Hjelp eg er utbrent.

[AnonymBruker]

Hei. 

Eg har komet til det punktet der eg er både utbrent og til ein viss grad også deprimert. Konstant kaos og har nyleg utvikla store søvnproblemer. 

Det har vore og er mykje over alt. Merker at eg ikkje fungerer så godt i kvardagen. Orker ingenting. Vil ingenting heller, går på autopilot. 

Eg har hatt to panikkanfall på jobb. Fleire gråtetokter/klikkiser enn eg greie telja heima. Venter på time til offentlig psykolog. 

Går på ein måte med ein maske. Late som om alt er bra (når det ikkje er det)

Eg ønskjer ikkje sykemelding. Vil det eigentlig løysa noko som helst? Utover at det blir heilt forferdelig å kome tilbake? 

Ønskjer ikkje å sei kva eg arbeider med men det er ingen som gjer jobben min om eg f.eks tar meg fri. Felt: ledelse. 

Utrolig vanskelig. 

Kva gjorde du når du var utbrent? Og heilt på felgen? 

 

 

Anonymkode: 8c5b3...213

[AnonymBruker]

Høres ut som du trenger sykemelding! Jo, det hjelper å ta en pause fra jobb, og du kan også få gradert sykemelding om du heller ønsker det. Snakk med legen din s snart som mulig! Be om henvisning til psykolog og sykemelding.

Har selv vært der og det hjalp å bli sykemeldt og muligheten til å roe ned tempoet. Så kan du begynne å jobbe med de bakenforliggende årsakene til at du er utbrent. Akkurat nå føles nok alt håpløst ut, men tro meg, det kan bli så mye bedre!

Anonymkode: 77d72...47d

[AnonymBruker]

Hva du ønsker og du trenger kan du være to forskjellige ting. 

Anonymkode: f9cb2...2a4

[petterm]

Jeg ville tatt en prat med fastlegen så fort som mulig. Fastlegen kan ikke påtvinge deg sykemelding, dvs fastlegen kan skrive sykemelding, men du trenger ikke å bruke den.

Sannsynligvis er det fornuftig å trappe ned noe/bruke gradert sykemelding.

Du må stole på at fastlegen kan hjelpe. Kanskje fastlegen kan presse på for å skaffe psykolog? Kanskje du kommer raskere til psykolog hvis du blir sykemeldt? 

Regner med at du har en sjef. Kanskje dere sammen kan finne måter å avlaste deg på?

Du skriver at ingen gjør jobben din hvis du blir sykemeldt, men hvis du "går ned for telling" i flere måneder så må jo noen styre skuta så lenge!

[AnonymBruker]

Jeg er også helt på kanten til å være utbredt, og ønsker heller ikke sykemelding, da jeg tror som deg at det vil bli verre å komme tilbake. 

Jeg vet ikke hvordan arbeid og liv du har, men jeg skal i 2025 forsøke å gjøre en del justeringer som er til min fordel, og håper inderlig jeg klarer det. 

Anonymkode: 844d5...065

[AnonymBruker]

petterm skrev (6 minutter siden):

Jeg ville tatt en prat med fastlegen så fort som mulig. Fastlegen kan ikke påtvinge deg sykemelding, dvs fastlegen kan skrive sykemelding, men du trenger ikke å bruke den.

Sannsynligvis er det fornuftig å trappe ned noe/bruke gradert sykemelding.

Du må stole på at fastlegen kan hjelpe. Kanskje fastlegen kan presse på for å skaffe psykolog? Kanskje du kommer raskere til psykolog hvis du blir sykemeldt? 

Regner med at du har en sjef. Kanskje dere sammen kan finne måter å avlaste deg på?

Du skriver at ingen gjør jobben din hvis du blir sykemeldt, men hvis du "går ned for telling" i flere måneder så må jo noen styre skuta så lenge!

Ikke meningen å kuppe tråden, men hvordan skal man ta opp noe sånt med fastlegen? 

Jeg har bare ulike vikarer for fastlegen min som er sykemeldt på 3 året, og er hos legen maks en gang i året. 

