Tapt barndom

[AnonymBruker]

Lav selvtillit, ingen jobb, strever med relasjoner til andre mennesker og er nå godt igang med psykologbehandling. Men det er ting jeg ikke har snakket om før som jeg har opplevd.  Jeg fikk en lengre melding fra en tidligere bestevenninne/klassevenninne, som har fått meg til å tenke. 

siterer noe av det hun skrev : " Jeg tror at når vi var små, var første møte med dere første gang jeg opplevde noen som var annerledes. Jeg har aldri vært utsatt for å oppleve å se så mye alkohol i hverdagen og jeg husker mamma og pappa pratet mye om dere. Ikke for å baksnakke, men de syntes så synd på deg, og mye av det du fortalte gjorde meg forvirret, som at du delte seng med moren din mens hun hadde besøk av forskjellige menn. " 

På det tidspunktet var jeg 8år, og det er tydelig at det ble notert? De visste om det? Jeg har flere meldinger fra samme vedkommende om hvor etterlatt jeg var og hvor mye de faktisk har fått med seg, og ingenting ble gjort noe med. 

Har også hatt noe dialog med daværende lærer som nå jobber som vernombud og som ikke glemmer den lille, søte oppmerksomme jenta som hadde det vanskelig hjemme. Heller der ble det ikke gjort noenting.  

Er det noe jeg kan gjøre med dette ?

Anonymkode: 732be...bfe

[AnonymBruker]

Hva mener du "gjøre med dette"?

Var barnevernet involvert?

Anonymkode: 8bd58...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er det noe jeg kan gjøre med dette ?

Det er jo noe som heter erstatning for tapt barndom, men jeg kan ikke reglene. Du kan jo ev google, eller kontakte en advokat og spørre. Det finnes gratis advokattjenester. 

Ellers kan jeg si at akkurat det du skriver om er noe av det vanskeligste å komme over for min del. Alle de folka som visste, som pratet og som ikke gjorde noe. Og enda verre, som tar kontakt NÅ og liksom synes så synd på meg. 

Jeg ville heller at de skulle angripe meg fysisk enn å stille seg opp og prøve å trøste og forstå meg, tretti år for sent. Oppførselen deres er ekstremt ødeleggende for min psykiske helse og jeg vil ikke ha noe med noen av disse menneskene å gjøre. Blir du ikke sint, ts? 

Anonymkode: b9d6a...771

[AnonymBruker]

Hvis det er erstatning for tapt barndom du tenker på, så er vel anmeldelse av kommunen veien å gå, men tror det er vanskelig å få gjennomslag. 

Vet om et tilfelle der en som nå er i 30-åra nylig gikk til sak mot kommunen. Han har ptsd og div andre følger av en oppvekst i et hjem med rus og vold. Alle visste. Både skole og privatpersoner sendte mange bekymringsmeldinger. Barnevern og politi var mye innblandet fra han var liten, men han ble ikke satt i fosterhjem før han var 15. Både barnevern og politi var livredd den voldelige faren, og er nok mye av årsaken til at det gikk så lang tid. Dessverre tapte han mot kommunen. Tragisk!

Å gå gjennom en sånn sak kan være en stor påkjenning, så du bør tenke deg godt om.

Anonymkode: 41a13...664

[AnonymBruker]

Det skal mye til for å få erstatning. Var barnevern involvert? Var kommune varslet men ignorerte? Da har man kanskje en mulighet hvis man har bevis på at noen burde grepet inn.

Hvis dette bare har skjedd bak lukkede dører, uten varsling og uten at kommune hadde munighet til å gjøre noe med der så kommer du ingen vei.

 

Anonymkode: 75341...6dd

[AnonymBruker]

Største sjansen er rettferds vederlag.

"Rettferdsvederlag tar ikke sikte på å dekke det fulle tapet du har hatt. Det er ment som et “plaster på såret” og en erkjennelse av at du har blitt utsatt for en urett. Beløpene er derfor som regel lavere enn ved vanlige erstatningssaker. De fleste som får innvilget søknaden, får mellom kr 70 000 og kr 180 000."

