Hvordan løfte seg selv opp og begynne å fungere bedre?

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert lenge. Det er noe PTSD som også lurer i bakgrunnen. Grunnen til depresjonen er sammensatt - mobbing helt fra jeg var 3 år gammel og langt inn i voksen alder, dårlig selvtillit på grunn av det, mishandling i to forhold, utroskap og illojalitet i enda ett, tunge svangerskap, NULL venner og giftige omgivelser (bor på eksmannens hjemplass med skikkelig bygdedyr, sjalusi, rykter og dritt, og har ikke mulighet til å flytte). 

Jeg har ingen selvmordstanker, utagerer ikke, er ikke sint. Humøret er bare flatt. Jeg er mye sliten og apatisk, scroller på telefonen i stedet for å gjøre ting, har problemer med å danne minner, sliter tidvis med konsentrasjon og hukommelse. Prøver å omgås folk, til tross for masse mobbing og skuffelser tidligere. Jeg må nesten det for å ikke bli gal av ensomhet. Mannen jobber borte mesteparten av uka, så da er jeg alene, enten sammen med barn eller helt alene den uka barna er hos far. 

Jeg vil jo oppnå så mye. Har en hobby som kan bli næring på sikt, i ganske så overskuelig fremtid hvis jeg bare står på. Men jeg får det ikke til. Jeg brenner ikke lenger for noe, gleder meg ikke over noe, alt er bare "meh". Men jeg vil jo så gjerne bli gladere, begynne å glede meg til ting, oppleve iver og andre positive følelser. Oppnå noe, gjøre alvor av karrieren min, bli enda mer aktiv med barna og så videre.

Jeg tar allerede grep som mange anbefaler ved depresjon. Trener 3-4 ganger i uka, går turer med hunden, jobber mye dugnad for barnas idrettslag, finner på masse med barna, leser bøker jeg liker, deltar noen ganger på arrangement, går på konserter og så videre. Men det ser ikke ut til å ha noe særlig effekt. Har lavt stoffskifte som nå endelig, etter ti år med feilmedisinering, er riktig medisinert. Tar vitamin D, spiser sunt, prøver å sove nok, leter etter positive ting i hverdagen, roser kollegaer for det de gjør, hvordan de ser ut og sånt. 

Har dere noen flere råd som kanskje funker? Jeg føler at jeg rett og slett later bort livet mitt uten å lagre noen minner å se tilbake på, eller oppnå noe som helst. 

P.S. Fastlege er ikke et alternativ. Han har NULL peiling på depresjon, og truer med å melde meg til barnevernet fordi jeg ikke er glad og sprudlende 24/7. Derfor går jeg ikke dit igjen. Alle rundt meg anser meg som god mor, og ungene er lykkelige. Å ha barnevernssak på toppen av alt det andre vil ikke akkurat bidra til bedring fra depresjonen. Privat psykolog er en 6 timers kjøretur unna, og man slipper ikke inn uten videre der heller.

Anonymkode: cab88...416

[AnonymBruker]

Ingen med lignende opplevelser?

Anonymkode: cab88...416

[AnonymBruker]

Jo, jeg kan bare si at jeg også har vært i forhold med en ganske dårlig person. Kjenner igjen det med flatt følelsesliv. Det var så mye følelser med min eks. Jeg var høyt og lavt, gledet meg til å se han. Han var hele livet mitt. Kom meg vekk fra galskapen etter nesten 10 år. Men, resultatet ble jo at jeg knapt føler noe som helst. Jeg har blitt mer kynisk. Tror årstiden bidrar i negativ retning.

Det eneste som hjelper meg er å nyte de gode dagene og bruke de. Når ting er sånn passe, hjelper det med egebpleie, treffe en god venninne og gå tur. Kjenne etter, «høre på stillheten» og bli venn med den, hjelper også. Musikk! Det er alltid terapi

Anonymkode: b9476...58e

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å holde fast ved hobbyen din. Inspirasjon kommer ved mestring og for å føle dette må man dessverre gjøre. Kan ikke vente.

Sett ekstremt lav terskel i begynnelsen, som å fokusere på denne 5 minutter daglig. Etabler det som vane først. Da vil det bli enklere å og mer automatisk at noe mer skjer.

