Jeg orker ikke noen sosiale greier lengre

[AnonymBruker]

Jeg har så dårlig samvittighet. Samtidig er jeg bestemt på at jeg ikke skal ha det. 

Jeg har i flere år slitt med utbrenthet, der jeg per nå endelig har kommet meg opp igjen. Jeg har byttet jobb, fått mindre ansvar, lært meg å si nei. Fått ned stressnivået. 

Samtidig som jeg har lært meg dette, føler jeg at jeg går inn i en boble, der jeg er fornøyd med å kun tilbringe tid med min mann, sånn rent sosialt. Jeg føler jeg ikke trenger selskap eller innspill fra noen andre mennesker, selv om jeg har flere gode venner og en familie jeg er glad i. Jeg deltar selvsagt på familiemiddager og iblant treffer en venninne for å skravle litt. Men nå den siste tiden er jeg invitert på flere sammenkomster, som jeg egentlig burde dra på, men jeg har ikke lyst. Jeg synes det er et jævla ork. 

På jobb har jeg heller ikke behov for prate noe særlig med kolleger annet enn faglig. Om jeg prater sosialt med dem, så er det av ren høflighet og for at folk hvert fall skal synes jeg er en hyggelig kollega. Men jeg oppsøker aldri folk selv, eller har behov for det. Tidligere har jeg hatt lyst og behov for å tilbringe mye tid med kollegaer, og takket alltid ja til jobbfest feks... 

Jeg føler liksom jeg har valgt å måtte isolere meg endel for å komme meg ut av stresset. Og nå som jeg har fått ned alles forventninger til meg, så ønsker jeg å fortsette med det... Samtidig tenker jeg det kanskje ikke er sunt å avslå og kutte ut alle mennesker fra livet sitt, og ikke delta på noe? 😅 Men det har vært veldig sunt for meg å lære meg å ikke gjøre en dritt, si nei til ting jeg egentlig ikke vil, osv. Jeg bare synes det er litt skremmende at jeg tidligere har hatt lyst til å dra ut og være sosial, og nå har jeg bare lyst til å slappe av hjemme med 0 planer, hver eneste helg. 

Anonymkode: bc9de...e28

[AnonymBruker]

Det beste jeg kan gjøre for å skåne meg selv i perioder, er å takke nei til sosiale tilstelninger. 

Noe jeg gjør med god samvittighet, både for meg og de som inviterer. Jeg forklarer bare hvorfor jeg takker nei og møter alltid full forståelse. 

Anonymkode: 09d91...40a

[AnonymBruker]

Jeg er sånn, og blir mer og mer sånn, selv. 

Jeg har nok med mann og barn, og det er et forferdelig ork å skulle være sosial. 

Jeg har aldri vært sosial av meg, da, jeg har egentlig bare én venninne. Men nå er det til og med et "ork" å skulle møte henne... 

Jeg tar hvite løgner for å ikke gå på sosiale ting med jobben, og alt er bare slitsomt. 

Det er så ufattelig deilig å bare være hjemme. Jeg vil bruke den lille egentiden jeg har på trening, sying, lese bøker, pusle, og gjøre ting alene.. Jeg føler meg helt oppbrukt når ungene er i seng. Det er mer enn nok sosial omgang bare med min egen familie, om ikke jeg skal forholde meg til folk uten at jeg "må" i tillegg. 

Jeg deltar jo på alt mulig med ungene, som følge på fotballcup, følge i bursdagsselskap, osv.. men alt jeg ikke "må" er bare blytungt, og det er så fristende å bare.. la være. 

Anonymkode: 0cce9...7ac

[AnonymBruker]

Hadde dere skrevet at dere trivdes godt uten sosiale kontaktpunkter, så kunne man sagt at dere trivdes alene. Men slik dere skriver det, så tyder det mer på depresjon, i tillegg til utbrenthet. 