Men da må du ha grundig dokumentasjon.

Jeg fikk maks, men hadde også en barnevernsmappe tykkere enn en roman.

Anonymkode: 8bd58...e54

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva du mener her? Tenker du på hva du kan gjøre med tanke på de som har visst? Eller tenker du på en form for erstatning? Som de andre sier så har du liten sjanse til å få noe om du ikke kan dokumentere noe av dette med bekymringsmeldinger og diverse? Var barnevernet involvert?

Anonymkode: 58a70...27b

[AnonymBruker]

Så fælt at du har vokst opp slik, jeg føler med deg. På et helt ptaktisk plan vil jeg bare dele med deg at du bør gå noen runder med psykolog for å få kartlagt dette, det er ikke alle psykologer som kan traumer.

Å kjøre en tapt barndom sak mot kommunen er å blottlegge seg helt for å få en bekreftelse på at noen skulle stått opp for deg men gjorde ikke, hvis man da taper kan man føle at man blir ikke validert og at opplevelsen ens ikke er ille nok, selv om det ikke er derfor man tapte feks. Jeg selv har en ganske tøff oppvekst og ble "sviktet av alle", men jeg orker ikke tanken på å stå og snakke om dette foran masse folk. 

Anonymkode: 0ec35...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2025 den 0.26):

Lav selvtillit, ingen jobb, strever med relasjoner til andre mennesker og er nå godt igang med psykologbehandling. Men det er ting jeg ikke har snakket om før som jeg har opplevd.  Jeg fikk en lengre melding fra en tidligere bestevenninne/klassevenninne, som har fått meg til å tenke. 

siterer noe av det hun skrev : " Jeg tror at når vi var små, var første møte med dere første gang jeg opplevde noen som var annerledes. Jeg har aldri vært utsatt for å oppleve å se så mye alkohol i hverdagen og jeg husker mamma og pappa pratet mye om dere. Ikke for å baksnakke, men de syntes så synd på deg, og mye av det du fortalte gjorde meg forvirret, som at du delte seng med moren din mens hun hadde besøk av forskjellige menn. " 

På det tidspunktet var jeg 8år, og det er tydelig at det ble notert? De visste om det? Jeg har flere meldinger fra samme vedkommende om hvor etterlatt jeg var og hvor mye de faktisk har fått med seg, og ingenting ble gjort noe med. 

Har også hatt noe dialog med daværende lærer som nå jobber som vernombud og som ikke glemmer den lille, søte oppmerksomme jenta som hadde det vanskelig hjemme. Heller der ble det ikke gjort noenting.  

Er det noe jeg kan gjøre med dette ?

Anonymkode: 732be...bfe

Gå til rettssak...få erstatning.. ....se om det finnes noe om deg i barnevernsmapper

Anonymkode: 299fa...b87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2025 den 0.26):

Lav selvtillit, ingen jobb, strever med relasjoner til andre mennesker og er nå godt igang med psykologbehandling. Men det er ting jeg ikke har snakket om før som jeg har opplevd.  Jeg fikk en lengre melding fra en tidligere bestevenninne/klassevenninne, som har fått meg til å tenke. 

siterer noe av det hun skrev : " Jeg tror at når vi var små, var første møte med dere første gang jeg opplevde noen som var annerledes. Jeg har aldri vært utsatt for å oppleve å se så mye alkohol i hverdagen og jeg husker mamma og pappa pratet mye om dere. Ikke for å baksnakke, men de syntes så synd på deg, og mye av det du fortalte gjorde meg forvirret, som at du delte seng med moren din mens hun hadde besøk av forskjellige menn. " 

På det tidspunktet var jeg 8år, og det er tydelig at det ble notert? De visste om det? Jeg har flere meldinger fra samme vedkommende om hvor etterlatt jeg var og hvor mye de faktisk har fått med seg, og ingenting ble gjort noe med. 

