Eksistensiell krise og kjærlighet sorg

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg har vært sammen i 11 år. Historien vår begynte helt uventet, og alt skjedde intenst og raskt. Det var lidenskap, begjær og eventyr de første årene. Jeg kan godt si at han er mitt livs kjærlighet og min sjelevenn. Men... Idyllen kunne ikke vare evig. Livet gir og tar. Og jeg opplever nå at han har forandret seg, vi er blitt gamle og vi har tatt hverandre for gitt. Jeg prøver å åpne dialog om det, men det sårer ham og han avviser mine emosjonelle behov. Han takler ikke mine følelser (sinne, sorg og tristhet) og kan ikke trøste meg eller dekke mine behov for omsorg og kjærlighet når jeg er sårbar. I tillegg er han blitt mye mer passiv enn før og vi utvikler oss på forskjellige måter og i forskjellige retninger føler jeg. Jeg savner ham mye når han er vekke på jobb, men føler ikke at han opplever det på samme måten. Jeg er blitt veldig nostalgisk på hvordan vi hadde det sammen før og opplever kjærlighetssorg og ensomhet i parforholdet.

Er det noen av dere som har det slik og kan veilede meg? Jeg vil så gjerne forstå hva som skjer og sortere mine følelser. Er jeg for kravstor som vil han ham tilbake sånn som han var, eller ser jeg alt svart og burde være takknemlig med det livet vir har?

Anonymkode: 7917a...98f

[AnonymBruker]

N

Anonymkode: 4dff8...d69

[AnonymBruker]

Du kan ikke forvente at en mann skal kunne lukte og vri og vende seg mot alt du har av følelser. Man holder sammen i tykt og tynt og ignorerer bare heller

Anonymkode: 98533...18f

[AnonymBruker]

Det sies at vi alle går gjennom flere forhold i livet. Men noen av oss har dem til samme person.

Det er nok ikke vanlig at en intens start fortsetter likt. Livet forandrer oss. Og et forhold er ofte sånn at ikke begge er like forelska, akkurat samtidig. 

Nå søker du til ham i din sårbarhet og opplever ham som avvisende når han har fokus på jobb. Hva tror du han drømmer om at deres felles forhold skal innebære? 

Anonymkode: 0d4e9...6f6

[AnonymBruker]

Den eneste måten du kanskje kan få vekket hans gamle versjon igjen, vil være om du nå skifter fokus helt. Fokuser på DEG SELV, din mentale helse, din velvære. Forsøk å finne roen i deg selv og bygg deg opp.

Si det kan ha en 50/50 sjanse for at det "vinner" han tilbake. Men den fremgangsmåten du prøver på nå, den fungerer garantert ikke til noe annet enn å skyve han lenger fra deg. (Dessverre - det burde ikke være slik, men denne dynamikken er helt typisk)

Anonymkode: a8a36...2e4

[AnonymBruker]

Som mann vrir det seg innvendig når jeg leser HI. Når dette "emosjonelle behov", "dekke mine behov", "sårbar" kommer blir det for mye. Jeg er en av dem som ikke greier dette.

Anonymkode: 9caeb...829

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det sies at vi alle går gjennom flere forhold i livet. Men noen av oss har dem til samme person.

Det er nok ikke vanlig at en intens start fortsetter likt. Livet forandrer oss. Og et forhold er ofte sånn at ikke begge er like forelska, akkurat samtidig. 

Nå søker du til ham i din sårbarhet og opplever ham som avvisende når han har fokus på jobb. Hva tror du han drømmer om at deres felles forhold skal innebære? 

Anonymkode: 0d4e9...6f6

I de 11 år vi har vært sammen har vi selvfølgelig opplevd flere opp og ned turer. Han slett med utbrenthet flere ganger, var ofte deprimert og jeg støttet ham i flere år. Så ble det min tur å måtte takle livet med både sorgen av å miste min mor og ensomheten etter at barna mine flytter ut. Men jeg får ikke den samme støtten. Jeg trenger hans nærhet og er lei å være den som tar det første steget, som gir men ikke får med mindre jeg gir selv først. Det er slitsom og trist å ha det sånn i lengde.  

Han hadde en oppfatning at vi hadde et godt forhold, helt til jeg begynte å uttrykke min misnøye om enkelte ting. Hans mangel på initiativ og engasjement var en av argumentene mine. Jeg vil gjerne finne på ting sammen med ham, men han vil helst bli hjemme og slappe av foran pcen og spille med kompisen. Så ja, jeg begynner å finne på ting for meg selv og fokuserer på mine hobbyer, venninner og helsen min. Men frustrasjon er der fortsatt. 

Hva han drømmer om at vårt forhold skal innebære? Gjensidig respekt for hverandre personlighets og behov sier han. Jeg bare tror ikke han er i stand til å dekke mine behov og at setter hans fremst.

[AnonymBruker]

Vel, den intense forelskelsen kan ikke vare evig, akkurat det er vel nærmeste en naturlov. 

Men den skal jo erstattes med noe som kanskje er hakket tryggere og roligere, men likevel bra liksom, intenst på en annen måte, i tryggheten og tosomheten og båndet. 

Likevel, det er ikke alle som takler det så godt, spesielt ikke om den ene lener seg tilbake imens den andre fremdeles lener seg frem, på en måte. Eller om man har forskjellige tilknytningsstiler i bunnen, som kommer frem så fort den altsoppslukende fasen er over.

Mulig dere bare ikke passer sammen... 

Anonymkode: 6a9cc...b90

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Som mann vrir det seg innvendig når jeg leser HI. Når dette "emosjonelle behov", "dekke mine behov", "sårbar" kommer blir det for mye. Jeg er en av dem som ikke greier dette.

Anonymkode: 9caeb...829

Interessant og ikke overraskende. Men hvorfor blir dere skremt av det? Dere kan ikke forvente at vi skal tåle alt for deres skyld uten å ønske omsorg og kjærlighet når vi selv trenger det. Vet du hvordan det føles å være ensom i parforholdet? Hvorfor kan ikke en mann trøste sin kjæreste når han har såret henne? Hvorfor kan ikke dere menn tåle å høre sånne ord og tåle å stå i stormen når dere gjør oss sinte og skuffet? Dere har deres behov også? Og følelser? Dere er kanskje ikke særlig emosjonelle, men det betyr ikke at dere kan forvente at vi ikke skal vise følelsene våres.

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man holder sammen i tykt og tynt og ignorerer bare heller

Betyr det at man må akseptere alt og holde kjeft når man opplever urett? Ignorere det som gnager i parforholdet? Bare fordi vi skal holde på tykt og tynt! Alle har vel rett til å bli sint eller såret. Ikke alt kan løses med en klapp på skulderen og en øl. 

[AnonymBruker]

Du må akseptere at forelskelsen endrer seg, skjønner at det er en sorg. Men helt vanlig. Så kan du velge hva du trenger fra et forhold. 

Selvfølgelig er det ikke bra hvis han alltid velger gaming over deg, eller ikke tar initiativ.

Og kanskje evner han ikke å ta initiativ, når han ikke er så forelsket lenger? 

Anonymkode: 93b55...8f3