Et hjertesukk fra meg...

[Leahr]

Her kommer et alt for langt innlegg der jeg bretter ut alt for mye. Jeg setter pris på om du orker å lese og gi noen tilbakemeldinger. Jeg trenger å lufte hodet mitt litt.

 

Jeg og kjæresten min møttes på byen. Vi ble fort forelska og gjorde alt mulig sammen. Jeg fikk mange supersøte meldinger og han var så omtenksom og fin mot alle rundt seg. Vi likte mange av de samme tingene, hadde like verdier og ønska det samme for livet fremover. Vi passa godt inn i hverandres familier og trivdes godt i hverandres selskap. Han hadde verdens vakreste smil, og det var fin, gjensidig kjærlighet mellom oss. Vi flytta sammen etter 1,5 år.

Spor ca.12 år frem. Vi er samboere. Han er fortsatt en fin fyr. Alle liker han og det gjør jeg også. Jeg er også ganske grei, og veit at mange tenker godt om meg også. Her kommer så godt som hele historien😅 

Jeg jobber 100%. Han har jobbet mer og mer i løpet av de siste årene. Nå jobber han sikkert 150%. Altså. Han kan jobbe 16t for å komme hjem, sove noen timer og så rett på jobb igjen kl.06 neste morgon. Jeg opplever han som skikkelig sliten, og jeg har vondt av at han jobber så mye. Det er egentlig ikke nødvendig heller da vi ikke har sååå mye gjeld. Uansett har jeg har flere ganger ytret at jeg vil ha et mindre hus og kjipere bil slik at han kan være mer med oss enn på jobb. Han er viktigere enn hus og bil. 

Vi har tre små barn i barnehagealder. Det at han er så mye på jobb gjør at jeg tar meg av det aller meste som har med husarbeid og barn å gjøre. Han hjelper til noe. Han skaffer ved, maler hus, måker snø og klipper gresset. Lager middag når han kan og rydder litt overfladisk inn i mellom. Det er en deilig overraskelse når han er hjemme og kan hjelpe til med å legge ungene.  

Barna våre ble til gjennom lang kamp med ivf. Noe som har vore hardt for oss begge. Jeg opplevde de årene som fryktelig tunge og ensomme. Ivf har satt harde spor og jeg tror mye av det fine ved oss ble ødelagt denne tiden.

Jeg har vært svært overveldet og sliten etter desse årene.

Han er en veldig stolt far, og gjør en kjempeinnsats når han er sammen med dem.

 

Så til alt det som er trasig.. 

Han lett for å velge kompiser forran oss når han har fri. Med en gang noen spør han om hjelp så stiller han opp. Han sier aldri nei, og det er nok deler av grunnen til at han jobber så mye.... Jeg er positiv til at han hjelper andre. Han har derimot liten innsatsvilje til å gjøre noe jeg spør om hjelp til. Selv om det gjelder huset vårt og bilen vår. Ting som han sier han skal ordne, men som han ikke gjør. 

Han legger ofte planer med venner. Ofte selv om jeg har spurt om jeg, eller vi, kan gjøre noe den helga/kvelden. Jeg har aldri sagt nei når han legger andre planer enn å være sammen med oss. Mye fordi jeg syns han selv har et ansvar for å prioritere meg og familien vår. Jeg kan ikke bestemme over hans tid. Men han veit godt hva jeg synes han burde ha valgt.

Siden han jobber så mye så føler jeg også at det er viktig at han gjør ting sammen med kompiser. Han er sjelden på fest. Det er mer snakk om friluftsliv m.m.. Jeg skulle selvsagt ønska at han noen ganger valgte å være sammen med oss.

Jeg har aldri vært en prioritet for han. Han har ikke gjort en innsats for å møte mine behov gjennom forholdet. Jeg spør ikke om mye. 

Når jeg tar opp behovene mine kommenterer han med at han ikke kan forandre personligheten sin. Rart synes jeg. Han har jo tilpassa seg sine barns behov. Hvorfor ikke gjøre en innsats for mine. Han som valgte meg. Som har valgt å lage barn med meg. Som visstnok elsket meg. Det er ikke personligheten jeg vil endre.. bare innsatsviljen og prioriteringen. Det burde egentlig være noe han ønska å jobbe for å få til. Noe man gjør for partneren sin i et likeverdig partnerskap. 

Jeg er klar over at det har gjort meg såra og noe bitter. Og i tillegg til at jeg ikke har prioritert meg selv og egen lykke har dette gjort at jeg i perioder har kritisert hans handlinger alt for mye. Det kunne være ting som "du må sortere avfallet bedre" eller "du rydder aldri sokker etter deg" +++. Jeg har klaget på han at han ikke gjør ting godt nok. Jeg erkjenner at jeg har vært urettferdig mot han og det har vært vondt for han. Han har nok kjent på at uansett hva han gjør hjemme så er det ikke godt nok for meg.

