Barn som kom i trassalderen som toåring, fortsatte det etter fylte tre?

[AnonymBruker]

Barnet vårt har har trasset siden han ble to år i august. Vi har jevnlig dialog med barnehagen og har hatt kontakt med helsestasjonen for å få litt verktøy for å håndtere de til tider ganske enorme sammenbruddene. Begynner å bli ganske sliten av at hver dag er en kamp enten det gjelder bleieskift, påkledning, spising eller ting han ikke kan gjøre.  Enn hvor konsekvente vi er i grensesettingen så virker det ikke som om det har effekt. Vi har lest mange foreldreveiledningsbøker og virkelig jobbet med å møte ham i følelsene samtidig som vi ikke lar ham bestemme over det han ikke kan bestemme.

Har hele veien hørt "bare vent til han blir tre, DA blir det trass da". Jeg føler at vi har vært midt oppi trassen i et halvt år nå og klarer ikke å skjønne at det skal bli verre enn dette 

Dere som hadde bare som kom tidlig i trassalderen, pågikk det i årevis? 😨

Før noen føler for å kommentere det, jeg vet at noen reagerer på at det kalles trass, så du trenger ikke fortelle meg at det er feil. Pedleder i barnehagen og helsesykepleier kaller det trass så da orker ikke jeg å tone ned språket mitt her

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

Trass kan vare leeenge. Så sklir det over til preteen rundt 8/9, så tween og så tenåring 🤗😅

 

Anonymkode: 15982...1a8

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke helt hva du mener med trass. Jeg har en som nettopp fylte 3 år. Han har stort sett et ganske rolig temperament, selv om det så klart er følelsesutbrudd og "Nei" innimellom. Jeg har opplevd at trassen, som jeg vil definere som å med vilje gjøre ting han vet han ikke skal har startet nærmere 3 år. F.eks kaste mat ved bordet etter å ha fått beskjed om å ikke gjøre det. At han gjør det fordi han vet at han ikke får lov. Ser oss i øynene og gjør det. Unger er rare, hehehe. 

Anonymkode: c02b3...e35

[AnonymBruker]

Sorry, men ja.. Trassalderen kan begynne når de er i to-årsalderen, og vare til de er fire-fem. Og gutter fortsetter gjerne lengre enn jenter. 

Begge mine (gutter) begynte med voldsomme trassanfall i to-årsalderen. Eldstemann holdt på til han var over 5. Minstemann fyller 4 straks, og han viser absolutt ingen tegn til å rose ned trassanfallene ennå. Seinest i morges hadde han en halvtimes hyletokt komplett med å ligge på gulvet og sparke hælene i gulvet og hive ting omkring seg, fordi han spurte om jeg kunne ta en legobit på bilen, og så gjorde jeg det.... så joda.. 

Du trenger ikke kave sånn med å få det til å gå over. Det går over når det går over, og altså, samme hvor "Pedagogisk Korrekt" du er, så kan du ikke stoppe trassanfallene. Det beste man kan gjøre er å jobbe med seg selv og egne reaksjoner. Det å stå i det, holde seg rolig i stedet for å hive seg med i kaoset. Ørepropper anbefales.. 

Anonymkode: 40bdd...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Trass kan vare leeenge. Så sklir det over til preteen rundt 8/9, så tween og så tenåring 🤗😅

 

Anonymkode: 15982...1a8

Støtter denne... Trass kommer og går, 2-3-årstrassen er bare det første møtet. Vent til du har en trass 6-åring, 9-åring, 12-åring eller 15-åring... da får du prøve deg. 😅 

Men vår første roa seg litt ved 3-årsalderen, før neste trass kom. 

