Hvorfor har menn enklere for å ikke se barna sine enn kvinnen?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det sånn at menn som oftest kan leve ett helt fint liv full vitende om at det har ett barn som de mer eller mindre aldri ser?

 

Dette gjelder jo langt i fra alle menn, men jeg har jo sett at det ett mye større antall menn. Hvorfor er det sånn? 
 

Jeg med barn selv, som har en far som ikke vil være til stedet for våres barn etter 4år han var til stedet. Ikke en gang samvær lengre. Forstår bare ikke hvordan man kan distansere seg sånn. Min samvittighet, redsel for trygghet osv hadde jo gjort meg totalt ødelagt. Har ikke menn i stor grad samme evne til å føle dette? 

Anonymkode: 5ce9a...ccb

[AnonymBruker]

Det er nok noe som skorter hos de mennene det gjelder. Dette er ikke vanlig i det hele tatt hos normale menn. 

Anonymkode: 12adb...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er nok noe som skorter hos de mennene det gjelder. Dette er ikke vanlig i det hele tatt hos normale menn. 

Anonymkode: 12adb...645

Men det er vanligere at det er menn enn kvinner? Har fått inntrykk av at det er ett mye høyere antall menn enn kvinner som gjør dette. 

Anonymkode: 5ce9a...ccb

[AnonymBruker]

Fordi morskjærligheten er som regel sterkere 

Anonymkode: 04bf4...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men det er vanligere at det er menn enn kvinner? Har fått inntrykk av at det er ett mye høyere antall menn enn kvinner som gjør dette. 

Anonymkode: 5ce9a...ccb

Mulig det, det vet jeg ikke. Kjenner ingen menn som er slik. Likefullt må det være noe som skorter hos de individene, det er ikke et «mannlig» trekk. 

Anonymkode: 12adb...645

[AnonymBruker]

Det er vel noe med at man bærer de under hjertet sitt i 9 mnd og er ett med barnet fra starten av? Man blir jo utrolig nær av det skulle man tro. Jeg har ikke født selv

Anonymkode: 5b34d...7d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvorfor er det sånn at menn som oftest kan leve ett helt fint liv full vitende om at det har ett barn som de mer eller mindre aldri ser?

Anonymkode: 5ce9a...ccb

Fordi de da slipper å forholde seg til barnemor.

Anonymkode: 805f9...197

[visp]

Man må jo bare innse at det er biologi. Tror kvinner i dag at menn har de samme instinktene som en kvinne? En nybakt mor får som regel vondt i kroppen av å være borte fra barnet sitt, mens en mann stort sett syns det er deilig med en pause. Han hadde jo ikke vært mye til stede om man går endel tilbake i tid. 

[AnonymBruker]

Noen menn ser på kone og barn som en -1 pakke . 
Skjærer det seg med kona så følger barnet med på lasset, dvs ute av øyet ute av sinn. 
De starter gjerne opp en ny familie med en annen kvinne , for familie vil de gjerne ha , men på deres egne premisser.  
Derfor burde kvinner være kritisk når de treffer en mann som ikke har kontakt med sine barn 

Anonymkode: ea4b7...b05

[AnonymBruker]

Tror det er litt ute av syne, ute av sinn. Her så har og far til barna lite kontakt med de. Og her var eldste 8 år, da vi gikk fra hverandre, og de hadde da et veldig godt forhold. Det første året hadde han de annenhver helg. Men klaget mye over hvor slitsomt det var. Så fikk han seg dame, som han umiddelbart flyttet sammen med. Og da glemte han barna. 

Jeg tror og de fleste kvinner, kjenner på en sterkere kjærlighet for barna sine. For jeg kan aldri elske noen så høyt, som jeg elsker barna mine. Veldig sikker på at far til barna, elsker kjærestene sine høyere. 

Anonymkode: f7760...db7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Fordi de da slipper å forholde seg til barnemor.

Anonymkode: 805f9...197

Ja, det er jo modent.. 

Anonymkode: b27ab...620

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men det er vanligere at det er menn enn kvinner? Har fått inntrykk av at det er ett mye høyere antall menn enn kvinner som gjør dette. 

Anonymkode: 5ce9a...ccb

Det er nok først og fremst fordi det er lettere for menn å gjøre det. Kvinner kan ikke akkurat stikke av før fødselen, om de finner ut at de ikke vil ha unger.

Men de kan selvsagt ta abort, og der har du nok mye av forklaringen din. Kvinner som ikke ønsker barn, gjør det.

Anonymkode: 3043c...5d6

[AnonymBruker]

Jeg tror bare mange menn ikke har det samme instinktet som de fleste mødre har.

Her flyttet også far langt bort fra barna sine. Han er partypappa en gang i blant. 