Dette har jeg vært veldig bevisst på de siste to årene og siste halve året har jeg klart å legge det helt bort. Jeg har prøvd å prate med han om hva han savner i forholdet, uten at han har gitt noen gode svar på det. Jeg hatt veldig fokus på å være takknemlig for alt han gjør for oss og takker han ofte. Jeg forteller han hvor viktig han er for meg og oss og roser han ofte. Jeg tilpasser meg for at han kan kjenne seg elska. Dette har jeg jobbet med lenge!

Han er aldri slem med meg på noen måte. Han snakker aldri stygt til meg eller behandler meg stygt (selv om han ikke behandler meg spesielt bra heller. Tar meg for gitt er vel en passende beskrivelse). Vi har det stort sett helt ok sammen. Han er virkelig ikke en dårlig mann. Bare en litt innbarket, norsk en om dere forstår.. 

Jeg har flere ganger prøvd å få han med meg på familievernkontoret, gjøre mer sammen, delta på kurs for å bedre samlivet mm. men han har hele tiden nektet å være med.

Alt sammen har virkelig såra meg og jeg har i flere år slitt med å kjenne at jeg klarer å elske han når jeg ikke opplever å være viktig for han. Men noen følelser må det være fordi jeg har alltid vært villig til å kjempe for oss.

Det siste året har han sluttet å se meg i øynene. Han har sluttet å smile det vakre smilet sitt. Han har sluttet å prate med meg. Deler aldri noen ting. Han er konfliktsky og tenker at all diskusjon er krangling. Samtidig er han ofte så på forsvarssiden at dersom jeg vil prate om noe så kan det fort ende opp i krangel. Jeg trenger å bli anerkjent på mine følelser, men han har piggene ute og er ikke mottakelig. Jeg tror han er redd jeg er ute etter å kritisere.

I høst var jeg ferdig å amme. Ferdig med åresvis med ivf og hormoner og graviditeter. Jeg har tatt grep om egen helse og lykke. Jobben og livet sliter meg ut, og jeg trenger å jobbe med å ha det bra inne i meg. Jeg har alltid vært slank, og nå er jeg i ferd med å bli sterk også! Jeg jobber stadig med takknemlighet og i å se lykke rundt meg hver dag. Jeg kjenner jeg er på vei i rett retning og har det bedre enn jeg har hatt det på lenge. Jeg jakter fortsatt etter en hobby utenfor hjemmet, men det er vanskelig å få til siden jeg er så mye alene med barna. 

Jeg burde tatt mer ansvar for egen lykke tidligere. Jeg har prioritert barna, familien og jobben forran meg selv i åresvis. Det har virket negativt på meg da jeg bare har gått rundt å irritert meg på alt som ikke er slik jeg vil at det skal være. Fått litt tunnelsyn på et vis. 

Nå var endelig tiden inne og jeg ville virkelig jobbe for meg selv og for å bli en bedre kjæreste. Jeg fortalte han at jeg ikke ønsket å leve sammen som bare venner, og at jeg ville jobbe for å være kjærester. Jeg tok kontakt med familievernkontoret for å jobbe med å bli bedre til å kommunisere med han. Jeg veit at jeg ikke er verdens beste på dette og jobber for å bli bedre.

Helst ville jeg ha han med på familievernkontoret, men han var ikke villig. Jeg fikk time i slutten av desember etter lang ventetid. Før jeg rakk å gå fortalte han at han har mistet følelsene for meg. Det kom ikke som noe sjokk, da jeg ikke har fått noe som helst bevis på kjærlighet på lange tider.

Jeg fikk han til slutt med til familievernkontoret! Han ville helst avslutte forholdet og han skjønte at om han vil avslutte så må han uansett bli med på FVK for mekling. Da kunne han likevell bli med meg nå. Timen avklarte ikke så mye. Jeg syns psykologen var god til å hjelpe han med å prate da det er vanskelig for han. Han fortalte litt hvordan han tenker. Ellers deler han ingenting med noen, og det har jeg vondt av. Han burde lufte alt dette vonde med noen han stoler på. Det hadde hjulpet på mye tror jeg. Han klarer ikke å sortere tankene og når jeg (eller psykologen) spør om noe er svaret som regel "veit ikke". 

Etter timen er han fortsatt der at han helst vil  avslutte forholdet vårt. Bryte opp familien vår. Tvinge fram et brudd som for oss voksne kanskje bare gjør vondt et par år, men for barna vil gjelde livet ut. Gi de arr vi ikke vet konsekvensene av. Gjøre slik at de bare får se foreldrene halvparten av tiden. Alltid savne den andre. 

Jeg syns det er feigt i og med at han virkelig aldri har prøvd. Jeg har innsett for mange år siden at jeg fortjener mer, men vi har barn sammen. Vi er ikke slemme med hverandre. Han er et flott menneske for alle andre enn meg. Jeg har stått klar til å jobbe i årevis. Fortalt han hva jeg trenger og vært åpen for å jobbe sammen for oss! Og så åpner han  seg opp for første gang nå i november og vil ikke mer. 

