Manglende empati som ungdom? Jente 14. Blir så lei meg pga henne

[AnonymBruker]

Barn er generelt lite empatiske. Sånt tar tid å utvikle, og kan ikke forventes hos en tenåring.

Anonymkode: b530f...085

[AnonymBruker]

Har ei på snart 14 som er veldig lik. De er veldig selvopptatt i den alderen. Kommunikasjon er også vanskelig for tiden, fordi hun bare er opptatt av sitt eget perspektiv og klarer ikke å se mitt. Lite forståelse og empati. Venter bare på at det går over.. 

Anonymkode: b42a2...c72

[AnonymBruker]

Jeg trur jeg var godt opp i tjueårene før jeg begynte å utvikle empati for andre.

Anonymkode: 473f7...312

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvordan folk kan si at dette er normal oppførsel. Vil heller si det skorter på oppdragelsen hvis ungdommen ikke klarer å vise foreldrene/søsken respekt eller empati,  hormoner eller ikke. 

Ja, jeg har hatt tenåringer.

Anonymkode: 3e713...ea0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner ikke hvordan folk kan si at dette er normal oppførsel. Vil heller si det skorter på oppdragelsen hvis ungdommen ikke klarer å vise foreldrene/søsken respekt eller empati,  hormoner eller ikke. 

Ja, jeg har hatt tenåringer.

Anonymkode: 3e713...ea0

Enig. Mine hadde vært på tuppa hvis jeg ble lagt inn på sykehus iallfall.

Anonymkode: ae6ee...a8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner ikke hvordan folk kan si at dette er normal oppførsel. Vil heller si det skorter på oppdragelsen hvis ungdommen ikke klarer å vise foreldrene/søsken respekt eller empati,  hormoner eller ikke. 

Ja, jeg har hatt tenåringer.

Anonymkode: 3e713...ea0

Fordi dr er normal oppførsel , at ikke dine gjør det bryr ikke at det ikke er normalt 

Anonymkode: 1f57c...e0e

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig. Barn er jo like selvsentrerte, vi tolererer bare mer fordi de er barn. Tenåringer ser voksne ut og kan kommuniseres med så man forventer mer av dem, men de er i bunn og grunn like selvsentrerte.

Jeg husker jeg brydde meg ganske lite, men jeg var jo oppdratt til å late som i det minste.

Anonymkode: 128a1...f19

[AnonymBruker]

Er selv mor til en 14 åring og synes det siste året har vært slitsomt. Kjenner henne ikke igjen. 
 

Antar det blir bedre etter hvert.

Anonymkode: f8d91...17b

[Virrevirrevapp]

Ungdom trenger at voksne ikke får panikk men er stødige når de ikke er det. 

Ikke forvent mye av henne når det gjelder å bry seg. Hjernen driver med ombygging. Hun skjønner nok om noen år at hun var teit. 

Håper du får hjelp for migrenen din. Du trenger alle kreftene du kan få framover. 

Endret 11. januar av Virrevirrevapp

[AnonymBruker]

Min på 13 svarer meg stygt, og jeg ber hun svare skikeklig. I hennes hode så svarer hun skikkelig. Vi er så langt unna hverandre som det går an akkurat nå. Satser på det går over når hun blir større. 

Hold ut! 

Anonymkode: 924d6...1d6

[AnonymBruker]

Det er normalt for dagens ungdommer som har vokst opp med mobilen som en ekstra kroppsdel, og sitter med nesa foran skjermen store deler av døgnet. Normalt, men ikke naturlig. Og ikke sunt. Et kjempeproblem. 

Før var ungdommer fortsatt ungdommer, å være hormonell er ikke synonymt med apati/egoisme. De bruker så mye tid på selvrealisme og mister all personlighet/tiltakslyst. Fryktelig trist.

