Manglende (mors)instinkter

[AnonymBruker]

Beklager, dette blir langt. 
Kjernen og spørsmålet i innlegget: kommer jeg til å redde barna mine om de er i livsfare.

Jeg lurer og bekymrer meg over manglende instinkter hos meg som mor. Jeg har alltid hørt at ens barn er det vakreste i verden og at lukten deres er det beste i verden. Selv mamma tar et stort sniff av meg når vi møtes, 35år etter at jeg var baby.

Jeg elsker barna mine, virkelig. Men jeg synes ikke de lukter godt.. som baby har jeg aldri klart å lukte dem, lukter kun andres kroppslukt om de har holdt dem. Og som barn syns jeg ikke de lukter direkte vondt, men de har en søtlig lukt som ikke helt treffer hjem hos meg. Har ofte prøvd å ta et sniff av puta for å se om det utløser noe, eller av klærne før jeg setter på en maskin, men ingenting. Om noe så er det negative reaksjoner.. igjen, ikke direkte vondt men ikke behagelig heller. (Vi har normal hygiene altså, så de går ikke rundt og lukter vondt). Skal sies at jeg er luktsensitiv, og har f.eks. måtte kaste opp av lukta i barnehagen når jeg har levert som gravid.

Og så dette med utseendet.. «ens barn er det vakreste i verden».. jeg synes jo mine barn er de beste i verden, men ikke vakreste. Til og med min mann virker å være mer blind enn meg som mor. Han mener oppriktig at vi har født utrolig vakre barn. Omtrent av typen vakre som i at alle går rundt og snakker om «Larsenbarna». Og det er jo slik jeg trodde at jeg som mor skulle tenke også, det er jo det jeg har fått høre hele veien.. men jeg synes de ser helt alminnelige ut.. skal selvsagt sies at jeg blir mer varm på innsiden av smilet deres kontra min niese, så det er ikke som at jeg er dem likegyldig.

Så dette med oxytocin, kjærlighetshormonet. Jeg har under alle fødslene måtte få oxytocinstimulerende drypp for å ha fremgang, og for å kunne klare amming har jeg også vært avhengig av nesespray med syntetisk oxytocin. 

Så det er jo tydelig at jeg mangler ting og instinkter som mor. Nå vet jeg jo med meg selv at jeg elsker barna mine høyere enn noe annet, og at jeg er en god mor (vertfall på papiret). Men jeg går rundt og er mye redd for to ting:

-At jeg mangler instinkter som har hatt negativ påvirkning på tilknytningen vår på en måte som først viser seg når de blir større/voksne. Jeg vet ikke hvordan eller hvilke, for jeg både føler og får høre at tilknytningen er bra, men det er jo noe i meg som ikke stemmer, og kanskje barnas underbevissthet også har plukket opp dette. Signaler de har sendt som jeg ikke har plukket opp, den type ting.
 

Og den som opptar mye tankevirksomhet:

-At jeg mangler instinkter som gjør at jeg ikke kommer til å redde dem om vi havner i livsfare, typ brennende hus eller bil som havner i elva og tar inn vann. 

Den siste blir jeg helt svett og nærmest panisk av å tenke på. Vi har aldri vært i nærheten av fare, så jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Ja, jeg kan være aktivert når vi går langs trafikken eller de klatrer i trær, jeg sjekker fortsatt om de puster på natta og har legevakten på speed dial, men hva om jeg mangler morsinstinkt som gjør at mitt eget overlevelsesinstinkt triumfer i et slikt scenario? At jeg kaster meg selv ut av vinduet i det brennende huset/synkende bilen, mens mine barn blir igjen? 
 

Skjønner jo at ingen kan gi meg et svar med sikkerhet på noe av dette, men likevel interessert i å høre andres tanker. 

Anonymkode: 61ed5...2d0

[mommyaka]

Jeg tror dette ligger naturlig om nor skjedde skje...jeg hadde gitt mitt liv for å redde mine barn. Fryser dr..får dr min jakke... sulten..min mat...

 

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (11 minutter siden):

Jeg tror dette ligger naturlig om nor skjedde skje...jeg hadde gitt mitt liv for å redde mine barn. Fryser dr..får dr min jakke... sulten..min mat...

 

Takk for svar🙂 Jeg gjør også disse tingene du nevner og håper jo at jeg ville ofret mitt eget liv for dem, for jeg orker ikke tanken på å leve et liv uten dem. Som jo er hele bakteppet til bekymringen min, da jeg ikke orker å overleve mine barn men ikke stoler nok på at de primalske instinktene mine er riktig innstilt i forhold til ønskene mine. 

Anonymkode: 61ed5...2d0

[AnonymBruker]

det er ganske vanlig å ikke være fullstendig oppslukt av barna sine. noen synes det er veldig slitsomt å være mor, av mange ulike grunner, og det vil påvirke følelsene for barnet. ikke de dype følelsene, man elsker barnet, men man kjenner ikke på den lykkerusen som andre kan kjenne på.