Har også hatt noe dialog med daværende lærer som nå jobber som vernombud og som ikke glemmer den lille, søte oppmerksomme jenta som hadde det vanskelig hjemme. Heller der ble det ikke gjort noenting.  

Er det noe jeg kan gjøre med dette ?

Anonymkode: 732be...bfe

Kom deg videre i livet, det som har vært kan du ikke endre, mens det som ligger foran deg kan du selv styre til det bedre. 
Tiden går, den kan ikke stoppes, skal du bruke mye tid og energi på det som har vært, så går tiden videre og vips så er tiden din fremover enda kortere. Du har bare ett liv. 

Anonymkode: bb53e...6e2

[Ravnen_238]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2025 den 0.26):

Lav selvtillit, ingen jobb, strever med relasjoner til andre mennesker og er nå godt igang med psykologbehandling. Men det er ting jeg ikke har snakket om før som jeg har opplevd.  Jeg fikk en lengre melding fra en tidligere bestevenninne/klassevenninne, som har fått meg til å tenke. 

siterer noe av det hun skrev : " Jeg tror at når vi var små, var første møte med dere første gang jeg opplevde noen som var annerledes. Jeg har aldri vært utsatt for å oppleve å se så mye alkohol i hverdagen og jeg husker mamma og pappa pratet mye om dere. Ikke for å baksnakke, men de syntes så synd på deg, og mye av det du fortalte gjorde meg forvirret, som at du delte seng med moren din mens hun hadde besøk av forskjellige menn. " 

På det tidspunktet var jeg 8år, og det er tydelig at det ble notert? De visste om det? Jeg har flere meldinger fra samme vedkommende om hvor etterlatt jeg var og hvor mye de faktisk har fått med seg, og ingenting ble gjort noe med. 

Har også hatt noe dialog med daværende lærer som nå jobber som vernombud og som ikke glemmer den lille, søte oppmerksomme jenta som hadde det vanskelig hjemme. Heller der ble det ikke gjort noenting.  

Er det noe jeg kan gjøre med dette ?

Anonymkode: 732be...bfe

Hei kjære søte du.

Det å vokse opp som et løvetannbarn er ikke lett, og det er helt forferdelig at du måtte det! Det er veldig flott at du nå tar vurderinger rundt oppveksten din og prøver å se om det er skjedd en svikt som kan forklare hvorfor du vokste opp slik du gjorde og hvordan det har påvirket deg i dag. Bare det er et stort skritt, og du burde være stolt av deg selv!

Tapt barndom, det er en sterk beskrivelse og et vanskelig løp å gå.

