Mannen min er forelsket

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Mannen min er forelsket i en kollega. Hvordan i all verden skal jeg takle dette? Vi har hus, barn og alt som hører med av venner, familie etc. Og så er jeg selvfølgelig glad i ham. Jeg er ganske sikker (kanskje det bare er håp...) på at han ikke har vært fysisk utro, men jeg vet han er forelsket i henne. Han er egentlig ganske kjærlig og oppmerksom mot meg når han er hjemme, og sex fungerer relativt ok, derfor tror/håper jeg at han egentlig er glad i meg og "sliter" litt i forhold til det han føler for henne. Han er i hjernen sin en trofast ektemann og en god far. Men for det første snakker han i søvne og har avslørt seg, dessuten lapper, tegninger med hjerter og navnet hennes som han tror jeg ikke har funnet, noen sms'er, noen "overtidstimer", noen forsinkelser på tur hjem, i det hele tatt små tegn som alle er typiske: nå har han også kjøpt masse nye klær og begynt å trene. Dette høres forferdelig barnslig ut, men det er nå der vi er da.

Vel til poenget: HVA GJØR JEG? Han nekter fullstendig og blir bare sint på meg når jeg tar opp hans forhold til henne, sier jeg er sjalu og at jeg må jobbe med meg selv, fordi han ikke har gjort noe galt. Dette gjør det vanskelig å ha en dialog om dette for å komme til en løsning. De jobber sammen til daglig, og de skifter også sammen (dette er håndverksbransjen og de har bare en garderobe for begge kjønn...!). Jeg får helt nervesammenbrudd ved tanken og behøver virkelig hjelp her. Må jeg virkelig bare leve med det inntil jeg finner et konkret bevis på at de faktisk har GJORT noe? Det ville jo være helt sprøtt å kaste ekteskapet overbord dersom han faktisk klarer å beherske seg og aldri gjør noe ut av det, dette har mange opplevt i løpet av et langt ekteskap... Men det er så ufattelig vondt i mellomtiden, å sitte å "vente", å lete gjennom lommer, sjekke telefonregninga for nummer (herregud, de treffes jo hver dag og trenger da ikke ringe hverandre!). Jeg er til og med frista til å ta kontakt med HENNE, men det er jo ikke engang sikkert at hun vet det, kanskje er dette bare følelsene hans.

Til opplysning: forholdet vårt startet ved at han sendte lapper etc, og da det endelig ble noe, kuttet han tvert med forrige kjæreste, så bruddet var "ryddig", men han hadde allikevel en lang periode hvor han etter mine begreper gikk bak ryggen på henne ved at han var forelsket i meg....

PLEASE, jenter, gi meg noen gode råd her!!

[Gjest Hilde K S]

Om han jobber overtid, sender sms og har begynt å trene, må jeg desverre si at jeg allerede tror han har gått over grensen.

[Gjest Donna]

Jeg har ikke noe godt råd til deg - men dette er faktisk vanligere enn du tror. En i min nærmeste familie forelsket seg i en jente på jobben og innledet etterhvert et forhold til henne bak konas rygg. De ble til slutt skilte. På jobben min har jeg opplevd det på nært hold flere ganger. Akkurat nå for tiden opplever min nærmeste kollega og beste venninne dette fra en av våre kollegaer som er blitt skikkelig forelsket i henne til tross for at han har vært gift i mange år og har barn sammen med kona. Han kontakter henne hele dagen på jobben, etter arbeidstid og i helger ... kona aner ingenting.

Det eneste rådet jeg kan gi er å være veldig på vakt.

[Gjest Gjest]

Mannen min er forelsket i en kollega. Hvordan i all verden skal jeg takle dette? Vi har hus, barn og alt som hører med av venner, familie etc. Og så er jeg selvfølgelig glad i ham. Jeg er ganske sikker (kanskje det bare er håp...) på at han ikke har vært fysisk utro, men jeg vet han er forelsket i henne. Han er egentlig ganske kjærlig og oppmerksom mot meg når han er hjemme, og sex fungerer relativt ok, derfor tror/håper jeg at han egentlig er glad i meg og "sliter" litt i forhold til det han føler for henne. Han er i hjernen sin en trofast ektemann og en god far. Men for det første snakker han i søvne og har avslørt seg, dessuten lapper, tegninger med hjerter og navnet hennes som han tror jeg ikke har funnet, noen sms'er, noen "overtidstimer", noen forsinkelser på tur hjem, i det hele tatt små tegn som alle er typiske: nå har han også kjøpt masse nye klær og begynt å trene. Dette høres forferdelig barnslig ut, men det er nå der vi er da.