 

spørsmålet om du ville reddet barna fra et brennende hus... det kan man aldri vite før man står der. antagelig ville du gjort det helt instinktivt, kanskje ikke engang fordi du elsker dem, men fordi de er barna dine og instinktet ditt sier at du må redde dem.

 

 

Anonymkode: 597e7...1dc

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg har heller aldri brydd meg om "babylukt". Jeg syns barna mine er fine, men objektivt ser jeg jo at de ikke er de vakreste i verden. Ingenting har dette har noe med kjærligheten til barna mine å gjøre. Jeg ville gitt mitt liv for deres uten å mukke likevel. 

Anonymkode: 87427...5ef

[AnonymBruker]

Sitat

Ja, jeg kan være aktivert når vi går langs trafikken eller de klatrer i trær, jeg sjekker fortsatt om de puster på natta og har legevakten på speed dial, 

Synes jo det ligger rimelig mye beskyttende morsinstinkt her da.
Jeg var dødsforelsket i barna mine som babyer, synes de er enormt vakre (faktisk vakrest i verden ja!), men jeg har ikke legevakten på speed dial, fordi jeg husker 116117 når det trengs liksom. Som er sånn ca aldri. Og jeg er null bekymret fordi om jeg ikke er til legen med de for hver minste ting. Jeg sjekker ikke at de puster om nettene, det antar jeg bare at de gjør. Sjansen for det er stor. Burde jeg bekymre med da eller?

Jeg har lurt mer på om jeg kommer til å oppdage i tide når ungene faktisk blir for syke... det fikk jeg uheldigvis testet ut rett før jul. da eldste på snart 9 fikk blindtarmbetennelse. Så nå vet jeg at mine evner til å reagere ved behov absolutt er til stede. Nå har jeg mast oss gjennom helsevesen, stått på krava (nei, vi skal ikke vente til mandag og se ting an!!) og hatt en grusom altoppslukende følelse og et desperat behov for å skaffe ungen min hjelp. Selv før jeg forsto hvor syk hun var så var den følelsen der. Det er diffust hos barn, hun kunne like gjerne hatt influensa eller omgangssyke. Men den følelsen inni meg, av ekstrem rastløshet fordi hun var så syk, den var ny, Har vært mye roligere gjennom både influensa og omgangssyker med egentlig de samme symptomene. Sånn tilsynelatende i alle fall. Så fikk vi et langvarig sykehusopphold ut av det hele, og nå som hun er på bedringen vei ser jeg tilbake og må bruke litt tid på å finne meg selv igjen på en måte. Det er som om jeg ikke har eksistert helt siden dette skjedde like før jul. Jeg har faktisk bare vært til for henne, som sykepleier og som bekymret mor som står på for ungen sin. Det er veldig rart å tenke på. Litt sånn utavmegsjæl-opplevelse nesten. Et helt annet modus.

Så om det er til trøst, så lurte jeg også på om instinktene egentlig var der. Hvorfor er jeg den eneste som nesten aldri har vært hos legen med ungene mine...?? Men når det traff skal jeg love at instinktene var på plass. Mye mer enn jeg hadde kontroll på. Var litt som å bli tatt over av en annen. Og jeg tror ikke det er fordi jeg var forelsket i de som babyer, eller at de er usedvanlig vakre barn... jeg tror det er morsinstinkt, dypt forankret i artens behov for overlevelse, og jeg vil tro det kommer når det trengs hos de aller fleste av oss.
 

Anonymkode: 4e409...245

[AprilLudgate]

Jeg tenker at det er på tide å snakke med psykolog? 
 

[AnonymBruker]

Du overtenker.

Jeg synes heller ikke babyene mine luktet så himla spesielt, og nå som de er ganske store barn kan de direkte stinke i blant. 

Den ene er ganske pen, men slett ikke penest i verden. Den andre er nok litt under snittet. De er nå uansett fine fordi de er mine.

Ikke noe av dette har noe med om jeg hadde risikert eget liv for dem når som helst. 

Anonymkode: 33561...bc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du overtenker.

Jeg synes heller ikke babyene mine luktet så himla spesielt, og nå som de er ganske store barn kan de direkte stinke i blant. 

Den ene er ganske pen, men slett ikke penest i verden. Den andre er nok litt under snittet. De er nå uansett fine fordi de er mine.

Ikke noe av dette har noe med om jeg hadde risikert eget liv for dem når som helst. 

Anonymkode: 33561...bc8

Signerer dette! 
 

I tillegg er jeg heller ikke den forelderen som står med tårer i øya på skoleavslutning for de er såååå nydelige der de står og synger, eller at jeg har behov for å skryte av barna mine til venner og beskjente på Facebook. 
 

Jeg vet at de ikke er de mest fantastiske, unike skapningene som vandrer på to bein, som er så unike og fantastiske mot alle jordens skapninger. Men de er ungene mine og jeg elsker de selvsagt.

 

For noen barna altoppslukende, men de færreste får ikke stjerner i øya av å se på barna sine.

