Hvordan preger det deg når barna har det vondt?

[AnonymBruker]

Hvor mye påvirkes du av hvordan barna dine har det? Jeg kjenner jeg blir i skikkelig dårlig humør og blir veldig tappa når barna sliter med noe. 

Jeg kverner og bekymrer meg alt for mye for ting rundt barna. 

Føler andre tenker litt mer "pyttdann, de er barn og dette går over.. ". 

Bør kanskje sies at jeg har ett barn som er kroniskt sykt og sliter med ulike vansker rundt helsa. Samtidig er det mye problemer sosialt på skolen. Dette spiser meg helt opp. 

Før jeg fikk et sykt barn bekymret jeg meg også, men ikke i nærheten av hva jeg gjør nå. 

Anonymkode: b9917...d01

[monican94]

mye, har ikke barna det bra har ikke jeg det bra, men høres ut som du er på litt next levelig og kanskje bør få pratet med noen om det ? vondt å engste seg for alt🙈

[AnonymBruker]

Åå huff , føler veldig med deg ❤️ Jeg har det på akkurat samme måten. Jeg vil gjerne ta sorgene/vanskelighetene fra dem og over på meg. Man vil jo selvfølgelig skåne dem for alt som er vondt. Håper du/dere får hjelp, og at det ordner seg for dere på alle måter ❤️

Anonymkode: a1286...19c

[AnonymBruker]

Har en ungdom som sliter veldig til tider, har vært mye bekymret, sykemeldt, utallige møter og oppfølging. Akkurat no er jeg lei, lei hele ungdommen, føler at no er alt bare trass, noen dager snakker jeg ikke til hen. Går rundt og tror hele verden handler om hen, og om ikke det blir så hen vil, så lager man et helvete som går utover hele familien. Jeg er ferdig. 

Anonymkode: 72dcd...973

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hvor mye påvirkes du av hvordan barna dine har det? Jeg kjenner jeg blir i skikkelig dårlig humør og blir veldig tappa når barna sliter med noe. 

Jeg kverner og bekymrer meg alt for mye for ting rundt barna. 

Føler andre tenker litt mer "pyttdann, de er barn og dette går over.. ". 

Bør kanskje sies at jeg har ett barn som er kroniskt sykt og sliter med ulike vansker rundt helsa. Samtidig er det mye problemer sosialt på skolen. Dette spiser meg helt opp. 

Før jeg fikk et sykt barn bekymret jeg meg også, men ikke i nærheten av hva jeg gjør nå. 

Anonymkode: b9917...d01

Jeg snakket med en mor en gang som har et kronisk sykt barn, som kan dø i søvne. Jeg spurte henne hvordan hun selv tør å sove da? Hun svarte "man må bare." 

Har selv et sykt barn som må gjennom masse for å overleve. Jeg takler det ved å nyte hvert sekund med barnet. Hva hjelper det å kverne eller å bekymre seg syk? Da blir du bare helt utmattet tilslutt og får ikke stilt opp for barnet ditt. 

Anonymkode: 3a724...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har en ungdom som sliter veldig til tider, har vært mye bekymret, sykemeldt, utallige møter og oppfølging. Akkurat no er jeg lei, lei hele ungdommen, føler at no er alt bare trass, noen dager snakker jeg ikke til hen. Går rundt og tror hele verden handler om hen, og om ikke det blir så hen vil, så lager man et helvete som går utover hele familien. Jeg er ferdig. 

Anonymkode: 72dcd...973

Hørtes ut som en helt vanlig tenåring. Som forelder kan man ikke bare melde seg som ferdig. 

Anonymkode: 3a724...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hørtes ut som en helt vanlig tenåring. Som forelder kan man ikke bare melde seg som ferdig. 

Anonymkode: 3a724...8a7

Hen er ikke en vanlig tenåring. Jeg har ikke tenkt å utlevere mitt barn her, men det vi har gått gjennom de siste årene er ikke normalt for en tenåring. Jeg er utslitt, og da er jeg ferdig. Det betyr ikke at vi slutter å følge opp og hjelpe barnet. Men nett no om dagen er jeg tom

Anonymkode: 72dcd...973

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hen er ikke en vanlig tenåring. Jeg har ikke tenkt å utlevere mitt barn her, men det vi har gått gjennom de siste årene er ikke normalt for en tenåring. Jeg er utslitt, og da er jeg ferdig. Det betyr ikke at vi slutter å følge opp og hjelpe barnet. Men nett no om dagen er jeg tom

Anonymkode: 72dcd...973

Vi mødre kan også gå tom. Det er helt i orden og normalt. Det er i perioder godt nok å bare være der. Du kan ikke løse alt.

Anonymkode: efe1a...a85

[AnonymBruker]

Som forelder så MÅ man faktisk tenke at dette ordner seg og stole på at barnet får et bra liv! Det er essensielt!

Anonymkode: 19400...854

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hen er ikke en vanlig tenåring. Jeg har ikke tenkt å utlevere mitt barn her, men det vi har gått gjennom de siste årene er ikke normalt for en tenåring. Jeg er utslitt, og da er jeg ferdig. Det betyr ikke at vi slutter å følge opp og hjelpe barnet. Men nett no om dagen er jeg tom

Anonymkode: 72dcd...973

Tom er ikke det samme som ferdig. 

Anonymkode: 3a724...8a7

[SPOCA]

Det er krevende, og det kan gå utover egen psykiske og fysiske helse. Mannen har vært langtidssykemeldt grunnet utbrenthet tidligere, for meg ble det såpass ille at jeg måtte skifte jobb. For min del har det gått mye utover søvn, ligget mye våken, ikke klart å sove, slitt mye med egen kroniske sykdommer som har forverret seg (hudsykdom og epilepsi).

Jeg er "bare" stemor, men elsker barnet som mitt eget, og det er jo slitsomt, fordi det føles så enormt det ansvaret man har. Spesielt når man vet at barnet egentlig kan dø når som helst, og man går rundt er rett og slett mye redd for barnet. Enkelte andre rundt oss spør "men, hvorfor sover du så dårlig?" eller "hvorfor er dere så slitne?" de ukene vi har barnet (annenhver uke), og det er jo fordi man er så på 24/7, og barnet har så mange utfordringer at man vet nesten ikke opp ned på seg selv. Barnet ligger på eget rom, fordi det har rett på noe autonomi, og vi ønsker jo å skape en normalitet, men det er klart det er tøft når man ligger der på vakt, og vet at alarmen i senga eller kameraet med lyden kan fange opp det man aller helst ikke ønsker å oppleve. 

Både mannen min og jeg må legge mitt stebarn i en "boks" når barnet er sammen med andre eller har samvær med mor, ellers får man ikke til livet. Da går man bare rundt og bekymrer seg. For, det er jo en reell sjanse for at barnet kan dø hver natt, og det er jo en reell sjanse for at barnet kan dø av et anfall på dagtid. Så man velger å "se bort fra det" og ikke lammes totalt. Man kan rett og slett ikke tenke for mye på det, og "late som" det ikke kan skje. Så tar man alle de valg som kan forhindre at sånt ikke skjer, men sikker er man ikke. 

Det er en grunn til at foreldre til f.eks psykiske syke barn, eller barn med spesielle behov, selv sliter en del. Det er krevende å stå i, år etter år.