Jeg er så hard mot meg selv, og det gjør meg trist....

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å være skikkelig hard mot meg selv, og det gjør meg trist når jeg tenker på det. Jeg snakker meg selv så ned, og uansett hva jeg oppnår, føler jeg meg aldri helt fornøyd. Et nylig eksempel er at jeg fikk B på en eksamen. For meg er det en stor prestasjon, siden det er den beste karakteren jeg har fått på de tre årene jeg har vært student. Men i stedet for å være glad og stolt, er min første tanke at noe er feil. eller tanker som "jeg skulle ikke fått så bra karakter," og jeg begynner å tenke at jeg kunne gjort det bedre. Selv om jeg vet at jeg gjorde mitt beste og gikk ut av eksamenslokalet med en sykt god følelse. Likevel, når karakteren kom, følte jeg at jeg burde ha gjort det bedre. Jeg klarer ikke helt å være glad for meg selv, og det føles som om jeg ikke får lov til å feire den seieren av styggen på ryggen. Jeg sliter med lærevansker, så jeg burde virkelig tatt dette innover meg på en god måte. Men det er som om jeg ikke kan ta det inn over meg. Jeg klarer ikke å være glad på mine egne vegne. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å gi meg selv anerkjennelse, men det er som om jeg hele tiden føler at ingenting jeg gjør er bra nok.

I tillegg har jeg noen i familien min som ofte snakker meg ned, og det gjør det enda vanskeligere å tro på meg selv. Når jeg sliter med angst, kan kommentarer som "Hun tør jo faen ikke… det en gang" virkelig treffe meg. Det føles som om de ikke ser hvor mye jeg faktisk kjemper med meg selv. Det er som om jeg ikke får lov til å være sårbar, og det gjør meg enda mer usikker på meg selv og mine evner. Jeg føler meg alltid liten etter sånne kommentarer. 
Hvorfor klarer jeg ikke å være fornøyd med meg selv? Jeg orker ikke ha denne styggen på ryggen lenger, jeg må ta noen grep. Og er usikker på hvor jeg skal begynne

Anonymkode: d2630...b52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 Likevel, når karakteren kom, følte jeg at jeg burde ha gjort det bedre. Jeg klarer ikke helt å være glad for meg selv, og det føles som om jeg ikke får lov til å feire den seieren av styggen på ryggen. Jeg sliter med lærevansker, så jeg burde virkelig tatt dette innover meg på en god måte. Men det er som om jeg ikke kan ta det inn over meg. Jeg klarer ikke å være glad på mine egne vegne. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å gi meg selv anerkjennelse, men det er som om jeg hele tiden føler at ingenting jeg gjør er bra nok.

Anonymkode: d2630...b52

Når jeg leste dette så tenkte jeg, hvem sin stemme er det hun hører? Er det mamma eller pappa som har pleid å snakke stygt til henne på denne måten? Så leste jeg neste avsnitt... Det er derfor du ikke greier å være fornøyd. Fordi du har blitt opplært hele livet til at du ikke er bra nok. Det er en veldig stygg og urettferdig ting som denne personen har gjort mot deg. Du skulle bare fått kjærlighet og gode ord, i stedet ble du snakket ned hele tiden. Slikt setter seg i hodene på oss.

Nå som du vet hvorfor det er slik så kan du begynne med å snu det. Du vet at en B er en god karakter! Og dette har du greid på tross av dine lærevansker. Du vet at det er kjempebra jobbet! Hold fast på følelsen du hadde når du gikk ut av eksamenslokalet. Og be denne personen om å dra til helvete i tankene dine hver gang du begynner å snakke deg selv ned.

Anonymkode: 6ae8f...18f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Når jeg leste dette så tenkte jeg, hvem sin stemme er det hun hører? Er det mamma eller pappa som har pleid å snakke stygt til henne på denne måten? Så leste jeg neste avsnitt... Det er derfor du ikke greier å være fornøyd. Fordi du har blitt opplært hele livet til at du ikke er bra nok. Det er en veldig stygg og urettferdig ting som denne personen har gjort mot deg. Du skulle bare fått kjærlighet og gode ord, i stedet ble du snakket ned hele tiden. Slikt setter seg i hodene på oss.

Nå som du vet hvorfor det er slik så kan du begynne med å snu det. Du vet at en B er en god karakter! Og dette har du greid på tross av dine lærevansker. Du vet at det er kjempebra jobbet! Hold fast på følelsen du hadde når du gikk ut av eksamenslokalet. Og be denne personen om å dra til helvete i tankene dine hver gang du begynner å snakke deg selv ned.