Anonymkode: 2f02e...b90

[Neverland]

Du høres ganske normal ut.

Hadde du sett at du hadde en sjanse til å redde barna dine ved en katastrofe du nevner, hadde du gjort det.

Hadde rommet du befant deg i, vært full av røyk, tror jeg ikke man går inn i flammer for å få ut et allerede garantert dødt barn. Er du under vann, og selv trenger akutt oksygen, tror jeg tvert i mot instinktet til 

[AnonymBruker]

å overleve selv, trer frem. At man altså redder seg selv, hvis alternativet er å dø selv.

Du er mer enn bra nok, men har nok en lei overtenker- problematikk.

Man må ikke tenke at egne barn lukter nydelig, eller være blendet at barna sine er verdens nydeligste. Tror faktisk de fleste foreldre klarer å se objektivt på dem. Men som du selv er inne på; det har jo ikke noe med å gjøre at du ikke elsker dem ❤️

Anonymkode: 41985...a5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Synes jo det ligger rimelig mye beskyttende morsinstinkt her da.
Jeg var dødsforelsket i barna mine som babyer, synes de er enormt vakre (faktisk vakrest i verden ja!), men jeg har ikke legevakten på speed dial, fordi jeg husker 116117 når det trengs liksom. Som er sånn ca aldri. Og jeg er null bekymret fordi om jeg ikke er til legen med de for hver minste ting. Jeg sjekker ikke at de puster om nettene, det antar jeg bare at de gjør. Sjansen for det er stor. Burde jeg bekymre med da eller?

Jeg har lurt mer på om jeg kommer til å oppdage i tide når ungene faktisk blir for syke... det fikk jeg uheldigvis testet ut rett før jul. da eldste på snart 9 fikk blindtarmbetennelse. Så nå vet jeg at mine evner til å reagere ved behov absolutt er til stede. Nå har jeg mast oss gjennom helsevesen, stått på krava (nei, vi skal ikke vente til mandag og se ting an!!) og hatt en grusom altoppslukende følelse og et desperat behov for å skaffe ungen min hjelp. Selv før jeg forsto hvor syk hun var så var den følelsen der. Det er diffust hos barn, hun kunne like gjerne hatt influensa eller omgangssyke. Men den følelsen inni meg, av ekstrem rastløshet fordi hun var så syk, den var ny, Har vært mye roligere gjennom både influensa og omgangssyker med egentlig de samme symptomene. Sånn tilsynelatende i alle fall. Så fikk vi et langvarig sykehusopphold ut av det hele, og nå som hun er på bedringen vei ser jeg tilbake og må bruke litt tid på å finne meg selv igjen på en måte. Det er som om jeg ikke har eksistert helt siden dette skjedde like før jul. Jeg har faktisk bare vært til for henne, som sykepleier og som bekymret mor som står på for ungen sin. Det er veldig rart å tenke på. Litt sånn utavmegsjæl-opplevelse nesten. Et helt annet modus.

Så om det er til trøst, så lurte jeg også på om instinktene egentlig var der. Hvorfor er jeg den eneste som nesten aldri har vært hos legen med ungene mine...?? Men når det traff skal jeg love at instinktene var på plass. Mye mer enn jeg hadde kontroll på. Var litt som å bli tatt over av en annen. Og jeg tror ikke det er fordi jeg var forelsket i de som babyer, eller at de er usedvanlig vakre barn... jeg tror det er morsinstinkt, dypt forankret i artens behov for overlevelse, og jeg vil tro det kommer når det trengs hos de aller fleste av oss.
 

Anonymkode: 4e409...245

Man er ulike, rett og slett. Dette har ingenting med morsinstinkt å gjøre.  Jeg har flere ganger vært litt "sent ute" hos legen ifølge legen. Eller ringt legevakten fordi "Skal jeg være bekymret?" fordi jeg ikke blir særlig bekymret rundt barnas helse. En gang gikk det litt for langt, jeg oppfattet barnet som friskere enn det var (fordi det spiste godt), mens helsevesenet oppfattet at det hastet med innleggelse (barnet var fortsatt i god form). 

Jeg har ei venninne som drasser med ungene til legen for hver minste ting, antibiotikakurer hele tiden, crp ved minste feber. Det er ikke sunt.

Anonymkode: 5e33a...aa4

[AnonymBruker]

Hvem er det som har gjort deg så opphengt i denne «lukten»? Det var et unormalt fokus synes jeg, det har lite med morsinstinkt å gjøre.

Å få oxytocinstimulerende drypp er også vanlig hvis fødsel går tregt, og det gjør det noen ganger. Det har ingenting med din egen evne til å produsere å gjøre. Jeg gikk over termin og ble satt igang, og jordmor sa bare at jeg hadde en «komfortabel bakeovn» og baby trivdes så godt der inne. Min mor og søster gikk også over termin og ble satt igang for så vidt.

Hvis du hadde luftet disse tankene med jordmor eller lege da de oppsto, tenker jeg du hadde fått svar på det.

Anonymkode: 47c6d...bf5