Han vil ikke kjempe da han sier vi ikke har kjemi eller felles interesser. Han sier vi ikke får det til, og at han ikke kan gi meg det jeg trenger. Han er ikke lykkelig. 

Jeg syns han er tafatt og feig. Jeg er enig i det han sier, men jeg mener at alt dette kan jobbes med. Han har selv ansvar for å oppleve mer lykke. Han kunne prioritert familien sin og forholdet sitt over å jobbe så mye. Da hadde han hatt mulighet til å oppleve mer lykke. Vi trenger begge å jobbe med oss selv og med hverandre.

Barna våre svømmer i kjærlighet og omsorg. De mangler ingenting. Jeg veit at barna bør se et parforhold fylt med kjærlighet og respekt. Jeg øser ut med kjærtegn og omsorg for kjæresten min. Både forran barna og når de ikke er der. Jeg får ikke noe tilbake, og det gir et skeivt bilde på hva et forhold bør være.. men dersom han bare hadde gitt meg litt av den innsatsvilje han gir alle andre så hadde vi fått det til. 

Vi hadde det bra i mange år. Så kom tøffe år med ivf og vi har ikke kommet oss over vannoverflaten helt enda. Det gjør at jeg mener vi kan jobbe gjennom det! 

Hadde vi hatt det på samme måte som vi har det nå uten barn så hadde jeg gått for flere år siden. Det vet jeg. 

Og jeg ønsker selvsagt at vi kunne vært enda bedre rollemodeller for barna våre. Men det at vi har det ok sammen gjør at jeg vurderer potensiell skade ved et brudd som større enn ved at familien holder sammen. Og hadde han ville jobbet for forholdet så tror jeg det kunne ha blitt veldig bra igjen... men han viser tydelig at han ikke synes vi er viktige nok...

Alle barna er oppvakte, omtenksomme og respektable. De får lett venner og trives veldig godt i barnehage. De er små enda. De skiller seg ikke negativt ut på noe vis, og kan nok takle eit brudd greit etterhvert... men hvorfor ikke gjøre et ordentlig forsøk først?? Det er ikke godt å gjøre om på det dersom vi angrer. Jeg fatter det ikke..

Hvorfor synes han ikke at familieenheten rundt barna hans er verdt å jobbe for? Hvordan kan han se barna i øynene og gi slipp på livet slik de kjenner det helt uten å ha gjort en innsats? 

Og til sist vil jeg tilføye at jeg gruer meg til å dele dette med verden. Til å si høyt at dette fikk vi ikke til. Slekta hans er så fin, og de har vært min familie så lenge nå at jeg klarer ikke å se for meg livet uten å være en del av dem. Nå kommer vi til å skuffe mange, og det er så leit. 

Et ordentlig langt hjertesukk fra meg..

Endret 16. januar av Leahr
Feil

[AnonymBruker]

Klem til deg.❤️

Jeg synes også kjæresten din er feig og tafatt. Han har ikke gjort noe for at noe skal bli bedre. Du har kjempet.

Du fortjener ekstremt mye bedre enn dette og jeg anbefaler deg å gi opp. Barna merker såklart at far ikke er investert i mor også.

Jeg tror at du kommer til å brenne deg ut hvis du fortsetter å prøve. La deg selv gå.

Anonymkode: 1a325...d88

[AnonymBruker]

Han sier dere ikke har kjemi og ikke felles interesser.

Jeg ville ha tatt opp dette på familievernkontoret. For dere hadde både kjemi og felles interesser en gang:

" Jeg og kjæresten min møttes på en sommerfest. Vi ble fort forelska og gjorde alt mulig sammen. Jeg fikk mange supersøte meldinger og han var så omtenksom og fin mot alle rundt seg. Vi likte mange av de samme tingene, hadde like verdier og ønska det samme for livet fremover. Vi passa godt inn i hverandres familier og trivdes godt i hverandres selskap. Han hadde verdens vakreste smil, og det var fin, gjensidig kjærlighet mellom oss."

Jeg ville begynt med å fortelle ham dette på fvk, minne ham på hvor fint dere hadde det sammen lenge. Jeg ville også ha sagt helt saklig at det å gå gjennom ivf, det er beintøft for mange forhold - både for kvinnen og mannen. Ikke bare for hormonene og alt dette gjør med kvinnen (og som mannen må forholde seg til), men også den følelsesmessige biten hos begge to, hvor fokuset riktignok er et felles mål, men som hele tiden er styrt utenfra av andre, spontanitet blir borte, prosessen sliter, det er håp og frykt omhverandre. Og så ville jeg ha åpnet opp for at kanskje dere den gangen skulle holdt mer fast i hverandre og alt det gode dere har hatt sammen og holdt fast i det. Jeg ville fortalt ham at du synes han hans arbeidsvilje er en god egenskap, og at du vet at han har jobbet mye fordi han er glad i familien, men at det å jobbe så mye kanskje også ble en slags flukt fra alt det vanskelige under ivf'en? Og så har alt dette gjort at dere uten å ville det tilsynelatende har fått større og større avstand mellom dere, og glemt hverandre som kjærester, fordi begge to har vært frustrerte og begge to har gjort feil, når dere begge egentlig ønsker å ha det godt sammen og med familien?

