Jeg skal bli i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig

[AnonymBruker]

Oja, det har eskalert til fysisk vold? Det blir selvfølgelig ikke bedre dette her. 

Fra dinveiut.no

Voldens sirkel

Vold følger ofte et mønster som er gjenkjennbart. Den såkalte «voldssirkelen» brukes for å beskrive hvordan atferden i et voldelig forhold kan følge et gjentagende mønster. Den består av fire ulike faser som glir over i hverandre:

1.       Spenningsoppbygging
2.       Voldshendelse
3.       «Hvetebrødsdager»
4.       Rolig fase

I den første fasen er det en stadig dårligere stemning i forholdet. Man merker kanskje at partneren er irritabel, og føler på seg at det snart smeller. Følelsen av at noe snart skjer kan være svært slitsom å bære på, og mange forteller at de i denne fasen føler at de «går på eggeskall». Deretter finner en akutt voldshendelse sted, og spenningen utløses. Dette kan dreie seg om ulike former for vold, ikke bare fysisk. Samtidig er perioden like etterpå, «hvetebrødsdagene», gjerne preget av anger, unnskyldninger og lovnader om bedring fra voldsutøvers side. Dette kan oppleves som en god periode, der personen som har utøvd volden vil gjøre en innsats for å gjøre ting godt igjen. Denne perioden glir gradvis over i en rolig, «normal» periode av samlivet. Etter hvert som tiden går vil spenning bygges opp på nytt.

Det er ikke uvanlig at tiden mellom de ulike fasene blir kortere og kortere, og at de akutte voldshendelsene dermed forekommer hyppigere. Noen opplever at de gode periodene blir stadig kortere, eller at de forsvinner helt. Muligheten for at vold når som helst kan finne sted kan prege store deler av den voldsutsattes liv. Dette kalles latent vold, og regnes som en egen voldsform, som også fører til vanlige reaksjoner som uro, tristhet, konsentrasjonsvansker og frykt.

Anonymkode: 23e81...94b

[Irak]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Oja, det har eskalert til fysisk vold? Det blir selvfølgelig ikke bedre dette her. 

Fra dinveiut.no

Voldens sirkel

Vold følger ofte et mønster som er gjenkjennbart. Den såkalte «voldssirkelen» brukes for å beskrive hvordan atferden i et voldelig forhold kan følge et gjentagende mønster. Den består av fire ulike faser som glir over i hverandre:

1.       Spenningsoppbygging
2.       Voldshendelse
3.       «Hvetebrødsdager»
4.       Rolig fase

I den første fasen er det en stadig dårligere stemning i forholdet. Man merker kanskje at partneren er irritabel, og føler på seg at det snart smeller. Følelsen av at noe snart skjer kan være svært slitsom å bære på, og mange forteller at de i denne fasen føler at de «går på eggeskall». Deretter finner en akutt voldshendelse sted, og spenningen utløses. Dette kan dreie seg om ulike former for vold, ikke bare fysisk. Samtidig er perioden like etterpå, «hvetebrødsdagene», gjerne preget av anger, unnskyldninger og lovnader om bedring fra voldsutøvers side. Dette kan oppleves som en god periode, der personen som har utøvd volden vil gjøre en innsats for å gjøre ting godt igjen. Denne perioden glir gradvis over i en rolig, «normal» periode av samlivet. Etter hvert som tiden går vil spenning bygges opp på nytt.

Det er ikke uvanlig at tiden mellom de ulike fasene blir kortere og kortere, og at de akutte voldshendelsene dermed forekommer hyppigere. Noen opplever at de gode periodene blir stadig kortere, eller at de forsvinner helt. Muligheten for at vold når som helst kan finne sted kan prege store deler av den voldsutsattes liv. Dette kalles latent vold, og regnes som en egen voldsform, som også fører til vanlige reaksjoner som uro, tristhet, konsentrasjonsvansker og frykt.

