Dere som har vært sammen med noen som er tilknytningsskadd,'avoident' som det så fint kalles. Hvordan var forholdet?

[AnonymBruker]

Beklager lang overskrift. 

Men hvordan artet forholdet seg? Jeg har vært sammen med noen som haker av for absolutt alt som er å lese om denne tilknytningsstilen..og jo lengre siden bruddet,jo tydeligere ser jeg hvor mye det har ødelagt. 

Jeg har blitt så utrolig mye såra,avvist følt meg så alene tidvis. 

Er det flere med erfaring på dette området?

 

 

Anonymkode: 8eccc...1cd

[AnonymBruker]

Noen som er "avoidant" og ikke har innsikt til å jobbe med seg selv, er det akkurat som å være i forhold med noen med sterk narsissisme.

Anonymkode: b746f...750

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Noen som er "avoidant" og ikke har innsikt til å jobbe med seg selv, er det akkurat som å være i forhold med noen med sterk narsissisme.

Anonymkode: b746f...750

Jeg har vært sammen med begge deler 😌😕😕 og føler meg så utrygg på min egen dømmekraft i valg av partner nå, at jeg tviler på om jeg noen gang tør å bli sammen med noen igjen. Samtidig har jeg opparbeidet meg veldig mye erfaring og kompetanse på hva jeg ikke ønsker i et forhold, hvilke grenser jeg har og hvordan og når sette de grensene. Hva er et norsk fagbegrep for avoidant? Hvorfor har de så lite selvinnsikt?

Anonymkode: 8eccc...1cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært sammen med begge deler 😌😕😕 og føler meg så utrygg på min egen dømmekraft i valg av partner nå, at jeg tviler på om jeg noen gang tør å bli sammen med noen igjen. Samtidig har jeg opparbeidet meg veldig mye erfaring og kompetanse på hva jeg ikke ønsker i et forhold, hvilke grenser jeg har og hvordan og når sette de grensene. Hva er et norsk fagbegrep for avoidant? Hvorfor har de så lite selvinnsikt?

Anonymkode: 8eccc...1cd

Det beste du kan gjøre for deg selv er å legge energi i din mentale helse, dine valg og handlinger istedenfor å bruke mye energi på å prøve å forstå de. 

Hvis ikke du tar tak i dine issues så vil du bare fortsette å havne i samme type forhold.

Anonymkode: 3a7db...a85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det beste du kan gjøre for deg selv er å legge energi i din mentale helse, dine valg og handlinger istedenfor å bruke mye energi på å prøve å forstå de. 

Hvis ikke du tar tak i dine issues så vil du bare fortsette å havne i samme type forhold.

Anonymkode: 3a7db...a85

Dette!!!

Du må skifte fokus fra å forstå dem, til å forstå deg selv.

På norsk kalles det utrygg tilknytning og unnvikende tilknytning. Hvis du blir tiltrukket sv dem med unnvikende, er du nesten garantert av utrygg tilknytning selv. Fiks dét, så luker du ut menn med denne tilknytningen.

Trygge tilknytninger finner andre trygg tiltrekkende.

Anonymkode: c01c1...1d5

[AnonymBruker]

Men.. da lurer jeg på hvordan man kan "bli" en trygg tilknytning? Jeg trodde ikke man kunne endre sin tilknytning men heller jobbe med seg selv slik at man er bevist på hvorfor man reagerer som man gjør? Og hvordan i alle dager jobber man med seg selv?

Anonymkode: b67f3...3a3

[AnonymBruker]

Er dette det samme som å være engstelig unnvikende? Kjenner ikke igjen sammenlikningen med narsissisme.

Anonymkode: 08272...516

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men.. da lurer jeg på hvordan man kan "bli" en trygg tilknytning? Jeg trodde ikke man kunne endre sin tilknytning men heller jobbe med seg selv slik at man er bevist på hvorfor man reagerer som man gjør? Og hvordan i alle dager jobber man med seg selv?

Anonymkode: b67f3...3a3

Man identifiserer sine utfordringer. I ett eksempel med unnvikende tilknytning kan det være å registrere at man er overveldet og i stedet for å unnlate å kommunisere med partner, og stikke fra situasjonen, kan man si: nå er jeg overveldet og trenger rom rundt meg. Jeg stikker ut en tur, men når jeg kommer tilbake (med gitt tidsramme) vil jeg gjerne ha en konstruktiv dialog rundt situasjonen som gjorde med overveldet. Dette er noe jeg trenger for å kunne møte deg på en bedre måte, mens jeg samtidig ivaretar meg. Samt en bekreftelse for å trygge partner. 