Anonymkode: 1ab82...0bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nå vet jeg ikke helt hva du mener med trass. Jeg har en som nettopp fylte 3 år. Han har stort sett et ganske rolig temperament, selv om det så klart er følelsesutbrudd og "Nei" innimellom. Jeg har opplevd at trassen, som jeg vil definere som å med vilje gjøre ting han vet han ikke skal har startet nærmere 3 år. F.eks kaste mat ved bordet etter å ha fått beskjed om å ikke gjøre det. At han gjør det fordi han vet at han ikke får lov. Ser oss i øynene og gjør det. Unger er rare, hehehe. 

Anonymkode: c02b3...e35

Her er det sammenbrudd fordi han ikke kan ha på seg de samme skitne sokkene han har hatt på seg to dager i 40 min. Intens hyling og skriking på gulvet. Vi må kle på ham mens han kaster seg rundt i fanget. Han slår og klorer.

Han vil bestemme hvem av oss som skal gjøre hva "Mamma skal skifte bleie", "pappa skal åpne døren" og når han ikke får det som han vil kan han knekke helt sammen, selv om vi bruker tid på å forklare at "Mamma er opptatt så nå er det pappa som skal skifte bleie, kom så løper vi bort til badet og ser om vi finner bleiene". 

Det er ikke sånn til hver eneste påkledning/bleieskift, men det er oftere sånn enn ikke.

Han kan også gjøre sånn som du beskriver, men det opplever jeg mer som å teste grenser. Trassen jeg tenker på er mer sånn: ville bruke den skjeen (som feks er til vask), pappa skulle bære vannflaska til bordet og ikke Mamma, han ville dytte stolen og blir fra seg når mamma gjorde det. Når det blir feil kan han knekke helt sammen. 

Anonymkode: 46596...501

[Makavelli]

Jeg er så lei av å høre om "trassalderen". Barn er individer. Noen har store følelser, andre har små. Noen har behov for å være selvstendige, andre har større behov for hjelp. Bare møt barnet på følelsene sine, og gi det trygghet, kjærlighet og omsorg. Ikke var så opptatt av hvorvidt dette er "trassalderen", og når "trassalderen" går over.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Trass kan vare leeenge. Så sklir det over til preteen rundt 8/9, så tween og så tenåring 🤗😅

 

Anonymkode: 15982...1a8

Blæh.

Hvorfor fremstilles det da som om man kommer seg gjennom det med grensesetting og å møte barnets følelser? Vi jobber oss jo ihjel med det, men om det har null effekt kan vi like gjerne la ham gå rundt i skitne sokker og full tissebleie for å slippe noen av kampene 😅

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sorry, men ja.. Trassalderen kan begynne når de er i to-årsalderen, og vare til de er fire-fem. Og gutter fortsetter gjerne lengre enn jenter. 

Begge mine (gutter) begynte med voldsomme trassanfall i to-årsalderen. Eldstemann holdt på til han var over 5. Minstemann fyller 4 straks, og han viser absolutt ingen tegn til å rose ned trassanfallene ennå. Seinest i morges hadde han en halvtimes hyletokt komplett med å ligge på gulvet og sparke hælene i gulvet og hive ting omkring seg, fordi han spurte om jeg kunne ta en legobit på bilen, og så gjorde jeg det.... så joda.. 

Du trenger ikke kave sånn med å få det til å gå over. Det går over når det går over, og altså, samme hvor "Pedagogisk Korrekt" du er, så kan du ikke stoppe trassanfallene. Det beste man kan gjøre er å jobbe med seg selv og egne reaksjoner. Det å stå i det, holde seg rolig i stedet for å hive seg med i kaoset. Ørepropper anbefales.. 

Anonymkode: 40bdd...be6

Ikke sant. Jeg var i utgangspunktet litt skuffa da jeg fant ut at jeg ventet en gutt (gikk fort over da), og noe av grunnen var at jeg hadde inntrykket av at gutter er mer krevende enn jenter frem til de er tenåringer. Men da kunne alle beorlige meg med at neeei, sånn er det ikke, gutter er såå snille og gode, jenter er myyye verre. Men vennene mine med jenter har ikke i nærheten av de samme utfordringene som vi har..