Anonymkode: 23e81...94b

Noen velger også å trigge volden med overlegg for da har de kontroll over når det skjer. Det kan være helt utholdelig smertefullt, og vente på noe som du vet kommer til å skje. Man vet bare ikke når. Det går bare i ring og det blir ikke bedre. Det blir bare verre og verre. Det er helt forferdelig for de menneskene det gjelder. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Oja, det har eskalert til fysisk vold? Det blir selvfølgelig ikke bedre dette her. 

Fra dinveiut.no

Voldens sirkel

Vold følger ofte et mønster som er gjenkjennbart. Den såkalte «voldssirkelen» brukes for å beskrive hvordan atferden i et voldelig forhold kan følge et gjentagende mønster. Den består av fire ulike faser som glir over i hverandre:

1.       Spenningsoppbygging
2.       Voldshendelse
3.       «Hvetebrødsdager»
4.       Rolig fase

I den første fasen er det en stadig dårligere stemning i forholdet. Man merker kanskje at partneren er irritabel, og føler på seg at det snart smeller. Følelsen av at noe snart skjer kan være svært slitsom å bære på, og mange forteller at de i denne fasen føler at de «går på eggeskall». Deretter finner en akutt voldshendelse sted, og spenningen utløses. Dette kan dreie seg om ulike former for vold, ikke bare fysisk. Samtidig er perioden like etterpå, «hvetebrødsdagene», gjerne preget av anger, unnskyldninger og lovnader om bedring fra voldsutøvers side. Dette kan oppleves som en god periode, der personen som har utøvd volden vil gjøre en innsats for å gjøre ting godt igjen. Denne perioden glir gradvis over i en rolig, «normal» periode av samlivet. Etter hvert som tiden går vil spenning bygges opp på nytt.

Det er ikke uvanlig at tiden mellom de ulike fasene blir kortere og kortere, og at de akutte voldshendelsene dermed forekommer hyppigere. Noen opplever at de gode periodene blir stadig kortere, eller at de forsvinner helt. Muligheten for at vold når som helst kan finne sted kan prege store deler av den voldsutsattes liv. Dette kalles latent vold, og regnes som en egen voldsform, som også fører til vanlige reaksjoner som uro, tristhet, konsentrasjonsvansker og frykt.

Anonymkode: 23e81...94b

Men det er så rart, for jeg føler ikke at han er en «voldelig fyr»? Han er en sint mann da, han sier jo ofte at jeg er årsaken til at han er bitter og deprimert.

Jeg tenker kanskje litt som hunder. Hvis de blir provosert nok så biter de? Vet det høres ut som alle i slike situasjoner sier; men shit. Uansett så er poenget mitt, også hva jeg har sagt til han at det vi har stått i med det destruktive har gått et nivå opp. Det vil jeg ikke tillate hverken han eller meg til å stå i. Aller minst barna!

Det har skjedd en gang før også; da mener han at han ikke husker det. I tillegg har jeg gjort ting som jeg angrer på, og jeg har en side jeg ikke trodde jeg hadde.  Det har blitt sagt så mye stygt. Jeg føler meg som et blødende åpent sår. Fordi denne gangen må jeg velge mellom en hel familie eller min selvrespekt. I tillegg må jeg være den som tar valget om å gå, fordi han vil aldri. Jeg må ta beslutningen som jeg tror blir best for familien. Han vil 100 % ta offerrrollen etterpå, og jeg vil være «den som brøyt opp familien». Jeg går gjennom alle følelser hver dag nå, og hodet spinner som aldri før. 
 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.17):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Barna får med seg at du er ulykkelig. Mitt eldste barn fortalte meg at det er bra jeg og pappaen ikke bodde sammen mer da vi gikk fra hverandre. Han såg at ingen av oss hadde det bra. Han merket at det var dårlig stemning selv om vi prøvde å skjerme barna. Vi er alle lykkeligere som skilt, og jeg og pappen er venner nå.

Anonymkode: 1c1eb...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2025 den 10.53):

Men sier du også dette hvis forholdet er preget av destruktivt mønster, preget av mye konflikter som eskalerer i både fysisk og psykisk vold? For jeg er enig med deg i det du sier med at man ikke skal sette sin egen ulykke over barna sine. Mine barn er spesielt knyttet til meg og samboeren min, men de har flere ganger spurt både meg og han om «er dere kjærester?» «er det fint å være kjæresten til mamma/pappa?». 
 

