Jeg orker ikke noen sosiale greier lengre

[AnonymBruker]

Jeg har så dårlig samvittighet. Samtidig er jeg bestemt på at jeg ikke skal ha det. 

Jeg har i flere år slitt med utbrenthet, der jeg per nå endelig har kommet meg opp igjen. Jeg har byttet jobb, fått mindre ansvar, lært meg å si nei. Fått ned stressnivået. 

Samtidig som jeg har lært meg dette, føler jeg at jeg går inn i en boble, der jeg er fornøyd med å kun tilbringe tid med min mann, sånn rent sosialt. Jeg føler jeg ikke trenger selskap eller innspill fra noen andre mennesker, selv om jeg har flere gode venner og en familie jeg er glad i. Jeg deltar selvsagt på familiemiddager og iblant treffer en venninne for å skravle litt. Men nå den siste tiden er jeg invitert på flere sammenkomster, som jeg egentlig burde dra på, men jeg har ikke lyst. Jeg synes det er et jævla ork. 

På jobb har jeg heller ikke behov for prate noe særlig med kolleger annet enn faglig. Om jeg prater sosialt med dem, så er det av ren høflighet og for at folk hvert fall skal synes jeg er en hyggelig kollega. Men jeg oppsøker aldri folk selv, eller har behov for det. Tidligere har jeg hatt lyst og behov for å tilbringe mye tid med kollegaer, og takket alltid ja til jobbfest feks... 

Jeg føler liksom jeg har valgt å måtte isolere meg endel for å komme meg ut av stresset. Og nå som jeg har fått ned alles forventninger til meg, så ønsker jeg å fortsette med det... Samtidig tenker jeg det kanskje ikke er sunt å avslå og kutte ut alle mennesker fra livet sitt, og ikke delta på noe? 😅 Men det har vært veldig sunt for meg å lære meg å ikke gjøre en dritt, si nei til ting jeg egentlig ikke vil, osv. Jeg bare synes det er litt skremmende at jeg tidligere har hatt lyst til å dra ut og være sosial, og nå har jeg bare lyst til å slappe av hjemme med 0 planer, hver eneste helg. 

Anonymkode: bc9de...e28

[AnonymBruker]

Det beste jeg kan gjøre for å skåne meg selv i perioder, er å takke nei til sosiale tilstelninger. 

Noe jeg gjør med god samvittighet, både for meg og de som inviterer. Jeg forklarer bare hvorfor jeg takker nei og møter alltid full forståelse. 

Anonymkode: 09d91...40a

[AnonymBruker]

Jeg er sånn, og blir mer og mer sånn, selv. 

Jeg har nok med mann og barn, og det er et forferdelig ork å skulle være sosial. 

Jeg har aldri vært sosial av meg, da, jeg har egentlig bare én venninne. Men nå er det til og med et "ork" å skulle møte henne... 

Jeg tar hvite løgner for å ikke gå på sosiale ting med jobben, og alt er bare slitsomt. 

Det er så ufattelig deilig å bare være hjemme. Jeg vil bruke den lille egentiden jeg har på trening, sying, lese bøker, pusle, og gjøre ting alene.. Jeg føler meg helt oppbrukt når ungene er i seng. Det er mer enn nok sosial omgang bare med min egen familie, om ikke jeg skal forholde meg til folk uten at jeg "må" i tillegg. 

Jeg deltar jo på alt mulig med ungene, som følge på fotballcup, følge i bursdagsselskap, osv.. men alt jeg ikke "må" er bare blytungt, og det er så fristende å bare.. la være. 

Anonymkode: 0cce9...7ac

[AnonymBruker]

Hadde dere skrevet at dere trivdes godt uten sosiale kontaktpunkter, så kunne man sagt at dere trivdes alene. Men slik dere skriver det, så tyder det mer på depresjon, i tillegg til utbrenthet. 

