Redd for å stryke i praksis

[AnonymBruker]

Går sykepleie og er i medisinsk praksis. Kjemperedd for å stryke. Studiestedet jeg går på har lagt opp løpet litt rart slik at det er faktisk nesten et helt år siden forrige praksis. Så jeg føler meg så elendig nå ute i praksis fordi det føles som at ting jeg gjorde i forrige praksis og mestrer greit er helt borte. Kanskje ikke rart siden det er over 1 år siden, men det gjør meg stressa i praksis.

Føler liksom jeg skulle ha kunnet mer og prestert mer når jeg er kommet til medisinsk praksis. Men vi har også læringsmål om ledelse, noe som vi aldri har hatt før og jeg syns dette er vanskelig. Jeg vet ikke hvordan man skal lede sykepleie til pasienter slik som de sier, fordi vi er jo bare vant til at vi ikke kan gjøre så mye selv.. Og jeg er ganske forsiktig og beskjeden så syns dette er vanskelig. 

Har også dessverre hatt veldig mye stress i privatlivet med bilproblemer og dødsfall som har ført til at jeg har fått noen fraværsdager, og en dag klarte jeg å se feil av hvilken vakt jeg skulle på.. Driver nå å "henter de inn igjen" med å gå vakter på studiedagene mine.

Er redd veileder tenker dårlig om meg. Men det er rett og slett veldig utfordrende denne praksisen her så jeg er så redd jeg stryker siden det er så lenge siden jeg har vært i praksis sist og jeg har så mange ting i privatlivet som påvirker meg. Sliter med søvnen og helsa fordi jeg stresser så mye nå for tiden. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det hjelper heller ikke at praksislærer fra skolen er noen jeg aldri har møtt før annet enn i et kort 15 minutters møte ved oppstarten av praksisen så jeg kjenner egentlig ikke den personen. Føler at det også gjør at jeg blir usikker på hvordan dette vil gå og gruer meg helt forferdelig til midtvurdering.

Vet ikke hva jeg skal gjøre 

Anonymkode: 60706...280

[AnonymBruker]

Merker også at det at jeg er så sliten og sover så lite gjør at jeg gjør småfeil i praksis også. Det stresser meg igjen enda mer, fordi jeg er redd for at helhetsintrykket av meg hvis dere forstår, blir dårligere.

 

Anonymkode: 60706...280

[AnonymBruker]

Skal utrolig mye til og stryke i praksis. Ikke vær redd for det. Fokuser på at du får et godt forhold til veileder og søker veiledning når du er usikker på noe. 

Dette klarer du!

Anonymkode: 8ed91...620

[AnonymBruker]

Jeg var i lignende situasjon som deg på helseutdanning. Det jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg tydelig og tidligere den gangen, det var at det faktisk ikke er forventet at man skal kunne alt i slike praksiser - man er der for å lære under trygge rammer.

Jeg var nok veldig "flink pike", og det eneste jeg oppnådde med det var å stresse meg selv veldig. Så opplevde jeg alvorlig sykdom/død i nærmeste familie i det som var en lang praksisperiode. Og måtte reise hjem slik at jeg ikke fikk med meg siste ukene. Da fikk jeg beskjed om at hvis jeg gjorde det så ville jeg stryke og måtte gå året om igjen. Jeg hadde allerede foreslått hvordan jeg kunne ta igjen den praksisen jeg mistet, og at jeg ville kunne ta den igjen før eksamen det året. Fikk først nei. Jeg valgte å ta kampen med dem. Dvs. jeg informerte dem om at uansett hvor steile de var, så kom jeg til å prioritere mine aller nærmeste i denne situasjonen, selv om det ville koste meg et år ekstra. Men jeg sa også at jeg i så fall ville ha en offisiell forklaring fra skolen om hvordan de som helseutdanning kunne forsvare å stryke noen kun pga. prinsipp, og at de som skal lære oss å bli gode og medmenneskelige helsepersonell (i tillegg til det rent teoretiske) velger å ikke vise et snev av medmenneskelighet i møte med studenter som er i livskriser. Da hadde de skamvett nok til å skjemmes. Men overlot alt til meg for å gjøre avtalen med praksissted.