Har ofte tenkt at om det var han som tok med barna mine flere 1000 mil bort fra meg så hadde jeg flyttet etter. Mens han valgte å frivillig legge en så stor avstand mellom seg selv og barna sine

Anonymkode: 8918f...558

[hanfranord]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen menn ser på kone og barn som en -1 pakke . 
Skjærer det seg med kona så følger barnet med på lasset, dvs ute av øyet ute av sinn. 
De starter gjerne opp en ny familie med en annen kvinne , for familie vil de gjerne ha , men på deres egne premisser.  
Derfor burde kvinner være kritisk når de treffer en mann som ikke har kontakt med sine barn 

Anonymkode: ea4b7...b05

Dummeste jeg har hørt. Slike meninger så gjør at mannen trekker seg unna så noe er det her. Men er vel aldri på hans premisser. Alt kommer til den ustabile eksen.  Dere kvinner må alltid forsøple mannen. Men tenker aldri over at det faktisk kan trekkes ned til det individet mor som ødelegger alt 😂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor er det sånn at menn som oftest kan leve ett helt fint liv full vitende om at det har ett barn som de mer eller mindre aldri ser?

 

Dette gjelder jo langt i fra alle menn, men jeg har jo sett at det ett mye større antall menn. Hvorfor er det sånn? 
 

Jeg med barn selv, som har en far som ikke vil være til stedet for våres barn etter 4år han var til stedet. Ikke en gang samvær lengre. Forstår bare ikke hvordan man kan distansere seg sånn. Min samvittighet, redsel for trygghet osv hadde jo gjort meg totalt ødelagt. Har ikke menn i stor grad samme evne til å føle dette? 

Anonymkode: 5ce9a...ccb

Spurt meg selv om flere ganger selv. 
Tanken på å ikke bo med barna mine er forferdelig.

Mann

Anonymkode: cea03...983

[AnonymBruker]

Tror det går på om mannen utvikler dyp, personlig ansvarsfølelse overfor barna sine eller ikke.

Jeg kjenner flere menn som ikke utviklet dette mens de var gift med barnas mor. Intelligente, oppegående menn, som kan fortelle at ved samlivsbrudd var de på nippet til å kunne nedtonet eller avbryte forholdet til barna, og at det gikk på vilje og trass når de kjempet for samvær først, og ikke på uslitelig bånd til barna. 

Når mor oppleves som den eneste avgjørende for barna, blir fars egne prioriteringer mer opp til hans egne behov. 

Jeg er samboende med barnefar, men ser likevel mønsteret i at far tillater seg å nedprioritere vårt felles, fordi han vet jeg tar det. Han ble skilt da særkullsbarnet var på småbarnstrinnet i barnehagen. Først da samvær var godt igang, og han lærte at barnet også ble avhengig av ham, utviklet han full lojalitet til sitt første barn. Vårt barn når ikke 100% opp, og det er nok delvis fordi han føler at han ikke er like avgjørende for barnet, og da prioriterer han egobehovene mer. Alenetid mellom dem styrker relasjonen. 

Anonymkode: 4c92d...2b1

[AnonymBruker]

Jeg har undret mye over dette selv. Jeg gikk i fra far for noen år siden, da jeg var lei av at han ikke så meg, ikke tok ansvar (selv når jeg dytta det over på han), alltid prioriterte seg og sitt over familien. Jeg følte ikke at han elsket meg og ble til slutt frakobla etter ørten forsøk.

Han gikk hardt ut og skulle ha ungene 50/50, noe jeg selvfølgelig gikk med på. Han har tatt størsteparten av foreldreperm begge ganger så jeg vet jo at han får det til om han må. Jeg var bare glad for at han endelig ville bruke tid med de. Det gikk i et halvt år før han leverte de en dag og «forsvant» i flere måneder. Han har de nå en dag i uka.

Vi har i dag en god tone og et godt samarbeid, vi kan fint slå av en prat på gata eller ta en kaffe ved overlevering bare for å påpeke det. Feirer også høytider sammen. Og jeg tilrettelegger og er fleksibel om han plutselig vil ha de ekstra, og har sagt jeg enn så lenge er åpen for mer samvær. Samtidig så blir jeg innimellom forundra over at han tar så lett på barna. Jeg har vært så mye sint, skuffa og trist på barnas vegne. At noen kan oppføre seg så ustabilt. 

Utad offentlig har han fremstått som en god far, han tok alltid masse ansvar om vi var med familie eller venner. 
det har vært litt hardt å forholde seg til. Folk kunne ikke forstå at jeg brøt opp en tilsynelatende perfekt familie. Og jeg har ikke telling på hvor mange som har «konfrontert» meg med at jeg ikke lar han ha barna mer😔 

Jeg elsker hvert sekund med barna mine og jeg forstår bare ikke hvordan noen kan nedprioritere de.

