Å bli samboer eller kjæreste igjen virker usannsynlig, andre som har det sånn?

[AnonymBruker]

Må først si at dette er noe jeg ikke ser på som et problem. Jeg er enslig, har vært det i en del år nå og nærmer meg 30-årene med stormskritt. Og helt ærlig så gleder jeg meg litt. Endelig "ordentlig" voksen, jeg har bolig på plass og en jobb jeg trives med, joda jeg kunne tenkt meg en litt bedre utdanning men det kan jeg ta når jeg vil siden jeg ikke har barn eller mann å ta hensyn til. 

Jeg trives veldig med friheten jeg har. Det å kunne jobbe så mye jeg vil (har en jobb hvor jeg kan jobbe mye ekstra), kan ha de hobbyene jeg vil, det er ikke mas om sex, mas om ditt og datt, jeg rydder kun etter meg selv, vasker etter bare meg selv. Seksuelt ser jeg ikke noe vansker da jeg fint "fikser" dette selv og orgasmene og nytelsen jeg har når jeg gjør det selv, er bedre enn med en partner (slapp av, har hatt digg sex og vært forelska før, men ingenting slår hvor avslappet og komfortabel jeg er alene).

Men hvorfor er det galt å trives slik? Dette er ikke et "stigma" jeg møter i det virkelige liv. Tvert imot, er et par ganger jeg har hørt eldre, gifte kvinner si til meg at jeg er smart som ikke har giftet meg. Jeg klarer meg ganske godt alene, eneste jeg mangler er gode, sosiale relasjoner, men jeg ser ikke helt behovet for det heller.. Jeg har klart meg alene ganske lenge, i flere år, jeg har gått gjennom vanskelige ting alene og har klart å trøste og hjelpe meg selv. Jeg brukte å savne noen å betro meg til og få støtte av, men dette behovet kjenner jeg ikke lenger og det er ikke lenger et savn. Er ikke lenger redd for at noen skal forlate meg eller bedra meg. Denne frykten har vært uutholdelig å leve med i vennskap og forhold. Nå trenger jeg ikke være det lenger. Jeg kan sove godt, uten bekymringer. 

Det er egentlig veldig spesielt å føle på at det har gått ifra veldig dårlig til veldig bra. Men dette har tatt tid. Jeg var ikke her for 1 år siden. 

På et eller annet sted på veien så ble det ikke lenger ensomhet jeg kjente på, men frihet. Og jeg er bare så utrolig glad for det. Jeg håper andre som har kjent på ensomhet og utenforskap, opplever det også. Jeg føler meg for første gang i mitt liv, at jeg er bra nok. Det har jeg aldri følt meg i vennskap, i forhold, jeg føler meg nå bra nok i jobben min og bra nok for meg selv, jeg gjør så godt jeg kan og jeg er det mennesket jeg for noen år siden skulle ønske jeg var. 

Vet ikke hvorfor jeg deler dette, egentlig er det nok fordi jeg vil høre om andre har det slik. Dette er ikke en kjønnsdebatt tråd eller tråd hvor man skal "hate" andre, men handler vel mer om at jeg har funnet fotfeste alene og ønsker å ha det slik til den dagen jeg ikke er her lenger. 

Anonymkode: 126f9...872

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Er litt eldre enn deg da, og har begynt å kjenne på savnet etter en partner som elsker og forstår meg. Er bare usikker på om det er et reelt savn eller noe jeg kjenner på fordi jeg plutselig har fått en bestemt person i sikte. Uansett er jeg ganske sikker på at jeg kunne levd et fint og givende liv på egenhånd selv om jeg forble singel.

Anonymkode: bd8d4...bb7

[Gjest Julenissenerher]

Ja, hvorfor ikke? Så lenge du er happy😊

[AnonymBruker]

Det kan være en enorm styrke i å trives alene. Da vet man at personen aldri velger en partner "for å slippe å være alene", men genuint elsker personen for den de er. Ingenting slår å være lykkelig, om det er alene eller med en partner ♥️

Men hva gjør du den dagen du møter på en mann og faller hodestups? Nyt livet, men ikke lukk døren helt, selv om du nå ser for deg et liv alene, noe som er helt fint

Anonymkode: 68328...239

[AnonymBruker]

Barn da?

Anonymkode: 78add...f7b

[Okapi]

Litt halvveis, men så er jeg eldre enn deg da. Problemet når du runder en viss alder, er at alle andre er så opptatt med partner, familie og jobb at man fort blir sittende alene enten en vil eller ikke. De sosiale hobbyene jeg kunne drive med da jeg var 30, er mye vanskeligere å gjøre som 40-åring, rett og slett fordi det har blitt så mye svinn blant de andre. For noen er det kanskje greit, men personlig synes jeg ikke det er så stas å gå på restaurant eller kino alene heller, eller for den saks skyld reise på ferie. Man blir på sett og vis fort stående litt utenfor uten en kjæreste.