Anonymkode: a665f...b13

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, eller noe forhold ble det vel aldri helt, for så nære taklet han ikke å være.

I stedet var det en evig runddans med at han trakk meg nærmere seg, for så å skyve meg vekk. Og så klart ble den egentlige årsaken aldri snakket om, de unnvikende unnviker jo både sitt eget og andres følelsesliv. Dermed får de heller ikke opparbeidet seg selvinnsikten som trengs for å regulere seg selv. I stedet kom det bare dumme unnskyldninger som du måtte hatt en IQ på 70 for å tro på. Og plutselig var han der igjen - varm, oppmerksom, før han forsvant igjen og kunne bruke ei uke på å åpne en melding. 

Jeg har aldri følt meg så alene i en relasjon noen gang, til slutt føltes det som om jeg var i ferd med å bli gal. Men det fikk meg til å se nærmere på mitt eget tilknytningsmønster, og undersøke mine utrygge tendenser. Nå jobber jeg med disse og selvfølelsen min, og de unnvikende tendensene hos andre blir en stadig større turnoff.

Med mindre du dealer med en narsisist (beklager sikkert feil stavemåte), så gjør de ikke dette med vilje. Sannsynligvis har noe i barndommen eller senere lært dem at det å komme nær andre er synonymt med avvisning eller annen fare. De gjør det som en overlevelsesmekanisme. Noen har selvinnsikt nok til å vite at de er slik, andre ikke. De som ikke har peiling, har mest sannsynlig ingen aning om hvor ødeleggende og sårende oppførselen deres er for den andre parten. 

Det virker som om et fåtall av de unnvikende greier å jobbe med problemet, men de fleste ikke. Og det er dessverre ingenting du kan gjøre fra eller til som påvirker oppførselen deres. 

Fokuser på deg selv TS, og finn deg en psykolog som kan hjelpe deg å dykke ned i ditt indre. Løsningen din ligger der, ikke hos denne andre personen.

Anonymkode: 0a1bc...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er dette det samme som å være engstelig unnvikende? Kjenner ikke igjen sammenlikningen med narsissisme.

Anonymkode: 08272...516

Man har fore tilknytnings stiler. A,b, c og d.  Trygg, engstelig-unnvikende, engstelig-ambivalent og desorganisert. Både a og c er utrygg tilknytning i forskjellige grader selvfølgelig. Et enkelt googlesøk så kan du lese mer om de. Poenget er at man blir "programmert" som barn, og ofte kommer tilknytning frem under stress eller lignende. Forstår at det kan være elementer som kan være likt narsissistisk personlighetsforstyrrelse, kan oppføre seg mye på samme måte. Tilknytning er essensielt i alle relasjoner, og det er veldig komplekst!

Anonymkode: b67f3...3a3

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold med en veldig avoidant mann i 7 måneder nå. Første måneden var helt fantastisk, så gikk det opp og ned, hver eneste uke. Elsket meg en dag, sa han måtte være alene dagen etter og at han aldri hadde elsket noen i hele sitt lit den tredje dagen. Han svarte aldri på meldinger, ringte aldri men jeg vet at det ikke bare var meg han ikke svarte. Det er sånn han er. Han ble bare borte, ghostet meg i flere dager forså å komme tilbake å være veldig på en dag eller to. Før det gikk dritt IGJEN! Jeg ble syk av det. Depressiv, måtte begynne på antidepressiva og måtte oppsøke lege og psykolog. 

Jeg ga fullstendig opp i begynnelsen av november og gjorde det helt slutt. Men vi traff hverandre like etterpå og kjemien mellom oss var akkurat like sterk. Jeg elsker han og jeg vet at han, innerst inne, er veldig glad i meg. Det bare merker man. I den siste måneden har alt forandret seg. Han har åpnet opp mye, fortalt meg hva han er bekymret for og redd for og jeg forsikrer hele tiden om at jeg ikke vil såre han eller utnytte han på noen måte. Han sier han er innstilt på at vi er "safe" og at han ikke lenger vil trekke seg unna og det merker jeg veldig godt. Han ringer meg og sender til og med en SMS nå og da. Og han svarer alltid hvis jeg skriver først og ringer meg tilbake hvis han ikke kan ta telefonen når jeg ringer. Dette er helt nytt og jeg føler jeg endelig, etter 6 måneder i helvete, kan senke skuldrene og stole på at han er der for meg og bryr seg om meg. Jeg tror det har vært verdt det, men er ikke 100% sikker, for de månedene det var opp og ned ødela meg fullstendig. Har aldri hatt det så vondt i hele mitt liv.

