer instinktivt når de blir utsatt for smerte, at folk blir sinte og lei seg (på ekte, ikke skuespill!) når de blir behandlet dårlig, og at foreldre kan bli reelt sinte på og/eller skuffet over barna sine når de ikke oppfører seg. Dette er ikke skadelig, det er utviklende.

De første gangene et barn slår, sparker eller biter kan man tenke seg at det er en naturlig del av et barns utforskning av hva man kan og ikke kan gjøre, og hvordan omgivelsene vil reagere. "Kanskje jeg får viljen min hvis jeg slår" kan være en like logisk tanke i en uutviklet hjerne som "kanskje jeg får viljen min hvis jeg spør pent". Barnet må imidlertid lære at det er en helt uakseptabel måte å vinne frem på, og det må også på en eller annen måte lære at det er ulike grader av akseptabel og uakseptabel oppførsel; Spørre pent er kjempefint, spørre mindre pent er litt mindre fint, bare ta er ikke greit, dytte vekk for så å ta er definitivt ikke greit, vold er helt og holdent uakseptabelt. 

Et barn som konsekvent velger vold, har på en eller annen måte lært at det fungerer. Da må vi også anta at måten vi har håndtert det på så langt, ikke har fungert. I dette tilfellet biter barnet bare mor, ingen andre. Det virker ikke lenger som det er utforsking, det er et bevisst valg. Hva barnet får ut av det kan vi bare spekulere i, det er ikke sikkert det er annet enn utløp for sinne. Uansett hva det er, må barnet nå lære at det kommer mer negativt enn positivt ut av den handlingen. Da kan ikke mor pent skyve barnet til side og forklare at dette ikke var noe hyggelig. Det utløser ingen reaksjon i barnet, og vil ikke ha effekt. Man kan enten sette inn konsekvenser for barnet som gjør at utfallet av et bitt er så kjipt at det ikke vil gjøre det lenger, eller (sannsynligvis mer effektivt) mor kan reagere med smerte/skuffelse/sinne, og trekke seg unna slik at barnet opplever at mor ikke vil være sammen med det når det gjør slikt. Dette er ikke en "avvisning av hele barnet", slik du sier, men en naturlig konsekvens av handlingen. Mor reagerer slik enhver annen ville reagert på å bli bitt. Hvis barnet ikke biter, blir det heller ikke avvist. 

Til slutt vil jeg bare påpeke at reaksjoner, forklaringer og konsekvenser selvfølgelig alltid må tilpasses til barnets utviklingsnivå og evne til å forstå tilbakemeldingene de får. Å pøse på med verbale forklaringer for en treåring, vil ikke nytte. De har ikke de språklige eller kognitive evnene til å forstå alt pratet. En 8-åring eller 10-åring vil man i større grad kunne resonnere med. Noe prat skjønner en 3-åring også selvsagt, jeg sier ikke at vi skal eliminere forklaringene, men de må begrenses. Tydelige og ekte reaksjoner vil de i større grad forstå.

Anonymkode: 6962f...68b

Absolutt mange gode poenger du kommer med! Her har du mye rett, og jeg moderer gjerne svaret mitt. Barn skal sosialiseres inn i et samfunn, og andre i samfunnet vil ikke reagere med forståelse på biting (senere annen form for vold). Men jeg ville fortsatt ha sagt med tydelig og bestemt stemme "au, det gjør vondt. Mamma vil ikke sitte ved siden av deg når du biter", for så å gått unna. Synes også en annen bruker hadde et godt forslag med å avslutte situasjonen (etter en liten stund) med at barnet får gitt omsorg/reparert situasjonen med mor. Det er en naturlig konsekvens å gjøre godt igjen hvis du har gjort andre vondt.

