Vil ikke finne på ting med venner- blir deprimert av å sammenligne meg med dem

[AnonymBruker]

Det høres kanskje ut som en problem for ungdommer eller unge voksne, men jeg er faktisk i slutten av 30-årene.

Alle andre har partner og barn, livet helt på stell.  Jeg jobber i en dead-end, lavtlønnet jobb. Ingen partner, ingen barn. Eier ikke egen bolig. Jeg har tilbakevendende depressive tanker. De kan slå meg i bakken helt plutselig og jeg kan få et slags panikkanfall. En reality-check på hvor jeg er i livet kan være det som utløser det. Bare å høre at enda en jeg kjenner skal få barn, f.eks.

Føler egentlig ikke at jeg har hatt venner på 12-13 år. Jeg har blitt en eremitt, har egentlig ikke lyst til å treffe noen. Jeg blir spurt max et par ganger i året av venner som bare holder kontakten for gamle dagers skyld. Jeg tar aldri kontakt, men sier ja for å please dem. Som oftest ender slike avtaler opp med å gjøre meg deprimert. Allerede før jeg skal treffe dem, og spesielt etterpå når de har skrytt av alt som foregår i deres liv.

Nå er jeg blitt bedt igjen og gruer meg. Gruer meg til å høre at "nå er datteren min blitt 9 år, hun er så flink på skolen og spiller i korps og går på turning". "Jeg og samboeren feiret 10-års jubileum nå nettopp". Dette var bare eksempler, men poenget er at det stikker. Dypt. Skulle ønske jeg var likegyldig, men det er jeg ikke. Men jeg er heller ikke den som klarer å glede meg over andre, etter all nedtur og avvisninger det slik jeg har blitt.

Vet ikke om dette er relaterbart for noen her? Ingen er jo så rar og sær som det jeg er.

Anonymkode: 55c03...e1e

[AnonymBruker]

Alle andre er ikke gift og har barn, det kryr da av single barnløse folk i tredveåra? Kanskje du ikke har så mye til felles med de du nevner. Men finn deg jevnaldrende i samme livssituasjon, dra på byen, gå på fjellet, ha det gøy! 

Anonymkode: 2308b...7bf

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Er sånn ca på samme alder. Ønsker meg ikke barn da, men skulle gjerne fått litt igjen for alle de ekstra årene på skolebenken. Gode karakterer fikk jeg også, har tre forskjellige grader, to av dem er i utgangspunktet noe som kunne ha gitt meg minst 700k i årslønn. Jobber i lavtlønnet, fysisk tung jobb. Føler meg ganske verdiløs. Vært aktiv søker i mange år nå og begynner å bli litt ødelagt i kroppen. Alle andre får det til, har gode jobber med hyggelige kollegaer og goder jeg bare kan drømme om. Kommer aldri til å ha råd til å kjøpe leilighet. Gidder ikke date lenger på grunn av dette.

Anonymkode: b3845...a00

[AnonymBruker]

Snart 50. Ikke partner, ikke barn, ikke eier jeg taket jeg bor under heller. Jobber i en jobb som ligger litt under snittet i Norge. Har ingen spesiell utdannelse.

Men. Jeg har interesser og hobbyer som fyller dagene, som gir mening og det jeg lever for. Livet er det du gjør det til. Å sammenlikne seg med andre hjelper lite.

Så finn noe du brenner for. Hobby, frivillig arbeid mm. 

Anonymkode: 0c18f...96b

[AnonymBruker]

Hovedinnlegget kunne nesten vært skrevet av meg, så kjenner meg absolutt igjen, ts ❤️

Du får tenke slik at så lenge du blir invitert, så vil de jo gjerne ha deg der. Men siden du aldri tar initiativ selv, kan de kanskje tenke at du egentlig ikke har så veldig lyst å ha kontakt med de lenger. Selv om du ikke har partner eller barn, har du jo en verdi i deg selv! Dere ble jo venner en gang i tiden, og så har bare livet skjedd etter det. Når de forteller om livene sine er det på ingen måte sikkert at de skryter, men de har sikkert lyst å dele gleden sin med noen. Men jeg skjønner absolutt at det kan være sårt å høre på. Slik er det for meg også.

