Jeg skal bli i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig

[rummyking]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Dette er tull. Er mye værre for barn å leve med foreldre som ikke burde bodd sammen i utgangspunktet.

[AnonymBruker]

Det er ikke bedre for barna om dere skiller dere når de er 14 og 16. Det er for mange vanskelige år følelsesmessig, og det kan være vanskelig å forstå egne følelser og reaksjoner, mer kaos. Sorgen over å miste den virkeligheten de hadde kan være større, det er mye mer levd liv da. En 4 og 6-åring tilpasser seg på en annen måte, det vil føles naturlig for dem med en oppløst familie og kanskje nye partnere på begge hold.
 

Det er heller ikke noe poeng omsorgsmessig å gå inn for å ha det nokså stusselig i 10 år. Tror du burde gå i tenkeboksen igjen. Hvis forholdet derimot kan repareres er det jo verdt å bli.

Anonymkode: 5bf69...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi valgte skilsmisse. Vi er våre barns forbilder og skal våre barn lære om kjærlighet og et godt samliv så kunne ikke vi være våre barns lærere. Vi levde sammen som venner og ikke noe mere, det ble ikke rettferdig ovenfor våre barn. Min datter spurte en gang hvorfor vi ikke bare kunne bo sammen når vi var venner og da svarte jeg det jeg skrev over. Det ville ikke blitt rettferdig, verken overfor oss voksene eller for vår dere(barna) 

Husker flere venner sa i oppveksten "skulle ønske de bare skilte seg" 

Barn vil ikke takke foreldre for at de "holdt sammen" når samlivet ikke er godt. 

Anonymkode: a4d5d...7ef

Edit: Husker flere venner sa i oppveksten "skulle ønske de bare skilte seg" 

Mine venner i oppveksten altså. Flere sa det om sine foreldre og det har brent seg fast. Dette var anstrengte hus å være i og jeg skjønte hva vennene mine mente. Det har jeg tatt med meg inn i voksenlivet og tenkt mye på. Flere av disse foreldrene ble skilt seinere i livet. 

Anonymkode: a4d5d...7ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Mine foreldre skilte seg da jeg var 11, jeg er glad de gjorde det da og ikke senere. De to var knapt på talefot, og sånn sett var det stille og "fredelig" i huset. Men jeg været jo selvsagt at noe var galt hele tiden.

TS, det eneste du gjør ved å bli er å skade barna. Du bidrar til å normalisere dårlig stemning, slik at barna tror det er slik det skal være, også tar de dette med seg inn i sine egne relasjoner som voksne. Det er de som kommer til å måtte betale dyrt for det valget ditt, som du tror beskytter barna. Er det ikke mye bedre å lære dem at hvis ting ikke funker, så kan man alltids gjøre endringer og begynne på nytt?

Er du sikker på at du vil bli for "barnas del", eller bruker du det som argument fordi du egentlig er redd for bruddet for egen del, og helst vil slippe ubehaget det er å stå i usikkerhet og livsendring? Sorry men det virker svært, svært utdatert og gammeldags for meg når noen tror at det å holde sammen i et ikkefungerende samliv er til det beste for barna.

Anonymkode: d647c...36f

Jeg tror det er både og. Hvis vi ikke hadde hatt barn og situasjonen var som den var, så hadde jeg gått uten å snu meg tilbake. Det er skummelt å være alene når man har et barn med ekstra hjelpebehov, fordi det blir reellt vanskeligere med tanke på å ta hensyn til alle barna. Det er et faktum. Så da står jeg i spagaten på hva som blir «verst». Gå, eller ikke gå. Mulig både jeg og faren til barna har gått oss litt fast i de tankene der, at vi begge føler oss litt fastlåste. 

Tusen takk for mange fine vekkere! Jeg skal ta praten igjen i kveld om hvordan vi kan løse det praktiske. Som jeg har nevnt må vi begge være villige til å hjelpe den andre, samarbeide mer enn hva mange andre må i samlivsbrudd tror jeg. Men hvis begge er innstilt på det, så kan det gå. Bare tenker at det aldri er så «enkelt» å samarbeide etter brudd som man først tror det er. At det blir vanskeligere enn man tror. Begge må være innstilt på å svelge noen kameler.

