Er dette en oppvekst med omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg er en av de som har kommentert at det var annerledes på 90-tallet. Mange skriver at foreldre var like engasjerte som i dag og det er veldig bra. Men jeg vokste opp i et nabolag hvor folk gjerne fikk 1-2 barn mer enn de hadde råd og kapasitet til. Mødrene var hjemme. Det var ikke økonomiske ordninger slik som i dag, så barnehage og SFO kunne vi bare glemme. Jeg har aldri gått i verken barnehage, SFO eller fritidsaktiviteter. Jeg var som TS, jeg elsket skolen. Satt der som et tent lys og elsket å lese og lære og ha voksne som brydde seg. 

Jeg har mange barndomsvenner som vokste opp som meg. Man vet aldri hva som foregår innenfor husets 4 vegger, men barna var like lite sammen med voksne som meg og vi var stort sett bare ute sammen. I tillegg snakket andres foreldre kun til oss, ikke med oss. Foreldrene våre oppførte seg som om vi var irritasjonsmomenter i livene deres.

Dette er min erfaring fra et nabolag som var på "feil side av byen". Jeg er glad for at de fleste vokste opp med bedre foreldre, økonomi og vilkår. Det positive i dag er at velferdsstaten tar seg av disse barna i mye større grad. Mine foreldre burde nok fått mye mer økonomisk støtte enn de gjorde. Og familier med dårlig råd kan få gratis eller veldig billig barnehage. Så disse barna som på 90-tallet ville vært hjemme med en syk forelder faktisk blir ivaretatt på dagtid i barnehage. Jeg tror det hjelper mange. 

Anonymkode: 897c7...353

Jeg fikk barn fra 93 og utover, flesteparten av barna hadde mødre som jobbet og barna gikk enten fullt eller deltid i barnehagen.  Ungene her i kommunen hadde Sfo vertfall fra det året ungene startet når.dem var 5-6 år. Kontantstøtten kom for barn født i 1996 og den brukte jeg til å betale barnehagen til eldstemann siste året før skolestart. Jeg var hjemme med barna etter at nr 3 var født. Var også dagmamma for barn som hadde foreldre som jobbet turnus, så det var ytterst få som lot barna gå rundt for seg selv uten tilsyn.

Anonymkode: b9d8c...e19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner meg sånn igjen i dette. Ikke matpakke og ikke bind. Takk for at du delte.

Anonymkode: 94385...ecf

Trist at din mor ikke var oppegående nok til å skaffe bind.

Jeg er født tidlig 70tall og min mor hadde alltid bind tilgjengelig for meg og søsteren min. Matpakke hadde vi også men vi måtte smørre den selv etter at mor begynte i arbeid når min søster startet på skole.

Anonymkode: b9d8c...e19

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt. Du ble neglisjert og fikk ikke en så bra mamma som du er selv. Jeg har også opplevd ting som barn som jeg ikke ville utsatt ungene mine for. Men det vet man jo ikke når man er liten og bare prøver å overleve….🥰

Anonymkode: 475c4...5f7

[AnonymBruker]

Minner om min barndom fra 90-tallet. Jeg har en søster og vi har ikke samme far. Min mor var alene med oss, og hun tok offerrollen helt ut. Stakkars hun som var alene med 2 barn. Sannheten er at hun aldri gikk glipp av en fest eller et mannfolk. Jammen ble vi kjent med mange forskjellige gjennom årene…. Hver eneste helg ble vi sendt til mine besteforeldre eller til faren til min søster - og han ville ikke ha noen av oss der! Vi måtte vente i bilen mens hun tok solarium før hun skulle på fest, og ofte måtte vi klare oss alene. Heldigvis fikk vi i perioder bo hos mine besteforeldre og i en periode bodde min tante hos oss. Nå som jeg har barn selv så blir jeg forbannet når jeg tenker på hvordan min mor valgte å behandle oss. Dette handler ikke om 90-tallet, men om omsorgssvikt.