 

Anonymkode: aeda3...049

[SPOCA]

Jeg tror det er mange faktorer som spiller inn:
Kvinner utvikler en sterk tilknytning til barnet allerede når det er i magen, som gjør at tilknytningen hos mor er sterkere allerede der. Det jeg har sett er at enkelte menn trenger litt tid til å utvikle samme tilknytning som mor, rett og slett fordi de ikke blir kjent og kjenner barnet på samme måte. Dette synes jeg egentlig ikke er spesielt rart. Jeg tror vi må gi menn litt tid.

Jeg synes også mange kvinner for dårlige til å gi menn rom, og vil ha det på sin måte. Det gjør at jeg tror enkelte menn feiger ut og synes det er vanskelig. De blir belært og får ikke lov til å finne sin egen vei. Det tenker jeg er veldig viktig. 

I tillegg er vi rimelig kjønnsdelte fremdeles, selv om vi liker å se på oss som likestilte. Min mann ergrer seg over menn som blir heiet frem bare de tar i en barnevogn eller gjør helt elementære ting med barnet sitt (tar det med til lekeplassen), mens det er forventet at kvinnen tar barnet uansett. Og når forventingene til mannen er lave, er det heller ikke rart at menn, eller kvinner, har lave forventninger til menn, og de føler da heller ikke på det ansvaret som de burde føle på. 

Og jeg må innrømme at jeg ikke visste at disse forskjellene var så enorme, spesielt når det gjelder forventninger - eller forpliktelser, før jeg traff min mann. Han har et barn med spesielle behov. Og han opplever at han hele tiden må kjempe for å få helt elementær og ordinær informasjon vi kvinner tar ganske for gitt. F.eks er det slik at det gjerne er bare én bostedsadresse som kan registreres i enkelte system. Har man et barn, slik min mann har, med mange diagnoser, som er innom mange institusjoner/avdelinger/leger/helsepersonell/helseforetak, er det mye å holde styr på. Han har mang en gang opplevd å aldri motta informasjon fordi informasjonen bare "går til barnet", men problemet er at barnet altså har adresse hos mor. Selv om det er snakk om delt bosted, og 50/50 samvær. Men, hvis øyelegen ikke har et system som tar for at far også er en aktiv deltaker, så må han bero seg på informasjon fra mor. 

Dette er ting som frustrerer min mann. For det er så vanvittig enkelt for han å la være å ta ansvar. I stedet for å kjempe seg bort fra ansvaret, må man faktisk kjempe for å kunne få lov til å ta ansvaret. Det hjelper ikke å ha retten på sin side, hvis mor vil bedrive samværssabotasje, så har hun meget stor makt til å gjøre det, og hun kan nesten gjøre hva hun vil. Og klart, er du drillet inn at "menn er mindreverdige foresatt/foreldre", så er det kanskje ikke så rart at de ikke tar ansvar heller.

Det sagt, jeg mener selvfølgelig at menn skal kjempe for sine barn, men problemet er at en del av dem må faktisk kjempe. Og det er frustrerende. Det er også utrolig provoserende at jeg som stemor faktisk blir tatt mer seriøst, bare fordi jeg er kvinne. Det er så vanvittig urettferdig mot min mann som er så utrolig flink med barnet sitt. Ikke fordi han gjør det helt grunnleggende, det skulle bare mangle, men fordi han kjemper mot systemer i motvind. Og det kan høres konspiratorisk ut, men jeg har bevitnet det. Det være seg hvem lærere eller barnehageansatte først henvender seg til, til leger som tror at far ikke er tilstedeværende. F.eks legetimer som flyttes digitalt. Legen velger å ringe mor først, og glemmer å ringe far. Så mange far ringe rundt til hele sykehuset for å få tak i informasjon fra overlegen som glemte ham. Det burde jo ikke være sånn, men slik er det altså. 

Så, jeg tenker det handler både om menn som faktisk ikke velger å ta ansvar og er idioter, samtidig som det også handler om mekanismer i vårt samfunn som holder menn utenfor. Det mener jeg er helt reelt, og som ikke tas nok på alvor.

Endret 14. januar av SPOCA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Fordi de da slipper å forholde seg til barnemor.

Anonymkode: 805f9...197

 

Det er nok mye der. 

Anonymkode: ebc62...e49

[AnonymBruker]

For ti–femten år siden var det noen som forsket på hva som skjer i hjernen og kroppen hos nybakte foreldre og fulgte dem det første året, og de fant at hos kvinner endres kjemien i kroppen og noen deler av hjernen blir større. Mens hos menn var det null endring, selv etter et år med eget barn. 

Anonymkode: f4b5f...a05