Helt enig at et treåring ikke har evnen til å forstå for omfattende verbal kommunikasjon om konsekvenser og løsninger, men til en hvis grad har de jo det. Men jeg har erfaring med at selv ganske små barn kan ha egne forslag til alternative løsninger. Jeg er nok litt preget av å jobbe med barn med skeivutvikling, og ikke de barna med normalitvikling. 

Jeg ville ikke ha bitt barnet tilbake, selv om jeg absolutt tror det har ønska effekt. Men da har man signalisert til barnet at å bite er noe som vi gjør.

Anonymkode: 8479c...98c

[AnonymBruker]

^ glemte å tilføye/redigere mitt eget svar:

Nei, man avviser ikke barnet ved å gå unna når hun biter. Regner med dette er et barn som ellers i livet blir sett, forstått og anerkjent 😊

Anonymkode: 8479c...98c

[AnonymBruker]

Det å validere barns følelser er rett, fordi det samtidig lærer seg empati og sunt selvbilde.

Biting går over, si: Nei, det er ikke lov å bite, det er vondt- blåse på så barnet ser det og skifte aktivitet, jo mindre opperksomhet vedr det jo fortere går det over.

Anonymkode: 17c27...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Absolutt mange gode poenger du kommer med! Her har du mye rett, og jeg moderer gjerne svaret mitt. Barn skal sosialiseres inn i et samfunn, og andre i samfunnet vil ikke reagere med forståelse på biting (senere annen form for vold). Men jeg ville fortsatt ha sagt med tydelig og bestemt stemme "au, det gjør vondt. Mamma vil ikke sitte ved siden av deg når du biter", for så å gått unna. Synes også en annen bruker hadde et godt forslag med å avslutte situasjonen (etter en liten stund) med at barnet får gitt omsorg/reparert situasjonen med mor. Det er en naturlig konsekvens å gjøre godt igjen hvis du har gjort andre vondt.

Helt enig at et treåring ikke har evnen til å forstå for omfattende verbal kommunikasjon om konsekvenser og løsninger, men til en hvis grad har de jo det. Men jeg har erfaring med at selv ganske små barn kan ha egne forslag til alternative løsninger. Jeg er nok litt preget av å jobbe med barn med skeivutvikling, og ikke de barna med normalitvikling. 

Jeg ville ikke ha bitt barnet tilbake, selv om jeg absolutt tror det har ønska effekt. Men da har man signalisert til barnet at å bite er noe som vi gjør.

Anonymkode: 8479c...98c

 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

^ glemte å tilføye/redigere mitt eget svar:

Nei, man avviser ikke barnet ved å gå unna når hun biter. Regner med dette er et barn som ellers i livet blir sett, forstått og anerkjent 😊

Anonymkode: 8479c...98c

Veldig enig med det du sier  

Anonymkode: 6962f...68b

[AprilLudgate]

Ved 3 år er det HELT innafor å vise følelser og forlate rommet.

Men fremfor sinne så kan gråt være mer relaterbart for en 3åring for å forstå hvor vondt det gjør.

Ta en prat i fredstid og forklar hvorfor du må fjerne deg.

»Jeg får vondt og skader på kroppen - og blir lei meg og vil bare gråte. Og jeg prøver lære deg å bruke ord istedetfor biting, fordi ingen mennesker - ikke du heller liker å bli slått, bitt eller få vonde ord». 
 

Jeg hadde nok også vurdert utredning om dette ikke hjelper mye. 

[AnonymBruker]

Be henne SE TIL HELVETE å slutte å bite! Med utestemme. En unge skal da for faen ikke ha trøst fordi DEN biter! Unger må settes på plass (selvfølgelig uten vold) ellers blir de drittunger! Kan ikke hviske med forsiktig pusestemme hele tiden. 

