Er så dritt jævla lei av å jobbe

[AnonymBruker]

Jeg er 44 år, fikk min første jobb som 13-åring og har jobbet mer eller mindre kontinuerlig siden det (ved siden av skole og studier, selvsagt) - og jeg har alltid mislikt det intenst. Jeg har mastergrad og jobber i det offentlige nå, men jeg har alltid følt det slik. Jeg hater å stå opp tidlig, hater rutiner, hater å gjøre meningsløse ting bare fordi noen ber meg om det, hater hvor underbemannet og underfinansiert offentlig sektor har blitt, hater at jeg ikke kan bruke det lille som eventuelt er igjen av mine "beste år" på gjøre noe mer meningsfult... Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg bare sliten og orker ikke gjøre stort annet enn nødvendige hverdagsting som trening, lage middag, osv.

Da folk spurte meg om hva jeg ville jobbe som da jeg var liten kunne jeg aldri komme opp med et svar fordi jeg ikke visste hva jeg ville jobbe med. Kunne aldri komme på en jobb som ikke hørtes kjip ut. Og slik er det fremdeles. Konseptet "drømmejobb" er helt fremmed for meg, for i et drømmescenario bruker man vel ikke mesteparten av livet sitt på å jobbe...

Det er ikke slik at jeg er deprimert og misliker livet generelt. Jeg har massevis av hobbier og venner og slikt, jeg koser meg i helgene og har ting jeg brenner for. Men jeg har ikke lyst til å jobbe med hobbiene mine, for hvis jeg kjenner meg selv rett hadde gleden ved hobbien blitt ødelagt så fort den ble "tvungen" og jobbrelatert.


Jeg vet ikke helt hva jeg vil med alt dette, jeg vet jo at jeg må jobbe for å få betalt disse jævla regningene, men jeg måtte bare ventilere hodet... litt 🫠 

(Og nå kan alle Kvinneguidens mannetroll få slippe til, og kalle meg lat og bortskjemt :D)

 

 

 

Anonymkode: fd0ba...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er 44 år, fikk min første jobb som 13-åring og har jobbet mer eller mindre kontinuerlig siden det (ved siden av skole og studier, selvsagt) - og jeg har alltid mislikt det intenst. Jeg har mastergrad og jobber i det offentlige nå, men jeg har alltid følt det slik. Jeg hater å stå opp tidlig, hater rutiner, hater å gjøre meningsløse ting bare fordi noen ber meg om det, hater hvor underbemannet og underfinansiert offentlig sektor har blitt, hater at jeg ikke kan bruke det lille som eventuelt er igjen av mine "beste år" på gjøre noe mer meningsfult... Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg bare sliten og orker ikke gjøre stort annet enn nødvendige hverdagsting som trening, lage middag, osv.

Da folk spurte meg om hva jeg ville jobbe som da jeg var liten kunne jeg aldri komme opp med et svar fordi jeg ikke visste hva jeg ville jobbe med. Kunne aldri komme på en jobb som ikke hørtes kjip ut. Og slik er det fremdeles. Konseptet "drømmejobb" er helt fremmed for meg, for i et drømmescenario bruker man vel ikke mesteparten av livet sitt på å jobbe...

Det er ikke slik at jeg er deprimert og misliker livet generelt. Jeg har massevis av hobbier og venner og slikt, jeg koser meg i helgene og har ting jeg brenner for. Men jeg har ikke lyst til å jobbe med hobbiene mine, for hvis jeg kjenner meg selv rett hadde gleden ved hobbien blitt ødelagt så fort den ble "tvungen" og jobbrelatert.


Jeg vet ikke helt hva jeg vil med alt dette, jeg vet jo at jeg må jobbe for å få betalt disse jævla regningene, men jeg måtte bare ventilere hodet... litt 🫠 

(Og nå kan alle Kvinneguidens mannetroll få slippe til, og kalle meg lat og bortskjemt :D)

 

 

 

Anonymkode: fd0ba...220

Du er ikke alene. Kjenner på mye av det samme. Gå kun på jobb for å kunne leve greit. Hvis jeg hadde valget, hadde det blitt nei takk, ellers takk. K 44.