Jeg har tenkt mye på at jeg faktisk bør ta det opp, men aner ikke hvordan. 

Anonymkode: 844d5...065

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hei. 

Eg har komet til det punktet der eg er både utbrent og til ein viss grad også deprimert. Konstant kaos og har nyleg utvikla store søvnproblemer. 

Det har vore og er mykje over alt. Merker at eg ikkje fungerer så godt i kvardagen. Orker ingenting. Vil ingenting heller, går på autopilot. 

Eg har hatt to panikkanfall på jobb. Fleire gråtetokter/klikkiser enn eg greie telja heima. Venter på time til offentlig psykolog. 

Går på ein måte med ein maske. Late som om alt er bra (når det ikkje er det)

Eg ønskjer ikkje sykemelding. Vil det eigentlig løysa noko som helst? Utover at det blir heilt forferdelig å kome tilbake? 

Ønskjer ikkje å sei kva eg arbeider med men det er ingen som gjer jobben min om eg f.eks tar meg fri. Felt: ledelse. 

Utrolig vanskelig. 

Kva gjorde du når du var utbrent? Og heilt på felgen? 

 

 

Anonymkode: 8c5b3...213

Forskjell på å ta seg fri og være sykemeldt. Da må man organisere seg annerledes. Hva er verre å komme tilbake mener du? Om du er utbrent og trenger sykemelding så kan det være du blir borte en stund. Da må jobben din skaffe en erstatter eller omfordele arb oppgaver. Kanskje det ikke er den jobben du skal tilbake til heller evt. heller 

om du er kvinne vil jeg anbefale deg å sette deg inn i hormonell ubalanse -mulig det forsterker alt du sliter med og kan løses ved å prøve tilskudd om du ikke allerede bruker noe. Det går både utover psyke og fysikk. 

Anonymkode: be813...e1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Høres ut som du trenger sykemelding! Jo, det hjelper å ta en pause fra jobb, og du kan også få gradert sykemelding om du heller ønsker det. Snakk med legen din s snart som mulig! Be om henvisning til psykolog og sykemelding.

Har selv vært der og det hjalp å bli sykemeldt og muligheten til å roe ned tempoet. Så kan du begynne å jobbe med de bakenforliggende årsakene til at du er utbrent. Akkurat nå føles nok alt håpløst ut, men tro meg, det kan bli så mye bedre!

Anonymkode: 77d72...47d

Takk. Venter på psykolog (kan ta fleire månader). Gradert hadde kanskje vore lurt. Det er viktig for meg å vere i arbeid. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva du ønsker og du trenger kan du være to forskjellige ting. 

Anonymkode: f9cb2...2a4

Det er sant. 

petterm skrev (5 minutter siden):

Jeg ville tatt en prat med fastlegen så fort som mulig. Fastlegen kan ikke påtvinge deg sykemelding, dvs fastlegen kan skrive sykemelding, men du trenger ikke å bruke den.

Sannsynligvis er det fornuftig å trappe ned noe/bruke gradert sykemelding.

Du må stole på at fastlegen kan hjelpe. Kanskje fastlegen kan presse på for å skaffe psykolog? Kanskje du kommer raskere til psykolog hvis du blir sykemeldt? 

Regner med at du har en sjef. Kanskje dere sammen kan finne måter å avlaste deg på?

Du skriver at ingen gjør jobben din hvis du blir sykemeldt, men hvis du "går ned for telling" i flere måneder så må jo noen styre skuta så lenge!

Takk. Eg spør om det kan gå litt fortare. Hadde trengt psykolog eigentlig med ein gong.  Min sjef kan delegera vekk oppgåver eg har til andre og tilpassa litt. Skal prate med hen. 

Ja det er og sant. Dei hadde nok funnet ein løysing.

Anonymkode: 8c5b3...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er også helt på kanten til å være utbredt, og ønsker heller ikke sykemelding, da jeg tror som deg at det vil bli verre å komme tilbake. 

Jeg vet ikke hvordan arbeid og liv du har, men jeg skal i 2025 forsøke å gjøre en del justeringer som er til min fordel, og håper inderlig jeg klarer det. 