Jeg ville igjen minnet ham på alt det gode dere egentlig har sammen, at dere faktisk har hatt veldig god kjemi og også felles interesser og verdier. Og så ville jeg sagt at jeg savnet dere to slik dere var sammen tidligere, og at du tror dette ikke er borte, selv om dere nå har hatt noen tøffe år sammen, hvis dere begge to er villige til å jobbe for å finne tilbake til hverandre. Og så ville jeg igjen fortalt ham at jeg ser hans gode sider fremdeles, selv om du ikke har fått vist det i noen av årene da alt stormet som verst.

På meg virker det som om dere har akkurat samme behov og ønsker i utgangspunktet. Men det har gått veldig galt et eller annet sted på veien, og skal dere kunne reparere det og få et sterkere og bedre forhold, da må dere bli bedre på å snakke sammen. Det er kanskje der han sliter mest?

 

Det jeg stusser en del på, det er at han ikke har villet se deg i øynene siste året før han nå plutselig sier at han ikke vil mer. Da kimer det noen klokker hos meg som får meg til å lure på om han virkelig har jobbet så mye siste året, eller om han kan ha funnet en annen, og at det kan være årsaken til at han ikke har greid å se deg i øynene mer. Det trenger absolutt ikke være noe slikt, for så vanskelig han har for å prate og så konfliktsky som han virker å være, så kan det være at han "bare" har grudd seg veldig til å fortelle deg at han ikke vil fortsette forholdet.

 

Jeg ville også på familievernkontoret få ham til å snakke veldig konkret om hvordan han ser for seg livet og samarbeidet om ungene etter at dere ev. har gått fra hverandre. Har han i det hele tatt tenkt så langt? Den boligen han har jobbet så hardt for å beholde for familien, den ryker trolig. Om han vil være en god far så kan han ikke jobbe 16 timer året rundt, slik han har gjort - hvordan vil han i så fall sikre at han har tid med ungene? Og hvis dere likevel mister huset, han må jobbe mindre for å ha samvær med ungene, er det ikke da like greit å forsøke å heller bruke mer tid sammen i et år for å se hvordan dere kan fungere sammen når han faktisk er mer hjemme, dere kan gjøre mer sammen både som familie og som par, lære dere å kommunisere bedre sammen igjen - for dere greide det jo før! Lære dere bedre kommunikasjon vil jo også være helt avgjørende for å kunne samarbeide godt om barna om dere skulle gå fra hverandre. Så om han ikke har sett seg ut en annen, så kanskje er det bedre at han og du forplikter dere til å ta tak i alt dette, og så heller gjøre opp ny status om et år halvannet, etter å ha gått i parterapi og jobbet hjemme for å finne tilbake til hverandre, skape rom og tid sammen, se den andre, være gode med hverandre.

 

Ønsker deg lykke til videre uansett hva som skjer! ❤️ Du virker å være reflektert og sterk, så du vil greie deg uansett! ❤️

Anonymkode: 2b31c...767

[AnonymBruker]

Dessverre skjer dette ofte med par. De får barn, karriere og lite tid sammen. Så blir det ofte sånn at småting kommer i veien, vi ser at partneren ikke er uten feil og mangler. Og hverdagen med barn, jobb og andre ting tar tid og krefter. Og når da paret ikke snakker godt nok sammen, og som regel mannen bidrar for lite i hjemmet, blir ting verre. Det blir frustrasjon og kjærligheten kjølner. Det er forholdet i fare, og det er lett å gi opp.. Jeg prøvde i 25 år, da ga jeg opp. Jeg mener ikke at par skal gi opp for tidlig. Tror dessverre mange menn ikke forstår hvor mye som faller på kvinnen. Og livet blir snudd på hodet når vi får barn. Da er det ikke lenger bare oss to. 

Anonymkode: 2b111...d74

[Leahr]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han sier dere ikke har kjemi og ikke felles interesser.

Jeg ville ha tatt opp dette på familievernkontoret. For dere hadde både kjemi og felles interesser en gang:

" Jeg og kjæresten min møttes på byen. Vi ble fort forelska og gjorde alt mulig sammen. Jeg fikk mange supersøte meldinger og han var så omtenksom og fin mot alle rundt seg. Vi likte mange av de samme tingene, hadde like verdier og ønska det samme for livet fremover. Vi passa godt inn i hverandres familier og trivdes godt i hverandres selskap. Han hadde verdens vakreste smil, og det var fin, gjensidig kjærlighet mellom oss."