Varer det her er jeg jo sikker på at det var verdt det, men jeg ville ikke gjort det om igjen.

Anonymkode: 07139...b1b

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er dette det samme som å være engstelig unnvikende? Kjenner ikke igjen sammenlikningen med narsissisme.

Anonymkode: 08272...516

Ved å jobbe mot impulsene som trigger det i kroppen som "vil trekke seg unna".

Man kan se de samme trekkene hos dyr som er blitt enten mishandlet eller forsømt. De kan på sikt med mye tålmodighet og kjærlighet danne nye sunne bånd. 

 

[AnonymBruker]

Ikke et lurt utgangspunkt å mene at partneren har issues som må fikses. Å se partneren gjennom sånne briller sykeligjør personen og fører ikke til noe godt. Tenk om din hjemmelagde diagnose er feil og du sentrerer alt om dette? Da er det ikke rart det går dårlig.

Anonymkode: 2739f...443

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke et lurt utgangspunkt å mene at partneren har issues som må fikses. Å se partneren gjennom sånne briller sykeligjør personen og fører ikke til noe godt. Tenk om din hjemmelagde diagnose er feil...

Anonymkode: 2739f...443

Det er ingen diagnose. Det er en måte å være på. 

Anonymkode: dd7c6...e71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er ingen diagnose. Det er en måte å være på. 

Anonymkode: dd7c6...e71

Enig..har kjent ekspartner i mange år,vet historien til dette mennesket og ser jo h ikke utfordringer som ligger hos hen. 

Anonymkode: 8eccc...1cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Enig..har kjent ekspartner i mange år,vet historien til dette mennesket og ser jo h ikke utfordringer som ligger hos hen. 

Anonymkode: 8eccc...1cd

Ser hvilke skulle det stå

Anonymkode: 8eccc...1cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en veldig avoidant mann i 7 måneder nå. Første måneden var helt fantastisk, så gikk det opp og ned, hver eneste uke. Elsket meg en dag, sa han måtte være alene dagen etter og at han aldri hadde elsket noen i hele sitt lit den tredje dagen. Han svarte aldri på meldinger, ringte aldri men jeg vet at det ikke bare var meg han ikke svarte. Det er sånn han er. Han ble bare borte, ghostet meg i flere dager forså å komme tilbake å være veldig på en dag eller to. Før det gikk dritt IGJEN! Jeg ble syk av det. Depressiv, måtte begynne på antidepressiva og måtte oppsøke lege og psykolog. 

Jeg ga fullstendig opp i begynnelsen av november og gjorde det helt slutt. Men vi traff hverandre like etterpå og kjemien mellom oss var akkurat like sterk. Jeg elsker han og jeg vet at han, innerst inne, er veldig glad i meg. Det bare merker man. I den siste måneden har alt forandret seg. Han har åpnet opp mye, fortalt meg hva han er bekymret for og redd for og jeg forsikrer hele tiden om at jeg ikke vil såre han eller utnytte han på noen måte. Han sier han er innstilt på at vi er "safe" og at han ikke lenger vil trekke seg unna og det merker jeg veldig godt. Han ringer meg og sender til og med en SMS nå og da. Og han svarer alltid hvis jeg skriver først og ringer meg tilbake hvis han ikke kan ta telefonen når jeg ringer. Dette er helt nytt og jeg føler jeg endelig, etter 6 måneder i helvete, kan senke skuldrene og stole på at han er der for meg og bryr seg om meg. Jeg tror det har vært verdt det, men er ikke 100% sikker, for de månedene det var opp og ned ødela meg fullstendig. Har aldri hatt det så vondt i hele mitt liv.

Varer det her er jeg jo sikker på at det var verdt det, men jeg ville ikke gjort det om igjen.

Anonymkode: 07139...b1b

LOL.

Anonymkode: 5b28e...01d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har vært der, eller noe forhold ble det vel aldri helt, for så nære taklet han ikke å være.