Jeg er bare så ufattelig sliten. Han har krevd ALT av oss hele livet (kolikk og allergier første 1,5 året) så vi har ikke hatt pusterom. Helsestasjonen lovte oss at ting ville bli bedre, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke synes livet vårt har blitt så mye bedre. Han hadde en tre uker i høst hvor han var litt roligere og hvor sammnebruddene bare varte i 5-10 minutter, det var mye mer overkommelig, men nå kan det virkelig ta helt av igjen. Har inntrykket av at korte anfall er vanlig, men når jeg beskriver hvordan en morgen ser ut hos oss ser jeg ofte hevde øyenbryn fra andre.

Fant nettopp ut at jeg er gravid, men jeg tror faktisk ikke det er liv laga å ha to så krevende barn..

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Støtter denne... Trass kommer og går, 2-3-årstrassen er bare det første møtet. Vent til du har en trass 6-åring, 9-åring, 12-åring eller 15-åring... da får du prøve deg. 😅 

Men vår første roa seg litt ved 3-årsalderen, før neste trass kom. 

Anonymkode: 1ab82...0bd

Da tror jeg på ordentlig ikke jeg kommer til å klare meg. Jeg er helt utslitt. Hver gang han er levert i barnehage går jeg hjem og gråter av utmattelse. Jeg fant nettopp ut at jeg er gravid og hvis livet med barn er å krangle og "sloss" med ungen sin halvparten av døgnet hele livet er det jo virkelig ikke verdt det?

Altså, jeg elsker sønnen min og når vi har det fint er det selvsagt supert, men det er mer tungt enn det er fint og hvis det ikke går over før de flytter hjemmefra så vil det jo alltid være mer negativt enn positivt. 

Og bare så det er sagt så er jeg ikke en av de som har trodd at tilværelsen med barn skulle være en dans på roser, tvert i mot var jeg ganske realistisk før jeg fikk barn. 

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (17 minutter siden):

Jeg er så lei av å høre om "trassalderen". Barn er individer. Noen har store følelser, andre har små. Noen har behov for å være selvstendige, andre har større behov for hjelp. Bare møt barnet på følelsene sine, og gi det trygghet, kjærlighet og omsorg. Ikke var så opptatt av hvorvidt dette er "trassalderen", og når "trassalderen" går over.

Sønnen vår har store følelser, vi møter ham hver eneste dag, vi er kjærlige og tilstedeværende foreldre, men det er vanvittig krevende og vi sliter oss ut. Han gråter like mye hver dag som en baby med kolikk. Helsestasjonen sier at dette snart går over, mens andre med små barn sier det motsatte. Jeg spør fordi jeg mentalt må forberede meg på at dette kan fortsette. 

De som har litt roligere barn som ikke har like sterk vilje vil selvsagt ha det enklere. Det er lå være lov å kjenne på at det er tungt og å snakke med andre i samme situasjon. 

Anonymkode: 46596...501

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sønnen vår har store følelser, vi møter ham hver eneste dag, vi er kjærlige og tilstedeværende foreldre, men det er vanvittig krevende og vi sliter oss ut. Han gråter like mye hver dag som en baby med kolikk. Helsestasjonen sier at dette snart går over, mens andre med små barn sier det motsatte. Jeg spør fordi jeg mentalt må forberede meg på at dette kan fortsette. 

De som har litt roligere barn som ikke har like sterk vilje vil selvsagt ha det enklere. Det er lå være lov å kjenne på at det er tungt og å snakke med andre i samme situasjon. 

Anonymkode: 46596...501

Men hva hjelper det å stemple barnet med "trassalderen"? Tror du barnet ditt forsøker å være vanskelig med vilje?

[AnonymBruker]

Min eldste har stor vilje og ganske store følelser. Vi la merke til den sterke viljen før 1-års dagen tror jeg.