På praksisstedet snakket jeg med veileder, forklarte situasjonen, også det at selv om jeg sa jeg var i stand til å være der etter jeg kom tilbake, så fryktet jeg for alt fra konsentrasjon til å ev. gråte. Praksisveileder og jeg gjorde da en avtale på hvordan jeg skulle forholde meg, det var avtalt at jeg skulle si fra om jeg trengte å trekke meg tilbake en liten stund, om jeg trengte å prate med henne, og så snakket vi helt konkret hvordan vi kunne sikre at pasientenes beste alltid ble sikret, at jeg enten skulle avslutte det jeg holdt på med på en trygg måte og så ta en pause, eller om det var mer akutt, at jeg skulle tilkalle noen som kunne ta over for meg og avslutte. Jeg var ærlig på at jeg var redd for å stryke pga. dette, og det var da veileder på praksisstedet sa at jeg måtte huske på at det ikke er forventet at man skal kunne alt før/i praksis, man er der for å lære, og at så lenge man viser at man er god til å behandle menneskene/pasientene, og tar forsvarlige valg, ikke er redd for å spørre om hjelp når man trenger det, og man viser at man kan reflektere underveis, spesielt om man gjør feil, og man viser fremgang - så stryker man ikke, for da viser man at man har de kvalitetene som trengs, hvis man også viser at man har den grunnleggende kunnskapen. Hun snakket om at man skulle be om hjelp og råd om man var usikker, og at man sammen finner ut av det i slike tilfeller. Det at hun møtte meg på en så fin måte gjorde at da jeg kom tilbake etter fraværet, så følte jeg meg tryggere enn jeg hadde gjort i noen praksiser før. På en måte så hadde også det familien hadde gått gjennom gjort det lettere å være snill med meg selv.

Jeg opplevde etter jeg kom tilbake en episode med en pasient som jeg der og da trodde ville føre til at jeg ville stryke. Jeg gjorde ikke noe feil i situasjonen, pasienten gjorde noe som fikk en følge jeg ikke alene kunne ordne opp i, og der vi var da var det ingen alarm. Så jeg måtte forlate pasienten noen minutter for å finne hjelp. Men jeg hadde snakket med pasienten før jeg gikk, forklart hvorfor jeg måtte gå, og jeg hadde gjort alt så komfortabelt som mulig inntil jeg kom tilbake med hjelp. Fikk hentet hjelp, vi fikk sammen hjulpet pasienten og sjekket denne. Etterpå skulle vi ha en samtale, og jeg var forberedt på å stryke hele praksisen, og det sa jeg også. Istedenfor fikk jeg ros, ros fordi jeg beholdt roen, ros fordi jeg hadde gjort noe jeg strengt tatt ikke burde ha gjort, men som hindret at pasienten fikk en skade, ros fordi jeg hadde skapt et forhold til pasienten som gjorde at denne hadde full tillit til meg også etter hendelsen, ros for at jeg hadde forklart pasienten alle skritt, ros fordi jeg hadde gjort det jeg kunne i situasjonen for å gjøre det mer komfortabelt for pasienten slik at denne ikke fikk ytterligere risiko for forverret helse, og faktisk ros for at jeg gikk fra pasienten i akkurat denne situasjonen selv om instruksen var å ikke forlate pasient noen gang - fordi det akkurat i denne spesielle situasjonen faktisk var det mest forsvarlige å gjøre. Jeg var først sjokkert, men innså at det hun beskrev faktisk var sant, at jeg bedømte meg selv altfor hardt, jeg hadde gjort det beste i en situasjon som i utgangspunktet aldri burde ha oppstått, men som gjorde det pga. noe pasienten helt plutselig gjorde. Jeg snakket med pasienten etterpå også, og pasienten fortalte selv at den følte seg veldig ivaretatt og fordi jeg hadde vært så rolig i situasjonen så hadde den følt seg trygg hele tiden, og var tydelig på at den ønsket å bli fulgt opp videre av meg.

Forteller dette for å vise at det er viktig at du snakker med veileder på praksisstedet, vær ærlig, men også løsningsorientert og vis at du kan reflektere over både egen situasjon og ikke minst hvordan du likevel kan utføre jobben din i praksisen. Avklar med veileder hvilke situasjoner du skal be om hjelp i - og hvilke situasjoner du heller kan snakke med veileder om enten på forhånd eller etterpå. Den gode samtalen veileder og jeg hadde før jeg reiste hjem den gangen, den trygget meg så mye at da jeg kom tilbake sluttet jeg å være redd for å stryke (bortsett fra den ene episoden) og følte at jeg mestret mer.