Anonymkode: 776c2...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har to barn, hvorav den ene nærmer seg 15. Siste par årene er hun blitt mer og mer ego og kald når det kommer alt alt annet enn hva som gjelder henne selv. Hun har ingen naturlig omsorg for den yngre broren sin lenger, i forhold til hva hun hadde før. 

For eksempel nå brakk den yngre broren noe på glatta, ikke alvorlig brudd heldigvis, men likevel. Han ville så gjerne låne en av hennes store putebamser for å ligge med armen hevet, men da ble hun sur og ville nekte. Han spurte henne om hun ikke brydde seg om han lenger, og hun bare furta og gikk på rommet. 

For noen uker siden opplevde jeg symptomer som kunne forveksles med slag (men viste seg å være et kraftig migreneanfall). Jeg ble innlagt på sykehuset en dag. Da jeg kom hjem var hun helt likegyldig og gikk ikke fra spillet sitt en gang. 

Det er så vondt å oppleve en slik kulde. Jeg vet at kanskje ungdomsårene er litt slik, så ville sjekke om flere opplevde lignende? Og andre som kanskje opplevde at det går over som regel? 

Jeg er redd at den enpatiske og omtenksomme delen av henne har krepert på veien mot voksenlivet. Får vondt i mamma hjertet. Det var ikke slik som dette jeg trodde det skulle bli å være mamma til en ungdomsjente. 

Anonymkode: 20e20...4f8

Hvis mye omsorg viser hun for venner og andre? Det er gjerne de nærmeste de viser det minst de årene der. Hadde vært mer bekymret om hun bryr seg like lite om absolutt alle. 

Det er ofte slik det er med jenter i tenårene. 

Anonymkode: 493fe...e11

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som er like nær foreldrene sine. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til dem, ikke i tenårene og ikke som voksen. Til gjengjeld så har jeg enormt med kjærlighet for min egen sønn og samboer. Og venner. Sånn er det. Det har ofte med om foreldrene er emosjonelt umodne i barnets oppvekst eller ikke. Mine foreldre synes det var lett å ha meg da jeg var liten. Da jeg ble tenåring og alt ble mer komplisert, så ble det for vanskelig for dem og de trakk seg unna. 

Anonymkode: 3fbfb...cf9

[AnonymBruker]

Trådstarter her. Tusen takk for masse gode innspill og varierende meninger. 

Flere har spurt om hun er lite empatisk mot venner også. Og det er hun til en viss grad. Hun har blant annet en venninne med en kronisk sykdom, og irriterer seg over at venninnen er selvsentrert og forteller om operasjoner og sykdommen. Jeg har forklart at det er normalt at denne venninnen snakker en del om det som er en så stor del av livet hennes. Men at venner kan hjelpe henne bytte fokus så langt det går. 

Og overfor meg ønsket jeg ikke hun skal være en omsorgsperson da jeg havnet på sykehuset, men at hun skulle vise at hun synes det var leit at mamma havnet på sykehus, form av normal empati overfor meg. 

Tar meg med dette fra innspillene her fra andre mødre: Jeg må fortsette å være raus og tåle henne og ikke på noen måte skyve henne bort (hadde ikke vært et alternativ uansett 💖), og sette normale grenser, pluss kreve en viss folkeskikk til tross for hormoner og manglende modning. Jeg skal forklare henne og vise gjennom meg selv hva empati er. Sist men ikke minst, bare holde ut... Den siste biten synes jeg er veldig vanskelig fordi jeg har bekymringer for fremtiden. Vi er en liten familie og når jeg og gubben en gang dør, så er det kun hverandre barna våre har som familie, bortsett fra den de skaper selv. Ser for meg at sønnen min (som elsker søsteren og er omsorgsfull mot henne, pluss er sosial og elsker kontakt) vil bli avvist av henne som voksen hvis hun fortsetter i samme gata. 

Men krysser fingrene 🍀

Mange snakker om småbarnstiden at den er så tung, men jeg må innrømme at det å bli tenåringsmor er mye verre. Savner baby og småbarnstiden av og til. 

Anonymkode: 20e20...4f8