Anonymkode: 9579f...34f

[AnonymBruker]

Jeg tror man kan bli litt sosialt utbrent i dagens samfunn. Det er så mange folk å forholde seg til hele tiden, det er stadig møter på jobben, og man skal være tilgjengelig nærmest 24/7, og ungene skal følges opp på skole og fritidsaktiviteter. 
Det er jo helt greit å ikke være med på fester og slikt på jobben om man ikke har lyst. Jeg tror den lysten kan komme tilbake, om man har mer overskudd. Hvis man trives bedre med å være hjemme og kanskje snakke med en venn i ny og ne, så er ikke det noe galt i det tenker jeg.

Anonymkode: 2a452...d59

[AnonymBruker]

Takk for forståelse, fint å lese at det er flere... 

Men som en også nevner, så har jeg nesten vært usikker på om det er tegn på depresjon, eller om det faktisk bare er sånn at jeg trives alene og at det er helt greit. 

Jeg har slitt med depresjoner i perioder, også i forbindelse med utbrenthet, men da var det faktisk litt motsatt - at jeg hadde mer behov for sosial kontakt fordi jeg følte meg ensom og samtidig prøvde å distrahere meg selv fra alt som føltes kjipt. 

Jeg har alltid vært introvert, og jeg synes det er deilig å kunne trives så godt i sitt eget selskap at jeg ikke føler jeg trenger noen. 

Jeg har ikke barn, og min mann har også hobbyer som gjør at vi ikke er sammen konstant, men jeg får likevel veldig mye sosialt selskap fra han. Vi prater jo mye hver dag, er mye fysiske, så jeg får mye sosialt stimuli av dette generelt tror jeg. 

Min nærmeste venninne vet hvordan jeg er, og jeg har forklart at jeg i perioder kan bli fraværende sånn sosialt sett. Hun synes det er helt ok. Men jeg får samtidig en dårlig følelse av å ikke møte opp til ting jeg blir invitert til. Jeg hadde jo ikke gidda å invitere noen som sa nei hver gang heller. Men nå inviterer jeg jo aldri til noe tilbake så det er kanskje ikke så krise om ingen gidder å møte opp hos meg tilbake 😂

Ts 

Anonymkode: bc9de...e28

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for forståelse, fint å lese at det er flere... 

Men som en også nevner, så har jeg nesten vært usikker på om det er tegn på depresjon, eller om det faktisk bare er sånn at jeg trives alene og at det er helt greit. 

Jeg har slitt med depresjoner i perioder, også i forbindelse med utbrenthet, men da var det faktisk litt motsatt - at jeg hadde mer behov for sosial kontakt fordi jeg følte meg ensom og samtidig prøvde å distrahere meg selv fra alt som føltes kjipt. 

Jeg har alltid vært introvert, og jeg synes det er deilig å kunne trives så godt i sitt eget selskap at jeg ikke føler jeg trenger noen. 

Jeg har ikke barn, og min mann har også hobbyer som gjør at vi ikke er sammen konstant, men jeg får likevel veldig mye sosialt selskap fra han. Vi prater jo mye hver dag, er mye fysiske, så jeg får mye sosialt stimuli av dette generelt tror jeg. 

Min nærmeste venninne vet hvordan jeg er, og jeg har forklart at jeg i perioder kan bli fraværende sånn sosialt sett. Hun synes det er helt ok. Men jeg får samtidig en dårlig følelse av å ikke møte opp til ting jeg blir invitert til. Jeg hadde jo ikke gidda å invitere noen som sa nei hver gang heller. Men nå inviterer jeg jo aldri til noe tilbake så det er kanskje ikke så krise om ingen gidder å møte opp hos meg tilbake 😂

Ts 

Anonymkode: bc9de...e28

Nå finnes det jo grader av depresjon, men jeg tenker de aller fleste som har gått gjennom eller er i en (iallefall en tyngre) depresjon ikke føler at ting "er helt greit" som du sier. Personlig synes jeg ikke det er å anse som depresjon at man liker å være alene. Når det kommer til å delta på ting så er det derimot lurt å pushe seg litt (med moderasjon, vel og merke!) og delta på aktiviteter med venner av og til. Når man først har passert dørstokkmila så kan det jo ende opp med å bli ganske så koselig likevel. Men dette kjenner man på selv når det er "kritisk" med alenetid og når man faktisk kan gjøre noe, håper jeg.

