Hvordan få tilbake livet etter langvarig sykdom?

[AnonymBruker]

Jeg ble akutt syk for noen år siden, men det tok lang tid før jeg fikk korrekt helsehjelp, som gjorde meg livredd, og jeg mistet kontrollen helt. Mitt sosiale nettverk trakk seg tilsynelatende unna, og på de 6 årene jeg har vært syk så har jeg ikke hørt livstegn fra venner, og sosialt nettverk. Ingen som har tid til å hjelpe, ringe, eller vise omsorg, og det har knekt meg helt. Jeg sliter i dag med å ta kontakt med andre, siden jeg har følt meg forlatt, og en del av meg har ikke lyst til å ta kontakt med folk, siden de ikke har tatt kontakt med meg. Jeg har forsøkt å finne meg noen nye venner, men føler at uansett hvor jeg går så sliter jeg med å få kontakt med mennesker. Jeg har forsøkt å be om unnskyldning, jeg har forsøkt å ta intiativ, men får ingenting tilbake. Noen av de sier at jeg bare må ta kontakt, men når jeg gjør det så har de ikke tid, og jeg hører fortsatt ikke noe tilbake fra noen.

Hva kan man gjøre for å få en eller annen form for sosialt liv igjen, når man har kronisk sykdom? Eller er dette bare sånt som man må forvente, at samfunnet ikke kan stille opp eller hjelpe syke og svake?

Anonymkode: ef5d2...98a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ble akutt syk for noen år siden, men det tok lang tid før jeg fikk korrekt helsehjelp, som gjorde meg livredd, og jeg mistet kontrollen helt. Mitt sosiale nettverk trakk seg tilsynelatende unna, og på de 6 årene jeg har vært syk så har jeg ikke hørt livstegn fra venner, og sosialt nettverk. Ingen som har tid til å hjelpe, ringe, eller vise omsorg, og det har knekt meg helt. Jeg sliter i dag med å ta kontakt med andre, siden jeg har følt meg forlatt, og en del av meg har ikke lyst til å ta kontakt med folk, siden de ikke har tatt kontakt med meg. Jeg har forsøkt å finne meg noen nye venner, men føler at uansett hvor jeg går så sliter jeg med å få kontakt med mennesker. Jeg har forsøkt å be om unnskyldning, jeg har forsøkt å ta intiativ, men får ingenting tilbake. Noen av de sier at jeg bare må ta kontakt, men når jeg gjør det så har de ikke tid, og jeg hører fortsatt ikke noe tilbake fra noen.

Hva kan man gjøre for å få en eller annen form for sosialt liv igjen, når man har kronisk sykdom? Eller er dette bare sånt som man må forvente, at samfunnet ikke kan stille opp eller hjelpe syke og svake?

Anonymkode: ef5d2...98a

Jeg har også opplevd dette ettet langvarig sykdom som til slutt ble bedre. De aller fleste av mine gode venner forsvant, det var som om jeg ble en byrde i livet deres, enda jeg bare var. Hun ene venninnen min hadde sagt til en annen at det var så slitsomt å ringe meg, for jeg var aldri bare sånn glad og hadde alt på stell. Nei, ikke så rart når jeg var syk, innlagt og gråt av skrekk fordi jeg kanskje skulle miste viktige kroppsfunksjoner.

Årene gikk, jeg ble gradvis bedre med rett behandling, folk prøvde å komme tilbake men jeg holder dem på avstand. Jeg ble med i røde kors, frivillighetssentralen, og en annen frivillig organisasjon her. Jeg ble kjent med mennesker som også har opplevd tap, sorg og dårlig helse i livet sitt, og vi stiller opp for hverandre. 

Når mine gamle venner ble syke eller opplevde forferdelig ting i livet sitt, så kom de til meg, etter at jeg ble bedre altså, og sa "det er bare deg jeg kan snakke med om dette, for du opplevde jo det når du var syk". Så de visste hvor fælt jeg hadde det, men kunne ikke en gang spør hvordan det gikk.

I dag har jeg ikke så mye kontakt med de, vi hilser på gata og sånn, men jeg ser at de lever distanserte og ensomme liv selv, og strekker seg bare ut når de trenger eller vil noe selv. 

Anonymkode: a47ca...e30

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det dere begge skriver. Jeg fikk kreft, det skremte mange, og man kjenner på sårhet og skuffelse over venner som ikke er der når det gjelder. Det tok meg tid å forstå at det er veldig mange som ikke klarer å forholde seg til dette, og som faktisk skygger banen. Venner man trodde ville stille opp, og da tenker jeg bare i det aller minste sende en sms, gjorde ikke det, mens man opplevde at noen få viste seg å være gull blant gråsteinene. Det er disse menneskene jeg nå vet vil være der for meg, og som jeg vil være der for, hvis det en gang er de som må dypt ned i gruva og grave. Jeg er i dag glad for at jeg vet hvem jeg har hvor.