Anonymkode: 9579f...34f

[AnonymBruker]

Jeg tror man kan bli litt sosialt utbrent i dagens samfunn. Det er så mange folk å forholde seg til hele tiden, det er stadig møter på jobben, og man skal være tilgjengelig nærmest 24/7, og ungene skal følges opp på skole og fritidsaktiviteter. 
Det er jo helt greit å ikke være med på fester og slikt på jobben om man ikke har lyst. Jeg tror den lysten kan komme tilbake, om man har mer overskudd. Hvis man trives bedre med å være hjemme og kanskje snakke med en venn i ny og ne, så er ikke det noe galt i det tenker jeg.

Anonymkode: 2a452...d59

[AnonymBruker]

Takk for forståelse, fint å lese at det er flere... 

Men som en også nevner, så har jeg nesten vært usikker på om det er tegn på depresjon, eller om det faktisk bare er sånn at jeg trives alene og at det er helt greit. 

Jeg har slitt med depresjoner i perioder, også i forbindelse med utbrenthet, men da var det faktisk litt motsatt - at jeg hadde mer behov for sosial kontakt fordi jeg følte meg ensom og samtidig prøvde å distrahere meg selv fra alt som føltes kjipt. 

Jeg har alltid vært introvert, og jeg synes det er deilig å kunne trives så godt i sitt eget selskap at jeg ikke føler jeg trenger noen. 

Jeg har ikke barn, og min mann har også hobbyer som gjør at vi ikke er sammen konstant, men jeg får likevel veldig mye sosialt selskap fra han. Vi prater jo mye hver dag, er mye fysiske, så jeg får mye sosialt stimuli av dette generelt tror jeg. 

Min nærmeste venninne vet hvordan jeg er, og jeg har forklart at jeg i perioder kan bli fraværende sånn sosialt sett. Hun synes det er helt ok. Men jeg får samtidig en dårlig følelse av å ikke møte opp til ting jeg blir invitert til. Jeg hadde jo ikke gidda å invitere noen som sa nei hver gang heller. Men nå inviterer jeg jo aldri til noe tilbake så det er kanskje ikke så krise om ingen gidder å møte opp hos meg tilbake 😂

Ts 

Anonymkode: bc9de...e28

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for forståelse, fint å lese at det er flere... 

Men som en også nevner, så har jeg nesten vært usikker på om det er tegn på depresjon, eller om det faktisk bare er sånn at jeg trives alene og at det er helt greit. 

Jeg har slitt med depresjoner i perioder, også i forbindelse med utbrenthet, men da var det faktisk litt motsatt - at jeg hadde mer behov for sosial kontakt fordi jeg følte meg ensom og samtidig prøvde å distrahere meg selv fra alt som føltes kjipt. 

Jeg har alltid vært introvert, og jeg synes det er deilig å kunne trives så godt i sitt eget selskap at jeg ikke føler jeg trenger noen. 

Jeg har ikke barn, og min mann har også hobbyer som gjør at vi ikke er sammen konstant, men jeg får likevel veldig mye sosialt selskap fra han. Vi prater jo mye hver dag, er mye fysiske, så jeg får mye sosialt stimuli av dette generelt tror jeg. 

Min nærmeste venninne vet hvordan jeg er, og jeg har forklart at jeg i perioder kan bli fraværende sånn sosialt sett. Hun synes det er helt ok. Men jeg får samtidig en dårlig følelse av å ikke møte opp til ting jeg blir invitert til. Jeg hadde jo ikke gidda å invitere noen som sa nei hver gang heller. Men nå inviterer jeg jo aldri til noe tilbake så det er kanskje ikke så krise om ingen gidder å møte opp hos meg tilbake 😂

Ts 

Anonymkode: bc9de...e28

Nå finnes det jo grader av depresjon, men jeg tenker de aller fleste som har gått gjennom eller er i en (iallefall en tyngre) depresjon ikke føler at ting "er helt greit" som du sier. Personlig synes jeg ikke det er å anse som depresjon at man liker å være alene. Når det kommer til å delta på ting så er det derimot lurt å pushe seg litt (med moderasjon, vel og merke!) og delta på aktiviteter med venner av og til. Når man først har passert dørstokkmila så kan det jo ende opp med å bli ganske så koselig likevel. Men dette kjenner man på selv når det er "kritisk" med alenetid og når man faktisk kan gjøre noe, håper jeg.