Anonymkode: b0486...93c

[AnonymBruker]

Finn deg en jobb du liker?

Anonymkode: 57c13...e5c

[AnonymBruker]

Sånn er livet. Man kommer seg ikke frem på noen områder uten å måtte ofre sin egen komfor. Bare sett pris på at du har en jobb og har greid å jobbe så bra. Man setter også mye mer pris på fritida om man jobber om det så er å ta vare på barn hjemme er det også en jobb. Når man putter andre forann seg selv så kan man maks nyte fritida uten dårlig samvittighet og det å føle seg lat! 

Anonymkode: c582e...fe0

[AnonymBruker]

Kan du jobbe redusert? Jeg er 28 og føler på dette allerede, har ikke NUBBSJANS til å stå i dette til pensjonsalder. Jeg begynte i kontorjobb for ett år siden og føler jeg visner sakte men sikkert. Spennende arbeidsoppgaver, men det har lite å si når jeg selger tiden min. Er ikke langt unna å ta et drastisk valg 🙂

Anonymkode: f171c...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du er ikke alene. Kjenner på mye av det samme. Gå kun på jobb for å kunne leve greit. Hvis jeg hadde valget, hadde det blitt nei takk, ellers takk. K 44.

Anonymkode: b0486...93c

Så du hadde valgt å leve på mye mindre  hvis du slapp å jobbe? 

Anonymkode: c582e...fe0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så du hadde valgt å leve på mye mindre  hvis du slapp å jobbe? 

Anonymkode: c582e...fe0

Jeg hadde lett gjort det. Pengene flyr ut vinduet uansett. Kan like så godt leve mer minimalistisk og ha mer fritid. Fritid veier tungt 

Anonymkode: f171c...a5e

[AnonymBruker]

En må så sant det er mulig unngå jobbfella for enhver pris.

Anonymkode: f37d3...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan du jobbe redusert? Jeg er 28 og føler på dette allerede, har ikke NUBBSJANS til å stå i dette til pensjonsalder. Jeg begynte i kontorjobb for ett år siden og føler jeg visner sakte men sikkert. Spennende arbeidsoppgaver, men det har lite å si når jeg selger tiden min. Er ikke langt unna å ta et drastisk valg 🙂

Anonymkode: f171c...a5e

Hva ville dette "drastiske valget" bestått seg av?

Anonymkode: f37d3...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde lett gjort det. Pengene flyr ut vinduet uansett. Kan like så godt leve mer minimalistisk og ha mer fritid. Fritid veier tungt 

Anonymkode: f171c...a5e

Men da kan du vel bare jobbe redusert hvis det er mulig i ditt yrke. 

Anonymkode: c582e...fe0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er 44 år, fikk min første jobb som 13-åring og har jobbet mer eller mindre kontinuerlig siden det (ved siden av skole og studier, selvsagt) - og jeg har alltid mislikt det intenst. Jeg har mastergrad og jobber i det offentlige nå, men jeg har alltid følt det slik. Jeg hater å stå opp tidlig, hater rutiner, hater å gjøre meningsløse ting bare fordi noen ber meg om det, hater hvor underbemannet og underfinansiert offentlig sektor har blitt, hater at jeg ikke kan bruke det lille som eventuelt er igjen av mine "beste år" på gjøre noe mer meningsfult... Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg bare sliten og orker ikke gjøre stort annet enn nødvendige hverdagsting som trening, lage middag, osv.