Jeg ville begynt med å fortelle ham dette på fvk, minne ham på hvor fint dere hadde det sammen lenge. Jeg ville også ha sagt helt saklig at det å gå gjennom ivf, det er beintøft for mange forhold - både for kvinnen og mannen. Ikke bare for hormonene og alt dette gjør med kvinnen (og som mannen må forholde seg til), men også den følelsesmessige biten hos begge to, hvor fokuset riktignok er et felles mål, men som hele tiden er styrt utenfra av andre, spontanitet blir borte, prosessen sliter, det er håp og frykt omhverandre. Og så ville jeg ha åpnet opp for at kanskje dere den gangen skulle holdt mer fast i hverandre og alt det gode dere har hatt sammen og holdt fast i det. Jeg ville fortalt ham at du synes han hans arbeidsvilje er en god egenskap, og at du vet at han har jobbet mye fordi han er glad i familien, men at det å jobbe så mye kanskje også ble en slags flukt fra alt det vanskelige under ivf'en? Og så har alt dette gjort at dere uten å ville det tilsynelatende har fått større og større avstand mellom dere, og glemt hverandre som kjærester, fordi begge to har vært frustrerte og begge to har gjort feil, når dere begge egentlig ønsker å ha det godt sammen og med familien?

Jeg ville igjen minnet ham på alt det gode dere egentlig har sammen, at dere faktisk har hatt veldig god kjemi og også felles interesser og verdier. Og så ville jeg sagt at jeg savnet dere to slik dere var sammen tidligere, og at du tror dette ikke er borte, selv om dere nå har hatt noen tøffe år sammen, hvis dere begge to er villige til å jobbe for å finne tilbake til hverandre. Og så ville jeg igjen fortalt ham at jeg ser hans gode sider fremdeles, selv om du ikke har fått vist det i noen av årene da alt stormet som verst.

På meg virker det som om dere har akkurat samme behov og ønsker i utgangspunktet. Men det har gått veldig galt et eller annet sted på veien, og skal dere kunne reparere det og få et sterkere og bedre forhold, da må dere bli bedre på å snakke sammen. Det er kanskje der han sliter mest?

 

Det jeg stusser en del på, det er at han ikke har villet se deg i øynene siste året før han nå plutselig sier at han ikke vil mer. Da kimer det noen klokker hos meg som får meg til å lure på om han virkelig har jobbet så mye siste året, eller om han kan ha funnet en annen, og at det kan være årsaken til at han ikke har greid å se deg i øynene mer. Det trenger absolutt ikke være noe slikt, for så vanskelig han har for å prate og så konfliktsky som han virker å være, så kan det være at han "bare" har grudd seg veldig til å fortelle deg at han ikke vil fortsette forholdet.

 

Jeg ville også på familievernkontoret få ham til å snakke veldig konkret om hvordan han ser for seg livet og samarbeidet om ungene etter at dere ev. har gått fra hverandre. Har han i det hele tatt tenkt så langt? Den boligen han har jobbet så hardt for å beholde for familien, den ryker trolig. Om han vil være en god far så kan han ikke jobbe 16 timer året rundt, slik han har gjort - hvordan vil han i så fall sikre at han har tid med ungene? Og hvis dere likevel mister huset, han må jobbe mindre for å ha samvær med ungene, er det ikke da like greit å forsøke å heller bruke mer tid sammen i et år for å se hvordan dere kan fungere sammen når han faktisk er mer hjemme, dere kan gjøre mer sammen både som familie og som par, lære dere å kommunisere bedre sammen igjen - for dere greide det jo før! Lære dere bedre kommunikasjon vil jo også være helt avgjørende for å kunne samarbeide godt om barna om dere skulle gå fra hverandre. Så om han ikke har sett seg ut en annen, så kanskje er det bedre at han og du forplikter dere til å ta tak i alt dette, og så heller gjøre opp ny status om et år halvannet, etter å ha gått i parterapi og jobbet hjemme for å finne tilbake til hverandre, skape rom og tid sammen, se den andre, være gode med hverandre.

 

Ønsker deg lykke til videre uansett hva som skjer! ❤️ Du virker å være reflektert og sterk, så du vil greie deg uansett! ❤️

Anonymkode: 2b31c...767

Takk for god kommentar. Jeg har brukt mye tid på selvrefleksjon.

Jeg veit han har vært på jobb og at han ikke har funnet seg en annen. Det har han virkelig ikke hatt tid til. Mangelen på øyekontakt handler nok om at han har strevd med vanskelige tanker. Det er jeg ganske sikker på. Huset skal vi uansett selge. Vi hadde en plan om å overta et annet hus så fort vi var klar for det. Vi ville fått et mindre lån ved å overta der. Han må ikke jobbe så mye, men jeg tror at jo mer han har sagt ja til på jobb, jo mer spør de om. Nå ringer det telefoner fra jobb i tide og utide og spør om alt mulig rart som han ikke en gang har ansvar for. Han er en virkelig god arbeidskraft for alle andre enn meg. Jeg har takka for at han jobber så hardt for oss. Føler egentlig at jeg går og takker hele tiden. Enten så takker jeg, eller så sier jeg unnskyld om jeg har gjort/sagt noe som ble feil. Og så prøver jeg å hele tiden være så positiv og fin som jeg bare kan, uten at det blir for mye😅😅

Jeg er enig i at vi har mye til felles. Jeg er vokst opp i en familie som har hatt de samme interessene som han, og jeg ser på dem som viktige og fine. Jeg ønsker at de skal farge barndommen til barna våre og at de skal få mange fine naturopplevelser med pappa og mamma. Jeg trives særlig godt sammen med han i båten med ei fiskestang, og der har vi fine minner. 

