Venner som forsvinner etter mann og barn - sårt?

[AnonymBruker]

Hei, jeg vet ikke om jeg har en konkret problemstilling, men jeg lurer litt på hvordan man takler at alle venninner forsvinner rundt seg innen man er 35 (i mitt tilfelle). Det er så ufattelig sårt at når alle venninner får sambo og barn, glemmer de deg. Det er et så sort savn. Som 20 kjærlighetssorger på en gang. 
 

Hva er greia med å skrenke inn kretsen sin, eller glemme av single bestevenner når du blir voksen, får samboer og barn? Jeg har ikke møtt noen nye venner i voksne alder som er singel som jeg går overens med, og kjenner på at jeg er så glad i alle mine gamle. Skal man bare akseptere at livet er sånn, eller skal jeg innse at jeg har masse dårlige venner i livet? Eller tar man et oppgjør med alle og enhver? 

Jeg har hele livet lagt opp til å ha venner rundt meg, vi var en stor gjeng på 12 fra videregående, vi har hatt sommer bord og julebord i alle år siden. Jeg har en liten gjeng med barndomsvenninner, jeg har en gjeng studievenner og ei søster. Jeg er den eneste single av oss, og etter hvert som alle har fått seg kjæreste, samboer og nå også ett og to barn, har naturligvis alle sluttet å holde kontakten. 10 av mine venner bor ennå i Oslo, 10 har flyttet hjem igjen. Nå er det 9mnd siden sist jeg fikk en telefonsamtale fra noen. Julebord og alt er droppet siste årene. Jeg har hele tiden nådd ut og etterlyst å gjøre noe, spurt hvordan de har de. Men nå har de sluttet å svare. Jeg skjønner at når man har samboer og et barn at man ikke har tid til smalltalk på sms. Men jeg er så skuffet. 
Bare fordi man for sambo og barn, så eksistere ikke vennene dine? Jeg merker mange venninne har innskrenket sirkelen sin etter barn, til å kun ha kontakt med to tre. Min aller beste venninne har gjort dette. Hun fikk type for to år siden,flyttet hjem, og barn for ett år siden. Hun har sakte byttet meg ut med venninner med barn, slik at de kan playdate. Jeg er verdiløs i hennes øyne som singel , og nå åpner hun ikke de sporadiske meldingene mine engang. Savnet er så sårt og sort.

Jeg merker at når alle venninner flytter seg opp fra level 0, liksom flytter seg noen platå opp i livet, så blir jeg som singel værende på bunnen uten interesse for de som har fått barn og sambo. Det er så sårt at ingen overhodet tar kontakt, jeg har i åresvis skjønt at jeg er singel og må strekke ut hånden, men ingenting endrer seg. Jeg har så lyst å si ifra! Sånn liksom «hei, har du glemt meg!?».  Hvilken bestevenninne gjennom tykt og tynt de siste 10-åringer bytter deg ut bare fordi de går videre i livet? 
Søster bor også i Oslo men har ikke tatt kontatk etter hun fikk samboer i fjor. Hun har ikke tid, nå har jeg sluttet å holde kontakt med henne også. 
 

ps! Dette er ingen klage. Bare litt hjelp til å forstå hvordan man takler å miste alle venner man er så glad i 

Anonymkode: e1d36...693

[AnonymBruker]

Folk har litt ulike behov, og i ulike livsfaser har man ulike behov. I en travel hverdag utgår ofte vennskap for min del også, det blir bare for mye. Koser meg hjemme med mann og barn, og trives med det. Treffer venninner 3-4 ganger i året. Har sosialt yrke, så dette er mer enn nok for meg.

Anonymkode: c1753...297

[Klougart]

Forståelig at dette er sårt, men for min del er det å henge med venner noe som bare utgår etter at man har fått barn. Hverdagen går ikke opp med fulltidsjobb og små barn og man har knapt tid til å handle, dusje og gjøre helt grunnleggende ting. Hvis jeg skal "henge" med noen, må det kombineres med playdate av rent praktiske årsaker. Jeg er også fullstendig overstimulert av både jobb (som involverer mange mennesker) og barn, så det sosiale behovet har innskrenket seg betraktelig. Jeg observerer at de jeg hang med i 20-åra som fremdeles er single har funnet seg nye venner med samme behov for å være sosial som dem selv. Scrolling etc (slik som nå), er aktiviteter mens man venter på/sitter på bussen, og svarene mine på f.eks Messenger og Snap blir veldig sporadiske og samtalene der blir veldig fragmenterte.

Endret 1 time siden av Klougart
ville presisere

[AnonymBruker]

Det er ulike livsfaser og noen ganger er man nærere enn andre. Når ungene blir større får de bedre tid igjen og kan ha mer kontakt.