Anonymkode: 844d5...065

Veldig travelt med mykje stress. Mykje logistikk på privaten også. 

Om eg skulle fått tilbod om 100 prosent sjukemelding (og brukt den) er eg redd for at det fører til at eg blir borte lenger enn å oppretthalde denna galskapen som i utgangspunktet ikkje er berekraftig heller. 

Redd for at lufta går ut av ballongen rett og slett. 

Anonymkode: 8c5b3...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hei. 

Eg har komet til det punktet der eg er både utbrent og til ein viss grad også deprimert. Konstant kaos og har nyleg utvikla store søvnproblemer. 

Det har vore og er mykje over alt. Merker at eg ikkje fungerer så godt i kvardagen. Orker ingenting. Vil ingenting heller, går på autopilot. 

Eg har hatt to panikkanfall på jobb. Fleire gråtetokter/klikkiser enn eg greie telja heima. Venter på time til offentlig psykolog. 

Går på ein måte med ein maske. Late som om alt er bra (når det ikkje er det)

Eg ønskjer ikkje sykemelding. Vil det eigentlig løysa noko som helst? Utover at det blir heilt forferdelig å kome tilbake? 

Ønskjer ikkje å sei kva eg arbeider med men det er ingen som gjer jobben min om eg f.eks tar meg fri. Felt: ledelse. 

Utrolig vanskelig. 

Kva gjorde du når du var utbrent? Og heilt på felgen? 

 

 

Anonymkode: 8c5b3...213

Hei! Jeg er utbrent men på bedringens vei, så jeg kan godt dele litt om min lille reise i håp om at det kan hjelpe? Jeg var også leder. Jeg trodde jeg var uunværelig.
Jeg trodde jeg skulle klare meg uten sykemelding men fastlegen min ba meg ta 2 uker, fortelle sjefen at jeg måtte logge av og hvile meg helt. Nå har det gått et år og jeg er fortsatt sykemeldt men jeg er så utrolig mye bedre! Både fysisk og psykisk.

Det som skjedde etter to uker hvile var at kroppen tok helt over all styring og jeg mistet all energi, fordi jeg hadde ignorert alle varselstegn fra kroppen i lang tid. Jeg var helt ødelagt og orket ikke noe. Legen ba meg prioritere mat og gå på do, ellers hvile. Jeg begynte å gå i terapi privat hos en psykolog som hadde erfaring med både stress og utbrenthet og der går jeg enda. Det ble et tøft år. Men nå når jeg ser tilbake så var det det beste som kunne skjedd meg! Jeg er meg selv igjen bare en sunnere versjon, som har lært å lytte til kroppen, si nei, prioritere å ha en hobby som gjør meg glad og bestemt meg for å bytte yrke. Jeg trengte den smellen for å finne tilbake til meg selv. Jeg hadde jobbet så intensivt over mange år at jeg hadde mistet meg selv. Livet mitt var jobb, hvile/tv/spise/sove, jobb. Konstant stresset og pålogga. Og jeg skal aldri tilbake dit! Jeg skal aldri bli leder igjen!

Jeg husker jeg var livredd for sykemelding for det var noe jeg bare hadde hatt da jeg hadde covid eller influensa, samtidig som jeg jobbet hjemmefra siden jeg var så uunværelig… men jeg er veldig glad jeg hørte på legen min! I etterkant ser jeg jo hvor krisedårlig jeg var. Jeg var lett irritabel, gråt av ingenting, sov dårlig, orket ikke å trene/bevege meg og var en zoombie. Siden jeg forble sykemeldt så måtte jobben klare seg uten meg og det gjorde de jaggu meg også. Nav sa til og med at ved utbrenthet så er eneste oppfølging fra jobb som er anbefalt er en sms i måneden, og det kjentes etterhvert helt riktig. En fysisk og psykisk distanse fra alt som omhandlet jobb ble veldig sunt for meg. 
Jeg vil nok alltid være en flink pike men jeg har nå noen nye verktøy med meg som forhåpentligvis gjør at jeg aldri havner dit igjen. 