Alle par som går gjennom ivf burde få obligatoriske timer hos parterapaut. Jeg er sikker på at det er den store hovedgrunnen til at alt har blitt så trasig😞 Hadde han bare vært villig til å jobbe litt for oss!

Endret 16. januar av Leahr

[AnonymBruker]

Leahr skrev (22 minutter siden):

Takk for god kommentar. Jeg har brukt mye tid på selvrefleksjon.

Jeg veit han har vært på jobb og at han ikke har funnet seg en annen. Det har han virkelig ikke hatt tid til. Mangelen på øyekontakt handler nok om at han har strevd med vanskelige tanker. Det er jeg ganske sikker på. Huset skal vi uansett selge. Vi hadde en plan om å overta svigerforeldre mine sin gård så fort vi var klar for det. Det er et småbruk, og vi ville fått et mindre lån ved å overta der. Han mååå ikke jobbe så mye, men jeg tror at jo mer han har sagt ja til på jobb, jo mer spør de om. Nå ringer det telefoner fra jobb i tide og utide og spør om alt mulig rart som han ikke en gang har ansvar for. Han er en virkelig god arbeidskraft for alle andre enn meg. Jeg har takka for at han jobber så hardt for oss. Føler egentlig at jeg går og takker hele tiden. Enten så takker jeg, eller så sier jeg unnskyld om jeg har gjort/sagt noe som ble feil. Og så prøver jeg å hele tiden være så positiv og fin som jeg bare kan, uten at det blir for mye😅😅

Jeg er enig i at vi har mye til felles. Jeg er vokst opp i en familie som har hatt de samme interessene som han, og jeg ser på dem som viktige og fine. Jeg ønsker at de skal farge barndommen til barna våre og at de skal få mange fine naturopplevelser med pappa og mamma. Jeg trives særlig godt sammen med han i båten med ei fiskestang, og der har vi fine minner. 

Alle par som går gjennom ivf burde få obligatoriske timer hos parterapaut. Jeg er sikker på at det er den store hovedgrunnen til at alt har blitt så trasig😞 Hadde han bare vært villig til å jobbe litt for oss!

Godt du kan utelukke utroskap, det er verre å ha på toppen av alt annet.

Det virker jo som om han har store utfordringer med å greie å sette grenser for seg selv, at han ikke greier å si nei, selv når han vet at det skader ham selv, forholdet og familien. Når han er konfliktsky så blir jo grensesetting enda vanskeligere.

Jeg ville gjort ett siste forsøk i å få ham i ordentlig prat på familievernkontoret. Det virker som om dere har mye godt å bygge på, om dere finner ut av ting.

Det sagt, du har også en grense for hvor mye lenger du kan ha det som du har det, så vær oppmerksom på det også. Én person alene kan aldri redde et forhold, så om du er den eneste som forsøker, så går jo ikke det i lengden heller.

❤️

Anonymkode: 2b31c...767

[Leahr]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Godt du kan utelukke utroskap, det er verre å ha på toppen av alt annet.

Det virker jo som om han har store utfordringer med å greie å sette grenser for seg selv, at han ikke greier å si nei, selv når han vet at det skader ham selv, forholdet og familien. Når han er konfliktsky så blir jo grensesetting enda vanskeligere.

Jeg ville gjort ett siste forsøk i å få ham i ordentlig prat på familievernkontoret. Det virker som om dere har mye godt å bygge på, om dere finner ut av ting.

Det sagt, du har også en grense for hvor mye lenger du kan ha det som du har det, så vær oppmerksom på det også. Én person alene kan aldri redde et forhold, så om du er den eneste som forsøker, så går jo ikke det i lengden heller.

❤️

Anonymkode: 2b31c...767

Til meg sier han at det er ikke jobben som gjør han utslitt, men alle de vanskelige tankene han grubler på. Skulle ønske han delte tankene med noen. Slik at han kunne få bearbeidet dem. (Jeg tror likevel at jobben gjør han ganske sliten)

Det er helt sant. Jeg kan ikke gjøre jobben alene. Jeg er verdt en skikkelig innsats! Det er trist at han ikke synes det.. om 15 år kan jeg i allefall se barna mine i øynene og si at jeg virkelig prøvde..

 

Det er så mye som er fint med pappaen deres som er vanskelig å gi slipp på. 

Og selv om jeg gjerne vil vise dem et forhold fylt med kjærlighet og respekt så er det ingen garanti at vi får vist dem det ved å gjøre slutt heller. Plutselig sitter vi der og er single livet ut. Eller treffer noen barna ikke liker... Det ville vært så mye bedre å jobbe for den man allerede har. Den man har valgt å stifte familie med! Jeg er så lei meg for at jeg ikke har klart å prioritere meg selv og han mer hele veien mens vi gikk gjennom ivf... jeg var så overveldet av sorg

Endret 16. januar av Leahr

[AnonymBruker]

Hvis du har mulighet så anbefaler jeg deg å oppsøke hjelp hos en psykolog. Det ville kunne være et veldig godt og viktig verktøy i prosessen og som vil kunne styrke deg. 

