Uten synlige tegn, TV2 serie

[Calaska]

Vendetta skrev (På 13.1.2025 den 19.44):

Jeg har sett halvparten. Veldig interessant. Men, jeg synes det er litt problematisk at barna/tenåringene ikke er anonymisert? Tenkte litt på at de er jo sårbare og i utredning og behandling. Hva tenker dere andre? Må se ferdig alt før jeg kommenterer noe mer:) 

Jeg tenker det er bra de ikke er anonymisert. Det ville fått det til å framstå som noe som er skamfullt og skal skjules. 

Å skjule eller se på symptomer som oppstår fordi dråper renner over ei bøtte som er full(modell brukt i serien) som noe tabu er med på å forverre dette. 

Egentlig er dette noe helt normalt hos oss alle og skjer med veldig mange av oss i løpet av livet. Det er åpenhet som er kuren, se bare på hva den ene legen sier : at man kan bli bedre av plagene ved å være klar over hva som er i den fulle bøtta. 

Hva ligger bak reaksjonene vi får på dette programmet? Hvorfor skulle vi ønske at det var skjult? 

[Krinoline]

Pipaluk skrev (På 15.1.2025 den 20.06):

For kan man konkludere med at fysiske symptomer (bare) skyldes relasjonelle forhold? Noen av hendelsene som ble tatt opp skjedde for flere år siden. Har det en sammenheng nå, eller er det andre ting som har gjort at det har blusset opp og blitt et tema nå? psykologien rundt lammelser er jo interessant. For hva har skjedd i hjernen da?

Er disse legene like engasjerte og imøtekommende uansett pasient, eller la de på litt ekstra siden  de ble filmet? Det er sikkert veldig frustrerende å jobbe  på en slik avdeling hvor alt er så usikkert. Det er bra at de belyser jobben  så nye leger er forberedt på at det ikke innebærer blålys og anestesi. Jeg visste ikke at det fantes en slik  CL avdeling på sykehus i Norge.

Representerer de ungdommene som ble i programmet ( hvorfor bare jenter?) et vanlig pasientforløp på UNN? Kommer legene alltid til noen  konklusjoner angående dem hva som skyldes plagene?  Kan det være at noen blir bedre med tiden uten at de kan knytte det til noe spesielt? Og hvilken annen behandling får jentene enn bare oppfølgingen av temaet?  De nevnte fysio, og hypnose. mer?

Du har veldig gode spørsmål. Man skiller ofte mellom utløsende og opprettholdende faktorer, når man utreder og behandler, både i psykologien og når man er mer over i psykosomatikken. Dette gjør det vanskelig og komplisert. Det en del ikke forstår er at leger og psykologer både skjønner og ser at smertene og lidelsen, og av og til lammelsen, er helt reell, selv om det ligger relasjonelle psykologiske årsaker bak som utløsende faktorer. Det vites pr i dag ikke nøyaktig hva som skjer i hjernen, det finnes ikke bilder eller målinger vi kan ta for å se hva som skjer. Men mulige ulike hjernenettverk for opprettholdelse er kjent, bl.a for hvordan utmattelse, nedstemthet og sykdomsmarkører i kroppen henger sammen.
 

Hvis man da, naturlig nok egentlig, begynner å unngå en del belastninger som blir for utfordrende, som å gå på skolen, eller på butikken, eller å se folk, så setter denne unngåelsesmekanismen i gang forsterkende spiraler med mer unngåelse, fordi det hjelper jo for både smerter og alt det andre vonde i kroppen. Denne spiralen kan være nesten umulig å bryte, pasienten kan ha så sterke smerter, og hjernen er overbevist om at unngåelse og beskyttelse er svaret.

Å jobbe med dette er noe som tar lang tid, man møter ikke mange pasienter per dag, det er ikke som i sykehus ellers. Det er som regel et tverrfaglig arbeid som krever mye ressurser ved sykehusene, der forløpene kan ta flere år. Det kan også være flere års ventetid. Dessverre er det lavstatus blant leger å jobbe med dette, det er ikke lett å besette f.eks overlegestillinger på avdelingene. Håper dette endrer seg. I tillegg foregår en helt reell hets av helsepersonell som jobber med dette feltet, det er egentlig bra dette ikke belyses i serien, men mange orker ikke stå i dette. Det er pasientforening og pårørende som har stått for hets, som har bestått av trusler, sjikane og verre.