Anonymkode: 6ae8f...18f

❤️ 

Anonymkode: d2630...b52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Når jeg leste dette så tenkte jeg, hvem sin stemme er det hun hører? Er det mamma eller pappa som har pleid å snakke stygt til henne på denne måten? Så leste jeg neste avsnitt... Det er derfor du ikke greier å være fornøyd. Fordi du har blitt opplært hele livet til at du ikke er bra nok. Det er en veldig stygg og urettferdig ting som denne personen har gjort mot deg. Du skulle bare fått kjærlighet og gode ord, i stedet ble du snakket ned hele tiden. Slikt setter seg i hodene på oss.

Nå som du vet hvorfor det er slik så kan du begynne med å snu det. Du vet at en B er en god karakter! Og dette har du greid på tross av dine lærevansker. Du vet at det er kjempebra jobbet! Hold fast på følelsen du hadde når du gikk ut av eksamenslokalet. Og be denne personen om å dra til helvete i tankene dine hver gang du begynner å snakke deg selv ned.

Anonymkode: 6ae8f...18f

Det er heldigvis ikke mamma eller pappa. Det er noen litt uti min familie. Og de har noen ganger prøvd å slå ned på det når jeg ikke har orket å ta kampen selv. Samtidig så jeg opplevd mye mobbing i oppveksten, men denne selvkritikken er ganske ny. Så var det en vanskelig jul også som var litt ekstrem med kommentarer fra familie som jeg ikke likte og som var ment som spøk, men som jeg overraskende reagerte på. 

Slik som mine fettere da vi var i selskap spurte om min søster ville sitte i lag med oss. Så sier henne nei hun sitter så godt der henne sitter. Så sier begge mine fettere "Nei, jeg skjønner det. Din søster sitter jo her, vi sier i fra når hun har gått" Og jeg vet det er ment som spøk, men likevel var det ganske ekkelt. Og andre folk som bare latterliggjør mine problemer som jeg ikke snakker høyt om, men det merkes på en eller annen måte med mine unngåelser pga. angsten. Så istede for å faktisk hjelpe, så er det sånn "hun tør jo faen ikke det en gang" Og det er et poeng ofte når vi møtes, dette er spesielt en person. Og disse menneskene er voksne mennesker. 

Jeg skal på ingen måte skylde på de, men er mer tilleggsinformasjon. Det er slitsom og det har i julen fått meg til å føle meg utenfor deler av min familie. Jeg føler meg veldig som det sorte får. Men jeg må begynne å behandle meg bedre, jeg kan jo ikke begynne å tro på disse folkene. ts

Anonymkode: d2630...b52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg sliter med å være skikkelig hard mot meg selv, og det gjør meg trist når jeg tenker på det. Jeg snakker meg selv så ned, og uansett hva jeg oppnår, føler jeg meg aldri helt fornøyd. Et nylig eksempel er at jeg fikk B på en eksamen. For meg er det en stor prestasjon, siden det er den beste karakteren jeg har fått på de tre årene jeg har vært student. Men i stedet for å være glad og stolt, er min første tanke at noe er feil. eller tanker som "jeg skulle ikke fått så bra karakter," og jeg begynner å tenke at jeg kunne gjort det bedre. Selv om jeg vet at jeg gjorde mitt beste og gikk ut av eksamenslokalet med en sykt god følelse. Likevel, når karakteren kom, følte jeg at jeg burde ha gjort det bedre. Jeg klarer ikke helt å være glad for meg selv, og det føles som om jeg ikke får lov til å feire den seieren av styggen på ryggen. Jeg sliter med lærevansker, så jeg burde virkelig tatt dette innover meg på en god måte. Men det er som om jeg ikke kan ta det inn over meg. Jeg klarer ikke å være glad på mine egne vegne. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å gi meg selv anerkjennelse, men det er som om jeg hele tiden føler at ingenting jeg gjør er bra nok.

I tillegg har jeg noen i familien min som ofte snakker meg ned, og det gjør det enda vanskeligere å tro på meg selv. Når jeg sliter med angst, kan kommentarer som "Hun tør jo faen ikke… det en gang" virkelig treffe meg. Det føles som om de ikke ser hvor mye jeg faktisk kjemper med meg selv. Det er som om jeg ikke får lov til å være sårbar, og det gjør meg enda mer usikker på meg selv og mine evner. Jeg føler meg alltid liten etter sånne kommentarer. 
Hvorfor klarer jeg ikke å være fornøyd med meg selv? Jeg orker ikke ha denne styggen på ryggen lenger, jeg må ta noen grep. Og er usikker på hvor jeg skal begynne

Anonymkode: d2630...b52

Har du vært hos psykolog ts?❤️ Syns du skal vurdere det. Dersom du ikke har råd, eller uansett må vente en stund på time, så anbefaler jeg deg å lese/høre lydbok ang selvhjelp. Finnes mye bra der ute. Der får du mer forståelse og verktøy til å jobbe deg ut av tankemønsteret. 