Vel til poenget: HVA GJØR JEG? Han nekter fullstendig og blir bare sint på meg når jeg tar opp hans forhold til henne, sier jeg er sjalu og at jeg må jobbe med meg selv, fordi han ikke har gjort noe galt.  Dette gjør det vanskelig å ha en dialog om dette for å komme til en løsning. De jobber sammen til daglig, og de skifter også sammen (dette er håndverksbransjen og de har bare en garderobe for begge kjønn...!). Jeg får helt nervesammenbrudd ved tanken og behøver virkelig hjelp her. Må jeg virkelig bare leve med det inntil jeg finner et konkret bevis på at de faktisk har GJORT noe? Det ville jo være helt sprøtt å kaste ekteskapet overbord dersom han faktisk klarer å beherske seg og aldri gjør noe ut av det, dette har mange opplevt i løpet av et langt ekteskap... Men det er så ufattelig vondt i mellomtiden, å sitte å "vente", å lete gjennom lommer, sjekke telefonregninga for nummer (herregud, de treffes jo hver dag og trenger da ikke ringe hverandre!). Jeg er til og med frista til å ta kontakt med HENNE, men det er jo ikke engang sikkert at hun vet det, kanskje er dette bare følelsene hans.

Til opplysning: forholdet vårt startet ved at han sendte lapper etc, og da det endelig ble noe, kuttet han tvert med forrige kjæreste, så bruddet var "ryddig", men han hadde allikevel en lang periode hvor han etter mine begreper gikk bak ryggen på henne ved at han var forelsket i meg....

PLEASE, jenter, gi meg noen gode råd her!!

←

For et par år siden oppførte min mann seg på samme måten. Han begynte å trene, jobbet overtid, gjemte telefonen, gjorde mye husarbeid, var sint på meg, sexlivet fungerte som før, men jeg hadde en følelse av at noe ikke stemte. Han var et klassisk eksempel på en utro mann.

Jeg spurte, konfronterte, men han ble bare sint og nektet. Til slutt glemte han å slette en melding på telefonen som sa meg alt. Da jeg konfronterte han med den, fortalte han alt.

Min mann hadde også alltid sagt at han aldri ville sette på spill det vi hadde sammmen ved å være utro, så han var også "ikke utro i hjernen sin". Likevel var han tilslutt akkurat det.

Tidligere kjøpte jeg klærne til han, plutselig insisterte han på å bruke mye penger på klær og han ville kjøpe dem selv.

Jeg trodde jeg var i ferd med å bli gal, siden han nektet og nektet. På en måte var det befriende da jeg fant beviset på hans utroskap. Da hadde jeg i alle fall hatt rett. I dag tenker jeg at jeg skulle ha sagt at jeg VISSTE at han var utro og at han kunne avslutte forholdet eller flytte ut.

Vi avsluttet ikke vårt forhold. Da utroskapen bel oppdaget, avsluttet han forholdet til henne. Jeg fikk lese alle meldingene hun sendte i ettertid, der hun tryglet og ba om at de skulle ta opp forholdet igjen. Det var litt pinlig å lese at hun krøp så vanvittig, selv om han enten lor vær å svare og til slutt skrev at hun måtte slutte å ta kontakt med han. Samtidig var det godt, fordi det var den eneste måten han overfor meg kunne bevise at det var slutt.

Det var et helvete å få forholdet til å fungere igjen. Mye, mye, mye arbeid. Og arbeid igjen. Jeg gråt mer det første halve året etterpå enn det jeg hadde gjort i hele livet mitt før dette skjedde.

Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte lykke til. Om du skulle trenge hjelp dersom det skulle komme fram at han har vært utro, skal jeg titte innom denne tråden. Dersom dere velger å fortsette forholdet da. Det er en svært ensom sorgprosess å skulle takle utroskap når man velger å fortsette forholdet. Man forteller det ikke til så mange, det er det for nært og sårt til.

