Har kjærligheten bleknet?

[Gjest Monique]

Etter noen år med både oppgang og nedgang tror jeg kjærligheten har bleknet. Jeg har brukt de siste 3 ukene til å tenke på hva jeg vil. I løpet at forholdet så har jeg aldri tørt tanken på å leve uten han. Jeg startet forholdet som ung og naiv. I løpet av forholdet så har jeg innbilt meg at jeg ikke ville klare meg på egenhånd i denne verden uten han. Dette har jeg fått bevist feil. Jeg føler at jeg er klar til å møte verden alene og vil søke min egen lykke og ikke være avhengig at andre skal gjøre det for meg. Jeg har ikke sett han på 2 mnd. Og jeg føler ikke noe savn. GJør jeg virkelig ikke det eller ligger det i underbevissten uten at jeg vet det? Jeg har nettopp sagt til han at jeg vil ta pause. Kommer jeg til å angre? Det vet jeg ikke ennå. Snart forlater jeg Norge for å søke lykken et annet sted. Jeg kommer til å være på den andre siden av kloden. Jeg tror dette vil fordøye smerten siden vi ikke bor i samme land.

Jeg kan ikke skylde alt på han fordi jeg har vært ulykkelig i forholdet, men vi passer ikke sammen. Det har vært noen smertefulle perioder. Noen ganger så lurer jeg på om han virkelig har elsket meg på den måten en mann skal elske en kvinne, eller om jeg var bare tilgjengelig for han og han benyttet seg av sjansen. Han har aldri anstrengt seg for at kjæreligheten skal funke. Han sier til meg: er du ikke fornøyd, så får du dra (finne meg en annen). Dette betyr da altså at han ikke er villig til å endre seg for meg eller for kjærligheten vår.

Dette er min første møte med ekte kjærlighet (mest fra min side, neppe så mye kjærlighet fra hans) så det er mulig jeg har gjort mye feil. Så jeg kan ikke legge all skylda på han. jeg føler at jeg har ligget i koma i de årene vi har vært sammen og det er nå jeg endelig våkner og ser realiteten. Jeg føler at jeg har gått glipp av mye i mellomtiden.

jaja...takk for at dere hørte på meg

[Gjest Gjest_Nigo-san_*]

Livet er fullt av vanskelige valg, med det høres ut som om du er sikker på det du gjør. Og slik du legger det fram, tror jeg du har rett. La tiden jobbe for deg, og gled deg over en ny start, og etterhvert kan du nok også glede deg over det dere hadde som var fint.

Og nytt land, nye muligheter, vettu

Lykke til!