Anonymkode: fc21c...fdb

[AnonymBruker]

Jeg vil forresten anbefale å prioritere å gå til psykolog privat. Jeg tenkte jeg ikke hadde økonomi til det men jeg klarte å få det til, for jeg orket ikke venteliste og jeg ville velge en psykolog som kunne utbrenthet. Det er kanskje mitt viktigste tips til deg akkurat der du er nå.

Anonymkode: fc21c...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Takk. Venter på psykolog (kan ta fleire månader). Gradert hadde kanskje vore lurt. Det er viktig for meg å vere i arbeid. 

Anonymkode: 8c5b3...213

Kva er grunnen til at det er viktig for deg å vere i arbeid?

Anonymkode: 41588...75a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kva er grunnen til at det er viktig for deg å vere i arbeid?

Anonymkode: 41588...75a

Trur kanskje eg hadde følt på eit enormt nederlag. Har nesten ikkje vore borte frå arbeid. Har eit godt omdømme også.  

Kan og vere eg hadde blitt meir deprimert. Kven er eg eigentlig når eg ikkje er den flinke lenger?

Anonymkode: 8c5b3...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hei! Jeg er utbrent men på bedringens vei, så jeg kan godt dele litt om min lille reise i håp om at det kan hjelpe? Jeg var også leder. Jeg trodde jeg var uunværelig.
Jeg trodde jeg skulle klare meg uten sykemelding men fastlegen min ba meg ta 2 uker, fortelle sjefen at jeg måtte logge av og hvile meg helt. Nå har det gått et år og jeg er fortsatt sykemeldt men jeg er så utrolig mye bedre! Både fysisk og psykisk.

Det som skjedde etter to uker hvile var at kroppen tok helt over all styring og jeg mistet all energi, fordi jeg hadde ignorert alle varselstegn fra kroppen i lang tid. Jeg var helt ødelagt og orket ikke noe. Legen ba meg prioritere mat og gå på do, ellers hvile. Jeg begynte å gå i terapi privat hos en psykolog som hadde erfaring med både stress og utbrenthet og der går jeg enda. Det ble et tøft år. Men nå når jeg ser tilbake så var det det beste som kunne skjedd meg! Jeg er meg selv igjen bare en sunnere versjon, som har lært å lytte til kroppen, si nei, prioritere å ha en hobby som gjør meg glad og bestemt meg for å bytte yrke. Jeg trengte den smellen for å finne tilbake til meg selv. Jeg hadde jobbet så intensivt over mange år at jeg hadde mistet meg selv. Livet mitt var jobb, hvile/tv/spise/sove, jobb. Konstant stresset og pålogga. Og jeg skal aldri tilbake dit! Jeg skal aldri bli leder igjen!

Jeg husker jeg var livredd for sykemelding for det var noe jeg bare hadde hatt da jeg hadde covid eller influensa, samtidig som jeg jobbet hjemmefra siden jeg var så uunværelig… men jeg er veldig glad jeg hørte på legen min! I etterkant ser jeg jo hvor krisedårlig jeg var. Jeg var lett irritabel, gråt av ingenting, sov dårlig, orket ikke å trene/bevege meg og var en zoombie. Siden jeg forble sykemeldt så måtte jobben klare seg uten meg og det gjorde de jaggu meg også. Nav sa til og med at ved utbrenthet så er eneste oppfølging fra jobb som er anbefalt er en sms i måneden, og det kjentes etterhvert helt riktig. En fysisk og psykisk distanse fra alt som omhandlet jobb ble veldig sunt for meg. 
Jeg vil nok alltid være en flink pike men jeg har nå noen nye verktøy med meg som forhåpentligvis gjør at jeg aldri havner dit igjen. 

Anonymkode: fc21c...fdb

Takk for at du delte.

Skremmande, tankevekkande. Så bra du fant deg sjølv igjen/på nytt 💜.

Ein påminning om at mangen av oss lever på ein unaturlig måte. 

Anonymkode: 8c5b3...213