Synes i grunn det ble lettere når hun kunne forstå mer av hva vi sa, og enda lettere igjen når hun kunne kommunisere bedre med ord, selv om følelsene også ble større med alderen.

Hun er tre år nå, og på mange måter er det bedre, men det er nok fordi vi er flinkere på å takle det alle sammen. Alt er heller ikke en "kamp" lenger. Jeg har ikke nødvendigvis noen tips, barn er så forskjellige. Noen kan snakkes med og roes ned fra utbruddene på den måten, men hos oss er det ikke mulig å komme gjennom mens det står på. Noen ganger får hun trøst i form av kos og fanget til det roer seg, også prater vi om det da, og andre ganger går hun for seg selv og vil roe seg ned alene.

Anonymkode: b663a...b2c

[AnonymBruker]

Mitt barn er snart 4. Har hatt perioder med "trass" siden 2 årsalderen. Det heter vel egentlig selvstendighetsalder nå, som jeg syns er en bedre beskrivelse. 

I går satte jeg vannflasken hennes på feil plass...Det ble et heeelvete!  Noen andre foreldre her som har gjort den feilen?

Anonymkode: f3b02...8a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Her er det sammenbrudd fordi han ikke kan ha på seg de samme skitne sokkene han har hatt på seg to dager i 40 min. Intens hyling og skriking på gulvet. Vi må kle på ham mens han kaster seg rundt i fanget. Han slår og klorer.

Han vil bestemme hvem av oss som skal gjøre hva "Mamma skal skifte bleie", "pappa skal åpne døren" og når han ikke får det som han vil kan han knekke helt sammen, selv om vi bruker tid på å forklare at "Mamma er opptatt så nå er det pappa som skal skifte bleie, kom så løper vi bort til badet og ser om vi finner bleiene". 

Det er ikke sånn til hver eneste påkledning/bleieskift, men det er oftere sånn enn ikke.

Han kan også gjøre sånn som du beskriver, men det opplever jeg mer som å teste grenser. Trassen jeg tenker på er mer sånn: ville bruke den skjeen (som feks er til vask), pappa skulle bære vannflaska til bordet og ikke Mamma, han ville dytte stolen og blir fra seg når mamma gjorde det. Når det blir feil kan han knekke helt sammen. 

Anonymkode: 46596...501

Du må velge dine kamper. Sokker er en ikke-kamp om de ikke er våte, tannpuss må man få til, til eksempel.

Trassalderen fortsetter så lenge barnet har en egen vilje og ikke er enig med deg, det vil si for evig. Når språket kommer ordentlig blir det diskusjoner og krangling i stedet for fysisk utagerende, og som voksne kan man prate fornuftig sammen og finne løsninger i fellesskap. Så velg dine kamper er mitt beste tips.

Det er vel derfor barn nr 2 og 3 får lov til mer, da er man som forelder mindre opptatt av hva alle andre mener om de skitne sokkene, man velger kampene sine og lærer ulike triks for å få barnet til å tro at det bestemmer selv. Vil du ha den blå eller den grønne genseren? Går de op i limingen fordi den ikke er gul, ja, da får de den gule.

Anonymkode: 28274...3d8

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (20 minutter siden):

Men hva hjelper det å stemple barnet med "trassalderen"? Tror du barnet ditt forsøker å være vanskelig med vilje?

Tror du jeg sier til ham at han trasser? "Nå må du slutte å trasse!!!" Selvsagt jeg.  Det er et uttrykk for å beskrive hvordan han oppfører seg og det er mange som bruker det. Nei, jeg tror ikke han prøver å være vanskelig med vilje. Som sagt så har vi gått til både barnehagen, helsestasjonen og bøker for å søke råd med hvordan håndtere dette. 

 

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror du jeg sier til ham at han trasser? "Nå må du slutte å trasse!!!" Selvsagt jeg.  Det er et uttrykk for å beskrive hvordan han oppfører seg og det er mange som bruker det. Nei, jeg tror ikke han prøver å være vanskelig med vilje. Som sagt så har vi gått til både barnehagen, helsestasjonen og bøker for å søke råd med hvordan håndtere dette. 