Det er både jenter, gutter, kvinner og menn som utredes ved disse avdelingene, men overvekt av jenter og kvinner. Man kommer ikke alltid til en konklusjon om psykosomatikk, det kan ligge andre årsaker bak, men pasientene havner ikke egentlig på en slik avdeling uten at alt somatisk er så godt som utelukket. Og ja, man kan ha spontan bedring, ved at pasienten greier å selv komme over i en ny livsfase og symptomer blir liggende igjen. Men som de sier i serien er det nok noen som har større tilbøyelighet for å utvikle denne type lidelser enn andre. Jeg har for øvrig selv sett et menneske i rullestol ha spontan bedring og gå igjen, etter å ha levd med alvorlig omsorgssvikt og misbruk i oppveksten. Det gjør veldig inntrykk, og man forstår at psykosomatikk er 100% reelt.
 

I tverrfaglig utredning og behandling på disse avdelingene kan det jobbe både lege (gjerne indremedisiner, nevrolog eller psykiater), ernæringsfysiolog, sosionom, psykolog, fysioterapeut (gjerne spesialfysioterapeut som psykomotorisk fysioterapeut) og sykepleiere. Når avdelingen er ved et universitetssykehus forskes det også på pasientgruppen for å finne mer ut av alt dette.

[Lineaaa]

Synes serien er fantastisk!

Viser troverdige og komplekse caser og hvor kompleks behandlingen da må være. Deres fulle navn står jo ingen plass, så vanskelig om fem år å finne dette, så tenker eksponeringen er innenfor. Jeg tror det å kunne være til hjelp for andre i en likende situasjon er meningsfullt for deltakerne? 

[Pipaluk]

Krinoline skrev (13 timer siden):

Du har veldig gode spørsmål. Man skiller ofte mellom utløsende og opprettholdende faktorer, når man utreder og behandler, både i psykologien og når man er mer over i psykosomatikken. Dette gjør det vanskelig og komplisert. Det en del ikke forstår er at leger og psykologer både skjønner og ser at smertene og lidelsen, og av og til lammelsen, er helt reell, selv om det ligger relasjonelle psykologiske årsaker bak som utløsende faktorer. Det vites pr i dag ikke nøyaktig hva som skjer i hjernen, det finnes ikke bilder eller målinger vi kan ta for å se hva som skjer. Men mulige ulike hjernenettverk for opprettholdelse er kjent, bl.a for hvordan utmattelse, nedstemthet og sykdomsmarkører i kroppen henger sammen.
 

Hvis man da, naturlig nok egentlig, begynner å unngå en del belastninger som blir for utfordrende, som å gå på skolen, eller på butikken, eller å se folk, så setter denne unngåelsesmekanismen i gang forsterkende spiraler med mer unngåelse, fordi det hjelper jo for både smerter og alt det andre vonde i kroppen. Denne spiralen kan være nesten umulig å bryte, pasienten kan ha så sterke smerter, og hjernen er overbevist om at unngåelse og beskyttelse er svaret.

Å jobbe med dette er noe som tar lang tid, man møter ikke mange pasienter per dag, det er ikke som i sykehus ellers. Det er som regel et tverrfaglig arbeid som krever mye ressurser ved sykehusene, der forløpene kan ta flere år. Det kan også være flere års ventetid. Dessverre er det lavstatus blant leger å jobbe med dette, det er ikke lett å besette f.eks overlegestillinger på avdelingene. Håper dette endrer seg. I tillegg foregår en helt reell hets av helsepersonell som jobber med dette feltet, det er egentlig bra dette ikke belyses i serien, men mange orker ikke stå i dette. Det er pasientforening og pårørende som har stått for hets, som har bestått av trusler, sjikane og verre.

