Når man ikke lenger liker mannen…

[AnonymBruker]

Samboeren gjennom mange år har begynt å snuse. Han har løyet om det. Jeg synes det er en ekkel vane, det er uattraktivt. Nesten barnslig også når man er 40 og har tre barn. I tillegget er det et stort tillitsbrudd for meg at han ikke har sagt noe om det og likevel samsovet med vår nyfødte, noe som ikke er anbefalt pga krybbedød. Minimal risiko, men jeg har delvis ptsd etter et veldig tungt gjenopplivningsforsøk av en krybbedød på jobb da jeg var høygravid, så jeg har vært litt på tuppa med dette barnet. I det minste kunne han jo bare sluttet de første ukene hennes…

Dette kommer jo på toppen av mye annet. Løgn fra tidligere, en tendens til å skyve alt ansvar over på andre. Men jeg vet ikke om jeg orker mer. Ikke har jeg tillit til han, ikke synes jeg han er særlig attraktiv lenger. Men så er det disse barna som jeg så sterkt har ønsker et hjem og en familie for.

Hva gjør man? Kan jeg tvinge tilbake følelser?

 

Anonymkode: 0f97f...ea7

[AnonymBruker]

Prøv parterapi. Det må dere uansett gjennom dersom det blir samlivsbrudd på sikt.

Anonymkode: f51dc...fd7

[Tubaluba]

Syns ikke snusing er innenfor hva man kan bestemme om en partner skal drive med eller ikke. Det er et personlig valg. 

[AnonymBruker]

Han snuser og har samsovet med baby - du har «delvis ptsd».

Jeg tror han bør flytte fra deg.

Anonymkode: 9a5db...9b4

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Samboeren gjennom mange år har begynt å snuse. Han har løyet om det. Jeg synes det er en ekkel vane, det er uattraktivt. Nesten barnslig også når man er 40 og har tre barn. I tillegget er det et stort tillitsbrudd for meg at han ikke har sagt noe om det og likevel samsovet med vår nyfødte, noe som ikke er anbefalt pga krybbedød. Minimal risiko, men jeg har delvis ptsd etter et veldig tungt gjenopplivningsforsøk av en krybbedød på jobb da jeg var høygravid, så jeg har vært litt på tuppa med dette barnet. I det minste kunne han jo bare sluttet de første ukene hennes…

Dette kommer jo på toppen av mye annet. Løgn fra tidligere, en tendens til å skyve alt ansvar over på andre. Men jeg vet ikke om jeg orker mer. Ikke har jeg tillit til han, ikke synes jeg han er særlig attraktiv lenger. Men så er det disse barna som jeg så sterkt har ønsker et hjem og en familie for.

Hva gjør man? Kan jeg tvinge tilbake følelser?

 

Anonymkode: 0f97f...ea7

Oi, det er ingen lett situasjon. Vil vel tro det er mye mer enn snusen som er problemet her, det skriver du og litt om. At han har begynt å snuse burde da vel ikke være farlig å innrømme. Oppdaget du det ved lukt, smak ved kyssing, eller ved synlig snusleppe, eller tatt på fersken?

Det med at han ligger med deres nyfødte og sover om natten er ikke bra. Sier du noe på dette? Vet han om din traumatiske opplevelse på jobb og risikoen for krybbedød?

Høres jo at problemene ikke kom de siste dagene, men at dette har gått over tid? Var det et problem i forholdet før siste barn ble født? Bare et tankekors at enn har et middelmådig samliv og fortsetter å få barn sammen. Sier ikke at dette er slik hos dere.

Sist. Snakker dere sammen, om problemer, du sier han lyver endel å skyver ansvar over på andre. Noen eksempler?

Her er det nok et forhold som må begynne å snakke, hvis forholdet skal ha livets rett. Høres lit ut at du i tankene allerede er på vei ut, men at det kun er barna som holder dere sammen…

[AnonymBruker]

Da får du si du ikke orker mer. Man skal aldri holde sammen kun for barna. Det er mer skadelig for dem da de merker forelder ikke har det bra.

Anonymkode: efebc...98d

[AnonymBruker]

Man skal ikke ta store samlivsbeslutninger med barn under to år. Kroppen er hormonell og jobber med å knytte seg til det nye barnet. Mannen blir biologisk nedprioritert tilknytningsmessig. Dette er biologi som ordner seg på sikt.

Anonymkode: f0304...f67

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (18 minutter siden):

Syns ikke snusing er innenfor hva man kan bestemme om en partner skal drive med eller ikke. Det er et personlig valg. 

Ja, han må gjerne fortsette. Men han kan heller ikke tvinge meg til å synes det er attraktivt.