Føles som om jeg psykisk nå bekker over, tankekjøret verre enn det noen gang har vært. 
 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

Vold osv blir jo noe helt annet, men de fleste som går fra hverandre gjør det fordi de føler ikke noe for partner lenger - de ønsker noe mer, og for meg blir dette bagateller i forhold til å utsette barna for en skilsmisse! 

Anonymkode: 2ac48...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.17):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

?? Tror du ikke barna merker at du er miserabel? Hvorfor kastet du vekk dine BESTE ÅR?? Fatter ikke...

Anonymkode: 5d0e1...69b

[Era Vulgaris]

TS undervurderer egne barn til de grader. Barn sanser ALT, og selv om du tror de ikke merker noe, så kan jeg garantere deg at det gjør de. Dere er begge dårlige forbilder for barna deres, på hver deres måte. 10 år til med dette gagner ingen. 

[AnonymBruker]

Min tenårings datter sa i dag "jeg skulle ønske dere gjorde dette mye tidligere. Da hadde jeg ikke forstått det like mye og jeg hadde ikke hatt like mye å savne". 

Så ta hennes ord for det..

Anonymkode: 35c94...df0

[AnonymBruker]

Var til fastlege i dag; som har fulgt meg gjennom prosessen (mange år).

Han er bekymret for at jeg har blitt mer og mer et tomt skall, virker mer usikker og lavere selvtillit og generelt mer glad. Jeg fortalte om episoden som skjedde forrige torsdag, og han sa at han aldri brukte å blande seg inn i relasjoner til andre/pasienter. Men han sa nå er nok, nok.

Nå er det 1 uke siden det skjedde, jeg fikk i går en nytt «shit. Hva om vi ikke har prøvd nok?» i går kveld. Men i dag føler jeg meg ganske trygg og sikker på at det er helt riktig at vi bryter dette, før det blir enda verre.

Vi skal bo i samme hus frem til sommeren; forsøke å få huset mest mulig ferdig så vi ikke går i underskudd. Jeg tror dessverre ikke jeg kan forvente noe stort overskudd, men økonomi er ikke viktig nå. Eller det er viktig, men jeg finner en løsning på en eller annen måte. 
 

Dere som har erfaring. Tok dere praten med barna når dere bodde sammen fortsatt? Eller bør vi vente nærmere sommeren og salg?

Setter pris på alle innspill her 😌

 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 1.02):

Tusen takk for svar.

Han elsker ikke meg lengre. Han kan aldri ønske å gifte seg med meg. Sier ofte hva som er feil med meg, og jeg gjør kanskje det samme?

Det er ingen emosjonell eller fysisk nærhet. Han viser lite interesse i meg og mine behov/tanker. Han føler det som mas, at jeg er vanskelig. Han har ikke elsket meg på mange år, og mulig jeg ikke har gjort det til han heller? Føles fremmed og rart når vi kysser og er nær. Altså det er så mange årsaker til at jeg føler meg ulykkelig, og det samme gjør og sier han. Han gleder seg til jeg er ute av livet hans.

Hva om gresset ikke er grønnere på andre siden? Hva om nye bekymringer som økonomi osv blir større enn de jeg har i dag?

Jeg er forøvrig sosial av meg, har et godt og stødig nettverk rundt meg. Har stabil jobb med mange gode kolleger. Han familie som står med meg uansett hva. Jeg er aktiv og henter små påfyll av glede og lykke utenfor. Det er blant annet turer med mine barn, og opplevelser sammen med de. Men i det siste har jeg følt meg mer nedstemt og tom enn før. Følelsen av panikk/angst har steget, jeg føler noen ganger jeg ikke får puste hjemme. Begynner å gråte helt ut av det blå. Er bare i bunn og grunn skikkelig skikkelig lei meg over at det har blitt som det har blitt, og føler meg fastlåst i en situasjon. Jeg er sint på meg selv for å ha havnet her. 