Anonymkode: f5ef5...178

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hei, jeg vet ikke om jeg har en konkret problemstilling, men jeg lurer litt på hvordan man takler at alle venninner forsvinner rundt seg innen man er 35 (i mitt tilfelle). Det er så ufattelig sårt at når alle venninner får sambo og barn, glemmer de deg. Det er et så sort savn. Som 20 kjærlighetssorger på en gang. 
 

Hva er greia med å skrenke inn kretsen sin, eller glemme av single bestevenner når du blir voksen, får samboer og barn? Jeg har ikke møtt noen nye venner i voksne alder som er singel som jeg går overens med, og kjenner på at jeg er så glad i alle mine gamle. Skal man bare akseptere at livet er sånn, eller skal jeg innse at jeg har masse dårlige venner i livet? Eller tar man et oppgjør med alle og enhver? 

Jeg har hele livet lagt opp til å ha venner rundt meg, vi var en stor gjeng på 12 fra videregående, vi har hatt sommer bord og julebord i alle år siden. Jeg har en liten gjeng med barndomsvenninner, jeg har en gjeng studievenner og ei søster. Jeg er den eneste single av oss, og etter hvert som alle har fått seg kjæreste, samboer og nå også ett og to barn, har naturligvis alle sluttet å holde kontakten. 10 av mine venner bor ennå i Oslo, 10 har flyttet hjem igjen. Nå er det 9mnd siden sist jeg fikk en telefonsamtale fra noen. Julebord og alt er droppet siste årene. Jeg har hele tiden nådd ut og etterlyst å gjøre noe, spurt hvordan de har de. Men nå har de sluttet å svare. Jeg skjønner at når man har samboer og et barn at man ikke har tid til smalltalk på sms. Men jeg er så skuffet. 
Bare fordi man for sambo og barn, så eksistere ikke vennene dine? Jeg merker mange venninne har innskrenket sirkelen sin etter barn, til å kun ha kontakt med to tre. Min aller beste venninne har gjort dette. Hun fikk type for to år siden,flyttet hjem, og barn for ett år siden. Hun har sakte byttet meg ut med venninner med barn, slik at de kan playdate. Jeg er verdiløs i hennes øyne som singel , og nå åpner hun ikke de sporadiske meldingene mine engang. Savnet er så sårt og sort.

Jeg merker at når alle venninner flytter seg opp fra level 0, liksom flytter seg noen platå opp i livet, så blir jeg som singel værende på bunnen uten interesse for de som har fått barn og sambo. Det er så sårt at ingen overhodet tar kontakt, jeg har i åresvis skjønt at jeg er singel og må strekke ut hånden, men ingenting endrer seg. Jeg har så lyst å si ifra! Sånn liksom «hei, har du glemt meg!?».  Hvilken bestevenninne gjennom tykt og tynt de siste 10-åringer bytter deg ut bare fordi de går videre i livet? 
Søster bor også i Oslo men har ikke tatt kontatk etter hun fikk samboer i fjor. Hun har ikke tid, nå har jeg sluttet å holde kontakt med henne også. 
 

ps! Dette er ingen klage. Bare litt hjelp til å forstå hvordan man takler å miste alle venner man er så glad i 

Anonymkode: e1d36...693

Jeg lovet meg selv å aldri bli en sånn som glemte venninner etter barn. Den røk jeg på allerede første uke etter fødsel.

Barn frarøvet meg absolutt all fritid. Når kvelden kommer er jeg utslitt og kan sove kl 20.00. På dagen er det jobb og logistikk. Det er ikke plass til meg selv en gang, så har jeg en ledig stund, blir den brukt til noe jeg burde ha gjort for lengst i huset, som å ta ned julepynten eller forsøke å løse opp proppen i sluket på badet. Det er alltid noe viktig. Og av og til, unner jeg meg å sette meg på KG i noen minutter. Ikke en gang kjærestetid er det stort med tid igjen til, og mange par går jo fra hverandre. Der er bare ikke tid. Det står ikke på vilje. Det er faktisk nedsiden med å få barn og det er sårt for de som får barn også, for savnet går begge veier.

Anonymkode: fea34...768

[AnonymBruker]

Folk bryr seg om seg selv. Det er meg meg og mitt behov. Jo tidligere du aksepterer dette jo bedre. 

Anonymkode: 7dd10...ce2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skal man bare akseptere at livet er sånn, eller skal jeg innse at jeg har masse dårlige venner i livet? Eller tar man et oppgjør med alle og enhver? 