Anonymkode: d201e...a79

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du har hatt en barndom preget av lite omsorg og oppfølging, og i dag ville nok barnevernet ha grepet inn. Kanskje også den gangen hvis noen hadde meldt i fra. Men samtidig forstår jeg ikke hva du ønsker å oppnå med å gruble på dette? Du skriver jo selv at du har klart deg bra og har et godt liv. 

Det er mange som ikke har en god barndom. De fleste går det heldigvis bra med. Noen går det skikkelig dårlig med. Men det gjelder altså ikke deg. 

Da tenker jeg at du heller skal fokusere på det gode livet du har nå. En vanskelig barndom er det ikke noe å gjøre med nå. Det som er noe å gjøre med nå, er at dine egne barn får det godt og ikke trenger å sitte og gruble og grave i vonde minner slik du gjør.

Jeg er født på 1970-tallet. Jeg kan ikke erindre at mine foreldre var så veldig tilstede i form av å følge opp på fritidsaktiviteter eller finne på ting sammen med meg. Foreldrerollen i dag er nærmest trukket i andre enden av det ekstreme når det gjelder foreldres oppfølging av barna. Så å sammenligne din barndom med dine barns barndom, blir å sammenligne to ulike samfunnsepoker. Det kan du ikke gjøre. Du må se barndommen din med den tids syn på barn og foreldrerollen. Og da blir det kanskje ikke fullt så ille. tross alt.

Anonymkode: 61c7d...8a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og var enebarn. Mine foreldre gikk ifra hverandre rett etter at jeg ble født. Mamma ble alenemor som 23 åring. Jeg antar at det var veldig tøft for henne, da faren min gikk ifra henne og hun endte opp med all omsorgen. Hun bodde i Oslo sammen med meg, mens hele familien hennes holdt til på den andre siden av Norge. 
 

Jeg husker at jeg tidlig ble vant til å være alene hjemme. Allerede da jeg gikk i første klasse som seksåring var jeg alene hjemme 3-4 timer flere ganger i uka. Mamma pleiede å komme hjem kl.19.30-20.00. Jeg pleide å gå alene hjem fra SFO og låse meg inn. Ordne meg brødmat og egentlig bare vente til at mamma kom hjem. Hadde bare TV-en som selskap. I helgene var jeg ofte hjemme alene mamma pleide å dra på Shopping, finne ting sammen med venner, dra ut på byen etc. 

Husker at hun ofte kjeftet eller skjelte meg ut hvis jeg prøvde å føre en samtale med henne eller «maste». Det var mye «hold kjeft og se på tv». Husker at jeg var redd for at hun skulle bli sinna. Vi hadde få rundt oss og jeg var mye alene gjennom oppveksten. Hadde som regel TV-en som selskap. Husker at jeg startet i førsteklasse med barnehagesekken, hun kjøpte sekk til meg etter hvert. Brukte en av hennes sminkepunger som pennal. Husker at jeg ble ertet for det på skolen, da kjøpte hun vanlig pennal til meg. Husker at jeg var veldig selvstendig og flink til å få med meg ting. Gjorde alltid lekser alene og spurte lærere på skolen hvis jeg lurte på noe. Elsket lærerne og skolen. Var såkalt flink pike som husket alt og ordnet alt på egenhånd. Hun møtte aldri opp på foreldremøter, skoleavslutninger og andre ting. Etterhvert begynte jeg å dra på avslutninger alene.  Husker jeg dro til juleavslutningen alene i 3.klasse. Ble redd på vei hjem fordi det var så mørkt. Jeg har aldri hatt noen fritidsaktiviteter fordi mamma ikke ville bruke tid på å kjøre meg til og fra. Jeg seilte litt i min egen sjø hele barndommen, mamma gjorde minimalt for å følge meg opp, men tror aldri jeg gikk under radaren til skolens ansatte fordi jeg var så selvstendig. Ordnet det meste selv, inkludert matpakker, gymtøy, utstyr til turdager,gikk til og fra bursdager selv. Lekte mye ute alene. 
 