Anonymkode: 02870...c86

Hvis jeg var deg så ville jeg gått, og prøvd å forklare barna dine hvorfor, og heller prøvd å være gode venner istedenfor - for dem MERKER når foreldrene ikke har det bra, tro meg. Jeg vokste opp med foreldre som ikke var glade i hverandre, og ringte bestemor hver gang dem var uenige om ting og tang. Pappa gikk da jeg var 5, og selv da forsto jeg det var rett for dem krangla hver dag.

Anonymkode: 171ba...803

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Var til fastlege i dag; som har fulgt meg gjennom prosessen (mange år).

Han er bekymret for at jeg har blitt mer og mer et tomt skall, virker mer usikker og lavere selvtillit og generelt mer glad. Jeg fortalte om episoden som skjedde forrige torsdag, og han sa at han aldri brukte å blande seg inn i relasjoner til andre/pasienter. Men han sa nå er nok, nok.

Nå er det 1 uke siden det skjedde, jeg fikk i går en nytt «shit. Hva om vi ikke har prøvd nok?» i går kveld. Men i dag føler jeg meg ganske trygg og sikker på at det er helt riktig at vi bryter dette, før det blir enda verre.

Vi skal bo i samme hus frem til sommeren; forsøke å få huset mest mulig ferdig så vi ikke går i underskudd. Jeg tror dessverre ikke jeg kan forvente noe stort overskudd, men økonomi er ikke viktig nå. Eller det er viktig, men jeg finner en løsning på en eller annen måte. 
 

Dere som har erfaring. Tok dere praten med barna når dere bodde sammen fortsatt? Eller bør vi vente nærmere sommeren og salg?

Setter pris på alle innspill her 😌

 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

Det virket jo hele tiden ler som du vil ha støtte til å gå enn bare å deklarere at du har tenkt til å bli og å cred for å holde ut.

Det er uansett et valg du må ta og stå for, konsekvensene er pest eller kolera men for at du skal gå videre på en holdbar måte må du tro på og stå for det du gjør, ikke argumentere med andre mest for å validere. Du må eie det og være ærlig med deg selv.

/En som har vært der

Anonymkode: 193b4...b39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det virket jo hele tiden ler som du vil ha støtte til å gå enn bare å deklarere at du har tenkt til å bli og å cred for å holde ut.

Det er uansett et valg du må ta og stå for, konsekvensene er pest eller kolera men for at du skal gå videre på en holdbar måte må du tro på og stå for det du gjør, ikke argumentere med andre mest for å validere. Du må eie det og være ærlig med deg selv.

/En som har vært der

Anonymkode: 193b4...b39

Ja. Du har helt rett!

Passende det du sier med pest eller kolera. Ingen valg føles bra. 
 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Var til fastlege i dag; som har fulgt meg gjennom prosessen (mange år).

Han er bekymret for at jeg har blitt mer og mer et tomt skall, virker mer usikker og lavere selvtillit og generelt mer glad. Jeg fortalte om episoden som skjedde forrige torsdag, og han sa at han aldri brukte å blande seg inn i relasjoner til andre/pasienter. Men han sa nå er nok, nok.

Nå er det 1 uke siden det skjedde, jeg fikk i går en nytt «shit. Hva om vi ikke har prøvd nok?» i går kveld. Men i dag føler jeg meg ganske trygg og sikker på at det er helt riktig at vi bryter dette, før det blir enda verre.

Vi skal bo i samme hus frem til sommeren; forsøke å få huset mest mulig ferdig så vi ikke går i underskudd. Jeg tror dessverre ikke jeg kan forvente noe stort overskudd, men økonomi er ikke viktig nå. Eller det er viktig, men jeg finner en løsning på en eller annen måte. 
 

Dere som har erfaring. Tok dere praten med barna når dere bodde sammen fortsatt? Eller bør vi vente nærmere sommeren og salg?

Setter pris på alle innspill her 😌

 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

Du trenger ikke å bo i samme hus! Nav skal ha nødbolig tilgjengelig til de som trenger det! Les deg opp!! 