Anonymkode: 92a9f...ec2

[AnonymBruker]

Sånt trigga meg også da eldste begynte å bite i 2-3 års alderen. Yngste bet aldri. Jeg kunne gå bort fra henne med et "biting gidder jeg ikke, nå vil jeg finne på noe annet". Ei gang bet jeg tilbake i ren reaksjon, og det var slutten på all biting! Det er jammen så barnslig og upedagogisk, men å si at man får vondt hjelper ikke så mye i den alderen, empatiske trekk er enda ikke utvikla normalt sett. Tror jeg sa noe a la "sånn føles det å bli bitt. Nå skal all biting ta slutt". Ulempa var at biting ble til slikking 🙃 

Men som jeg sa, så var biting en stor trigger for meg, og det eneste som faktisk har vippa meg av pinnen av alt disse småtrollene kan finne på å gjøre og si gjennom alle de 12 årene jeg har hatt barn.

Anonymkode: 16f55...8fb

[AnonymBruker]

Nevøen min beit alt og alle. Faren hans har fortsatt merke etter tenna hans i låret, femti år senere.

Etter nevøen beit faren sin, beit moren hans tilbake på ungen. 

Det virket øyeblikkelig. Men sånt gjør man ikke nå  

Anonymkode: e2dd6...4f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sånt trigga meg også da eldste begynte å bite i 2-3 års alderen. Yngste bet aldri. Jeg kunne gå bort fra henne med et "biting gidder jeg ikke, nå vil jeg finne på noe annet". Ei gang bet jeg tilbake i ren reaksjon, og det var slutten på all biting! Det er jammen så barnslig og upedagogisk, men å si at man får vondt hjelper ikke så mye i den alderen, empatiske trekk er enda ikke utvikla normalt sett. Tror jeg sa noe a la "sånn føles det å bli bitt. Nå skal all biting ta slutt". Ulempa var at biting ble til slikking 🙃 

Men som jeg sa, så var biting en stor trigger for meg, og det eneste som faktisk har vippa meg av pinnen av alt disse småtrollene kan finne på å gjøre og si gjennom alle de 12 årene jeg har hatt barn.

Anonymkode: 16f55...8fb

Ja, du også gjorde det samme som tanten min Virket på ett sekund det. 

 

Anonymkode: e2dd6...4f6

[lille_fiol]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Ved 3 år er det HELT innafor å vise følelser og forlate rommet.

Men fremfor sinne så kan gråt være mer relaterbart for en 3åring for å forstå hvor vondt det gjør.

Ta en prat i fredstid og forklar hvorfor du må fjerne deg.

»Jeg får vondt og skader på kroppen - og blir lei meg og vil bare gråte. Og jeg prøver lære deg å bruke ord istedetfor biting, fordi ingen mennesker - ikke du heller liker å bli slått, bitt eller få vonde ord». 
 

Jeg hadde nok også vurdert utredning om dette ikke hjelper mye. 

Jeg er uenig i det å forlate rommet. Barnet trenger hjelp til å regulere følelsene sine i den situasjonen. Å forlate et barn i en følelse av at mamma er sint på meg er ikke bra. En 3 åring forstår hvis du forklarer at det gjorde vondt. Er ikke en 1åring vi snakker om her. Stor forskjell. Og som jeg nevnte tidligere som anonym,inkluder barnet ditt i å gi omsorg til deg etterpå så dere går ut av situasjonen med noe positivt. Typ mamma ble lei seg nå kan jeg få en klem heller da blir jeg glad. Mamma blir sint og lei når du biter. 

[Lur Venn]

Bit tilbake

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hun biter deg fordi hun er mest trygg på deg. Ville ikke gått unna. Men heller prøvd å forklare at mamma får vondt. At du blir lei deg.

Anonymkode: f8580...c2c

Forklare det til en 3 åring? 

Anonymkode: e349b...509

[AnonymBruker]

Jeg blir trigget bare av å lese dette 😠😂🫣

Min ektefelle har et barnebarn som har bitt, slått, sparket, lugget, skallet osv fra h*n var et par år. Mest sin mor, men det har også vært mye greier i bhg.

