Tror jeg har funnet roten i mine problemer. Gir dette mening? Vokst opp med mamma som har angst og lurer på dette med tilknyttning

[AnonymBruker]

Dame på 29 her.

Heihei!

Min kjære mamma har alltid vært bekymret for meg. Noe mine 3 eldre søsken har snakket mye om. Man kan si jeg er på grensen til å være attpåklatt. Jeg selv har følt at jeg har blitt veldig overbeskyttet. Og som jeg alltid har vært frustrert over. 
Mamma har vært ekstra bekymret for meg enn andre barna som sagt er blitt lagt merke til i familien, men så har hun også slitt psykisk. Alt har vært skummelt. Det var vanskelig for henne å dra fra meg selv da pappa passet på eller noen andre passet på meg. Det er dette med kontroll hun føler hun ikke har hatt. Dette har jeg fått vite nå ganske nylig, at hun har slitt med å overlate kontrollen over til andre når det gjelder meg da jeg var barn. Bare det å leke med venner kunne gjøre henne bekymret. Og jeg var ganske forsiktig av meg og kritisk til mye som barn. Selv var jeg veldig engstelig. Har hatt tvangstanker/handlinger hele livet. Og har bare følt at verden er en skummel plass å være. Som har ført til at jeg har slitt mye med angst i voksen alder. 
Det var en del problemer med meg da jeg gikk på grunnskolen og vgs da det var mye mobbing og jeg ikke klarte å følge med på skolen. Så det skapte ekstra bekymringer i livet vårt. Men jeg må si det i alt har gått ganske bra. Selv det var mye inn og ut av BUPA, DPS, og andre hjelpetjenester. Og jeg fikk heller ikke den hjelpen jeg trengte. 

Problemet nå er tilknytning. Jeg blir ekstremt fort tilknyttet til folk, spesielt folk som er det på en hjelpende måte. Jeg går til en psykolog som nesten kunne vært min mor. Og jeg føler meg så forstått, og føler hun virkelig er der for å hjelpe meg. Problemet er bare at jeg har blitt ekstremt tilknyttet til henne, jeg har hatt samme problem med de som virkelig har vært der når livet har vært vanskelig eller når jeg føler meg forstått. Fordi de tar livet så med ro, og stresser ikke når jeg forteller om vansker og de har ikke en trang til å være beskyttende. Det gjør meg så trygg.. De skal jo ikke redde meg, de bare er der og hjelper på en bra måte. 

Jeg er oppvokst med at min mamma har sett på verden som et farlig sted der alt kan skje, til å føle det samme. Og endelig når jeg finner mennesker som har en magisk ro over seg så blir jeg nærmest avhengig av de menneskene. Fordi det føles så trygt å være rundt de. Det er flere ganger jeg har kommet til de der kroppen er helt ute, der jeg kaster opp, og kroppen skjelver også forsvinner det så fort jeg kommer i nærheten av de. Eller nå min psykolog. men jeg har har hatt flere personer som har vært trygge for meg. Sjefen min var også helt fantastisk i min forje jobb som jeg følte det samme om. 

De bare har den roen som jeg trenger. Og føler at de ser meg. Jeg føler jo at mamma også så meg, men hun så meg kanskje litt vell mye og skulle ordne opp og fikse alt. Som har gjort til at jeg ikke får prøvd og feilet, og at det meste er utrygt. Jeg burde klare å finne denne roen et sted inni meg selv! Men føler så klisje ut å fortelle min psykolog dette. 

Det er ikke meningen å plassere noe skyld, jeg vil bare forstå.

Men kan dette stemme at jeg har blitt oppvokst med troen på at verden er et farlig sted, og har derfor ikke fått den tryggheten jeg har trengt gjennom oppveksten? Og derfor får en slags avhengighet av de som kan gi meg den tryggheten som samtidig viser at jeg er trygg. Gir dette mening?

Anonymkode: 3f0bb...747

[AnonymBruker]

Når mamma alltid har vært overbeskyttende og redd for verden, så har jo du lært av henne. Slik er det med barn og foreldre, så ja, det gir mye mening.

Tenker det er viktig at psykologen hjelper deg å bli den trygge personen for deg selv. Å bruke andre mennesker til å komme ut av angstanfall er ikke noen god måte å bli friskere på, da gjør du deg bare avhengig og det er ikke godt for verken deg eller de det gjelder.

Anonymkode: e0851...0cd

[AnonymBruker]

Du kan jo lese om avhengig personlighetsforstyrrelse, eller om "dependent life trap" av young og klosko. Jeg har denne livsfellen, men passer ikke til personlighetsforstyrrelsen. 

Da jeg leste dette trodde jeg et øyeblikk noen hadde hacka dataen min, lest alle dagboknotatene mine og her utleverte meg på nett. Det som har hjulpet for meg er å jobbe med denne dependent life trappen, øve meg på å gjøre ting på egen hånd, bytte psykolog, fordi jeg var for knyttet til den jeg hadde, fikk OCD-behandling, og jobber med det som heter individuering og selv-differensiering. Boken til Young og Klosko om lifetraps var en OK innføring i den type livsfelle. 

Nå gjør jeg ting på egen hånd, og involverer ikke min mor i livsvalgene mine, og jeg føler jeg har avstand til psykologen. Sliter litt med å finne balansen da jeg har gått i motsatt retning med å være for lukket, pga jeg føler jeg så lett havner i et avhengighetsforhold til den andre, der jeg tenker jeg trenger deres godkjennelse. 

Anonymkode: a4305...767