Flere som savner sin tidligere psykolog?

[AnonymBruker]

For et halvt år siden så avsluttet jeg relasjonen med min tidligere psykolog. Hun skulle slutte i jobben sin. Jeg var relativt frisk. Så på en måte var det greit å avslutte.  Men jeg hadde hatt henne som psykolog i 3 år.  Allerede fra andre dagen jeg møtte henne så følte jeg et slags bånd til henne. Delvis fordi hun var en god  psykolog og dermed var flink til å skap slike bånd. Men også delvis fordi hun minnet meg om en venninne jeg hadde hatt i barndommen og jeg fantaserte ofte om at de var samme person. 

I tillegg til at psykologen minnet meg om en venninne jeg hadde i barndommen så har jeg alltid vært en som har sammenlignet meg selv med andre og ønsket livet "alle andre har". Så jeg så både psykologen som venninnen fra barndommen, men jeg skulle også ønske at jeg levde livet til psykologen. Nå vet jeg ingenting om psykologens liv i virkeligheten, annet enn hennes kjønn, omtrentlig alder og yrke. Men jeg så for meg at hun hadde levd  og lever samme livet som min barndomsvenninne.  Så jeg diktet opp et liv til psykologen. 

Jeg var relativt frisk da vi avsluttet behandlingen og da følte jeg kun at jeg mistet en venn. At jeg ikke trengte henne som psykolog mer. Men så kom depresjonen tilbake og savnet ble bare enda større.  Depresjonen ble såpass sterk at jeg på nytt begynte hos psykolog. Men denne psykologen føler jeg ingen kjemi med. Jeg gir henne likevel en sjanse, for å se om jeg kanskje får noe ut av en psykolog jeg ikke sammenligner meg med. 

Mulig savnet etter min tidligere psykolog hadde vært mindre om jeg hadde klart å bygge mitt eget liv.  Jeg prøver på det, men jeg har andre problemer enn kun depresjon som gjør at å bygge et liv er vanskelig. Så da ender det fort med at jeg i stedet dagdrømmer. 

Jeg har selvsagt fått drøssevis av råd fra både min tidligere og nåværende psykolog om hvordan jeg skal prøve å få det bedre. Jeg har også fortalt både min tidligere og nåværende psykolog om at jeg sammenligner meg med andre og at jeg sammenlignet meg med min tidligere psykolog.  Så jeg lagde ikke denne tråden for å få råd.  Jeg lagde kun tråden for å spørre om andre kan relatere og å få luftet tankene mine. 

Ting ble også ekstra ille i julen. Da er det ekstra lett å sammenligne seg med andre. 

Anonymkode: 4e5a2...d91

[AnonymBruker]

Det er ikke noe rart at du savner henne etter så lang tid sammen, og alt hun kunne gi deg i den perioden. Det høres ut som om hun ble en viktig person for deg? 
 

Jeg vet jeg kommer til å savne min psykolog når jeg slutter. Det gjør vondt bare å tenke på det. 
 

Hva har psykologene sagt når du har fortalt om hvordan du sammenligner deg med dem?

Anonymkode: 67999...453

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ikke noe rart at du savner henne etter så lang tid sammen, og alt hun kunne gi deg i den perioden. Det høres ut som om hun ble en viktig person for deg? 
 

Jeg vet jeg kommer til å savne min psykolog når jeg slutter. Det gjør vondt bare å tenke på det. 
 

Hva har psykologene sagt når du har fortalt om hvordan du sammenligner deg med dem?

Anonymkode: 67999...453

Tusen takk. Ja hun var en viktig person i livet mitt. Hun hjalp meg i en vanskelig periode.

Psykologene har sagt det er vanlig å sammenligne seg med dem. I hvert fall når det er en del likheter. Hun psykologen jeg savner var omtrent på samme alder som meg og av samme kjønn.  Hun sa vel også at hun kanskje hadde anbefalt meg å ha en annen psykolog om hun hadde visst hvor mye jeg sammenlignet meg ved første møtet vårt. Men vi hadde investert enormt mye tid da jeg fortalte det til henne så da ville jeg ikke bytte psykolog.  Det kan ta svært lang tid å bygge opp en ny tilsvarende relasjon. 

Nå endte jeg jo med å måtte gi opp min forrige psykolog likevel.  Denne gangen forsøker jeg en psykolog som er langt unna meg i alder. Det har gjort det lettere å ikke sammenligne meg med henne. 

TS

Anonymkode: 4e5a2...d91

[AnonymBruker]

Jeg kan nok ikke relatere så mye. Jeg ser jo at du har tenkt litt, om jeg får si det slik, annerledes rundt psykologen din helt fra starten av og brukt mye tid på å tenke på henne. At du har dagdrømt og fantasert om hennes liv osv. Når hun som person opptar deg såpass mye, så blir det jo et slags savn, da. Men dette er jo ikke basert på en ekte person, egentlig, siden du ikke vet noe om henne utenom jobb. Da er det kanskje egentlig ikke henne du savner?

Jeg tenker ca. aldri på noen av mine behandlere og deres privatliv. Det jeg tenker om mine tidligere behandlere er at de var flinke i jobben sin og hjalp meg på en god (og noen ganger fantastisk) måte. Savner dem ikke, for jeg har aldri hatt noen forventning eller tanke om noe mer enn kun behandling i de timene det gjaldt. Det finnes jo ikke noe mer i den relasjonen, det er de timene man får helsehjelp. Ingenting mer.

Anonymkode: ae406...4b9

[AnonymBruker]

Nei, absolutt ikke. Hyggelig dame hun, men var ung, uerfaren og ufokusert. Lite hjelpsomt.

Tenker det er naturlig å være litt nysgjerrig på privatlivet til folk man liker samme hvilken relasjon man har, men reagerer på at du virker i overkant opphengt i din tidligere psykolog der det nok var til det beste at du måtte slutte. Kanskje du burde jobbe litt med den overfokuseringen med den nye psykologen som du er mer distansert til. 

Anonymkode: 09b10...1b3

[AnonymBruker]

Nei, savner ingen. For å være ærlig så har de ikke virket så friske selv 😂

Anonymkode: f6c4c...b0d