Ufrivillig barnløs mann som er valgt bort. Sorg, savn og bitterhet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Blir 39 dette året, men det er egentlig ikke alderen som er problemet.

Anonymkode: 076ba...f20

Min mann var 42 når han ble pappa for første gang 😊 og vi tenker å få ett barn til. Jeg er en god del yngre da, men toget er jo absolutt ikke gått for deg mtp alder. 

Anonymkode: bc17b...1dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

En kan ikke bli fosterhjem uten partner.

Anonymkode: 4fc7f...c80

Jo, det kan en absolutt. 

Anonymkode: ddace...a27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Blir 39 dette året, men det er egentlig ikke alderen som er problemet.

Anonymkode: 076ba...f20

Seriøst? Faen for en syting!

Anonymkode: 13f37...b58

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Vi skrev dette samtidig.

Kommentaren din måtte bare komme 😂

Anonymkode: 57dfa...ad3

Er du uenig i noe av det hen skriver?

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men slutt å snakk om fosterhjem. TS har allerede sagt at det er egne barn han ønsker, ikke å bli fosterhjem.

Anonymkode: 1c215...aca

Livet blir ikke altid nøyaktig slil en ønsker seg. Det trenger ikke å være negativt, for man har valget mellom å sørge over drømen eller benytte seg av de mulighetene man har. Sier ikke at TS må få seg fosterbarn, men jeg tror heller ikke han tar skade av å høre at det finnes mange veier til Rom. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ingen nevner den magiske alderen for menn å få barn før. Det toget går ikke før i 80-års alderen. 

Anonymkode: 7b963...b12

(Noen) menn kan få barn når de er 80. Al Pacino og et par andre har vel faktisk gjort det. Men jeg tror ikke at det er så veldig lurt, og du skal nok være en litt spesiell mann for å finne en kvinne som ønsker barn sammen med deg når du er 80.

Anonymkode: ee586...354

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

En veldig incel synsvinkel å se det på.

Anonymkode: 4fc7f...c80

Det var en litt kjerring-aktig kommentar.

Anonymkode: ee586...354

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er valgt bort av kvinner, men det er ikke hele forklaringen. Har aldri hatt attributtene som trengs for at kvinner skal være interessert, verken personlighetsmessig eller utseendemessig.

Dette kan du jo jobbe med, da. Det høres ut som du har gått inn i en negativ spiral og istedenfor å forsøke å jobbe med deg selv, skylder du på kvinner. 

Det er ikke bra å sitte mye på internett og lese om kvinners preferanser (beskrevet av menn), se videoer om hvordan kvinner er (igjen beskrevet av menn), tenke på kvinner som en homogen gruppe og seg selv som et offer. 

Det er ikke sånn at fordi du er 1.69, har liten penis, mangler hår eller er 39 år så er mulighetene dine for å oppnå det du ønsker borte. Men om du ikke tar tak i livet ditt, så vil de være små. 

Anbefaler psykolog, evt en coach - finn en god samtalepartner som kan veilede deg utenom de giftige videoene og forumene du finner på internett. 

Husk at hjernen din vil forsterke det du ser mest på, og da vil du bare se det mer og mer, men du kan endre det ved å flytte fokus og akseptere at virkeligheten har flere lag. 

Anonymkode: dca83...02d

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, TS. Klart du vil ha egne barn, det ligger i oss. Adopsjon og fosterhjem er som regel alltid plan B eller C, egne barn står alltid sterkest. Jeg håper det ordner seg for deg. Du er enda ung, og ser ikke noen grunn til at dette ikke skal kunne skje for deg. Du må nok by på deg selv litt, bli kjent eller ta initiativ litt her og der. Det lander som regel ikke i fanget på en. Men det fins noen for alle❤️

Anonymkode: 0a03e...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Blir 39 dette året, men det er egentlig ikke alderen som er problemet.

Anonymkode: 076ba...f20

Du har nå fortsatt ti år på deg.

Anonymkode: 8dccb...272

[AnonymBruker]

Det er håp for alle! En jeg kjenner, bodde hjemme hos sin mor til hun døde. Alltid vært litt sosialt klønete, mammagutt med sær mor, ikke blandt de peneste eller mandigste. Alle trodde han var dømt til å være evig ungka. Men noen år etter 40 ble han sammen med ei koselig dame, som og alltid hadde vært enslig, de giftet seg og har nå noen søte små på barneskolen her❤️ 

Anonymkode: 330ab...c42

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tror ikke du forstod noe av hva jeg skrev.

Hvordan skal de bli kjent om ikke TS tar initiativ?

Anonymkode: 57dfa...ad3

De kan være kolegaer, delta på samme fritids aktivitet eller møtes på fest/spilekveld/midag hos vener for eksempel. Eller nekter du å snake med noen i de sistuasjonene om ingen tar "insjativ" først? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var en litt kjerring-aktig kommentar.

Anonymkode: ee586...354

Ja, er det egentlig det?

På dette forumet er det kvinner og menn som ville gjort ALT for å kunne bli gravide og få barn. Stå på hodet, spise tabletter, smøre kremer, hormoner, ta kurs for å ikke stresse, logge syklus, operasjoner og donasjoner.

Jeg kjenner faktisk ikke en eneste som bare hadde gitt opp. Tvert i mot kjemper de videre. 

Jeg kjenner faktisk heller ikke en eneste som skylder på andre. De kan bli triste og misunnelige , ja, men de jobber med seg selv, de gjør alt de kan selv for å forandre situasjonen. 

