Misunnelig på søskenbarn som hadde gode og trygge oppvekster...

[AnonymBruker]

Som tittel sier så innser jeg mer og mer hvor misunnelig jeg er på mine søskenbarn som har hatt gode og trygge oppvekster. Jeg har mange tanter og onkler, og de er svært trivelige, gode folk. De ser andre, byr på seg selv og vil gjerne hjelpe andre. Jeg syns det synes veldig godt i mine søskenbarn at de har hatt trygge og gode oppvekster. Nesten alle de er voksne nå, og er så trygge i seg selv og har god selvtillit. De er svært ekstroverte, har store vennegjenger, mange av de har partnere/ er gift. Nesten alle er ferdige med utdanning og har generelt ganske høy utdanning / godt betalte jobber. 2 stk med doktorgrad. Og de få som ikke har så høy utdanning driver selv / har eget AS med store prosjekter og er godt kjent / likt i lokalsamfunnet. 

Jeg føler meg som "det sorte får" i familien og veldig mislykket når jeg sammenligner meg med mine søskenbarn. På grunn av dette blir jeg ofte trist hvis jeg møter familien min. I flere år unngikk jeg å treffe de fordi jeg tenkte at de sikkert ser ned på meg og tenker at jeg ikke er bra nok. Min far er dessverre ikke lik sine søsken i det hele tatt, og det har preget meg. Han er den ene av mange søsken som ikke er en "god" person. Han er svært egoistisk, lyver gjerne for egen vinning, jobber svart, brutt flere lover opp igjennom, vært utro mange ganger. Han er en mishandler, som har drevet med fysisk og psykisk vold. Selv om han heldigvis aldri slo meg, så var jeg alltid redd for at kanskje neste gang så kom han til å gjøre det.
Han endte opp med å rote seg borti ganske alvorlige ting noen ganger som førte til at han har sittet inne i fengsel. Han har også vært tvangsinnlagt på psykiatrisk avdelinger. De prøvde vel å finne ut hva som feilte han/ hva han strevde med, og under et opphold så fant de vel ut at han har noe personlighetsforstyrrelse, fordi de fant at han har omtrent alle trekk/kjennetegn hvis du vil, på psykopati. 

Så jeg føler meg veldig mislykket i forhold til mine søskenbarn som har hatt trygge oppvekster. Jeg er veldig introvert og har omtrent ingen venner, sikkert mye pga. angst. Jeg har hele tiden strevd med å være redd for å si eller gjøre noe galt, fordi da er jeg redd folk skal bli sinte på meg. Jeg har gått regelmessig til psykologer og fått behandlinger/ hjelp for angst, depresjon, selvskading og suicidale tanker helt siden jeg var barn, men strever allikevel en god del ennå som voksen. Noe som har gjort det vanskelig for meg ift. arbeidslivet og utdanning.
Det er svært vanskelig å leve med, og det føles veldig urettferdig. Mange vet jo ikke at han er slik heller.... Han kan være veldig sjarmerende og manipulerende mot folk, mens bak lukkede dører faller masken og han blir en helt annen og veldig kald person. Jeg har ofte lurt på hvordan jeg hadde vært om jeg hadde hatt en "normal" far og oppvekst.

Anonymkode: a4d57...111

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du er misunnelig. Du har jo gått gjennom et helvete og vært nødt til å lage strategier for å overleve, mens dine søskenbarn har fått lov til å vokse og til og med hjelp og støtte når de har møtt utfordringer.

Derfor kan du heller ikke forvente å være på samme sted i livet. Du må jobbe knallhardt hver dag for å komme deg fremover med en tung ballast av unyttig gråstein som du bærer i en stråsekk, mens de har med seg en tilpasset, oversiktlig verktøykasse som går på hjul. Og de har ekstrautstyr hos foreldrene sine, mens du kun får mer gråstein hvis du behøver hjelp fra faren din.

Så vær snill med deg selv. Du trenger at noen er snill med deg, så du kan begynne med å være det selv. Du har en hel oppvekst med snillhet du må kompensere for, så det er bare å sette i gang og være snill og gi deg selv slack!

Anonymkode: dd793...609

[AnonymBruker]

❤️

Jeg hadde samme type oppvekst som deg. Mye psykisk vold og jeg var vitne til fysisk vold. Foreldrene mine er skilt og annenhver helg fikk jeg et lite innblikk i hvordan en normal familie skulle funke. Faren min og hans kone fikk fire barn og de flyter igjennom livet. Høye utdannelser, «alt» går bra og ingen må jobbe hardt for å få det til å funke.

Jeg har karret meg gjennom livet i en storm. Mye traumer og tull har satt sine spor, men med terapi har jeg klart å stable  et ok liv på beina. Jeg har mann og barn og folk tenker nok jeg er en ressursperson. Og det er jeg sikkert også, men fy fader som det har kosta. 
Jeg har ingen tips til deg, men et av mine overlevelsesstrategier er å ikke la bitterheten ta overhånd. Man vinner ingenting med bitterhet. Det eneste man klarer å oppnå med misunnelse og bitterhet er at man stagnerer på egen utvikling. Men det er vanskelig. 

Anonymkode: 83440...63b