Men når det gjelder dette med samboer, føler jeg ikke på noe voldsomt behov. Føler vel egentlig at toget har gått når det gjelder å stifte familie uansett, og jeg trenger ingen å dele husholdningsutgifter med. Men så spørs det da, hvor akseptabelt det hadde vært for en annen å "bare" være kjærester.

[AnonymBruker]

Okapi skrev (26 minutter siden):

Litt halvveis, men så er jeg eldre enn deg da. Problemet når du runder en viss alder, er at alle andre er så opptatt med partner, familie og jobb at man fort blir sittende alene enten en vil eller ikke. De sosiale hobbyene jeg kunne drive med da jeg var 30, er mye vanskeligere å gjøre som 40-åring, rett og slett fordi det har blitt så mye svinn blant de andre. For noen er det kanskje greit, men personlig synes jeg ikke det er så stas å gå på restaurant eller kino alene heller, eller for den saks skyld reise på ferie. Man blir på sett og vis fort stående litt utenfor uten en kjæreste.

Men når det gjelder dette med samboer, føler jeg ikke på noe voldsomt behov. Føler vel egentlig at toget har gått når det gjelder å stifte familie uansett, og jeg trenger ingen å dele husholdningsutgifter med. Men så spørs det da, hvor akseptabelt det hadde vært for en annen å "bare" være kjærester.

Tror nok det å være bare kjærester, eventuelt særboere, kommer til å bli mer og mer vanlig. Mange trives godt for seg selv i hverdagen og med eget hushold, men savner kanskje det lille ekstra med å ha en person de er glade i og kan gjøre ting med uten at det kanskje blir altoppslukende.

Anonymkode: bd8d4...bb7

[AnonymBruker]

Okapi skrev (2 timer siden):

Men når det gjelder dette med samboer, føler jeg ikke på noe voldsomt behov. Føler vel egentlig at toget har gått når det gjelder å stifte familie uansett, og jeg trenger ingen å dele husholdningsutgifter med. Men så spørs det da, hvor akseptabelt det hadde vært for en annen å "bare" være kjærester.

Man kan fint være gifte og særboere også, vet om flere som har gjort det i løpet av livet, enten pga. mine/dine barn, jobbsituasjon, ulike behov for by/bygd, eller alenebehov. Så man kan fint ha med forpliktelsen selv om man ikke bor sammen hele livet

Anonymkode: 68328...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det kan være en enorm styrke i å trives alene. Da vet man at personen aldri velger en partner "for å slippe å være alene", men genuint elsker personen for den de er. Ingenting slår å være lykkelig, om det er alene eller med en partner ♥️

Men hva gjør du den dagen du møter på en mann og faller hodestups? Nyt livet, men ikke lukk døren helt, selv om du nå ser for deg et liv alene, noe som er helt fint

Anonymkode: 68328...239

Jeg tillater ikke meg selv å falle for noen. Jeg vil ikke.  

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Barn da?

Anonymkode: 78add...f7b

Har aldri ønsket barn, heller ikke da jeg har vært forelsket i et forhold. 

Okapi skrev (6 timer siden):

Litt halvveis, men så er jeg eldre enn deg da. Problemet når du runder en viss alder, er at alle andre er så opptatt med partner, familie og jobb at man fort blir sittende alene enten en vil eller ikke. De sosiale hobbyene jeg kunne drive med da jeg var 30, er mye vanskeligere å gjøre som 40-åring, rett og slett fordi det har blitt så mye svinn blant de andre. For noen er det kanskje greit, men personlig synes jeg ikke det er så stas å gå på restaurant eller kino alene heller, eller for den saks skyld reise på ferie. Man blir på sett og vis fort stående litt utenfor uten en kjæreste.

Men når det gjelder dette med samboer, føler jeg ikke på noe voldsomt behov. Føler vel egentlig at toget har gått når det gjelder å stifte familie uansett, og jeg trenger ingen å dele husholdningsutgifter med. Men så spørs det da, hvor akseptabelt det hadde vært for en annen å "bare" være kjærester.

Husk at der er mange 40-åringer som ikke har barn også, da. Men det kan kanskje føles tomt og negativt om man selv har et ønske om familie, mens ens venner har det opptatt med familie. Jeg har ikke noe imot å dra på kino aleine og kunne tenkt meg å prøve å reise alene, man kan jo også gå ut med venner eller familie (foreldre, søsken). Men skjønner at det ikke er like ideelt for andre altså. 

Tror ikke det er så mange som er skeptisk til særboerskap som en skulle trodd! Bare å ytre ønsket ditt om dette, kanskje du finner ei som også trives best med det!  

Anonymkode: 126f9...872

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg kommer til å bli sammen med noen igjen. Ikke fordi jeg ønsker å være alene resten av livet, men fordi jeg fortsatt savner eksen og livet vi hadde sammen. Og da er det ikke så enkelt. Og jeg er ikke noe catch lenger, så er nok ingen som ville hatt meg uansett. 😢

Anonymkode: 984df...95d

[AnonymBruker]

De lykkeligste kvinnene er de som er single. De lykkeligste mennene er de som er gift. 

Anonymkode: 563c5...a9f