Jeg vokste opp med foreldre som var rusmisbrukere, jeg ble utsatt for psykisk og fysisk vold, overgrep i flere år, sult, og bare generelt svikt i oppfølging av helt hverdagslige ting. Jeg falt utenfor skolen og fikk aldri utdannet meg til noe og jeg ble varig ung ufør med uføretidspunkt satt til da jeg var 16 år gammel. Det tok meg mange år å bearbeide det jeg gikk gjennom, jeg havnet selv i et rusmisbruk som 14 åring som varte til jeg var 25 år. Først når jeg kom meg ut av rusen begynte jeg å ta tak i barndommen min. Jeg fikk diagnosen PTSD, kompleks type med invaliditetsgrad satt til 50%. I 2017 gikk jeg og mine søsken til en advokat for å få vurdert saken vår. Det var mye barnevernsdokumenter å innhente, og å lese. Og om du har dårlig økonomi, som vi hadde da vi alle tre søsken er ufør, så er det vanskelig å finne en advokat. Det er ikke noe garanti om å få fri sakførsel. Først sent 2019 ble det tatt ut søksmål mot kommunen da vi hadde fått tak i penger til sakkyndige (som er et krav), og penger til å betale for advokat. Søsteren vår hoppet av, hun hadde ikke råd eller mulighet. Broren min fikk det dekket via innboforsikring, og jeg fikk deler dekket av fri rettshjelp til slutt. Men det var en kamp å få, jeg fikk avslag flere ganger og måtte klage det langt opp i systemer før jeg fikk innvilget fri sakførsel. Sakkyndig kostet 50.000,- kroner pr person, og dette måtte vi dekke selv. Da saken gikk for retten i 2020 så tapte jeg og min bror på foreldelse.. Med 12 måneder!! Det var en knusende dom for oss.. Foreldelse er i slike saker på 3 år, noe som er helt forferdelig! Men slik er systemet bygget opp. Vi anket dette til lagmannsretten siden vi mente foreldelse begynte å løpe når vi fikk diagnosen og ble klar over omfanget av skadene i 2019, men tingretten mente at foreldelsen begynte å løpe når vi ble ufør. Før saken kom opp til lagmannsretten så inngikk broren min forlik med kommunen, han fikk 300.000,- kroner, men måtte selv dekke eventuelle utgifter rundt saken (som sakkyndig osv). Jeg inngikk ikke forlik da jeg mente det de tilbydde var et hån mot meg, og de ville ikke beklage eller innrømme noe skyld. Noe som var det viktigste for min del. I lagmannsretten så tapte jeg igjen på foreldelse.. Og denne gangen ble jeg idømt sakskostnadene til kommunen på 90.000,- kroner. I tillegg til mine egne utgifter. Jeg var og er fortsatt knust over dette.

I 2021 etter at jeg tapte igjen så søkte jeg om rettferdsvederlag. I dag, 23.01.2025, så har jeg fortsatt ikke fått svar på denne søknaden. De opplyser at en slik søknad kan ta opp til 2 år, men at det også kan gå lengre tid. Jo mer dokumenter de må innhente og lese, jo lengre tid tar det. 

Du skriver veldig lite om deg selv, som alder og dagens situasjon. Så det er vanskelig å komme med konkrete råd, derfor skriver jeg min opplevelse. Kjenner du deg igjen i noe av det i forhold til tid som kan ha gått fra barndom til i dag, om du er ufør eller ikke fikk fullført skole osv, så burde du tenke deg om et par ganger. Det er kostbart å komme i gang med en slik sak, og det er enda dyrere om du taper! Rettferdsvederlag kan alle søke, det er gratis å søke. Det eneste kravet er at saken din er foreldet, altså at du ikke kan ta ut søksmål mot de instanser du retter skaden din mot. Du trenger ikke advokat til dette. Om du ønsker hjelp med å søke så er det en organisasjon som kan bistå deg, de tar et lite beløp pr år mens de bistår deg, du kan lese mer om de på hjemmesiden deres som er: https://www.rettferdnorge.no/om-oss

Jeg ønsker deg masse lykke til med hva enn du velger å gjøre! Jeg så at noen kommenterte at du bare skulle komme deg videre med livet ditt, men det kan ofte være lettere sagt enn gjort. Når man bli skadet fysisk og psykisk som barn så er ikke det det samme som om noen gjør det med noen som er voksen. Traumene er sterkere og mer hemmende, fordi du vokser opp med at det blir en del av deg. Som voksen når man opplever en traume så vet man at sånn skal det ikke være, man vet man har en skade og man kan lettere få hjelp for det. Selv om det også er en kamp. Men som barn vet du ikke bedre. Det tok meg mange år før jeg skjønte at å våkne på julaften til å finne mamma sittende i lenestolen på stua med en nål i armen sin ikke var normalt. Eller at middag var noe annet en brødskiver, de gangene vi fikk det. Så ikke heng deg opp i de som sier "bare gå videre". Ta det i ditt tempo, og finn ut hva som er riktig for deg.

Ønsker deg alt godt!

 

Endret 21 timer siden av Ravnen_238