I stedet var det en evig runddans med at han trakk meg nærmere seg, for så å skyve meg vekk. Og så klart ble den egentlige årsaken aldri snakket om, de unnvikende unnviker jo både sitt eget og andres følelsesliv. Dermed får de heller ikke opparbeidet seg selvinnsikten som trengs for å regulere seg selv. I stedet kom det bare dumme unnskyldninger som du måtte hatt en IQ på 70 for å tro på. Og plutselig var han der igjen - varm, oppmerksom, før han forsvant igjen og kunne bruke ei uke på å åpne en melding. 

Jeg har aldri følt meg så alene i en relasjon noen gang, til slutt føltes det som om jeg var i ferd med å bli gal. Men det fikk meg til å se nærmere på mitt eget tilknytningsmønster, og undersøke mine utrygge tendenser. Nå jobber jeg med disse og selvfølelsen min, og de unnvikende tendensene hos andre blir en stadig større turnoff.

Med mindre du dealer med en narsisist (beklager sikkert feil stavemåte), så gjør de ikke dette med vilje. Sannsynligvis har noe i barndommen eller senere lært dem at det å komme nær andre er synonymt med avvisning eller annen fare. De gjør det som en overlevelsesmekanisme. Noen har selvinnsikt nok til å vite at de er slik, andre ikke. De som ikke har peiling, har mest sannsynlig ingen aning om hvor ødeleggende og sårende oppførselen deres er for den andre parten. 

Det virker som om et fåtall av de unnvikende greier å jobbe med problemet, men de fleste ikke. Og det er dessverre ingenting du kan gjøre fra eller til som påvirker oppførselen deres. 

Fokuser på deg selv TS, og finn deg en psykolog som kan hjelpe deg å dykke ned i ditt indre. Løsningen din ligger der, ikke hos denne andre personen.

Anonymkode: 0a1bc...86b

Dette beskriver mitt forhold på en prikk. Jeg er utrygg og han er unnvikende.

Noe SÅ utmattende. Jeg kastet bort 2 år på å forstå "dynamikken".

Og så mye "søppel" som ramlet ut av munnen på han. Jeg ble bare ennå mer usikker av den slags oppførsel. Samtidig hadde vi jo noe som tiltrakk og vi var jo gjensidig glad i hverandre. Vi kranglet aldri men hans måte å "ikke vise meg" kjærlighet og omtanke og omsorg gjorde forholdet uholdbart. For min del. Han kunne sikkert tenkt seg til å ha meg i reserve, ei han kunne til nød ta seg tid til hvis det gagnet han. Det er narsessistisk væremåte, uten tvil. Men jeg hadde ikke lyst å tro det om han. Såååå komplisert å være sammen, med manglende kommunikasjon. Vi har ikke engang orket å ta oss bryet med den "slutt-samtalen". Etter 2 år i et pull-push regime.  Vi bare faset hverandre ut av livene til hvrrandre uten forklaring. - Er det ikke rart?? Og vi er voksne folk på over 50 år. Håpløst å forholde seg til unnvikende tilknytningsfolk. Gidder ikke flere av den sorten. 

Anonymkode: 63c1b...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Er dette det samme som å være engstelig unnvikende? Kjenner ikke igjen sammenlikningen med narsissisme.

Anonymkode: 08272...516

Nei, engstelig unnvikende er fearful avoidant.

Og jo, man kan absolutt fikse sin tilknytting, men det krever arbeid. Det krever at man putter den energien i seg selv i stedet for mot den man jakter og lengter etter. Det er typisk slik at den engstelige søker mot den unnvikende og blir besatt i det prosjektet, men jobben er å snu tankegangen bort fra den unnvikende, for å legge alt fokus på seg selv. Ironisk nok, er det som regel kun da man opplever at den unnvikende kommer mot en, etter at man har klart å jobbe med seg selv.

Hvis du ikke har tilgang til terapi, anbefaler jeg at du sluker alt du kommer over av dette emnet på nett. Les om the anxious and avoidant dance. Les om how to fix anxious avoidant. Begynn der. Så jobber du deg dypere og dypere, i temaet og inn i deg selv.

Du må være klar for å ta tak i de mest ubehagelige sannhetene om deg selv.

Anonymkode: c01c1...1d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

LOL.

Anonymkode: 5b28e...01d

Hva er LOL med det?

Anonymkode: 07139...b1b