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg brøt med han den gangen. Da kunne jeg fått fortalt til hele verden at han hadde vært utro og at jeg hadde det jævlig.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Glemte en ting: han har i det siste snakket fryktelig mye om å flytte vekk herfra og bytte jobb, på tross av at han i perioder har sagt at han stortrives i jobben, med kolleger osv....for meg nok en indikasjon på at han selv synes han er i en vanskelig situasjon.

Donna: ja, det er jo det jeg vet, derfor blir jeg på vakt med en gang han er en halvtime forsinket hjem. Hva vil det si å være på vakt? Jeg vet ikke helt hva jeg skal se etter. Han kommer jo ikke akkurat hjem med ei dametruse på hodet, og ingenting på mobilen tyder på at han har kontakt med henne lengre (tlf regninga/alle meldinger slettet hver ettermiddag, selv om jeg har sendt melding i løpet av dagen). Jeg føler at dersom han virkelig ønsker å gå bak ryggen på meg, så klarer han det. Vet også at kollegaene "dekker" for hverandre, dvs finner på løgner til kona som står utenfor å venter når de vet at en kollega har dratt tidligere for å gjøre whatever.

Setter pris på alle svar!!

[Gjest Gjesta]

Det er ikke akkurat noen enkel problemstilling dette.

Du må gjøre det du kan for å få klarhet i hva dette innebærer, men uten å ødelegge deres eget forhold dersom dere ønsker å bevare det.

Jeg håper bare du holder muligheten åpen for at det kan være med mannen din som det en gang var med meg:

Jeg var dødsens forelsket i, fullstendig betatt av, en annen mann. Likevel var jeg aldri i tvil om at mannen i mitt liv, han jeg elsket og ønsket å dele livet mitt med, det var han jeg hadde hjemme. Derfor ble det aldri noe mer.

Vi er fortsatt gift, 15 år senere, men begge vet at enkelte følelser må få komme og forsvinne. De kan bare ikke kontrolleres.

Å være forelsket i en ny, behøver ikke bety at en ikke lenger elsker den "gamle".

Lykke til!

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Til ukjent gjest,

Takk for langt svar, som iallefall bekrefteer at jeg ikke er gal, bare forferdelig usikker og såret (uten å vite enda om jeg har ekte grunn til det), og at det at han nekter ikke betyr at jeg er en paranoid, sykelig sjalu looser. Jeg anser meg for å være rimelig oppegående, og magefølelsen min roper til meg.

Lykke til videre i ditt forhold - og føl deg stolt over at du "greide" det! (Stoler du på ham idag?) Tips til måter å oppdage dette, hvilke andre ting sjekket du? Jeg vet at alt som ikke er konkrete bevis vil blånektes, dersom jeg sier at han har snakket i søvne, vil han si at jeg er helt gal, og så er det MEG feilen ligger hos. Kommer ingen vei med dette...

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Takk for den, Mimir, jeg er faktisk såpass jordnær at jeg kan akseptere (til en viss grad) nettopp det, men løgnene gjør vondt. For jeg er nesten sikker på at han lyver.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke vært i noen liknende situasjon selv (er kanskje for "ung"), men jeg vil si meg enig i mye av det Nigo-san skrev. Og det er jo sånn at det er relativt vanlig at man kan forelske seg i andre, selv om man ikke ønsker eller kommer til å være utro, f eks.

Det jeg synes virker vanskeligst er at han ikke ønsker å snakke om det, selv om han "vet at du vet om det". Dersom du kan fortelle han at du ikke har tenkt å tilte over at han har følelser for henne bør han etter min mening være så fair mot deg at han kan snakke med deg om det. I noen tilfelle er det jo også slik at jo mer man ønsker å holde noe hemmelig, jo mer får de "gale" følelsene lov til å utvikle seg, mens glansen kanskje kan bli borte om man forteller ektefellen/kjæresten om det.

[Gjest Gjest]

Til ukjent gjest,

Takk for langt svar, som iallefall bekrefteer at jeg ikke er gal, bare forferdelig usikker og såret (uten å vite enda om jeg har ekte grunn til det), og at det at han nekter ikke betyr at jeg er en paranoid, sykelig sjalu looser. Jeg anser meg for å være rimelig oppegående, og magefølelsen min roper til meg.