Nå som jeg er mamma selv, så ser jeg tilbake på oppveksten min som veldig trist og vond. Synes jeg gikk glipp av mye omsorg og oppmerksomhet, sammenlignet med det barna mine får nå. Skjønner enda ikke hvordan hun kunne glemme å kjøpe ny skolesekk til meg til skolestart. Skolestart er jo en stor begivenhet i barns liv, en milepæl for foreldre. Jeg har to unger selv nå, og de får mye oppmerksomhet, de har aldri vært alene uten tilsyn av voksne de er trygge på. Min eldste er 5 år og vi snakker allerede om skolen. Selvfølgelig følger vi opp det som skjer i barnehagen. Sørger for at han og yngste har alt de behøver til enhver tid. 
 

Jeg klarer ikke å tilgi mamma for oppveksten min. Hun var ung og ville leve livet. Jeg var ikke et planlagt barn og hun ble alene med meg. Mamma er en person som prioriterer seg selv og har gjort det hele veien. Det sier seg selv at hun ikke er den mest engasjerte bestemoren. Men passer på å ta mange bilder og poste på sosiale medier de få gangene hun ser barnebarna i løpet av året, som regel bursdag og jul. Hun har aldri sittet barnevakt eller engasjert jeg i ungene mine eller meg. Husker at hun begynte å mase om at jeg skulle flytte ut allerede som 17 åring. Måtte begynne å betale leie fra jeg var 18 år, og flytte ut med en gang jeg fullførte VGS.

 

Det har gått bra med meg. I dag sitter jeg godt i det, har både mann og 2 barn. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men mamma er ikke en av dem. Jeg har ikke kuttet kontakten med henne, vi sees hver jul og ved bursdager. Utenom dette er kontakten at hun liker det jeg poster på sosiale medier og sender snap innimellom. 
 

Moren min drakk ikke, jeg ble ikke utsatt for overgrep eller mishandlet. Hun holdt til og med kjærestene sine unna meg, kan ikke huske at hun tok med seg noen menn hjem. Men jeg hadde ikke den mest optimale oppveksten kan man si.

Hva tenker dere om oppveksten min? Var dette omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

Anonymkode: 5c6d3...994

Tenker at du er utriolig ressurssterk som person og har mer å være stolt av enn de aller fleste! Får vondt av at du var så alene og samtidig så god❤️ 

Omsorgssvikt høres veldig brutalt ut. Du manglet ikke mat, klær, tak over hodet. Hun var jo også glad i deg i og med hun kjøpte pennalet etter mobbing. Hun var ikke den beste moren, men hun sviktet på tilstedeværelsen. Hva slags oppvekst hadde hun? Kanskje trengte hun en virkelighetsflukt titt og ofte. 

Det beste er å tilgi 

 

Anonymkode: 2cfee...f00

[AnonymBruker]

Det var jo ikke Uvanlig at barn var alene før, etter skolen. Gjerne før også. Men du burde jo hatt venner? Var du aldri sammen med  venner etter skolen? 

Angående fritidsaktivitet,så burde du få gått på det. Så jeg vil jo si at det var litt latskap fra din mor. 

 

Anonymkode: 6d2e6...a64

[AnonymBruker]