Nå er barnet snart 5, så jeg er litt usikker på hvordan det går nå.

 

Det har iallfall ikke funket med en slapp forelder, som bare lar h*n holde på, sukker tungt...og bare..  "jaja..."

😵‍💫😵‍💫

Anonymkode: ada82...8e9

[AnonymBruker]

lille_fiol skrev (1 time siden):

Jeg er uenig i det å forlate rommet. Barnet trenger hjelp til å regulere følelsene sine i den situasjonen. Å forlate et barn i en følelse av at mamma er sint på meg er ikke bra. En 3 åring forstår hvis du forklarer at det gjorde vondt. Er ikke en 1åring vi snakker om her. Stor forskjell. Og som jeg nevnte tidligere som anonym,inkluder barnet ditt i å gi omsorg til deg etterpå så dere går ut av situasjonen med noe positivt. Typ mamma ble lei seg nå kan jeg få en klem heller da blir jeg glad. Mamma blir sint og lei når du biter. 

Mor har også rett på å få regulert sine egne følelser når barnet har bitt henne. Og mamma ER jo sint. Det er en følelse på lik linje med alle andre, som barnet må lære seg at kan oppstå hvis hun opptrer som en hai. Det er ikke farlig at andre er sinte på en. Ubehagelig ja. Men hvorfor skal barnet skjermes for det som hun selv forårsaket? Hvis det som trengs da er at mor forlater rommet, så synes jeg det er innafor. Mor sier jo at hun blir trigga av det. Når jeg blir trigga, kan du banne på at jeg ikke klarer å formulere meg pedagogisk. Jeg trenger noen sekunders pause, vekk fra situasjonen. Barnet tåler det. Det er jo ikke snakk om en halvtime alene, men noen sekunders pustepause. Jeg vet med min egen unge at hun aldri er mottakelig for noe som helst hvis hun er skikkelig sinna. Hun trenger å roe seg ned i fred før vi kan snakke sammen om hva som gjorde situasjonen uakseptabel. Nå er min unge 16, og biter selvsagt ikke (det har hun aldri gjort, men hun prøvde seg på sparking en periode). Da hun var 3, funket det godt å puste litt for begge to før vi tok en alvorsprat. Barn tåler mer enn man tror.

Anonymkode: 8d793...c19

[Irak]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

3åringen min biter meg ganske ofte. Når hun blir irritert eller sint på meg, som er ganske ofte. Da kommer hun mot meg og prøver å hogge tak i meg. I dag prøvde hun å bite meg i kinnet. Det er såpass hardt at jeg får merker (men ikke gjennom huden).

Jeg blir SÅ aktivert av det. Utrolig sint. Det er en sånn primal sinnefølelse jeg ikke klarer å stoppe. 

Og jeg får så utrolig ulike råd fra helsepersonell om hvordan jeg bør reagere. Emosjonsfokusert foreldreveileder mener det er viktig å stoppe henne, men validere følelsene og være der nær henne. Trøste osv. Mens helsesykepleier mener jeg skal si nei og gå unna. Fjerne meg fra situasjonen og la henne gråte alene. 

Sistnevnte var mest effektiv en periode, men nå har hun begynt å bite igjen. Og det store problemet er hvor utrolig aktivert jeg blir.

Til info så biter eller slår hun aldri noen andre. Det er bare meg når hun blir sint på meg. 

Anonymkode: 5b647...1c1

Å gå fra et barn som gråter er ikke bra. Det var et dårlig råd du fikk der. Trygg avstand så hun ikke får bitt deg. Viktig at du er i samme rom sammen med barnet og si at du er der for barnet, og mene det. Barn merker det om du ikke mener det du sier. Du er ditt barns trygghet og det må du vise for barnet i handling. Så håper jeg det kan roe seg etterhvert. Når barnet er rolig kan du tilby barnet få sitte på fanget om barnet vil det selv.