Lykke til videre i ditt forhold - og føl deg stolt over at du "greide" det! (Stoler du på ham idag?) Tips til måter å oppdage dette, hvilke andre ting sjekket du? Jeg vet at alt som ikke er konkrete bevis vil blånektes, dersom jeg sier at han har snakket i søvne, vil han si at jeg er helt gal, og så er det MEG feilen ligger hos. Kommer ingen vei med dette...

←

Dette med tom meldingsliste vet jeg faktisk bare ut fra at han har fortalt selv at han slettet alle meldingene. Den eneste gangen jeg tenkte på å åpne telefonen hans, var også den eneste gangen han hadde glemt å slette meldingen fra henne.

Uff. Jeg føler sånn med deg nå, siden jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg kan enda kjenne magefølelsen og følelsen da jeg oppdaget at den var riktig; en blandelse av lettelse og et vanvittig sinne over alle løgnene.

Om jeg stoler på han i dag? Nå er det litt over ett år siden jeg oppdaget det. Innimellom, når han ikke tar telefonen, kommer litt for sent hjem, kjenner jeg at jeg sliter. Ikke så mye som tdligere, tiden jobber for og med oss. I tillegg gjør han jo veldig mye for at det ikke skal oppstå stress-situasjoner.

Da jeg oppdaget dette, søkte jeg mye på nett om temaet, for å finne en måte å overleve på. Der stod det flere steder at dettte var en lang prosess. Ofte tar det ett år, halvannet å komme seg over sjokket og sorgen. Deretter begynner tiden der tilliten skal opparbeides igjen.

Om det er verdt det?

Ja. Vi har barn sammen og vi elsker hverandre. Det finnes ting som kan gjøres i et ekteskap som kan være verre enn dette. Folk bor jo sammen med mennesker som mishandler både ektefelle og barn, feks.

Ingenting kan rettferdiggjøre utroskap og jeg hadde ikke kommet til å gå gjennom samme prosessen en gang til. Det koster for mye.

Jeg vet ikke om andre måter å sjekke det på. Jeg hadde en følelse av at noe var galt helt fra forholdet startet og konfronterte han med det sikekrt åtte, ni ganger i løpet av de tre månedene det varte.

Årsaken til at jeg klarte å takle det, var 100% ærlighet fra hans side i tiden etterpå. Jeg fikk svar på alt jeg spurte om. Han var utrolig tålmodig, men det måtte han vel være, siden jeg hadde sagt noe om hva han måtte gjøre for å få en sjanse til.

Nå er det han som strever mest. Etter at jeg oppdaget forholdet, fikk jeg omsider slanket meg de ekstra kiloene, kjøpte meg nye klær, fikset håret og begynte å sminke meg igjen. Plutselig begynte menn å snu seg etter meg og legge an på meg, selv om han er tilstede. Han har en smule panikk for at jeg skal oppdage at jeg vil ut av forholdet.

Kanskje du skulle begynne å piffe deg skikkelig opp, kjøpe mange nye klær, gjemme telefonen din, slette alle meldingene og gå ut på byen? Da ville det vekke noen mistanker hos han. Når han konfronterer deg, kan du jo bare reagere på samme måte som han?

Søren, at jeg ikke tenkte denne tanken den gangen. Det ser i dag ut som en strålende løsning.

[Gjest Gjest]

Har vært der jeg og. Jeg vil bare si, at når han går løs på DEG på den måten, da tror jeg det er for sent... det er så klassisk...

Hva du skal gjøre. Vel, i ettertid ser jeg at jeg burde gjort helvete hett for ham og ikke veket en tomme. Enten går man for ALT eller så trekker man seg. Jeg unner ingen å sitte som ei våt bikkje og vente på at en annen skal avgjøre om man skal puste eller blø.

Det eneste jeg angrer på er akkurat det, at jeg lot ham ta selvrespekten min og.

Det verste som kan skje er slett ikke at du blir alene. Det verste som kan skje er at du blir sittende igjen som nummer to. Når noen har gått så langt som din mann allerede, da er du usynlig. Og bare du selv kan gjøre deg like synlig som den dagen du stod der i hvit kjole forran alteret. Er han like dum og blind da så la ham gå.

[Gjest Been there]

Jeg opplevde dette med min eks. Han forelsket seg i en kollega rett etter at vi hadde fått barn. Det var et helvete!