For en som opplevde litt av det samme (også på 90 tallet), men samtidig veldig ulikt så er dette omsorgsvikt. Jeg brukte over 10år i terapi og der sa de klart og tydelig at jeg opplevde omsorgsvikt. Det er veldig vanskelig å si selv når sin oppvekst er sin, man har ikke opplevd noe annet, så hvordan skal vi kunne si om det var normalt eller ei? Tok meg selv litt tid og tenking over at "ja, det var faktisk omsorgsvikt". Min egen barndom preget meg ganske mye, og gjør det fortsatt som en voksen person da det ødela ekstremt mye for meg mtp tilknytninger.. Jeg har pga min egen oppvekst sett på det å få barn som veldig seriøst, ofte ikke ønsket barn selv da jeg har vært livredd for å gjøre feil som forelder.. Nå venter jeg barn og er ikke noe mindre redd egentlig, konstant angst for å ikke være en god forelder, fucke opp mitt eget barn slik mine foreldre fucket opp meg.. Selv med tonnevis med terapi og bearbeiding så er det en frykt som sitter i meg.. Tenker tilbake til meg selv som barn og hvor trist det var og ønsker ikke det for barnet mitt ett sekund..

Jeg tror at man skjønner det på en måte når man selv blir forelder spesielt at det du opplevde selv var galt. Vokste opp med ei (vi var som søstre) og når hun ble mor så sa hun at det var først da det virkelig gikk opp for henne hvor ille det faktisk stod til med oss.. 

Anonymkode: 37582...49a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2025 den 15.11):

Jeg er en av de som har kommentert at det var annerledes på 90-tallet. Mange skriver at foreldre var like engasjerte som i dag og det er veldig bra. Men jeg vokste opp i et nabolag hvor folk gjerne fikk 1-2 barn mer enn de hadde råd og kapasitet til. Mødrene var hjemme. Det var ikke økonomiske ordninger slik som i dag, så barnehage og SFO kunne vi bare glemme. Jeg har aldri gått i verken barnehage, SFO eller fritidsaktiviteter. Jeg var som TS, jeg elsket skolen. Satt der som et tent lys og elsket å lese og lære og ha voksne som brydde seg. 

Jeg har mange barndomsvenner som vokste opp som meg. Man vet aldri hva som foregår innenfor husets 4 vegger, men barna var like lite sammen med voksne som meg og vi var stort sett bare ute sammen. I tillegg snakket andres foreldre kun til oss, ikke med oss. Foreldrene våre oppførte seg som om vi var irritasjonsmomenter i livene deres.

Dette er min erfaring fra et nabolag som var på "feil side av byen". Jeg er glad for at de fleste vokste opp med bedre foreldre, økonomi og vilkår. Det positive i dag er at velferdsstaten tar seg av disse barna i mye større grad. Mine foreldre burde nok fått mye mer økonomisk støtte enn de gjorde. Og familier med dårlig råd kan få gratis eller veldig billig barnehage. Så disse barna som på 90-tallet ville vært hjemme med en syk forelder faktisk blir ivaretatt på dagtid i barnehage. Jeg tror det hjelper mange. 

Anonymkode: 897c7...353

Beklager men her var det mye informasjon som ikke stemmer overrens med virkeligheten. Jeg er selv født i 83 og i mine fem første leveår bodde jeg i et hjem hvor pappa utøy fysisk og psykisk vold mot mamma og jeg og deretter min søster som er 23 måneder yngre ble utsatt for seksuelle overgrep fra før fylte året. og uten å skrive en lang historie om det rettslige da det ikke er dette tråden handler om så talte ingen dom på min far for overgrepene, men han ble til slutt fratatt alle rettigheter til å møte sine barn og ble pålagt besøksforbud. og på den tiden eksisterte det park for de minste barna som min søster gikk og jeg begynte i en halvdag barnehage mamma også begynte å jobbe. Når jeg ble seks og min søster fire begynte vi i fulltidsbarnehage og mamma fikk den økonomiske støtten hun trengte. Og når jeg begynte på skolen gikk jeg i klasse med så og si alle de samme barna som jeg ba også hadde gått i barnehagen og etter skolen gikk vi SFO. Så om du da klarer å gjøre matten vil det da si at jeg begynte på skolen i 1990.Så det å si at barnehage og SFO var noe man bare kunne glemme på nittitallet på grunn av mangel av økonomiske ordninger stemmer ikke. 
 

Anonymkode: 79a4f...e3f