 

Anonymkode: dca83...02d

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke dette brutalt, men det er jo bare realiteten at noen mennesker ikke finner seg partner og heller ikke får barn, selv om de ønsker det. Slik har det alltid vært. Det behøver langt i fra være noe feil med de heller, noen treffer bare aldri den rette. Jeg har selv både en venninne, en kompis og en bror som er enslige. Hyggelig, flinke, renslige, normale mennesker, men de har aldri truffet noen det har klaffet med. De har gode liv ellers med jobb, slekt og venner, og har nok kanalisert den kjærligheten de ville gitt til barn til nieser og nevøer. Selv om ikke alt har blitt som de ønsket, har de sørget og akseptert og funnet glede på andre måter. Et liv er jo ikke bortkastet på noe vis selv om man ikke får egen familie. Nå er vi litt eldre enn ts, men jeg tenker alderen i 40-årene nok er den typiske tiden man bearbeider og forsoner seg med dette. Så går veien videre. Og kjærligheten kan selvsagt dukke uventet opp også senere i livet!

Anonymkode: 72bbd...153

[AnonymBruker]

Fikk barn i 50 års gave, det er sjelden for seint.

Anonymkode: 16bab...5d7

[AnonymBruker]

Husker deg fra tidligere innlegg. Du er god på å formulere deg skriftlig, og formidle hva du tenker og føler. Det er trist at du er så fastlåst i dine oppfatninger av deg selv - disse kan endres, men da må DU bryte mønsteret. Hvordan? Jeg vet ikke. Men - såvidt jeg husker bor og jobber du der du har vokst opp og har familie. Familie som du ikke har støtte fra, fordi de ikke er mulig å dele tanker og ikke minst følelser med? Det er jo mulig jeg husker feil, beklager i så fall det.

Har du faktisk noen du kan snakke med ordentlig? Om ikke ville jeg absolutt snakket med lege, psykolog eller lignende. Ett eller annet, snakk med noen eller start med noe nytt - bryt mønsteret! Kan du flytte? Annen jobb? Annen type trening? Frivillighet? Ketaminbehandling? 

Du er bare 39, toget er langt fra gått!

❤️

Anonymkode: 4d42e...0ef

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (16 minutter siden):

Livet blir ikke altid nøyaktig slil en ønsker seg. Det trenger ikke å være negativt, for man har valget mellom å sørge over drømen eller benytte seg av de mulighetene man har. Sier ikke at TS må få seg fosterbarn, men jeg tror heller ikke han tar skade av å høre at det finnes mange veier til Rom. 

Men fosterbarnet kan ta skade av det. Det er mye verre synes jeg enn at TS tar skade.

Folk bør slutte å snakke om fosterbarn som noens trøstepremie. Fosterbarn trenger ekstremt ressurssterke mennesker som har et bra liv i utgangspunktet. Ikke folk som er i sorg, savn og bitterhet over å bli valgt bort og så skal det være fosterbarnets oppgave å gjøre livet deres levelig igjen.

Jeg håper for guds skyld TS hadde blitt valgt bort av de som godkjenner fosterforeldre også.

Anonymkode: fc418...87a

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men fosterbarnet kan ta skade av det. Det er mye verre synes jeg enn at TS tar skade.

Folk bør slutte å snakke om fosterbarn som noens trøstepremie. Fosterbarn trenger ekstremt ressurssterke mennesker som har et bra liv i utgangspunktet. Ikke folk som er i sorg, savn og bitterhet over å bli valgt bort og så skal det være fosterbarnets oppgave å gjøre livet deres levelig igjen.

Jeg håper for guds skyld TS hadde blitt valgt bort av de som godkjenner fosterforeldre også.

Anonymkode: fc418...87a

Det er ikke sånn at TS bare ringer barnevernet og bestiller et barn. Fosterforeldre må gjenom kurs og interjuer, for å vurderes nøye før de godkjenes. Om TS forteler han vill bli fosterforeldre fordi KG sa han skulle det (som han virker alt for oppegående til å gjøre), så avises han fort og ingen skade skjed... Og ja man må være sterk for å fungere som fosterforeldre, men selv ikke fosterforeldre kan være perfekte. Man kan helt klart bli en bra fosterforelder, selv om livet ikke er blitt 100% sånn man ønsker det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er ikke bra å sitte mye på internett og lese om kvinners preferanser (beskrevet av menn), se videoer om hvordan kvinner er (igjen beskrevet av menn), tenke på kvinner som en homogen gruppe og seg selv som et offer. 

Anonymkode: dca83...02d

Det er jo litt urimelig da, all den tid du sitter på et forum der kvinner beskriver sine preferanser hele tiden (med mindre du tenker de aller er menn undercover da). Men klart, å se på seg selv om et offer er ganske lite produktivt i denne situasjonen. Som en annen påpeker på forrige siden, TS burde fokusere på å bli den beste versjonen av seg selv, og da er det faktisk nyttig å vite hva kvinner preferanser er. Tror vi alle kjenner upopulære menn som tenker at løsningen er å bygge muskler, for eksempel.

Anonymkode: ff101...d3b

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, er kvinne. Selvfølgelig føler man sorg over at ting ikke ble som man ville, og det er lett å føle misunnelse mot dem som fikk det til.. Men jeg prøver å tenke på at jeg har ett liv, og må gjøre det beste ut av det. Å være misunnelig og lei seg er fryktelig vondt for den som opplever det - det går bare ut over deg selv (andre bryr seg ikke). Så jeg prøver å være minst mulig misunnelig og lei meg, prøver å fylle livet med ting jeg liker, sette pris på det jeg kan gjøre som ikke har barn og familie (reise, bruke mye tid på egne hobbyer og interesser, osv), og koser meg over det jeg slipper som ikke har barn (f.eks. tilbringe en hel helg i en håndballhall..). Dette hjelper meg! Selv om en sorg alltid vil være der, men det gjelder å takle den best mulig. Å synes synd på seg selv hjelper dessverre ikke.

Anonymkode: c4e24...1e3