Det å være i en slik praksis gjør at man må utfordre seg selv ganske mye. Det viktige er at du selv greier å se hva som er greit å gjøre/forsøke, og når du bør få mer instruksjon på forhånd, når du bør ha med deg en annen i situasjonen, når du skal tilkalle hjelp. Og hvordan du hele tiden forholder deg til pasienten. Så lenge du forholder deg rolig og har god kontakt med pasienten og forklarer underveis, så er det en ærlig sak å f.eks. tilkalle hjelp om det er noe du ser du har forsøkt, men ikke får til. Det er ikke et nederlag, det er å ta ansvar i situasjonen, å ta ansvar for pasienten, og å ta vare på egen læringsprosess.

Kort sagt, ta initiativ til en samtale med din veileder på praksissted. Fortell hvordan du har det, kom med tanker om hvordan du kan sikre deg, hva du ev. trenger, om det er noe hun/han kan hjelpe deg med. Fortell om det er en prosedyre du føler deg spesielt usikker på å utføre slik at dere kan gå gjennom den på nytt også utføre den under veiledning igjen. Vis at du selv tar ansvar for egen læringsprosess. Ingen forventer at man skal greie alt med det samme, man er der for å lære!

 

En ting til om det med å lede pasienter i sykepleie. Den handler ikke så mye om "ledelse". Det handler langt mer om det å ha kontakt med pasienten, trygge pasienten. Er det noe du må gjøre med pasienten så er det å forklare på en måte som hver enkelt pasient kan forstå, forklare hvordan pasienten kan hjelpe til selv. For noen pasienter er det viktig at du forklarer mye underveis, andre pasienter kan ønske at man ikke forklarer så mye. Det er også greit å forklare og så si at nå må du konsentrere deg, gjøre deg ferdig (kun med spørsmål som f.eks. "går det bra?"  underveis) og så snakke om hva som er gjort og hva som vil skje videre, hva pasient kan forvente, hva pasient må gjøre videre.

Husk at i ditt møte med pasienten, så er det egentlig bare du og pasienten, et vanlig mellommenneskelig møte. Jeg hadde god nytte av å snu egen tankegang til å tenke hvordan ville jeg selv blitt møtt av helsepersonell av samme art. Og min personlige fasit på hvordan jeg ønsker å bli møtt er ikke en generell fasit. Men litt av det jeg skrev over er fasiten, det å se mennesket i pasienten, vise at du er oppmerksom på personen, at du har oppriktig omtanke for pasienten, at du informerer det som er viktig for akkurat denne pasienten å vite, at du tør å spørre de av og til litt ubehagelige spørsmålene hvis det er det pasienten trenger, og at man fremstår som en trygg fagperson (og det kan man gjøre selv om man er usikker student, hvis man er gjør noe av det jeg beskrev over om å reflektere hvordan forholde seg når man er usikker).

 

Kom på en ting til. Vi hadde også en praksisveileder på skolen. Det var et opplegg som fungerte elendig, fordi dennes oppgaver ikke var avklart fra skolens side, og vedkommende egentlig ikke hadde satt seg inn i de ulike praksisstedene vi studenter var på. Kan være din studieveileder på skolen kan fungere veldig mye bedre (det har jeg hørt fra andre som studerte etter meg). Men jeg tenker at i selve praksisen så vil veileder på praksissted være din aller viktigste veileder.

 

Stol litt mer på deg selv, husk at du er der for å lære, senk skuldrene litt og stol på at dette er noe du både vil og greier.

Lykke til videre - jeg har troen på deg!

Anonymkode: 34392...4c5

[AnonymBruker]

De fleste sykepleiestudenter jobber innen helse så de holder den praktiske kunnskapen ved like i perioder uten praksis, gjør ikke du det?  Gjennom et helt yrkesliv er det mange ting som skjer i privatlivet, men man må likevel legge det igjen utenfor jobb (her praksis), jobbe forsvarlig og gjøre det man skal på arbeidsplassen. Problemer med bilen høres ut som verdens dårligste unnskyldning for å ikke ikke gjøre det du skal, du må slutte å finne unnskyldninger og i steden legge planer for hvordan du kan nå læringsmålene og få gjort det som kreves. At du ikke kjenner praksislærer godt har ingenting å si for om du står praksis eller ikke. Det er din oppførsel og hva du faktisk fremviser i praksis som betyr mest, samt at du oppnår det du skal.
 