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (På 17.1.2025 den 16.00):

Nå finnes det jo grader av depresjon, men jeg tenker de aller fleste som har gått gjennom eller er i en (iallefall en tyngre) depresjon ikke føler at ting "er helt greit" som du sier. Personlig synes jeg ikke det er å anse som depresjon at man liker å være alene. Når det kommer til å delta på ting så er det derimot lurt å pushe seg litt (med moderasjon, vel og merke!) og delta på aktiviteter med venner av og til. Når man først har passert dørstokkmila så kan det jo ende opp med å bli ganske så koselig likevel. Men dette kjenner man på selv når det er "kritisk" med alenetid og når man faktisk kan gjøre noe, håper jeg.

Ja, men dette med å pushe seg er veldig vanskelig for min del hvert fall. For jeg har pushet meg selv såpass mye i så mange år, at jeg ble syk av det. Legen min fortalte meg feks at jeg måtte lære meg å være egoistisk, for jeg har stort sett aldri vært det tidligere. 

Så om jeg da blir invitert på fest, med folk jeg vet jeg vil ha det hyggelig med, men egentlig ikke har noe lyst i utgangspunktet? Jeg kjenner en sånn "åååneeei" hver gang jeg får en invitasjon, fordi det er en blanding av at jeg ikke har lyst og dårlig samvittighet ved å si nei. 

Det har ingenting med folkene å gjøre heller. Jeg vil heller bare sitte alene i huset mitt med samboer hele kvelden, eller gjøre noe helt for meg selv... 

Drømmer ofte om å flytte fra sivilisasjonen, langt uti skogen 😅

Ts

Anonymkode: bc9de...e28

[Makavelli]

Det er helt greit å takke nei til sosiale sammenkomster, enten det er privat eller ifm jobb. Det man dog skal passe seg for, er at etter hvert vil du slutte å bli invitert. Man må i så fall være forberedt på det, og ikke bli sur/sint/lei seg osv. for det da.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Kjenn etter hva du selv har lyst til, og kanskje det ikke trenger å være fest, men en kaffe og kake på cafe i 1 time. Alle disse festene er jo veldig mye, og jeg tenker det må gå an å være sosial på egne premisser og i mindre doser. Jeg kjente at det var greit å få besøk hjemme, i tøfler, og ha en hyggelig kopp te på kjøkkenet.  Jeg tenker det er viktig å møte folk og gjøre noe du har lyst til, men hva har du lyst til om du skulle bestemme måte å være sosial på?

Prioriterer du trening? Kanskje du kunne avtalt med disse vennene at dere trente en gang i uka, og lot det være det sosiale. Så bygger du deg litt opp mens du er sosial. Jeg følte at jeg ble bedre av å trene, og det at vi var flere var godt, og dro meg ut. 

 

Anonymkode: b2aac...806

[Tabris]

Jeg er litt som deg, TS. For fem-seks år siden var jeg veldig aktiv med lønningspils med jobben, jobbet flere timer i uka som hundeinstruktør ved siden av 100% jobb, trente hund, holdt kurs, var på kurs eller gikk tur med hund nesten hver helg og mange kvelder, satt ofte i to styreverv om gangen osv.

Nå merker jeg at jeg er ferdig med det. Jeg har sagt fra meg alle kurs, pensjonert hunden fra konkurranser og treninger, har sagt fra meg alle styreverv osv. 

Jeg er ikke deprimert eller utbrent, jeg ser mer på det som at jeg begynner å bli eldre og er i en annen fase av livet mitt. I tillegg til at jeg er svært introvert og trenger mye tid for meg selv. Nå er jeg hjemme hver kveld etter jobb og alle helger. Det betyr at de gangene jeg faktisk skal på noe, så kan jeg glede meg til det fordi det er så sjelden, i stedet for å grue meg fordi jeg egentlig ikke orker.

Men det tok meg flere måneder med ingen/få planer å komme dit, og jeg er fortsatt bevisst på å ikke ta på meg mer enn jeg faktisk ønsker.