Jeg har på den annen side tenkt at jeg tilgir de som ikke klarte å stille opp, eller som har latt være å kontakte meg. Tilgir for min egen skyld. Og jeg ser på disse som litt mer perifere venner nå, som er der for å ha det gøy med en sjelden gang. Det er det de ønsker og kan klare. Om det er slik at du ønsker å nærme deg disse gamle vennene igjen, tenker jeg at du må innse at de ikke vil oppfylle de forventningene du hadde, og det må du tilgi og akseptere, men at du kan ha det hyggelig og gøy sammen med dem. For å få dette til tenker jeg og at du faktisk må la være å snakke sykdom i størst mulig grad. Dette må du heller finne noen andre til. Og det anbefaler jeg.

TS, har du en gruppe av damer som har opplevd det samme som deg? Det er et liv før og etter alvorlig sykdom, og det er nok slik at man må ha opplevd det for å forstå. Jeg har fått fantastiske venner etter å ha vært aktiv i støttegrupper for den kreftformen jeg hadde. Vi kan snakke om det, men også alt mulig annet, og har en forståelse for saker og ting ingen andre kan klare å ha. Anbefaler deg å oppsøke en slik gruppe. Man trenger heller ikke massevis av venner, etter min mening. Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket. I dag dyrker jeg gullfunnene mine.

Anonymkode: f0d45...f0b

[AnonymBruker]

Det er vanskelig.

Jeg fikk selv livet ødelagt av sykdom. Ble syk i midten av 20-årene, og mistet både studieplassen, samboeren og jobben. Gikk gjennom et tiår med mer eller mindre effektiv behandling, AAP, sosialhjelp, vikariater, jobbsøking og elendighet. Til slutt ble jeg uføretrygdet på minstesats, siden jeg var akkurat for gammel for ung ufør da jeg ble syk.

Er fortsatt ikke frisk, det blir jeg aldri, men er bedre, og hadde håpt å kunne komme tilbake til et relativt normalt liv, men innså at det var ekstremt vanskelig. Med en såpass lav inntekt er det ekstremt vanskelig å få råd til å kjøpe seg en bolig. Når du nærmer deg 40 med minimalt med arbeidserfaring, er det ikke lett å finne en arbeidsgiver som tør å ta en sjanse på deg, selv til vikariat på deltid. Er du mann og fattig, ufør og med vinglende helse, og uten egen leilighet, er du ikke mye populær på markedet, og kan som regel se langt etter kjæreste og barn. Venner har for lengst forsvunnet inn i familie og karriere, man ser dem sjelden. Sosiale sammenkomster med der de fleste andre har en mastergrad og tre ganger inntekten din, og det første spørsmålet du får er "hva jobber du med?" kan ofte være ganske sårt.

I mange år var jeg bitter og fortvilt over dette, og selvmordstanker har jeg hatt i godt over 15 år nå. Jeg landet på samme konklusjon som deg, TS, at dette er sånt som man må forvente, at samfunnet ikke stiller opp, at man må klare seg selv, og at dette føles blodig urettferdig. Jeg valgte ikke sykdom, jeg valgte ikke fattigdom, men likevel skal jeg straffes for det.

Samtidig kom på en måte vendepunktet for meg da jeg klarte å akseptere at jeg sto helt alene. Urettferdig eller ei, det var livet mitt. Jeg valgte heller å snu på det; konkludere med at jeg alltid vil være syk, enslig, fattig og med begrenset tilgang på venner. Istedenfor å vente på eller klage over at ingen hjelper meg, står jeg da overfor et valg: Avslutte det hele, eller prøve å gjøre det beste ut av det.

Som hun over meg, fant jeg redningen i å stille opp for andre, og delta aktivt i frivilligheten. I starten føltes det veldig utakknemlig. Spesielt sosialt var det ikke, og jeg følte ofte på at jeg jobbet gratis for folk som hadde alt jeg ikke hadde: Jobb, venner, familie. Men så, gradvis, ved å bare være tilstede, gjøre arbeidet og prøve å være den beste versjonen av meg selv, begynte ting å løsne. Jeg fikk tillit og respekt, og opplevde at bidraget mitt faktisk hadde betydning.

Jeg er fortsatt enslig, fattig og arbeidsledig, så helt i mål er jeg ikke, må jo si det da. På den annen side har jeg flere styreverv, er leder i et politisk lokallag, og endelig et slags nettverk. Alt er også helt uoppfordret; jeg søkte aldri innflytelse, de kom til meg, og ville jeg skulle ta plass. For de fleste kvinner er sikkert situasjonen min en total dealbreaker, men jeg opplever endelig litt interesse igjen, og føler jeg kan være forsiktig optimistisk. Kanskje tilmed jobbsituasjonen kan løse seg litt, nå som jeg har nyere verv av betydning på CVen, og som referanser er gamle sjefer byttet ut med bystyrerepresentanter og fagforeningsledere.

