Mann som reiser mye i jobben

[AnonymBruker]

Min mann er prosjektleder i internasjonal energibransje med prosjekter over hele verden. Det betyr mye reisevirksomhet, ofte på kort varsel. Han kan f eks bli kalt inn til møter i USA på to dagers varsel. Slik har det alltid vært og han tjener naturligvis svært bra. Han elsker jobben sin og da vi ikke hadde barn var det gøy at jeg kunne være med og at reisene ble forlenget til over helgen så vi tok det som en ferie/langhelg.

Nå som vi har barn merker jeg det mye mer at jeg ofte blir alene med dem. Han er flink til å følge opp barna når han er hjemme og har egentlig ikke veldig krevende arbeidstider sammenlignet med f eks folk som er advokater, eiendomsmeglere eller helsepersonell, - alltid hjemme kl. 16, og vanligvis svært fleksibelt arbeid. Den eldste av barna begynner å forstå jobben hans og synes det er gøy å ha en pappa som reiser mye, han facetimer hver kveld og har alltid med mye kult hjem.

Men jeg kjenner alltid en klump i magen med at jeg aldri kan vite om jeg vil sove alene og må ordne ting helt selv neste uke, og det er trist når jeg ikke har han ved min side.

Jeg har jo alltid også syntes at jobben hans er spennende og visst hva jeg har gått til. Og når barna blir større blir dette sikkert ikke noe problem igjen. Men hvordan jeg ta opp følelsene mine i den fasen vi er inne i nå, uten at det går ut over forholdet?

Anonymkode: 06acf...45a

[AnonymBruker]

0/10

Anonymkode: 5a34c...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

0/10

Anonymkode: 5a34c...a80

?

Anonymkode: 06acf...45a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

0/10

Anonymkode: 5a34c...a80

Du tror det er trolling??? 🤣🤣🤣

Anonymkode: 44ef3...205

[AnonymBruker]

Hvis ikke dette er trolling så er TS en selvsentrert liten prinsesse som ikke verdsetter at barnefar har en skikkelig jobb og at livet faktisk krever litt av oss alle. 

Ganske kvalmt, egentlig, med tanke på alle de som har en arbeidsledig barnefar, eller alkoholisert eller fraskilt eller hva ikke mange unge mødre sitter i av situasjon. 

"Han er flink til å følge opp barna når han er hjemme...".  Ja, stakkars deg. Dette må være litt av en trist skjebne.... 

 

Anonymkode: 83d85...6a6

[AnonymBruker]

Er det forutsigbarheten du savner? Kan han ha mindre reising en periode? 

Har selv en mann med en lignende jobb, men reiser får vi vite i en ok tid på forhånd. Der gjør det enklere å planlegge. Det verste her er at han ofte er i beredskap, og da må han slippe alt han driver med og kaste seg i bilen. Hender han forsvinner om natten. Nå er jeg så vant til det, og jeg liker å være alene, men skjønner jo at denne livsstilen ikke er for alle. 

Anonymkode: abafe...d6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ganske kvalmt, egentlig, med tanke på alle de som har en arbeidsledig barnefar, eller alkoholisert eller fraskilt eller hva ikke mange unge mødre sitter i av situasjon. 

 

Nå er det vel ikke sånn at kvinner på generell basis tvinges til å få barn med alkoholiserte eller arbeidsledige og generelt udugelige barnefedre.

(Jeg sier på generell basis, jeg skjønner også at tilfeller med mishandling osv finns)

Anonymkode: 05895...a3a

[AnonymBruker]

Skjønner følelsene dine, TS, jeg føler på noe av det samme selv om min mann ikke er like mye, lenge og langt borte som din. Men jeg gruer meg til neste ukes-konferanse, 72-timers helgevakt, mulige beordring og til helligdager/ferier vi aldri kan planlegge før i siste liten.

Har små barn, så jeg tenker det blir bedre når de blir større og jeg kan dra på helge- og ukesturer med de alene uten stress (har ikke familie i nærheten).

Men ja, det føles litt som at man har startet på et felles prosjekt og så innser man at store deler av det må man lappe sammen for den andre. Og ja, man vet ofte hva man går til, men tenker det er lov å føle seg litt «forlatt» likevel.
 

Man forelsket jo seg i mannen, ikke jobben.

Anonymkode: ee5b5...d4c