Da folk spurte meg om hva jeg ville jobbe som da jeg var liten kunne jeg aldri komme opp med et svar fordi jeg ikke visste hva jeg ville jobbe med. Kunne aldri komme på en jobb som ikke hørtes kjip ut. Og slik er det fremdeles. Konseptet "drømmejobb" er helt fremmed for meg, for i et drømmescenario bruker man vel ikke mesteparten av livet sitt på å jobbe...

Det er ikke slik at jeg er deprimert og misliker livet generelt. Jeg har massevis av hobbier og venner og slikt, jeg koser meg i helgene og har ting jeg brenner for. Men jeg har ikke lyst til å jobbe med hobbiene mine, for hvis jeg kjenner meg selv rett hadde gleden ved hobbien blitt ødelagt så fort den ble "tvungen" og jobbrelatert.


Jeg vet ikke helt hva jeg vil med alt dette, jeg vet jo at jeg må jobbe for å få betalt disse jævla regningene, men jeg måtte bare ventilere hodet... litt 🫠 

(Og nå kan alle Kvinneguidens mannetroll få slippe til, og kalle meg lat og bortskjemt :D)

 

 

 

Anonymkode: fd0ba...220

Jævla dårlig utgangspunkt for å trives i arbeidslivet, om du hater rutiner. 

Ta deg sammen, og skap deg selv om ikke en god jobbhverdag, så en okay arbeidshverdag. 

Anonymkode: 2751f...45c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er 44 år, fikk min første jobb som 13-åring og har jobbet mer eller mindre kontinuerlig siden det (ved siden av skole og studier, selvsagt) - og jeg har alltid mislikt det intenst. Jeg har mastergrad og jobber i det offentlige nå, men jeg har alltid følt det slik. Jeg hater å stå opp tidlig, hater rutiner, hater å gjøre meningsløse ting bare fordi noen ber meg om det, hater hvor underbemannet og underfinansiert offentlig sektor har blitt, hater at jeg ikke kan bruke det lille som eventuelt er igjen av mine "beste år" på gjøre noe mer meningsfult... Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg bare sliten og orker ikke gjøre stort annet enn nødvendige hverdagsting som trening, lage middag, osv.

Da folk spurte meg om hva jeg ville jobbe som da jeg var liten kunne jeg aldri komme opp med et svar fordi jeg ikke visste hva jeg ville jobbe med. Kunne aldri komme på en jobb som ikke hørtes kjip ut. Og slik er det fremdeles. Konseptet "drømmejobb" er helt fremmed for meg, for i et drømmescenario bruker man vel ikke mesteparten av livet sitt på å jobbe...

Det er ikke slik at jeg er deprimert og misliker livet generelt. Jeg har massevis av hobbier og venner og slikt, jeg koser meg i helgene og har ting jeg brenner for. Men jeg har ikke lyst til å jobbe med hobbiene mine, for hvis jeg kjenner meg selv rett hadde gleden ved hobbien blitt ødelagt så fort den ble "tvungen" og jobbrelatert.


Jeg vet ikke helt hva jeg vil med alt dette, jeg vet jo at jeg må jobbe for å få betalt disse jævla regningene, men jeg måtte bare ventilere hodet... litt 🫠 

(Og nå kan alle Kvinneguidens mannetroll få slippe til, og kalle meg lat og bortskjemt :D)

 

 

 

Anonymkode: fd0ba...220

Føler akkurat det samme her. Jobber i det offentlige, og har repetitive, kjedelige oppgaver. Bor på et sted der det er ingen utsikter for annen, mer spennende jobb. Kan ikke flytte. Så føler med deg.

Anonymkode: 824b7...97e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jævla dårlig utgangspunkt for å trives i arbeidslivet, om du hater rutiner. 

Ta deg sammen, og skap deg selv om ikke en god jobbhverdag, så en okay arbeidshverdag. 

Anonymkode: 2751f...45c

Hvorfor skal man bare ta seg sammen? Du mener at man skal leve hele livet sitt i misnøye bare for at «sånn er det»? Nei vettu meg hva.