Coachshinny skrev (16 minutter siden):

Oi, det er ingen lett situasjon. Vil vel tro det er mye mer enn snusen som er problemet her, det skriver du og litt om. At han har begynt å snuse burde da vel ikke være farlig å innrømme. Oppdaget du det ved lukt, smak ved kyssing, eller ved synlig snusleppe, eller tatt på fersken?

Det med at han ligger med deres nyfødte og sover om natten er ikke bra. Sier du noe på dette? Vet han om din traumatiske opplevelse på jobb og risikoen for krybbedød?

Høres jo at problemene ikke kom de siste dagene, men at dette har gått over tid? Var det et problem i forholdet før siste barn ble født? Bare et tankekors at enn har et middelmådig samliv og fortsetter å få barn sammen. Sier ikke at dette er slik hos dere.

Sist. Snakker dere sammen, om problemer, du sier han lyver endel å skyver ansvar over på andre. Noen eksempler?

Her er det nok et forhold som må begynne å snakke, hvis forholdet skal ha livets rett. Høres lit ut at du i tankene allerede er på vei ut, men at det kun er barna som holder dere sammen…

Hørte det av felles venner faktisk. For han snuser tydeligvis med alle andre enn meg. Det forklarer jo også hvorfor han er så iltrende grinete om han må være mer enn en ettermiddag sammen med oss.

Ja, selvsagt. Han vet godt om opplevelsen fordi jeg var sykmeldt etter det. Han visste også om risikoen men vurderte at den var såpass lav og at jeg trengte avlastning. Sviket her er for meg at han ikke tok meg med på beslutningen - ikke handlingen i seg selv. 

Angående ansvar er det jeg som må ta alt fra foreldresamtaler til handling. «Klarer ikke» eller «du er mye bedre enn meg» er svaret på det meste. Overlater jeg ansvaret blir det ikke gjort, det er ikke det at jeg ikke gir rom. Det ene barnet vårt fikk ikke julegave fordi det var delegert til han. Han har gått i terapi for å jobbe med selvbildet for å klare å bli mer deltakende, men sluttet etter en stund. Han har en ekstrem ansvarsfølelse ovenfor jobb, så jeg må ta alt som kan påvirke arbeidstiden hans. Han har vel en ganske unnvikende personlighet. Han er en pappa som leker og er deltakende, men hvor alt rundt må fikses av meg.

Siste var ikke planlagt og vi trodde vi var i den trygge perioden etter han steriliserte seg. Det tok derfor også lang tid før jeg oppdaget det. Men vi hadde gått i terapi og var på et godt sted, så begge ønsket barnet. 

Anonymkode: 0f97f...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Man skal ikke ta store samlivsbeslutninger med barn under to år. Kroppen er hormonell og jobber med å knytte seg til det nye barnet. Mannen blir biologisk nedprioritert tilknytningsmessig. Dette er biologi som ordner seg på sikt.

Anonymkode: f0304...f67

Det er jeg helt uenig i. Det er lettere å gå når barnet er lite og i de aller fleste tilfeller bedre å gå før barnet forstår det.v

Anonymkode: abb26...f45

[AnonymBruker]

For meg hadde det vært uaktuelt med en mann som snuser. 

Anonymkode: 9395a...378

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, han må gjerne fortsette. Men han kan heller ikke tvinge meg til å synes det er attraktivt.

Anonymkode: 0f97f...ea7

Korrekt.

Men vil du virkelig forlate mannen lg foreldrene til dine barn fordi han snuser?

Anonymkode: 15b7b...ee9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Korrekt.

Men vil du virkelig forlate mannen lg foreldrene til dine barn fordi han snuser?

Anonymkode: 15b7b...ee9

Nei, men jeg finnes ikke seksuelt tiltrukket av en mann om gjør det heller. Da får han finne noen andre som er det.

Anonymkode: 0f97f...ea7

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Korrekt.

Men vil du virkelig forlate mannen lg foreldrene til dine barn fordi han snuser?

Anonymkode: 15b7b...ee9

Om du leser tråden så ser du at det handler om mye mer en snusing allene. Hun er overarbeidet fordi han ikke tar ansvar, og det er det MANGE kvinner som ender opp med å forlate mannen for. Tipper TS hadde taklet at manen snuste helt greit, om forholdet hadde vært bra ellers. Det er når forholdet allerede er dårlig, at slike "bagateler" blir kjempe store.

TS har dere prøvd terapi sammen? Jeg tror dere trenger hjelp til å snake sammen og forstå hverandre. 

Endret 44 minutter siden av Pippi Lotta