Da jeg skjønte det, konfronterte jeg ham med det. Han ville ikke snakke om det. Jeg sa at det var greit, men han fikk ihvertfall høre på hva jeg hadde å si. Det var det minste han kunne gjøre. Det gikk han med på.

Jeg sa at jeg hadde skjønt at han var forelsket i henne og at jeg vet at man ikke kan styre egne følelser. Men det som er viktig, er hva man gjør med det. Så hvis han ville leve ut disse følelsene, kom jeg til å flytte fra ham. Hvis han ville jobbe seg gjennom dem uten å leve dem ut, ville jeg vente på ham.

Da jeg hadde sagt dette, gikk jeg ut av rommet og lot ham sitte å tenke for seg selv. Vi tok aldri dette opp igjen.

Det var som om i det øyeblikket jeg sa dette, så forsvant hans følelser for henne. Jeg så dem sammen på jobb flere ganger og det var som om han hadde "våknet".

Ofte er det bare å få det frem i lyset så sprekker trollet. Det kan være selve spenningen som gjør det og når det kommer fram og de ser hva de kan miste, så går det over.

[Gjest Gjesta]

Jeg sa at jeg hadde skjønt at han var forelsket i henne og at jeg vet at man ikke kan styre egne følelser. Men det som er viktig, er hva man gjør med det.

←

[Gjest Gjest]

Da jeg oppdaget at min kjære hadde kjørt sin x hjem fra byn så konfronterte jeg han med det. Han ble rasende og beskyldte meg for å tro at han hadde rotet med henne. "hvordan kan du tro noe slikt om meg...etc" Han fikk meg til å tro at jeg var helt idiot som kunne mistenke han for noe slikt.

Nå, flere år senere, har han innrømmet at det skjedde noe den kvelden.

Men der og da, så gikk hans dårlige samvittighet ut over meg.

Skjønner ikke hvorfor hovedinnlegger skal gå stille i dørene her. Konfronter han ned det du vet og still ultimatum. Det spiller ingen rolle hva han sier om din egen magefølelse skriker det motsatte

Han tjener fint lite på å være ærlig med deg. Det skal litt til for å innrømme at en er forelsket i en annen enn sin partner.

Du vet det du vet, trenger du håndfaste bevis??

Hadde det vært meg så hadde jeg STAVET til han hva han er i ferd med å miste. Jeg hadde også sagt at jeg kom til å ta kontakt med denne kvinnen for å finne ut en del ting.

DET burde fått han på gli.

[Annie]

Glemte en ting: han har i det siste snakket fryktelig mye om å flytte vekk herfra og bytte jobb, på tross av at han i perioder har sagt at han stortrives i jobben, med kolleger    osv....for meg nok en indikasjon på at han selv synes han er i en vanskelig situasjon.

Donna: ja, det er jo det jeg vet, derfor blir jeg på vakt med en gang han er en Setter pris på alle svar!!

←

Om han vil ut av situasjonen, så hvorfor ikke flytte? Det er da fint at han vil bryte et mønster som er negativt for deres forhold. Det viser at han vil satse på dere, selvom det kanskje kan være vanskelig for deg å se nå.

Endret 6. mars 2006 av Annie

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg opplevde dette med min eks. Han forelsket seg i en kollega rett etter at vi hadde fått barn. Det var et helvete!

Da jeg skjønte det, konfronterte jeg ham med det. Han ville ikke snakke om det. Jeg sa at det var greit, men han fikk ihvertfall høre på hva jeg hadde å si. Det var det minste han kunne gjøre. Det gikk han med på.

Jeg sa at jeg hadde skjønt at han var forelsket i henne og at jeg vet at man ikke kan styre egne følelser. Men det som er viktig, er hva man gjør med det. Så hvis han ville leve ut disse følelsene, kom jeg til å flytte fra ham. Hvis han ville jobbe seg gjennom dem uten å leve dem ut, ville jeg vente på ham.

←

Egentlig veldig enig! Men, jeg HAR sagt at jeg tror (jeg brukte ikke ordet VET) at han er forelsket i henne og at det gjør vondt å føle at han henger fast ved meg bare fordi vi har barn og at det er det mest "fornuftige". Jeg vet ikke hva som er verst, å føle/vite at han nå lyver til meg, eller å få høre sannheten i klartekst Dette har pågått over tid, jeg har tatt opp temaet mange ganger, han nekter alltid og blir fryktelig sint, og jeg har jo dermed også vist hvor sårbar jeg er....