Anonymkode: 6ee01...aed

[AnonymBruker]

Jeg håper ikke dette fremstår som at jeg prøver å heve meg selv over noen, men jeg har overhode ikke samme erfaring.

Jeg ble hovedsaklig rammet av psykisk sykdom i tjueårene, og hadde til og med et helt år hvor jeg nesten ikke turte å gå ut døra. Men vennene mine klorte seg fast. Jeg merket ingen forskjell på dem og hvor mye de tok kontakt, selv om mange av dem sto for 100% av kontakten.

Fordi jeg hadde dem var det enklere å komme meg opp igjen. De hjalp meg med eksponering, de heiet på meg, fulgte meg opp da jeg prøvde meg i jobb igjen. Nå lever jeg som normalt og har ikke mistet en eneste en av dem.

Kan det være at jeg hadde bedre og mer genuine venner før sykdommen startet? Oppegående folk som skjønte at de ikke kunne forstå, men likevel være der for andre? Som ikke var redd for å gjøre noe feil, med den forståelsen at alle bare er mennesker?

Hvis dere hadde feil venner i utgangspunktet så er det kanskje ikke så stort et tap, og nye, bedre venner er det dere fortjener uansett? Hvordan man finner de riktige vennene, og unngår de dårlige, vet jeg dessverre ikke. Kanskje det er verdt å tenke på hvilke kriterier man har for nære venner.

Anonymkode: 0a641...479

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg håper ikke dette fremstår som at jeg prøver å heve meg selv over noen, men jeg har overhode ikke samme erfaring.

Jeg ble hovedsaklig rammet av psykisk sykdom i tjueårene, og hadde til og med et helt år hvor jeg nesten ikke turte å gå ut døra. Men vennene mine klorte seg fast. Jeg merket ingen forskjell på dem og hvor mye de tok kontakt, selv om mange av dem sto for 100% av kontakten.

Fordi jeg hadde dem var det enklere å komme meg opp igjen. De hjalp meg med eksponering, de heiet på meg, fulgte meg opp da jeg prøvde meg i jobb igjen. Nå lever jeg som normalt og har ikke mistet en eneste en av dem.

Kan det være at jeg hadde bedre og mer genuine venner før sykdommen startet? Oppegående folk som skjønte at de ikke kunne forstå, men likevel være der for andre? Som ikke var redd for å gjøre noe feil, med den forståelsen at alle bare er mennesker?

Hvis dere hadde feil venner i utgangspunktet så er det kanskje ikke så stort et tap, og nye, bedre venner er det dere fortjener uansett? Hvordan man finner de riktige vennene, og unngår de dårlige, vet jeg dessverre ikke. Kanskje det er verdt å tenke på hvilke kriterier man har for nære venner.

Anonymkode: 0a641...479

Eventuelt handler det om at psykisk sykdom er forbigående, mens fysisk sykdom ofte er livet ut?

Anonymkode: 43526...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg håper ikke dette fremstår som at jeg prøver å heve meg selv over noen, men jeg har overhode ikke samme erfaring.

Jeg ble hovedsaklig rammet av psykisk sykdom i tjueårene, og hadde til og med et helt år hvor jeg nesten ikke turte å gå ut døra. Men vennene mine klorte seg fast. Jeg merket ingen forskjell på dem og hvor mye de tok kontakt, selv om mange av dem sto for 100% av kontakten.

Fordi jeg hadde dem var det enklere å komme meg opp igjen. De hjalp meg med eksponering, de heiet på meg, fulgte meg opp da jeg prøvde meg i jobb igjen. Nå lever jeg som normalt og har ikke mistet en eneste en av dem.

Kan det være at jeg hadde bedre og mer genuine venner før sykdommen startet? Oppegående folk som skjønte at de ikke kunne forstå, men likevel være der for andre? Som ikke var redd for å gjøre noe feil, med den forståelsen at alle bare er mennesker?

Hvis dere hadde feil venner i utgangspunktet så er det kanskje ikke så stort et tap, og nye, bedre venner er det dere fortjener uansett? Hvordan man finner de riktige vennene, og unngår de dårlige, vet jeg dessverre ikke. Kanskje det er verdt å tenke på hvilke kriterier man har for nære venner.

Anonymkode: 0a641...479

Jeg tror det har mye med timing å gjøre. I 20-årene er venner familie. Sånn var det for meg og, de stilte jo opp da jeg ble syk. Problemet er at når du er langvarig syk, og blir stående utenfor, forsvinner de gradvis. De får skikkelig jobber som krever mye av dem, mange gifter seg, får barn og nye bekjentskaper. Ærlig talt, mange får også bedre råd, og sykingen på sosialhjelp har ikke penger til å bli med på helgeturer og festivaler.

Jeg opplevde det som mye, mye vanskeligere å stå utenfor som 37-åring enn 27-åring. Det har ingenting med kvaliteten på vennene å gjøre, men heller hvordan livene våre har utviklet seg.

Anonymkode: 6ee01...aed