Jeg distanserer meg når vi ikke er sammen

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen 1,5 år men bor ikke sammen (av praktiske årsaker, enda). Vi elsker hverandre høyt og alt er bare magisk når vi er sammen. Ikke alltid det passer seg å treffes, vi har begge full jobb, venner og hobbyer.

Problemet mitt er at jeg distanserer meg når vi ikke er sammen. Det blir gjerne noen meldingsutvekslinger i løpet av dagen og jeg tenker på han hele tiden, men det er akkurat som at jeg blir kaldere over sms, nesten later som at jeg ikke savner han og elsker han så høyt som jeg gjør. Dersom han foreslår å finne på noe virker det nok som at det ikke er så nøye for meg. Noe det selvfølgelig er. 

Hvorfor er jeg sånn her? Hvorfor distanserer jeg meg når vi ikke er sammen?

Anonymkode: 54813...d33

[AnonymBruker]

Prøver du å straffe han indirekte pga dere ikke bor sammen ? 
En litt passiv aggressiv holdning fra din side fordi du egentlig ikke er helt fornøyd med å være særboer?  
Vær ærlig og ikke saboter forholdet ditt 

Anonymkode: 7d153...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vi har vært sammen 1,5 år men bor ikke sammen (av praktiske årsaker, enda). Vi elsker hverandre høyt og alt er bare magisk når vi er sammen. Ikke alltid det passer seg å treffes, vi har begge full jobb, venner og hobbyer.

Problemet mitt er at jeg distanserer meg når vi ikke er sammen. Det blir gjerne noen meldingsutvekslinger i løpet av dagen og jeg tenker på han hele tiden, men det er akkurat som at jeg blir kaldere over sms, nesten later som at jeg ikke savner han og elsker han så høyt som jeg gjør. Dersom han foreslår å finne på noe virker det nok som at det ikke er så nøye for meg. Noe det selvfølgelig er. 

Hvorfor er jeg sånn her? Hvorfor distanserer jeg meg når vi ikke er sammen?

Anonymkode: 54813...d33

Jeg tror du gjør det for å beskytte deg selv mot savn. Jeg har selv et voksent barn som bor i utlandet, og jeg MÅ distansere meg selv i perioder for at savnet ikke skal bli for stort.

Anonymkode: 32ec6...e10

[AnonymBruker]

Jeg tror også dette handler om selvforsvar mot egne følelser. Det er jo ikke alltid en veldig god følelse å lengte eller savne noen som man vet man ikke kan treffe. Kanskje kan du fokusere på kun den følelsen av å glede deg til å treffe ham igjen? Når du føler deg distansert, lukk øynene og man frem hvordan det føles å være sammen med ham. La forelskelsen bruse og boble i årene dine, la hjertet verke av glede over hvor høyt du elsker ham. Så sender du ham ei melding/ringer ham og forteller ham akkurat hvor høyt du elsker ham og gleder deg til å se ham igjen. 

Kanskje vil det føles falskt i starten fordi du er distansert, men om du gjør det flere ganger, så tror jeg du vil slutte å distansere deg og heller få en god assosiasjon til lengselen (= distanseringa). Det vil heller bli en positiv ting, selv om det ikke alltid er en god følelse å lengte.

Anonymkode: 4bbe5...e8f

[AnonymBruker]

Det er en forsvarsmekanisme. Du beskytter deg selv, men det er ikke en bra ting om dette er the one.

Jeg var sånn i starten med kjæresten, men jeg var også ærlig om det. Jeg hadde stor mur og fight and flight innebygget i kjernen min. Jeg har aldri elsket en mann eller sluppet noen inn.

Men han her merket jeg øyeblikkelig var min person. Så åpenhet og kommunikasjon har vært utrolig viktig. Jeg ga f i om jeg ble såret. Jeg elsker han og det skal ikke være fordi jeg ikke ga alt vi ikke funker. Heller elske med alt jeg er én gang og bli såret enn leve resten av livet med "Hva om"

Han var like redd for å bli såret da han også kjente på den øyeblikkelige "den rette" følelsen med meg. Så vi var flink å ringe og chatte når vi kjente på den ekle følelsen.

Nå skal vi kjøpe hus sammen og vi er 100% trygg på hverandre. Allikevel har vi begge en liten frykt for å miste hverandre. Vi tar det som et tegn på hvor høyt vi elsker hverandre og et sunnhetstegn. For vi vet begge at det er oss to.

 

Anonymkode: 74184...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi har vært sammen 1,5 år men bor ikke sammen (av praktiske årsaker, enda). Vi elsker hverandre høyt og alt er bare magisk når vi er sammen. Ikke alltid det passer seg å treffes, vi har begge full jobb, venner og hobbyer.

Problemet mitt er at jeg distanserer meg når vi ikke er sammen. Det blir gjerne noen meldingsutvekslinger i løpet av dagen og jeg tenker på han hele tiden, men det er akkurat som at jeg blir kaldere over sms, nesten later som at jeg ikke savner han og elsker han så høyt som jeg gjør. Dersom han foreslår å finne på noe virker det nok som at det ikke er så nøye for meg. Noe det selvfølgelig er. 

Hvorfor er jeg sånn her? Hvorfor distanserer jeg meg når vi ikke er sammen?

Anonymkode: 54813...d33

Kjenner meg igjen. Jeg gjør det nok for å beskytte meg selv. Men du må bare jobbe med det og endre det bevisst, for ender med at du blir utsatt for det du beskytter deg mot. Jeg er blitt mye bedre, nesten helt kvitt de teite nykkene der.

Anonymkode: 5a6b4...dc5

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Har ingenting med typen å gjøre heller. Jeg har opplevd før å vært helt tussete rundt menn og så funnet ut at de har vært med andre damer, mens jeg har sittet hjemme å bare vært i skyene og tenkt på dem. Så jeg begynte å lære meg å fokusere på meg og mine ting når vi ikke var sammen. Var for slitsom å vente på å høre noe fra dem osv. 

Men hvis du går rundt og er tussete, men later som ovenfor han at du er care, så er jo det noe annet igjen. 

Anonymkode: fb823...c8c

[AnonymBruker]

Du har ADHD.

Anonymkode: 51f35...0ee