Det tipset jeg kan gi deg her å nå er å skrive ned de negative tankene, og lage et motsvar til det. Foreksempel: «Jeg burde klart bedre enn B», motsvar: «Jeg fikk en toppkarakter! Tenk at jeg fikk en B, jeg var en av de få som fikk toppkarakter. Sinnsykt bra jobbet» 

«Jeg duger ikke til noe» motsvar «Jeg var skikkelig flink den gangen *en spesifikk hendelse*»

 

du kan gjerne skrive dem ut i små kort og se på dem innimellom. Eller bare skrive dem på telefonen din. Og alltid lag et motsvar. Du må huske motsvarene og gjenta de til deg selv hver gang du får dårlige tanker, kan være fint å se seg selv i speilet mens du sier det også. Det er en jobb, men tankemønster kan brytes ❤️

Anonymkode: a92cb...f23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg sliter med å være skikkelig hard mot meg selv, og det gjør meg trist når jeg tenker på det. Jeg snakker meg selv så ned, og uansett hva jeg oppnår, føler jeg meg aldri helt fornøyd. Et nylig eksempel er at jeg fikk B på en eksamen. For meg er det en stor prestasjon, siden det er den beste karakteren jeg har fått på de tre årene jeg har vært student. Men i stedet for å være glad og stolt, er min første tanke at noe er feil. eller tanker som "jeg skulle ikke fått så bra karakter," og jeg begynner å tenke at jeg kunne gjort det bedre. Selv om jeg vet at jeg gjorde mitt beste og gikk ut av eksamenslokalet med en sykt god følelse. Likevel, når karakteren kom, følte jeg at jeg burde ha gjort det bedre. Jeg klarer ikke helt å være glad for meg selv, og det føles som om jeg ikke får lov til å feire den seieren av styggen på ryggen. Jeg sliter med lærevansker, så jeg burde virkelig tatt dette innover meg på en god måte. Men det er som om jeg ikke kan ta det inn over meg. Jeg klarer ikke å være glad på mine egne vegne. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å gi meg selv anerkjennelse, men det er som om jeg hele tiden føler at ingenting jeg gjør er bra nok.

I tillegg har jeg noen i familien min som ofte snakker meg ned, og det gjør det enda vanskeligere å tro på meg selv. Når jeg sliter med angst, kan kommentarer som "Hun tør jo faen ikke… det en gang" virkelig treffe meg. Det føles som om de ikke ser hvor mye jeg faktisk kjemper med meg selv. Det er som om jeg ikke får lov til å være sårbar, og det gjør meg enda mer usikker på meg selv og mine evner. Jeg føler meg alltid liten etter sånne kommentarer. 
Hvorfor klarer jeg ikke å være fornøyd med meg selv? Jeg orker ikke ha denne styggen på ryggen lenger, jeg må ta noen grep. Og er usikker på hvor jeg skal begynne

Anonymkode: d2630...b52

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg sliter med akkurat det samme. Min mor klager på alt, hele tiden. Fikk 5 på en prøve? Burde fått seks. Lyst til å lese om fysikk? Sånn var ikke for jenter. Hadde på seg trang olabukse? Så feit og stygg ut (jeg har alltid, utenom det siste året hart bmi på 17 eller 18). Brukte sminke? Kom til å bli en rynkete og stygg 30-åring. Fikk en venn? De lo av meg bak ryggen om hvor patetisk jeg var. Fikk en jobb? Sånne som meg kom ikke til å klare det og jeg burde gi opp. Jeg har sagt til henne at jeg ikke syns det er noe hyggelig, men får til svar om at jeg er utakknemlig, at hun prøver å hjelpe meg og at jeg ikke forstår hvordan virkeligheten fungerer. 

Det sitter så hardt i meg. Jeg har selv vansker med å være fornøyd med ting og hvordan ting er. Jeg har fått mest C-er på universitet og noen B-er, men jeg sliter selv med å gi meg selv anerkjennelse for det. Selv om jeg har fått skryt, masse skryt, av både forelesere og lærere for å være intelligent og reflektert så føles det som om det gis fordi at de syns synd på meg og at jeg er så stakkarslig og patetisk. 

Det jeg begynte med å si til meg selv for hver karakter er: «du gjør det strålende, du har fått en fantastisk karakter», «hvorfor skulle de lyve når de gir deg komplimenter? Hva får de ut av det?» jeg har hele tiden begynt å fortelle meg selv brutalt og hardt at jeg burde være fornøyd. Jeg har venner rundt meg som heier på meg, som jeg deler det med og som gir meg komplimenter. Det har begynt å hjelpe litt. 🫶 Det er viktig å finne folk som fører positive ting inn i livet ditt og som heier på deg når du har det vondt. 

Anonymkode: 63e2d...05d