 

Anonymkode: 46596...501

*selvsagt ikke

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Min eldste har stor vilje og ganske store følelser. Vi la merke til den sterke viljen før 1-års dagen tror jeg.

Synes i grunn det ble lettere når hun kunne forstå mer av hva vi sa, og enda lettere igjen når hun kunne kommunisere bedre med ord, selv om følelsene også ble større med alderen.

Hun er tre år nå, og på mange måter er det bedre, men det er nok fordi vi er flinkere på å takle det alle sammen. Alt er heller ikke en "kamp" lenger. Jeg har ikke nødvendigvis noen tips, barn er så forskjellige. Noen kan snakkes med og roes ned fra utbruddene på den måten, men hos oss er det ikke mulig å komme gjennom mens det står på. Noen ganger får hun trøst i form av kos og fanget til det roer seg, også prater vi om det da, og andre ganger går hun for seg selv og vil roe seg ned alene.

Anonymkode: b663a...b2c

Vi har også merket viljen hans hele veien. Helt siden han ble født egentlig 😅

Han har et veldig godt språk, bedre enn de fleste på hans alder, men mulig han ikke forstår mer likevel.

Godt å høre at ikke alt er en kamp lengre, håper vi også går mot tider hvor vi takler det bedre alle sammen.

Han kan ikke snakkes til når han har utbruddene, så enten må vi vente de ut mens vi er der med ham eller så må vi tvinge ham gjennom noe. Vi kommer ofte for sent på jobb, det kan ikke fortsette for evig så snart blir vi nødt til å ta kampene mer "med makt" og det gruer jeg meg til.

Takk for svar ❤️

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

Begge barna mine kom i trassalderen fryktelig tidlig, type mellom 1,5-2 år. Hos eldste varte det til ca 4 år, men hun kunne en sjelden gang i blant få "sammenbrudd" helt fram til første klasse (da snakker vi om et par ganger i året).

Andre barnet er akkurat fylt fire år, og nå kommer sammenbruddene relativt sjeldent (eller de går mye fortere over). Det kommer på dager hvor hun er ekstra sliten eller overveldet/overstimulert. 

Eldste er som en drøm å ha med å gjøre i dag, bare så det er sagt. Stabilt og godt humør. Og yngste er også betraktelig mer stabil. 

Det går over altså, i hvert fall så lenge man gjør det "riktig". Selv tok jeg cos-kurs og leste en hel del. Vil si det hjalp.

Anonymkode: 1a578...f1b

[AnonymBruker]

9 år nå, og fremdeles trassig fra tid til annen! Men vet ikke om jeg vil kalle det trass, synes det er negativt ladet. Joda, det er slitsomt og ikke noe som føles positivt i det hele tatt, men barnets følelser er reelle, og de mener jo ikke å være "fæle". Jeg har et viljesterkt barn, med stooore følelser, hun har virkelig funnet sin stemme og "trassen" har de siste par årene blitt mer saklig på et vis/hun er mer kjent med de store følelsene hun har, men når verden raser som verst, så er det full nekt på absolutt alt, gråt og fortvilelse! 

Starta i to årsalderen. Jeg ser det som en veldig sterk og tydelig personlighet, og etter hun fylte rundt 5-6 år, så kunne hun forstå mye mer av dette i fredstid og vi fikk til dialog om situasjonene, og vi jobba da for å finne verktøy sammen med barnet når verdenen hennes raste og alt ble feil for henne. Konsekvenser, klistremerker osv fungerer ikke på henne, det har det aldri gjort. 