Gå gjennom emneplan og læringsutbyttene du har skrevet, og se hvordan du ligger ann. Spør gjerne praksisveileder hva hun syns du skal fokuserer på, og om hun kan hjelpe deg å identifisere læringssituasjoner som gjør at du lærer det du skal. Så setter du deg mål før hver vakt om hva du vil ha fokus på, og be om tilbakemelding fra veileder på slutten av vakten så du vet hva du mestrer og hva du må jobbe mer med. Får du varsel er det kun et varsel, og da skal du også få en spesifikk oversikt over hva du ikke mester og hvordan du må jobbe for å bestå praksis. Men du MÅ slutte å lage unnskyldninge rom at du stresser fordi du sover lite og bilen er ødelagt, det er bare unnskyldninger som både skoen og praksis gir totalt blaffen i. Dødsfall kan påvirke, men påvirker det så mye at det går utover praksis må du får en sykemelding, og da kan du risikere forsinket progresjon i studiet. Den eneste som kan ta tak her er deg, og så kan du snakke med veileder for å få hjelp. 

Anonymkode: 9de42...c08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kort sagt, ta initiativ til en samtale med din veileder på praksissted. Fortell hvordan du har det, kom med tanker om hvordan du kan sikre deg, hva du ev. trenger, om det er noe hun/han kan hjelpe deg med. Fortell om det er en prosedyre du føler deg spesielt usikker på å utføre slik at dere kan gå gjennom den på nytt også utføre den under veiledning igjen. Vis at du selv tar ansvar for egen læringsprosess. Ingen forventer at man skal greie alt med det samme, man er der for å lære!

Anonymkode: 34392...4c5

Dette 👆🏻

Anonymkode: 30680...3fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De fleste sykepleiestudenter jobber innen helse så de holder den praktiske kunnskapen ved like i perioder uten praksis, gjør ikke du det?  Gjennom et helt yrkesliv er det mange ting som skjer i privatlivet, men man må likevel legge det igjen utenfor jobb (her praksis), jobbe forsvarlig og gjøre det man skal på arbeidsplassen. Problemer med bilen høres ut som verdens dårligste unnskyldning for å ikke ikke gjøre det du skal, du må slutte å finne unnskyldninger og i steden legge planer for hvordan du kan nå læringsmålene og få gjort det som kreves. At du ikke kjenner praksislærer godt har ingenting å si for om du står praksis eller ikke. Det er din oppførsel og hva du faktisk fremviser i praksis som betyr mest, samt at du oppnår det du skal.
 

Gå gjennom emneplan og læringsutbyttene du har skrevet, og se hvordan du ligger ann. Spør gjerne praksisveileder hva hun syns du skal fokuserer på, og om hun kan hjelpe deg å identifisere læringssituasjoner som gjør at du lærer det du skal. Så setter du deg mål før hver vakt om hva du vil ha fokus på, og be om tilbakemelding fra veileder på slutten av vakten så du vet hva du mestrer og hva du må jobbe mer med. Får du varsel er det kun et varsel, og da skal du også få en spesifikk oversikt over hva du ikke mester og hvordan du må jobbe for å bestå praksis. Men du MÅ slutte å lage unnskyldninge rom at du stresser fordi du sover lite og bilen er ødelagt, det er bare unnskyldninger som både skoen og praksis gir totalt blaffen i. Dødsfall kan påvirke, men påvirker det så mye at det går utover praksis må du får en sykemelding, og da kan du risikere forsinket progresjon i studiet. Den eneste som kan ta tak her er deg, og så kan du snakke med veileder for å få hjelp. 

Anonymkode: 9de42...c08

Jeg har kronisk sykdom som gjør det vanskelig for meg å jobbe mye ved siden av studiet. Og i arbeidet mitt så er jeg bare "assistent" fordi jeg ikke har fullført utdanning enda. Da får man ikke gjort mye typiske "sykepleieoppgaver". Grunnleggende ting som stell og medisinutdeling får man jo gjøre, men som assistent (i hvertfall der jeg jobber) får man jo ikke lov til å blodprøver, legge inn kateter, utføre sårstell osv. Så slike ting mister man jo litt teken på når man ikke får mulighet til å få gjort det på over 1 år. 

Når man får praksissted flere timer unna der man bor og må pendle med bil fordi man ikke fant noe sted man kunne få leie i nærheten av praksis og det ikke er mulig å komme seg dit med kollektivtransport fra der man bor, da er det faktisk et problem at man har ødelagt bil som man ikke kan kjøre.. Men jeg kan forstå at du kanskje ikke forstår det eller tenkte på det hvis du bor veldig sentralt eller et sted med godt kollektivtilbud, og derfor ikke er vant til slike problemer. 

Anonymkode: 60706...280