Anonymkode: e1d36...693

De er ikke dårlige venner. Livet kom i veien. De kommer gjerne tilbake når ungene ikke syns mor og far er noe stas lengre.

Anonymkode: 99d7b...27f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er faktisk nedsiden med å få barn og det er sårt for de som får barn også, for savnet går begge veier.

Anonymkode: fea34...768

Jeg er ikke enig at det går begge veier på samme måte. Jeg hadde egentlig ikke tid til å savne det. Først når vi kom gjennom småbarnstiden og igjen kunne møtes slo det meg at dette er jo ganske artig. 

Anonymkode: 22d1e...00b

[AnonymBruker]

Jeg har mann og 2barn, har i alle år hatt god kontakt med venninnen jeg har hatt helt tilbake til VGS, gjennom studie tiden, jobb og ellers. En får til det en vil.

Jeg har venninner som er single, som har mann uten barn, og venninner med barn. Jeg klarer fint sjonglere tiden min slik at vennskap bevares. Det betyr mye for meg. Mine single venninner og de uten barn er like mye velkommen hjem til oss under juleselskap og hageselskap. Jeg er mer enn barna mine, for meg er det viktig å vise venninner at jeg bryr meg og vil ha de i livet mitt.

Ikke greit tenke at det kommer tider når barna blir større og  tro at gamle venninner er der for en som om ingen tid har gått

Anonymkode: 0fd3a...14d

[AnonymBruker]

Småbarnsmor selv her og enig med kommentarene over. Men de barnløse venninnene jeg har best kontakt med er de som inviterer seg selv på besøk, og som sier at de liker å møtes selv om jeg har med barnet. Da blir det mye mer lavterskel å treffes! Hvis du er villig til å omgås venninnene på andre (og kanskje litt mer kjedelige) måter enn før så er altså det mitt beste tips😊 (Men skjønner at det er leit å vokse fra hverandre/miste kontakten, det kjenner jeg på selv også)

Anonymkode: 9ddb4...5ec

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det omvendt! Jeg var den som fikk barn og følte at de uten barn trakk seg unna selv om jeg prioriterte de og inviterte og jobbet hardt for å bevare!  Det er min største sorg, så tror det går alle veier. Mulig noen synes det er tøft å være med andre man ikke er i samme livsfase som, jeg vet ikke! Jeg satt senest her om dagen og gråt for at en venninne jeg hadde avtale med avlyste for 2. gang. Hun har ingen barn ☺️ så føler veldig med deg, og håper at alt blir bedre! 

Anonymkode: 9ab17...3b6

[AnonymBruker]

Jeg har omtrent ikke vært ute av huset uten barn på 10 år. Har fire barnløse venninner som jeg har god kontakt med, men de er flinke til å komme på besøk til meg. 
 

TS, det er noen år hvor julebord og fester bare ikke står på menyen. Det finnes ikke overskudd til det, rett og slett. Ingen vond vilje, selv om jeg selvfølgelig forstår at du føler deg nedprioritert. 

Anonymkode: 389c5...e42

[Daria]

Min erfaring som den single og barnløse er at noen klarer/ønsker å opprettholde vennskap (om enn i et annet omfang og en annen form, forståelig nok), noen kommer tilbake når ungene er litt større og enkelte forsvinner så langt inn i mammaboblen at de aldri kommer tilbake (annet enn i form av bilder og kommentarer om ungene i SoMe...).

Det er veldig forståelig at valg og prioriteringer endrer seg når livssituasjonen gjør det - det gjelder jo ikke bare når man får barn - men det er likevel sårt når noen som man har stått nært i mange år nærmest bare forsvinner ut av livet ditt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

... lurer litt på hvordan man takler at alle venninner forsvinner rundt seg innen man er 35 (i mitt tilfelle). Det er så ufattelig sårt at når alle venninner får sambo og barn, glemmer de deg. ...

Anonymkode: e1d36...693

De glemmer deg ikke. De får fire timers søvn på en god natt, og har en milliard mere presserende ting å gjøre hver dag. Fôring av unger, vasketøy, legging, frokost, middag, repeat. De tenker på deg iblant og tenker de skal skrive deg en hilsen... snarest... når de har en ledig stund. 

Anonymkode: 05992...32d

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne hatt mye mer kontakt med venninner, dratt på turer og besøk og snakket i telefonen og sendt masse meldinger😞 Men for tiden er det knapt mulig å ta en hel dusj alene, og jeg er konstant utslitt, har sovet sånn fire timer, og har jobb eller husarbeid jeg må prøve å få tatt igjen hvis ungene endelig sover litt, før oppvåkningene begynner. Jeg savner kontakt med venninner, men det føles umulig å få til. 

Anonymkode: 95288...870