Har du andre ting du liker å gjøre i fritiden?

Har du vurdert å bytte jobb og prøvde deg på nye utfordringer?

Noen ganger blir man litt stuck i tilværelsen, og da kan det være veldig greit å prøvde bryte opp og finne på noe annet eller noe nytt. Det viktigste i livet er ikke hva man har eller kan vise til, men at man har mål og mening med hverdagen sin. Vi trenger ha noe i livet som pusher oss framover, noe vi kan se fram til og jobbe med. Håper du finner noe som gjør at du får det bedre med deg selv.

Anonymkode: 9ed5d...ed9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen livssituasjon men ikke følelsene dine. Jeg har riktignok et barn som er voksen nå som jeg fikk tidlig. Utover det så er jeg sykepleier, bor alene, leier leilighet, men trives enormt med livet mitt. Klarer ikke forstå hvordan noen kan bli nedtrykt av å høre om andre sine liv,selv om de har "alt på stell" på papiret. Prøv å gjøre ditt liv til noe positivt, ikke bare sammenligne deg med andre. Jeg er forøvrig i midten av 40 årene. 

Anonymkode: a874b...023

[AnonymBruker]

Alt handler om hvilket perspektiv du ser ting på.

Jeg er barnevernsunge, ufør, skilt alenemor i 40 årene med unge med spesielle behov og jeg leier...

Livet ble ikke akkurat som jeg så for meg som liten🤷😅

Selv om fortiden min har vært beintøff med utfordringer som kunne knekt meg så valgte jeg å se på det som muligheter til å vokse og bruke erfaringene mine til å modne og hjelpe andre.

Jeg har jobbet hele livet siden jeg var 14. Vokste opp i ustabilt hjem, barnehjem, fosterfamilier etc. Visste ikke hva kjærlighet var da jeg ikke hadde noe å sammenligne med. 

Var i et par forhold med fine menn som varte noen år, men jeg fant aldri ro og gikk videre. Møtte så barnefar. Jeg var ung og følte jeg burde etablere meg, men lyttet ikke til instinktet som sa at han ikke var den rette. 

Jeg ønsket egentlig ikke barn, men han hadde sterkt ønske om barn. Vi hadde det greit og var gift så igjen tok jeg er nytt steg inn i "det normale" og ignorerte instinktet.

Barnet fikk spesielle behov og barnefar slet med det i tillegg til å ikke vokse i rollen som far og partner.

Jeg derimot ga hele meg i morsrollen og og leste meg opp og gikk all in mht ungen. Oppi det ble jeg syk og ufør. Det var enormt krevende, men jeg oppdaget hva kjærlighet var. Og innså at jeg aldri hadde elsket noen. Barnet åpnet noe i meg. Fortiden min gjorde at jeg taklet morsrollen ekstremt bra da jeg ga han alt av det emosjonelle, strukturen og forutsigbarheten jeg aldri fikk.

Skilte meg fra eks som bare ble mer og mer bitter og sjalu på kjærligheten jeg overøste  barnet med.

Så der sto jeg da. 

Testet dating apper og hadde noen morsomme måneder med dating, men denne gangen lyttet jeg til magefølelsen og ingenting klikket. Inntil HAN sendte en mld.

Vi møttes og vi ble begge tatt av lynet. 

Nå skal vi kjøpe hus sammen ♥️ 

Man har to valg her i livet. 

Akseptere kortene man har fått tildelt og gjøre det beste ut av livet en har.

Eller sette seg ned og gi opp og leve ulykkelig til en dør.

Jeg velger å nyte hver dag. Jeg har sett og vitnet hvor fort livet kan være over. 

Anonymkode: 565ce...0eb