Det er både jenter, gutter, kvinner og menn som utredes ved disse avdelingene, men overvekt av jenter og kvinner. Man kommer ikke alltid til en konklusjon om psykosomatikk, det kan ligge andre årsaker bak, men pasientene havner ikke egentlig på en slik avdeling uten at alt somatisk er så godt som utelukket. Og ja, man kan ha spontan bedring, ved at pasienten greier å selv komme over i en ny livsfase og symptomer blir liggende igjen. Men som de sier i serien er det nok noen som har større tilbøyelighet for å utvikle denne type lidelser enn andre. Jeg har for øvrig selv sett et menneske i rullestol ha spontan bedring og gå igjen, etter å ha levd med alvorlig omsorgssvikt og misbruk i oppveksten. Det gjør veldig inntrykk, og man forstår at psykosomatikk er 100% reelt.
 

I tverrfaglig utredning og behandling på disse avdelingene kan det jobbe både lege (gjerne indremedisiner, nevrolog eller psykiater), ernæringsfysiolog, sosionom, psykolog, fysioterapeut (gjerne spesialfysioterapeut som psykomotorisk fysioterapeut) og sykepleiere. Når avdelingen er ved et universitetssykehus forskes det også på pasientgruppen for å finne mer ut av alt dette.

Ja hets er dessverre et tema for seg. Jeg skjønner at de ikke velger å fokusere på det i serien. 

Er det et skarpt skille mellom de ungdommene som havner på tverrfaglig avdeling på grunn av sine plager og de som viser angst og depresjon og derfor havner på psykiatrisk?  De kan ha de samme uforklarlige somatiske plagene, men at den ene gruppen ikke har blitt like psykisk preget av det.  

 

[3 er nok]

Jeg er svært delt i min oppfatningen av serien. Alt ble veldig enkelt fremstilt. Jeg var selv en ungdom som hadde store fysiske og uforklarlige smerter i kroppen som kunne bli til lammelser, besvimelser med mer til. Jeg  ble utredet opp og ned i mente, sa «spesialistene», men det ble jeg ikke og jeg visste det godt selv. Jeg fikk mer og mer mistillit til helsevesenet, og med mistilliten kom nok et noe grettent tenåringshunør frem. Legene mente til slutt bestemt at mine somatiske plager var et resultat av psykiske vansker. Jeg motsatte meg dette. 
Først som 35 åring fikk jeg korrekt diagnose. Symptomene oppstad da jeg var 12. Innen jeg var 16 var min livskvalitet betraktelig redusert. Da jeg var 18 ble jeg stemplet som en med psykiske traumer og derav somatiske smerter.Innen jeg var 20 var jeg omtrent sengeliggende, men fikk altså ikke diagnose og rett hjelp før jeg var 35.

Jeg er redd for at denne serien skaper mindre vilje i helsevesenet for å utrede det somatiske.

[Tough cookie]

3 er nok skrev (På 24.1.2025 den 20.30):

Jeg er svært delt i min oppfatningen av serien. Alt ble veldig enkelt fremstilt. Jeg var selv en ungdom som hadde store fysiske og uforklarlige smerter i kroppen som kunne bli til lammelser, besvimelser med mer til. Jeg  ble utredet opp og ned i mente, sa «spesialistene», men det ble jeg ikke og jeg visste det godt selv. Jeg fikk mer og mer mistillit til helsevesenet, og med mistilliten kom nok et noe grettent tenåringshunør frem. Legene mente til slutt bestemt at mine somatiske plager var et resultat av psykiske vansker. Jeg motsatte meg dette. 
Først som 35 åring fikk jeg korrekt diagnose. Symptomene oppstad da jeg var 12. Innen jeg var 16 var min livskvalitet betraktelig redusert. Da jeg var 18 ble jeg stemplet som en med psykiske traumer og derav somatiske smerter.Innen jeg var 20 var jeg omtrent sengeliggende, men fikk altså ikke diagnose og rett hjelp før jeg var 35.

Jeg er redd for at denne serien skaper mindre vilje i helsevesenet for å utrede det somatiske.

Hva ble du diagnostisert med når du var 35?