Dette er vondt og det vil bli tøft💜

Jeg har gått igjennom et brudd med flere barn og vi hadde en lignende historie som deg. Jeg visste at det brudd ville være riktig, men det var perioder der jeg selvfølgelig tenkte barnas beste, tenk hvis osv.. Men jeg bare lurte meg selv. Klart det hadde vært best, men for hvem? For ungene? Jeg ville aldri fått det bedre og jeg ville i vært sist i rekken så lenge vi hadde vært sammen. Det ville vært han først , jobben hans, prosjektene hans, han sine hobbyer, ungene og så kanskje meg til slutt. Livet mitt med han var selvutslettende. Jeg eksisterte ikke, bare var der for å tilrettelegge for han og for alle andre. Det ville ikke vært levedyktig i lengden uansett. 

Anbefaler deg å lage for og imot-lister for deg selv, mål for fremtiden-kortsiktig og langsiktige mål, avslutt alle følelsemssige samtaler med han og hold fokuset på det praktiske, få full oversikt i banken, sett opp budsjett osv. 

Dette vil gå bra selv om alt føles helt kaos ut nå, jeg lover! Da jeg følte jeg hadde fått litt kontroll på ting så ikke alt var så overveldende så så jeg raskt at det ville bli bra og det ble det. 

Anonymkode: 96afe...f58

[AnonymBruker]

Høres ut som dere begge har gjort en formidabel innsats for familien over lang tid uten å prioritere egne behov eller kjæresteforholdet. Hans jobbing er også for familien. Ingen av dere ser ut til å ha egentid i særlig grad, begge skulle nok hatt mer tid til venner eller hobbyer. Det er et regnskap som ikke går opp. Ingen av dere føler at dere strekker til og da blir man «gående rundt grøten» med konstant dårlig samvittighet.

Det å få barn og ivf, det har nok tatt all din fokus, og han har sikkert jobbet så mye han kan (ofte det menn tenker de kan bidra med) 

Dere går i terapi, sikkert lurt å ta et par timer der hver for seg også. Og prøve å se hverandre i lys av at begge har ofret egentid og kjærestetid. Og at det rett og smett har blitt for mye for dere.

Anonymkode: 93a53...8a7

[AnonymBruker]

Hvis han ikke vil så vil han ikke. Du kan ikke tvinge ham til å prøve.

FVK kan være en grei arena for å klare å snakke om det som låser seg og blir innkapslet. De kan ikke trylle frem følelser dog.

Jeg synes at han fortjener honnør for å jobbe hardt og være en kjærlig far. Ikke alle er det. Men er det nok for deg? For meg er det ikke nok. Jeg trenger at dama er min kjæreste og aktivt velger meg. Dvs noen ganger så må det være oss heller enn jobb, barn, Instagram, hva-enn. Forholdet må være fysisk og hun må tenne på meg ellers så blir jeg uansett en dårlig partner og da kan det være det samme.

Anonymkode: e3dd2...1d8

[Leahr]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvis du har mulighet så anbefaler jeg deg å oppsøke hjelp hos en psykolog. Det ville kunne være et veldig godt og viktig verktøy i prosessen og som vil kunne styrke deg. 

Dette er vondt og det vil bli tøft💜

Jeg har gått igjennom et brudd med flere barn og vi hadde en lignende historie som deg. Jeg visste at det brudd ville være riktig, men det var perioder der jeg selvfølgelig tenkte barnas beste, tenk hvis osv.. Men jeg bare lurte meg selv. Klart det hadde vært best, men for hvem? For ungene? Jeg ville aldri fått det bedre og jeg ville i vært sist i rekken så lenge vi hadde vært sammen. Det ville vært han først , jobben hans, prosjektene hans, han sine hobbyer, ungene og så kanskje meg til slutt. Livet mitt med han var selvutslettende. Jeg eksisterte ikke, bare var der for å tilrettelegge for han og for alle andre. Det ville ikke vært levedyktig i lengden uansett. 

Anbefaler deg å lage for og imot-lister for deg selv, mål for fremtiden-kortsiktig og langsiktige mål, avslutt alle følelsemssige samtaler med han og hold fokuset på det praktiske, få full oversikt i banken, sett opp budsjett osv. 

Dette vil gå bra selv om alt føles helt kaos ut nå, jeg lover! Da jeg følte jeg hadde fått litt kontroll på ting så ikke alt var så overveldende så så jeg raskt at det ville bli bra og det ble det. 

Anonymkode: 96afe...f58

Takk for fint svar💕 Fint (og trist) å lese at jeg ikke er helt alene. Kan jeg spørre... hvordan har barna dine tatt bruddet?

Og hva slags reaksjoner har du fått fra egen familie og hans familie? 