Men da hun var 2-3-4 år, så holdt vi ut ved å la henne rase i de fleste situasjoner. Få det ut! Men noen situasjoner krevde at vi satte "hardt mot hardt" og måtte fysisk f.eks bære henne med oss. Hovedsakelig så møtte vi henne i de store følelsene ved å være til stede, men hun ville ofte ikke ha nærhet eller sånt noe da det sto på, så da var vi i samme rom, og f.eks dillet med tøybretting eller annet, og så sang eller snakka jeg, så hun visste at jeg var til stede. Med jevne mellomrom gikk jeg bort til henne, sa navnet hennes og at jeg var der for henne. Det var det som roet henne raskest ned, og det hjalp også meg selv å beholde roen og å være en støtte i en situasjon jeg følte kunne være uhåndterlig og overveldende. Jeg var helt utmattet i perioder, men det fungerte. Hun er en ellers veldig omgjengelig og trygg unge, og har alltid vært det, full av kjærlighet og sluker nærhet, men hun har veldig store følelser som vi fremdeles jobber med å kunne håndtere på en god måte. Verken storesøster eller lillesøster har hatt denne type "trass", men har fått høre at jeg var slik som liten 😅 

PPT var inne i bildet i barnehagen, vi har også vært innom BUP og også tatt COS-kurs. Hun har ingen diagnoser, om det skulle bli nevnt i tro med KG-ånden.

Anonymkode: 8d433...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Begge barna mine kom i trassalderen fryktelig tidlig, type mellom 1,5-2 år. Hos eldste varte det til ca 4 år, men hun kunne en sjelden gang i blant få "sammenbrudd" helt fram til første klasse (da snakker vi om et par ganger i året).

Andre barnet er akkurat fylt fire år, og nå kommer sammenbruddene relativt sjeldent (eller de går mye fortere over). Det kommer på dager hvor hun er ekstra sliten eller overveldet/overstimulert. 

Eldste er som en drøm å ha med å gjøre i dag, bare så det er sagt. Stabilt og godt humør. Og yngste er også betraktelig mer stabil. 

Det går over altså, i hvert fall så lenge man gjør det "riktig". Selv tok jeg cos-kurs og leste en hel del. Vil si det hjalp.

Anonymkode: 1a578...f1b

Jo, glemte å legge til. 

Med eldste var det ingenting man kunne gjøre. Vi måtte bare vente det ut på en måte. Mens vi var ved siden av så klart. Var fullstendig umulig å komme gjennom til henne. 

Yngste går det litt bedre å komme gjennom til. Der hjelper det faktisk som regel å snakke med henne eller holde henne. Litt sånn bestemt kosing på en måte, hun trekker seg unna og skal absolutt ikke ha nærhet, men så faller hun plutselig mer og mer til ro i armene før det blir sånn ordentlig fin kosing. Prøvde dette med den eldste, men alt ble bare verre. Så der sto vi på siden og prøvde så godt vi kunne å bevare roen i alt kaoset. Plutselig gikk det over, og da kom hun selv til armene våre for kos og trøst. 

Anonymkode: 1a578...f1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Mitt barn er snart 4. Har hatt perioder med "trass" siden 2 årsalderen. Det heter vel egentlig selvstendighetsalder nå, som jeg syns er en bedre beskrivelse. 

I går satte jeg vannflasken hennes på feil plass...Det ble et heeelvete!  Noen andre foreldre her som har gjort den feilen?

Anonymkode: f3b02...8a9

Ja, selvstendighetsalderen er nok et finere negrep. 

Haha, hvordan kunne du gjøre noe sånn?? Jeg har begynt å spørre ham om alt "skal du eller mamma bære flaske til bordet", men ofte vil han ikke at noen skal gjøre det også bryter han sammen likevel 😅

For en uke siden hylte han i 35 minutter fordi feil foreldrer åpnet døra når vi skulle ut for å besøke noen venner. Vi måtte til slutt avlyse hele besøket vi skulle på da det ikke var mulig å roe ham og det var helt uaktuelt å hoppe på bussen med ham i den tilstanden.

Anonymkode: 46596...501