Jeg gråt i hele natt. Ensom og alene. Jeg tror ikke jeg vil føle meg mer ensom alene enn jeg allerede gjør. Uansett så unner jeg han alt godt, og en kjæreste som gjør han god. Så uansett om han er den eneste som finner ny unner jeg barna mine å se hva «god kjærlighet» er. Bare trist og lei meg for at vi ikke klarte det.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

[AnonymBruker]

Nei TS. Du skal gå. Du og din mann er et eksempel for barna sine fremtidige forhold. Nå lærer du de å leve i noe som er skadelig.

De merker det, de ser og hører.

Du skader barna mer med å bli enn å gå. Er selv skilsmisse barn og mente mine foreldre burde skilt seg lenge før jeg ble født. 

 

 

 

Anonymkode: 12f4f...336

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Vanskelig å ta stilling til uten å vite hvorfor du er ulykkelig og hvordan det påvirker barna. Du sier det ikke kan fikses tror jeg sier sitt.

Flere her sier at barna merker det og det er helt rett.

Jeg forsøkte selv unnskyldningen med å bli i forholdet på grunn av barna, men innså at det ikke var løsningen.

Barna var 6 og 9 når jeg valgte å ende ekteskapet og ta de med meg ut av situasjonen. Dette takker de meg nå er en av de tenåring og den andre voksen. De takker meg fortsatt for at jeg tok dette valget for skjerme de. 

M44

 

Anonymkode: 32481...31f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tror det er både og. Hvis vi ikke hadde hatt barn og situasjonen var som den var, så hadde jeg gått uten å snu meg tilbake. Det er skummelt å være alene når man har et barn med ekstra hjelpebehov, fordi det blir reellt vanskeligere med tanke på å ta hensyn til alle barna. Det er et faktum. Så da står jeg i spagaten på hva som blir «verst». Gå, eller ikke gå. Mulig både jeg og faren til barna har gått oss litt fast i de tankene der, at vi begge føler oss litt fastlåste. 

Tusen takk for mange fine vekkere! Jeg skal ta praten igjen i kveld om hvordan vi kan løse det praktiske. Som jeg har nevnt må vi begge være villige til å hjelpe den andre, samarbeide mer enn hva mange andre må i samlivsbrudd tror jeg. Men hvis begge er innstilt på det, så kan det gå. Bare tenker at det aldri er så «enkelt» å samarbeide etter brudd som man først tror det er. At det blir vanskeligere enn man tror. Begge må være innstilt på å svelge noen kameler.

Jeg gråt i hele natt. Ensom og alene. Jeg tror ikke jeg vil føle meg mer ensom alene enn jeg allerede gjør. Uansett så unner jeg han alt godt, og en kjæreste som gjør han god. Så uansett om han er den eneste som finner ny unner jeg barna mine å se hva «god kjærlighet» er. Bare trist og lei meg for at vi ikke klarte det.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

Det er klart det er sjeldent å kunne samarbeide bedre etter et brudd. På den andre siden er det lettere for hver enkelt å skjule konflikten ovenfor barna, noe som burde gjøres. Ikke alle klarer det heller men barna skjønner fort hvem de kan stole på.

Samtidig blir det mer rom for å kunne slappe av og kose seg sammen uten å være tynget av tunge konflikter.

Anonymkode: 32481...31f

[anonym78910]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Tror det er mye bedre for barna at du går nå, hvis du går når de er i tenårene tror jeg det blir verre for de. Dette kan også skape større avstand mellom deg og barna. Men nå vet jo ikke jeg hva som er utfordringen i forholdet i dag, så du må jo kjenne på det selv. Eventuelt en god prat med helsesøster eller noen på familievernkontoret, psykolog kan hjelpe deg sortere litt. Masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vanskelig å ta stilling til uten å vite hvorfor du er ulykkelig og hvordan det påvirker barna. Du sier det ikke kan fikses tror jeg sier sitt.

Flere her sier at barna merker det og det er helt rett.

Jeg forsøkte selv unnskyldningen med å bli i forholdet på grunn av barna, men innså at det ikke var løsningen.

Barna var 6 og 9 når jeg valgte å ende ekteskapet og ta de med meg ut av situasjonen. Dette takker de meg nå er en av de tenåring og den andre voksen. De takker meg fortsatt for at jeg tok dette valget for skjerme de. 

