Når stemor er sint på mor

[Gjest Gjest_mor_*]

Hva gjør man da?

Som mor så har jeg spurt om ting som skjer mens barnet er hos far. Ting som barnet reagerer på, men kanskje har fått med seg bare bruddstykker av. Så spør jeg da, for å kunne forklare hva som skjer og hvorfor og slikt.

Og dersom far reagerer på ting ifht samværet, og dette kommer barnet for øret før mor, så spør jeg. Hva mener far, vil han endre på avtalen, og kan han i så fall komme direkte til mor neste gang? Ja, jeg har nok vært litt krassere enn her, men når det gjelder slike ting så er det viktig at vi voksne er enige mener jeg.

Så får jeg høre, igjen gjennom barnet, at "de" er litt sinte på meg. Hva mener du spør jeg barnet, hva er de sinte for? "Fordi du spør så mye".

Men er det feil da, å involvere seg i ting som skjer med barnet hos far, når disse tingene har noe å si når hun er hos mor også? Barnet reagerer ofte ikke før hun er hjemme, hun er bare hos far en helg i måneden og det er da naturlig at barnet har et nærmere forhold til mor enn far.

Barnet er nå ti år.

Blir så lei av slike ting. Skulle ønske de kunne komme til meg i stedet for å gå gjennom barnet. Hun blir så lei seg av slikt.

[Gjest Gjesta]

Veeeel, du sitter jo og "forhører" henne, skjønner på en måte at de reagerer

[Gjest Gjest_mor_*]

Nei jeg forhører ikke, dette er ting hun forteller meg av seg selv. Eller hun ligger og gråter på rommet sitt om kveldene, og jeg spør hva som er galt. Da kommer det frem.

Men det er ikke alltid at hun har fått med seg alt, og da spør jeg heller far for å kunne forklare eller snakke med barnet om ting.

[Gjest Piper]

Jeg er enig i at de burde komme til deg i stedet, men du burde heller ikke "forhøre" barnet ditt. Vil barnet snakke om det er det helt greit, men det er ikke greit at du spør. Da får du heller løfte opp telefonen og spørre de voksne hva det går i, for det er jo det du forventer fra de.

Av og til må man begynne selv, for å vise at en er den voksne i dette.

[Gjest Gjest_mor_*]

Ja men Piper som sagt så forhører jeg ikke.

[Gjest Gjesta]

Jeg er enig i at de burde komme til deg i stedet, men du burde heller ikke "forhøre" barnet ditt. Vil barnet snakke om det er det helt greit, men det er ikke greit at du spør. Da får du heller løfte opp telefonen og spørre de voksne hva det går i, for det er jo det du forventer fra de.

Av og til må man begynne selv, for å vise at en er den voksne i dette.

←

[Gjest Piper]

Ja men Piper som sagt så forhører jeg ikke.

←

Ut i fra ditt forrige innlegg ville jeg tatt meg en lang samtale med de to, for det er ikke greit at de snakker om de tingene med barnet. De må jo på en eller annen måte få vite at du og barnet snakker om tiden hos pappa, og kanskje de forhører henne. Det er ikke riktig, og der ville jeg satt foten ned en gang for alle.

De gjør henne usikker, og det bør ikek voksne mennesker få lov til. Si det til de, for kanskje de da begynner å tenke seg litt om, før de åpner munnen i nærheten av barnet.

[Gjest Gjest_mor_*]

Ut i fra ditt forrige innlegg ville jeg tatt meg en lang samtale med de to, for det er ikke greit at de snakker om de tingene med barnet. De må jo på en eller annen måte få vite at du og barnet snakker om tiden hos pappa, og kanskje de forhører henne. Det er ikke riktig, og der ville jeg satt foten ned en gang for alle.

De gjør henne usikker, og det bør ikek voksne mennesker få lov til. Si det til de, for kanskje de da begynner å tenke seg litt om, før de åpner munnen i nærheten av barnet.

←

Jeg har forsøkt. Og de smiler, nikker og er så enige så. Helt til neste gang hun er hos dem. Da er jeg bare en heks igjen.

Dette er takken for å ha brukt ti år av mitt liv på å oppdra barnet. Nå er jeg ingenting verdt, for jeg er bare den som bryr meg.

[Gjest Piper]

Mener du virkelig at de skal takke deg, for at du tar deg av ditt eget barn?

Ellers ville jeg satt hard mot hardt, og sagt at det nytter ikke å bare si at de er enig i det, men at de må vise det i praksis. Det letteste i verden er jo å bare si noe, men det krever litt å følge det opp i praksis.

[Gjest Gjesta]

Jeg holder med deg, trådstarter. De gangene min sønn har vært hos faren, eller alle andre steder for den del, spør jeg hvordan han har hatt det, om noe var bra, og om noe var mindre bra. Akkurat som jeg gjør når han kommer fra skolen. Det har ingenting med forhør å gjøre, det dreier seg om å være engasjert i sitt barns liv, og interessert i barnets ve og vel. Som er min plikt som hovedomsorgsgiver.

Om far har problemer med noe, bør han snakke med deg.

[Carrot]

Eller hun ligger og gråter på rommet sitt om kveldene, og jeg spør hva som er galt. Da kommer det frem....

Men det er ikke alltid at hun har fått med seg alt, og da spør jeg heller far for å kunne forklare eller snakke med barnet om ting.

←

Jeg sier : fortsett å prate med henne.. Ikke det at du skal mase - men snakk med henne slik at hun vet hun kan gå til deg.. Og hvis stemor har et problem med det får det være hennes problem - og så får hun være voksen nok til ikke å snakke om det med barnet - ia llefall dersom hun vet at det kommer deg for øret og barnet på den måten blir brukt som "sendebud"..

Her må voksne skille mellom hva et barn har behov for og hva voksne sier så barn hører..

[Far til 2]

Jeg synes det er lov å spørre hvordan barnet har hatt det om det ikke er noe som blir "et tema rundt middagsbordet". Barn pleier å si hva de mener uten å måtte forhøre dem. Et enkelt spørsmål er som oftest nok.

Å ha en god kommunikasjon er naturligvis viktig. Men slik "kommunikasjon" er ikke ensbetydende med identiske regler hos mor og far. Det er viktig at far får være far på egne premisser så lenge det ikke skader barnet. Med det mener jeg at far må selv få være med på å bestemme hva som skal spises, leggetider (innenfor rimlighetens grenser), klær, aktiviteter, besøk, etc, etc. Spørsmål om dette synes jeg derfor ikke er riktig.

Men et minimum av kommunikasjon må foreldrene ha. F.eks. om det har oppstått mistankder om allergi, skader som må behandles på en spesiell måte, aktviteter (konkuranser), bursdager, etc, etc. Men ikke trekk dette for langt.