Anonymkode: 15e2f...bd5

[Okapi]

Det spørs jo helt på deg, egentlig. Det er veldig individuelt hva som hjelper, og for en som er deprimert, kan det være veldig lav terskel for å bare avfeie alle mulige forslag som håpløse. Jeg har ærlig talt mer tro på handling enn terapi (er introspektiv nok som det er), så satset på å heller prøve å bidra, hjelpe og fokusere på noen andre enn meg selv.

Da jeg var i en lignende situasjon, tenkte jeg at jeg måtte prøve noe nytt, så jeg gikk inn i frivilligheten. Ikke for meg selv, folk som meg, egne barn eller folk jeg kjenner, men for helt ukjente, mennesker og dyr. I starten satt mest bakerst og holdt kjeft, og var sjauer og fotsoldat lenge. Det føles jo ganske utakknemling, men etterhvert begynner man jo å se at arbeidet har en verdi for lokalsamfunnet. Gi det enda litt mer tid, og andre begynner å legge merke til det og. Jeg er kanskje fortsatt fattig og singel, men det å gå fra å være ukjent og ubetydelig, til å ha tilliten til bystyret, gjør jo noe for selvbildet.

[AnonymBruker]

Det finnes masse psykologer hvor du kan ha timer via videochat.

Anonymkode: 03280...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har vært deprimert lenge. Det er noe PTSD som også lurer i bakgrunnen. Grunnen til depresjonen er sammensatt - mobbing helt fra jeg var 3 år gammel og langt inn i voksen alder, dårlig selvtillit på grunn av det, mishandling i to forhold, utroskap og illojalitet i enda ett, tunge svangerskap, NULL venner og giftige omgivelser (bor på eksmannens hjemplass med skikkelig bygdedyr, sjalusi, rykter og dritt, og har ikke mulighet til å flytte). 

Jeg har ingen selvmordstanker, utagerer ikke, er ikke sint. Humøret er bare flatt. Jeg er mye sliten og apatisk, scroller på telefonen i stedet for å gjøre ting, har problemer med å danne minner, sliter tidvis med konsentrasjon og hukommelse. Prøver å omgås folk, til tross for masse mobbing og skuffelser tidligere. Jeg må nesten det for å ikke bli gal av ensomhet. Mannen jobber borte mesteparten av uka, så da er jeg alene, enten sammen med barn eller helt alene den uka barna er hos far. 

Jeg vil jo oppnå så mye. Har en hobby som kan bli næring på sikt, i ganske så overskuelig fremtid hvis jeg bare står på. Men jeg får det ikke til. Jeg brenner ikke lenger for noe, gleder meg ikke over noe, alt er bare "meh". Men jeg vil jo så gjerne bli gladere, begynne å glede meg til ting, oppleve iver og andre positive følelser. Oppnå noe, gjøre alvor av karrieren min, bli enda mer aktiv med barna og så videre.

Jeg tar allerede grep som mange anbefaler ved depresjon. Trener 3-4 ganger i uka, går turer med hunden, jobber mye dugnad for barnas idrettslag, finner på masse med barna, leser bøker jeg liker, deltar noen ganger på arrangement, går på konserter og så videre. Men det ser ikke ut til å ha noe særlig effekt. Har lavt stoffskifte som nå endelig, etter ti år med feilmedisinering, er riktig medisinert. Tar vitamin D, spiser sunt, prøver å sove nok, leter etter positive ting i hverdagen, roser kollegaer for det de gjør, hvordan de ser ut og sånt. 

Har dere noen flere råd som kanskje funker? Jeg føler at jeg rett og slett later bort livet mitt uten å lagre noen minner å se tilbake på, eller oppnå noe som helst. 

P.S. Fastlege er ikke et alternativ. Han har NULL peiling på depresjon, og truer med å melde meg til barnevernet fordi jeg ikke er glad og sprudlende 24/7. Derfor går jeg ikke dit igjen. Alle rundt meg anser meg som god mor, og ungene er lykkelige. Å ha barnevernssak på toppen av alt det andre vil ikke akkurat bidra til bedring fra depresjonen. Privat psykolog er en 6 timers kjøretur unna, og man slipper ikke inn uten videre der heller.

Anonymkode: cab88...416

Alder? Måle hormonnivået? Kan være manglende hormoner....prøve Novofem? 

Anonymkode: e6895...c7e