M44

 

Anonymkode: 32481...31f

Tror vi gjør hverandre ulykkelig egentlig. Vi er ikke god match, jeg trigger noe i han og motsatt. Hvis jeg er lei meg, har hatt en tung dag eller det har skjedd noe på jobb så står han å ser på telefonen sin, gir meg lite trøst og oppmerksomhet generelt. Han har aldri tålt at jeg gråter, han blir sur av det. Han har kalt meg utrolig mye stygt i konflikter, og sagt mye sårende ting. Han er var for kritikk, og jeg føler det er lite som skal til for at han går i forsvar. Igjen, hvis han er ulykkelig er det jo ikke så rart. Samtidig tror jeg at jeg kan være rask med å kommentere ting, noe han opplever som mas og kritikk. Som jeg gjør mer av for at jeg er generelt misfornøyd. 
Han ønsker å sitte alene på kveldene, tar ikke på meg for han mener jeg ikke har gjort meg fortjent til det. Han kan være sint på meg i dagesvis fordi han mener jeg er urimelig og vært vanskelig. Da vi var på ferie i sommer ville han ligge alene på et rom med AirPods og se på film, i stedet for å sitte ute med meg.

Så ergo føler jeg meg tom, og ensom. Vi prater ikke sammen. Jeg er en veldig veldig utadvendt og pratsom person, så det er nok mer ødeleggende for meg enn jeg tror.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

[AnonymBruker]

Hva er poenget ned å bli TS ? 
Er det økonomien du bekymrer over ? 
Jeg tror barna tar mer skada av å ha en mor som ikke greier å ta egne og viktige valg. 
Barna får med seg mye mer enn du tror. 
Du og barna får det bedre sammen når dere kan fokusere på deres egen trivsel og trygghet 

Anonymkode: cccfe...995

[AnonymBruker]

Du kan velge å bli. Men hvis du gjør det, så får du holde kjeft om det og deale med det 100% selv. 

Dvs, ikke snakke om hvor tungt det er til familie og venner, ikke klage på han til noen, ikke blåse ut frustrasjon. Og ikke skrive innlegg på kg. 

En martyr lider i stillhet. Plager ikke andre med sitt valg 

Anonymkode: 23e81...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan velge å bli. Men hvis du gjør det, så får du holde kjeft om det og deale med det 100% selv. 

Dvs, ikke snakke om hvor tungt det er til familie og venner, ikke klage på han til noen, ikke blåse ut frustrasjon. Og ikke skrive innlegg på kg. 

En martyr lider i stillhet. Plager ikke andre med sitt valg 

Anonymkode: 23e81...94b

Ok 😶 Da imploderer jeg. 

Anonymkode: 02870...c86

[AnonymBruker]

Jeg er skilsmissebarn som mange andre. Var 15 da de gikk fra hverandre men jeg visste fra før hva som kom. Ingen hadde noen gang snakket om skilsmisse men jeg merket det, og det gjorde jeg i mange år før mamma ble sterk nok til å hoppe i det. Spesielt sårt var det når de kranglet. Den følelsen et lite barn har når mamma og pappa brøler til hverandre er veldig vond. Nå vet jeg ikke om dere krangler men barna merker det veldig godt når foreldrene ikke har det bra. Jeg følte meg veldig utrygg.

Vil mannen din også at dere skal vente med å flytte fra hverandre?

Mitt tips er å gjøre det nå. Når de er så små er det mye lettere for dem. Jeg hadde heller ville bodd i en bag enn i et hjem med ulykkelige foreldre

 

Anonymkode: 84ce0...a9a

[AnonymBruker]

Du får ta et år om gangen, og se hvordan det går.

Anonymkode: df541...576

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er skilsmissebarn som mange andre. Var 15 da de gikk fra hverandre men jeg visste fra før hva som kom. Ingen hadde noen gang snakket om skilsmisse men jeg merket det, og det gjorde jeg i mange år før mamma ble sterk nok til å hoppe i det. Spesielt sårt var det når de kranglet. Den følelsen et lite barn har når mamma og pappa brøler til hverandre er veldig vond. Nå vet jeg ikke om dere krangler men barna merker det veldig godt når foreldrene ikke har det bra. Jeg følte meg veldig utrygg.

Vil mannen din også at dere skal vente med å flytte fra hverandre?