Men, jeg må innrømme at disse innleggene fra dere er FANTASTISK gode akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Håper det ordner seg for deg! Kom tilbake og fortell hvordan det gikk, vi er mange med samme erfaring, og vet hvor vondt det gjør. Kanskje det ordner seg for deg, da er det litt som plaster på såret for oss andre, at det faktisk kan gå bra for noen! Det gjør at man tør å kaste seg i det igjen en annen gang...

[Gjest Gjest]

Jeg synes nesten det virker som om du går å venter og håper at han skal finne ut av det/at det skal gå over. Det blir forferdelig passivt.

Hadde aldri orket å gå slik på vent om min mann plutselig ble forelsket og i tillegg nektet for at han var det. Det går fanktisk an å kreve at din mann ikke lyver deg opp i fjeset,-og gjør han det så bør det skje noe slik at han får sine prioriteringer i orden.

Blir litt provosert av at du skal sitte på gjerde og fundere på hva du skal gjøre mens din mann er forelsket i en annen. GJØR NOE!!!

Jeg hadde sagt

"tar meg en helg hos en venninne så du får levd ut dine lyster. Driter i om du pakker sakene dine før eller etter at du har knullet hun, men søndag kveld skal du være ute. Jeg håper det smaker godt. Jeg er verd mer enn dette. Ha en fin helg"

Jeg har faktisk mer enn en gang gjort drastiske ting a la dette, og det får virkelig en reaksjon. Noen ganger så behøver man å få øynen opp for hva man er i ferd med å miste. Og om han faktisk velger å gå videre med forelskelsen sin så hadde du tapt uansett. I så tilfelle sparer du deg selv for mye bortkastet tid.

Sitt nå ikke som et offer og lur på hvor lenge du skal ha vondt i magen fordi din mann ikke innrømmer fakta.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg synes nesten det virker som om du går å venter og håper at han skal finne ut av det/at det skal gå over. Det blir forferdelig passivt.

Hadde aldri orket å gå slik på vent om min mann plutselig ble forelsket og i tillegg nektet for at han var det. Det går fanktisk an å kreve at din mann ikke lyver deg opp i fjeset,-

←

hm...tok meg på kornet der, ja....Det er derfor jeg ønsker konkrete bevis, for å være sikker på at jeg har rett. Jeg har faktisk ikke problemer hverken med å bo alene eller å se for meg at livet kan være helt ok uten ham (følelsene blekner litt når jeg går og ser på ham som en patetisk løgner som ikke kan kommunisere med den han har valgt å gi sitt "evige ja" til - er det en sånn mann jeg vil ha?!) Men, bevis, da, han er jo en intelligent kar, faen til strateg og usedvanlig tålmodig når han går inn for en oppgave hvor han skal ut-psyke noen (har jg sett i andre sammenhenger mot andre), så han etterlater få spor som er helt klare, alt blir antagelser og magefølelse....

Problemet mitt kan kokes ned til dette: han nekter, jeg tror, men det ville være fordømt ergelig å kaste ekteskapet overstyr for noe jeg tror.

[Gjest Gjest]

hm...tok meg på kornet der, ja....Det er derfor jeg ønsker konkrete bevis, for å være sikker på at jeg har rett. Jeg har faktisk ikke problemer hverken med  å bo alene eller å se for meg at livet kan være helt ok uten ham (følelsene blekner litt når jeg går og ser på ham som en patetisk løgner som ikke kan kommunisere med den han har valgt å gi sitt "evige ja" til - er det en sånn mann jeg vil ha?!) Men, bevis, da, han er jo en intelligent kar, faen til strateg og usedvanlig tålmodig når han går inn for en oppgave hvor han skal ut-psyke noen (har jg sett i andre sammenhenger mot andre), så han etterlater få spor som er helt klare, alt blir antagelser og magefølelse....

Problemet mitt kan kokes ned til dette: han nekter, jeg tror, men det ville være fordømt ergelig å kaste ekteskapet overstyr for noe jeg tror.

←

Ring hu dama, eller treff henne, og spør rett ut.