[enkefru]

Tabris skrev (2 timer siden):

Jeg er litt som deg, TS. For fem-seks år siden var jeg veldig aktiv med lønningspils med jobben, jobbet flere timer i uka som hundeinstruktør ved siden av 100% jobb, trente hund, holdt kurs, var på kurs eller gikk tur med hund nesten hver helg og mange kvelder, satt ofte i to styreverv om gangen osv.

Nå merker jeg at jeg er ferdig med det. Jeg har sagt fra meg alle kurs, pensjonert hunden fra konkurranser og treninger, har sagt fra meg alle styreverv osv. 

Jeg er ikke deprimert eller utbrent, jeg ser mer på det som at jeg begynner å bli eldre og er i en annen fase av livet mitt. I tillegg til at jeg er svært introvert og trenger mye tid for meg selv. Nå er jeg hjemme hver kveld etter jobb og alle helger. Det betyr at de gangene jeg faktisk skal på noe, så kan jeg glede meg til det fordi det er så sjelden, i stedet for å grue meg fordi jeg egentlig ikke orker.

Men det tok meg flere måneder med ingen/få planer å komme dit, og jeg er fortsatt bevisst på å ikke ta på meg mer enn jeg faktisk ønsker.

Dette kjenner jeg meg igjen i! Jeg storkoste meg under Korona-tiden, da vi ikke kunne være sosiale, da slapp jeg det presset... jeg ble vant til å ha det sånn og likte det veldig godt. Selvsagt er det hyggelig å treffe folk og være sosial av og til, da blir det virkelig noe å se frem til! 

[Tabris]

Fjugur skrev (8 minutter siden):

Dette kjenner jeg meg igjen i! Jeg storkoste meg under Korona-tiden, da vi ikke kunne være sosiale, da slapp jeg det presset... jeg ble vant til å ha det sånn og likte det veldig godt. Selvsagt er det hyggelig å treffe folk og være sosial av og til, da blir det virkelig noe å se frem til! 

Enig, jeg også storkoste meg under koronatiden. Var helt fantastisk å bare kunne være hjemme over lengre tid med helt ren samvittighet!

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut mer og mer av slike sosiale til jeg "bør" delta på. 

 

Jeg stortrives sammen med mannen, og er travel med unger i hus. Vi reiser mye og har det veldig fint sammen.

Jeg har noen gode venninner jeg treffer, for en kaffe, lunsj tur etc, men å treffe en gjeng med perifere venner, gir meg ikke noe, men tapper meg heller. Ellers har vi noen vennepar vi treffer i ny og ne. 

Jeg tenker at jeg har så kort tid her på jorden, at jeg har rett til å være kresen på hvem jeg bruker den på. Og jeg gidder ikke treffe noen fordi andre tenker at jeg bør. (ja, jeg treffer gamletanta selv om det kam være slitsomt innimellom, men du skjønner tegningen).

Anonymkode: 49b2c...6a5

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, men dette med å pushe seg er veldig vanskelig for min del hvert fall. For jeg har pushet meg selv såpass mye i så mange år, at jeg ble syk av det. Legen min fortalte meg feks at jeg måtte lære meg å være egoistisk, for jeg har stort sett aldri vært det tidligere. 

Så om jeg da blir invitert på fest, med folk jeg vet jeg vil ha det hyggelig med, men egentlig ikke har noe lyst i utgangspunktet? Jeg kjenner en sånn "åååneeei" hver gang jeg får en invitasjon, fordi det er en blanding av at jeg ikke har lyst og dårlig samvittighet ved å si nei. 

Det har ingenting med folkene å gjøre heller. Jeg vil heller bare sitte alene i huset mitt med samboer hele kvelden, eller gjøre noe helt for meg selv... 