Mitt tips er å gjøre det nå. Når de er så små er det mye lettere for dem. Jeg hadde heller ville bodd i en bag enn i et hjem med ulykkelige foreldre

 

Anonymkode: 84ce0...a9a

❤️ Takk! Jeg er også skilsmissebarn. Men jeg husker ikke noe av det da jeg var så liten. Bodde hos mamma og stefar, og besøkte pappa i ferier. Har alltid følt meg heldig som har to fedre som er der for meg, uansett hva. 
 

En annen ting som jeg føler har blitt borte er humor og letthet. Det er ganske tyngende stemning, og selv om vi ikke krangler merker de jo det.

Takk alle! Føler mine depressive tanker i gårkveld/natt har tatt en annen form nå. Han sier at han aldri kommer til å gå, så hvis vi skal gå er det mitt valg. Vet ikke. Men jeg føler meg mer motivert nå til å bare hoppe i det og ta et valg 💪🏻🙏🏻

Ts

Anonymkode: 02870...c86

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du fint kan gå, uten å ha dårlig samvittighet for barna. 

Det avgjørende for barna er hva du gjør etter å ha gått, om du klarer å skape en stabil og god tilværelse for dem som alenemamma.

Det jeg synes er egoistisk, er skilte foreldre som flytter sammen med partnere som barna ikke nødvendigvis går overens med. Det gjorde begge mine foreldre, med den følge at jeg ikke egentlig kunne slappe av i noen av hjemmene jeg pendlet mellom. Jeg bodde alltid sammen med noen som ikke egentlig brydde seg om meg, som hakket på meg konstant osv.

Hvis jeg noen gang skulle blitt skilt, ville jeg ventet til barna var voksne før jeg evt flyttet sammen med en ny partner.

Anonymkode: fbc8a...a11

[TLR]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Det kommer an på hvordan din ektemann er? Det er ikke lett å leve i et dårlig ekteskap men jeg forstår deg  og jeg synes synd på deg? Vet ikke hva jeg skal si men du må ha penger for å bli skilt og helst en god jobb. De er myndige når de er 19 og 21 år. Jeg vet ikke hvilket miljø du er i men er du i et regliøst miljø så er det vanskelig å bli skilt

[TLR]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Hvordan er din ektemann som far? Tips til hvordan du skal holde ut. Du må se på handlingene hans hvordan han behandler deg og ungene. Hvis han bidrar hjemme og dere kan samarbeide om hverdagene så er det bra men hvis han er ego tyr til vold etc da synes jeg at du skal ta et nytt valg

[AnonymBruker]

Min mann var 17 år når foreldrene hans skiltes. Han takla det ikke. Han flytta for seg selv og en helt annen plass. Så dårlig takla han det. 

Anonymkode: 3b160...902

[AnonymBruker]

Så flott TS! Du er virkelig en supermamma! Fantastisk uselvisk av deg å ofre deg for barna på den måte.. 
Eller - nei, la meg fortelle deg en historie - som anonym for ikke å "oute" ekse og hele hans familie og nå avdøde mor.. Som gjorde som deg, valgte å bli i et ekteskap som ikke var riktig for henne. Der mann og barn ofte lurte på om det var noe som plaget henne, noe de gjorde "galt" de fikk alltid samme svar, det var ikke noe, det var inbillning fra deres side, de tok feil osv.. De vokste opp med å tvile på seg selv og sine inntrykk, de ble ubevisst nervøse, gikk på tå, gjorde alt for å tilfredsstille moren som aldri helt var tilfreds, aldri helt var i godt humør - det lå liksom alltid noe under, selv om hun sa alt var bra.. I dag har de to eldste psykiske problemer, de er deprimerte, tviler på at det de ser og føler er riktig, begge har gått / går i terapi, begge er single da de ikke får til relasjoner og kun den yngste som var såvidt konfirmert når hun endelig valgte skilsmisse har et tilnermet "normalt" liv og det kun fordi partneren så, skjønte og deltok i prosessen fra de ble kjærester akkurat i den tiden tror jeg.. For min eks førte det til at han aldri aksepterte mine svar på spørsmålet er alt OK? Aldri, det ble alltid tvilt - og det er slitsomt å leve med noen som alltid tviler på deg.. 
Så nei, du gjør ingen en tjeneste her - aller minst de du tror du skjermer.. 

Anonymkode: 203a3...96c