Anonymkode: f171c...a5e

[AnonymBruker]

Uføretrygd er svaret.

Anonymkode: 4b775...abc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor skal man bare ta seg sammen? Du mener at man skal leve hele livet sitt i misnøye bare for at «sånn er det»? Nei vettu meg hva.

Anonymkode: f171c...a5e

Her beskriver du godt tidligere generasjoner og dagens generasjoner. Dette vettu hva var ikke noe alternativ før, med mindre du ville gå under. Livet har også noen utfordrende sider, og de må man ta. 

Og så er det masse i mellom det å hate jobben og det å se jobben som toppen av lykke. Så jeg sier ikke at det siste er målet. Men det går greit å forsøke å få det helt okay på jobb. Det er kanskje ikke optimalt, men mye bedre enn å hate jobben. 

Anonymkode: 2751f...45c

[AnonymBruker]

Dette er jo helt opp til deg, og kun deg, å gjøre noe med. Eller du kan fortsette å være miserabel og klage. Jeg kjente på de samme følelsene som deg. Jeg valgte å gå kraftig ned i stilling. Har i utgangspunktet ikke en jobb der dette er vanlig, men jeg fikk til en ordning. Er deilig, men er jo en kraftig nedgang i lønn og mer usikkerhet mht fremtiden. 

Anonymkode: 9f7ef...05c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Finn deg en jobb du liker?

Anonymkode: 57c13...e5c

Les hele innlegget før du kommenterer?

 

En slik jobb finnes ikke. Jobb er pr definisjon dritt. Det er tvunget aktivitet. Ting som er gøy eller interessant slutter å være det så fort de plasseres i en jobbkontekst.

Anonymkode: fd0ba...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Uføretrygd er svaret.

Anonymkode: 4b775...abc

Hva er det med "Uføretrygd er svaret"? Skal alle som ikke vil/orker å jobbe få seg uføretrygd? 

Hva med at folk heller finner seg en jobb de kan stå i? 

Håper dette med uføretrygd blir mye strengere, for dette går faktisk ikke lenger!

Anonymkode: e14b0...d2d

[AnonymBruker]

For de aller fleste er jobb noe man må for å tjene til livets driftsutgifter og nytelser. Og mange blir lei. Spesielt i 40-årene, for da er vi halvveis i livet, tiden går bare fortere og fortere, og mange opplever en eksistensiell krise, der selvrealisering kommer i fokus. 
Det er viktig å finne en balanse, men jobb er viktig, og min erfaring er at gresset sjeldent er grønnere på den andre siden. Det er fritiden som må utnyttes bedre. For meg handlet det om å slutte å tenke så negativt rundt jobben, se på den som en nødvendighet, det negative tankekjøret rundt dette tok mye energi. 

Anonymkode: a9eb3...267

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg! Tenkte faktisk akkurat på det når jeg sto opp i dag. Jeg er 42 og studerer. Er på siste semesteret nå og jeg gruer meg til å begynne å jobbe igjen! Ja jeg har hatt sommerjobber, så er ikke helt ute av jobbingen men akkurat det å skulle dra på jobb HVER dag og hele dager og være fornøyd med de 5 ukene ferie hvor man bruker 3 for å lande og å forberede som egentlig gir 2 uker med total avkobling. Nesten så jeg begynte å grine der jeg satt .Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få en jobb som er fleksibel, og ikke man-fre. Jeg har ikke barn og har levd mitt liv så langt på farten. Har hatt noen korte perioder med A4- jobb så jeg vet hva det går på og jeg vil ikke tilbake! Faktisk så er skiftarbeid bedre og litt mindre uforutsigbart. Å ha fri forskjellige timer på døgnet, eller dager gjør livet litt mer «spennende». Å ha flere dager jobb på rad og flere dager fri hjelper også. Kanskje det skulle passe bedre for deg også? 

Anonymkode: 24b83...62a