Drømmer ofte om å flytte fra sivilisasjonen, langt uti skogen 😅

Ts

Anonymkode: bc9de...e28

Det jeg mente med å pushe seg selv litt var ikke at man skal delta på ting man ikke har lyst til, men kanskje heller - som andre sier - gjøre ting på egne premisser. F.eks ta en middag med venner en tirsdag når det er lite folk ute, hvis dette er noe du har glede av. Men har man ikke lyst så har man ikke lyst, og det er jo en ærlig sak! Kjenner meg godt igjen i å ville flytte langt ut i skogen eller på fjellet, men vet samtidig at jeg ville savnet de små øyeblikkene når det skjer fine ting.

 

Synes også Makavelli har et veldig godt poeng.

Tabris skrev (3 timer siden):

Jeg er litt som deg, TS. For fem-seks år siden var jeg veldig aktiv med lønningspils med jobben, jobbet flere timer i uka som hundeinstruktør ved siden av 100% jobb, trente hund, holdt kurs, var på kurs eller gikk tur med hund nesten hver helg og mange kvelder, satt ofte i to styreverv om gangen osv.

Nå merker jeg at jeg er ferdig med det. Jeg har sagt fra meg alle kurs, pensjonert hunden fra konkurranser og treninger, har sagt fra meg alle styreverv osv. 

Jeg er ikke deprimert eller utbrent, jeg ser mer på det som at jeg begynner å bli eldre og er i en annen fase av livet mitt. I tillegg til at jeg er svært introvert og trenger mye tid for meg selv. Nå er jeg hjemme hver kveld etter jobb og alle helger. Det betyr at de gangene jeg faktisk skal på noe, så kan jeg glede meg til det fordi det er så sjelden, i stedet for å grue meg fordi jeg egentlig ikke orker.

Men det tok meg flere måneder med ingen/få planer å komme dit, og jeg er fortsatt bevisst på å ikke ta på meg mer enn jeg faktisk ønsker.

Fjugur skrev (41 minutter siden):

Dette kjenner jeg meg igjen i! Jeg storkoste meg under Korona-tiden, da vi ikke kunne være sosiale, da slapp jeg det presset... jeg ble vant til å ha det sånn og likte det veldig godt. Selvsagt er det hyggelig å treffe folk og være sosial av og til, da blir det virkelig noe å se frem til! 

 

Enig med dere, kvalitet over kvantitet!

[AnonymBruker]

Jeg sa opp jobben min 1.mars 2020, og jeg var så heldig at nedstegningen kom to knappe uker etter. Jeg skulle jo egentlig søke ny jobb, men fikk i stedet et liv som omhandlet kun mann, barn og natur. Den uventede lykkefølelsen over at samfunnet ikke hadde sosiale forventninger til meg det året gjorde at jeg aldri klarte å gå tilbake til klassisk jobbing. Men jeg trengte litt terapi på veien, fordi jeg plutselig innså at jeg sto på sidelinjen av samfunnet. I løpet av terapien lærte jeg å velge meg og mitt foran sosiale forventninger, og det lever jeg veldig greit med nå. Jo mer alene jeg er, jo mindre bryr jeg meg om hva andre måtte tenke eller mene om det. Er i min egen boble, og kommer kun ut av boblen dersom det kreves ift barna mine (dvs tenåringene). Er heldigvis lite jeg må delta på nå som de ikke er småbarn lengre.

Det skal sies at når man er partner og forelder så er man jo automatisk sosial en ganske stor del av dagen. Min mor var ikke særlig sosial med folk da hun hadde barn hjemme, eller da hun fortsatt jobbet, men ble VELDIG sosial av seg som pensjonist. Uvant for meg å høre henne snakke om sitt sosiale liv nå, for hun var ikke det da jeg vokste opp. Broren min, som verken har partner eller barn, higer stadig etter sosial kontakt med folk, selv om han er introvert. Det sier seg nesten selv at det kan bli ensomt i livet når man kun har kolleger å forholde seg til. Så min bror forstår ikke hvorfor jeg elsker alenetid - han forstår jo ikke hvordan det er å bo med tre andre mennesker. 

Til syvende og sist tenker jeg at en må gjøre det som gjør en lykkelig. Ja, det forsvinner nok noen venner og bekjente ut av livet, men har en et stort behov for å ha dem i livet i det hele tatt?

Anonymkode: f9afd...5d0