Anonymkode: 5d0e1...69b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.38):

Vet ikke hvilke tips som funker for deg. 

Jeg er der selv, jeg tenker at ikke faen om jeg skal fortsette denne tilværelsen etter barna har flyttet ut eller blitt store. 

Når jeg blir gammel så skal jeg være min egen sjef, og kose meg! Skal neimen ikke vaske og stelle for det største barnet her til jeg kreperer! 

Jeg skal gi meg selv en sjangs til å ha det bra.

Se fremover, kos deg i hverdagen, gjør som du vil og som gagner deg og barna!

Få deg en hobby eller tre, vær sosial med andre!

Anonymkode: f3e7c...7d9

Jeg er i samme situasjon som den jeg siterer. Ikke faen om jeg gidder å være koordinator og tilrettelegger, vaske- og hushjelp samt barnepike og sexdukke for den største ungen i huset når de faktiske barna har flyttet ut. Da skal jeg bo for meg selv, ha det rent og pent, kose meg max med venninner og barnebarn og aldri røres seksuelt av en mann noensinne igjen 🥰 Nå spiller jeg skuespill, må prøve å holde ut litt til....

(Kan dessverre ikke bryte ut nå da det rett og slett ikke er mulig logistikkmessig eller økonomisk for oss 😭) 

TS, jeg syns absolutt at du skal bryte ut dersom det er mulig logistikkmessig og økonomisk. 

Anonymkode: e552b...2b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.23):

Barna får med seg at du ikke har det bra. Og hvorfor planlegger du å gå, når de er i tenårene? Er jo mye bedre å gå nå da.

Her så gikk jeg da barna var 9 og 2 år, og 9 åringen slet virkelig med det. 2 åringen slet ikke med det.

Anonymkode: 766fb...cc3

2 åringen kan være mer preget enn det ser ut som. Det kan komme frem senere. Ikke for å være negativ men det er en kjent sak i psykiatrien at ting man opplever før 6-års alder kan påvirke deg i voksen alder, selv om 2-åringen kanskje ikke uttrykker det. Noen er også stille når de lider.

Anonymkode: 24294...10c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2025 den 9.03):

Nå kommer angsten, og de tankene på «er det riktig å avslutte??». Hva om vi prøver litt til? Hva om ting endrer seg nå, denne gangen?

Vil bare si at den episoden som skjedde sist endte i at han var fysisk mot meg. Ting eskalerte, og jeg vet jeg var en medvirkende faktor i situasjonen. Jeg er ikke redd han, og tror ikke han er narsissist, men en mann som sliter med sinnekontroll i noen situasjoner. Jeg vet det høres så mer alvorlig ut enn jeg føler selv?! 🤷🏻‍♀️

Men så hører jeg igjen folk sier «barn blir skadelidende av at foreldrene skiller lag. De som splitter en familie er egoistiske» osv osv.

Jeg tror også det som holder meg igjen er alt annet også. Som hva skjer med meg økonomisk? Hvordan blir bosituasjonen? 
 

Han har vært veldig fin de dagene her, og er slik som jeg husker han fra før, han jeg ble forelsket i. Vi har faktisk vært mer rause med hverandre begge to nå etter at vi ble enige om brudd. Er ikke det veldig merkelig? Så da vekkes håper igjen i meg. 
 

Men etter sist episode så kjenner jeg virkelig på meg at jeg må gå. Bare så vanskelig å stå i de vinglete tankene og følelsene, jeg er så splittet. På en side kjenner jeg lettelse, på den andre siden kjenner jeg på stor sorg og engstelse for fremtiden. Livet er ikke for pyser 😌

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

Har du lest noen av de bøkene jeg foreslo tidligere i tråden? Både til å prosessere det du har vært gjennom og til et nytt forhold så tror jeg de kan være gode for deg. Jeg kjenner meg mye igjen i det du beskriver, og dynamikken dere imellom. 

God klem til deg, ta godt vare på deg selv. ❤️ 

Anonymkode: 0a239...906