[AnonymBruker]

Leahr skrev (2 minutter siden):

Takk for fint svar💕 Fint (og trist) å lese at jeg ikke er helt alene. Kan jeg spørre... hvordan har barna dine tatt bruddet?

Og hva slags reaksjoner har du fått fra egen familie og hans familie? 

Barna har tatt det veldig fint og de har det godt selvom de bor i 2 hjem. Men det er nok mye fordi vi har et godt samarbeid og at ungene er i fokus. Vi er fortsatt sammen i ulike sammenhenger og tilstelninger, så familien har tatt det veldig fint og støtter oss i avgjørelsen. 

Så det kan gå bra💜

Anonymkode: 96afe...f58

[AnonymBruker]

Men du visste jo hvem du fikk barn med?

Det er ingen som endrer seg over natten bare fordi de blir far. 

Anonymkode: 4c361...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men du visste jo hvem du fikk barn med?

Det er ingen som endrer seg over natten bare fordi de blir far. 

Anonymkode: 4c361...f81

Noen ytterst få endrer seg over natten, men det største problemet er at man ikke kan vite helt sikkert hvordan en mann er som familie far før han faktisk har blitt det. 

Det er faktisk sånn at det er lettere å være gode med hverandre når man har masse tid og overskudd. Da er man også mye mer motstandsdyktig mot det negative. 

Det er veldig vanskelig å vite på forhånd hvordan noen er i en presset situasjon over tid. 

Synes denne typen kommentar  «du visste jo dette og du burde vite bedre» er tåpelige og til ingen hjelp. 

Anonymkode: 59548...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Men du visste jo hvem du fikk barn med?

Det er ingen som endrer seg over natten bare fordi de blir far. 

Anonymkode: 4c361...f81

Den man gifter seg med er ikke den man skiller seg fra. Mennesker endrer seg, psykisk uhelse, uforutsette ting som skjer ect. 

Så nei, man vet ikke alltid og slike utsagn blir for tynt. 

Anonymkode: 96afe...f58

[Leahr]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men du visste jo hvem du fikk barn med?

Det er ingen som endrer seg over natten bare fordi de blir far. 

Anonymkode: 4c361...f81

Han viste meg kjærlighet før vi fikk barn. Han og jeg var en fin enhet. Barneønsket viste seg å være vanskelig å oppnå, og vi har hatt en tøff reise. Mye endret seg gjennom den tiden. 

[AnonymBruker]

Leahr skrev (21 timer siden):

…Jeg har takka for at han jobber så hardt for oss. Føler egentlig at jeg går og takker hele tiden. Enten så takker jeg, eller så sier jeg unnskyld om jeg har gjort/sagt noe som ble feil. Og så prøver jeg å hele tiden være så positiv og fin som jeg bare kan, uten at det blir for mye😅😅

…Hadde han bare vært villig til å jobbe litt for oss!

Skjønner at dette er vanskelig og trist. Ser at du er villig til å kjempe og til å strekke seg langt for å få dette til å fungere. Husk bare på at om du strekker deg FOR langt, slik som det kan synes at du gjør, så mister du deg selv i forsøket. Om du for å tekkes han konstant takker, unnskylder og er positiv, så lever du jo i et samliv som kun eksisterer fordi du egentlig ikke kan være deg selv! En slik pardynamikk er det ingen som blir lykkelige av!

Og du; man må være to for å redde et forhold. Om han ikke er villig til det så må du faktisk på et eller annet tidspunkt sette punktum og tillate deg selv å gå videre. Før håpet, forventningene og også sorgen over hva dette burde vært, blir det som hindrer deg i å være deg selv, leve livet og på sikt bli lykkelig igjen.

Ønsker deg masse lykke til videre ❤️

Anonymkode: b2b6b...502

[AnonymBruker]

Du sier jo at han faktisk aldri har prioritert deg. Regner med det også betyr at han ikke har gjort det selv om dere hadde det fint.

Jeg tror dessverre du må ta høyde for at han også jobber så mye fordi de vanskelige følelsene kanskje har med deres forhold å gjøre og at han har rømt fra hjemmet. Synes det er litt rart at han skal berømmes for å jobbe så mye at han rekker svært lite av familielivet. Du har selv sagt at dette ikke er nødvendig økonomisl og har kommet med forslag til hva som kan gjøres for å sneke kostnader.

Her tror jeg ikke mange kvinner hadde blitt berømmet for å jobbr så mye at man ender opp med å være så lite med familien.

Du sier forholdet er ok, ts, men samtidig så virker det helt dødt fra hans side. Et forhold er ikke ok selv om det ikke er vold, stygge ord eller masse krangling i bildet. For meg høres dette nitrist ut og uten felles krefter til å gjøre en innsats.

Han vil ut og det høres ut som du overkjører ham med argumenter om å bli, som at det blir vanskelig for barna og så videre. Føler litt at du ønsker å holde en tradisjon uten skilsmisse vedlike også, men akkurat det må du legge fra deg.

Anonymkode: 1a325...d88