Å gå videre, det var tyngre enn jeg trodde

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vurderer å gå videre, jeg og mannen min gikk fra hverandre for litt over to år siden, etter mange år med uenigheter om fundamentale ting. Vi har to barn sammen og samarbeider så godt vi kan. Vi har hele tiden håpet at kommunikasjonen blir bedre og at vi kan finne tilbake til hverandre igjen, men nå ser det ganske mørkt ut. Jeg blir dårlig i magen, får angstsymptomer når jeg snakker med han over lengre tid osv. 

Jeg har akkurat blitt kjent med en fin mann, som jeg har en god følelse på da vi er mye mer like. Vi har begge barn, samme interesser og samme mål.

Dette er ekstremt vondt for meg kjenner jeg. Hvis jeg går videre spolerer jeg en sjanse som jeg innerst inne vet ikke er der. Jeg elsker svigerfamilien min, jeg er så glad i dem... Jeg vet ikke hvordan det eventuelt skulle bli om jeg skulle bli med en ny mann. 

Jeg føler så mye skam, føler meg som en billig klut som ikke greide å holde ut i ekteskapet. Det føles forferdelig å ikke være en kjernefamilie lenger. Eksmannen min hadde mest sannsynlig klikket og laget et helvete og startet krig.

Vil kanskje være verdt å nevne at jeg er ganske tradisjonell og har en litt annen familiekultur, så å bo sammen eller være kjærester før ekteskap er ikke noe greit for min del. Har hørt om mange som har funnet lykken med mann nr to osv, men kjenner jeg er veldig redd. 

Hvorfor ikke bare stay single ? Jeg er lei av å være alene, og han her virker god. Jeg mener at man skal være gift og ikke alene.

Trenger noen gode råd 

Anonymkode: 0f2a9...eea

[AnonymBruker]

Høres ut som om du bør være alene. Du har jo ikke egentlig vært det, om du og eksen har holdt døren åpen i 2 år 

Anonymkode: 5ce35...714

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg tror sorgen over å gå videre og ikke være en "familie" er like vondt som å ikke være et par. Her er det også to år siden, og vi har vært frem og tilbake, kranglet og vært "kjærester"! Innerst inne vet jeg, som du og skriver, at vi ikke kan bli sammen igjen. Jeg kjenner også.på.skammen av å ikke få det til. Vil jeg få det til med noen ny i fremtiden? For min del ser jeg ikke for meg nytt forhold, med tanke på barna og deres beste. Jeg vil ikke utsette de for noe mer en det de allerede har vært igjennom. 

 

Tror det er helt vanlig at man har en sorg over tapet av det man en gang hadde drømmer om og ønske om. 

 

Om du ikke kjenner det er riktig.med han du har møtt nå, så.ville jeg ikke gått videre med han. Sånn i forhold til han også, å bli dratt inn i noe som blir rotete og vanskelig. 

 

Beste ønsker din vei.

Anonymkode: 28997...5d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg tror sorgen over å gå videre og ikke være en "familie" er like vondt som å ikke være et par. Her er det også to år siden, og vi har vært frem og tilbake, kranglet og vært "kjærester"! Innerst inne vet jeg, som du og skriver, at vi ikke kan bli sammen igjen. Jeg kjenner også.på.skammen av å ikke få det til. Vil jeg få det til med noen ny i fremtiden? For min del ser jeg ikke for meg nytt forhold, med tanke på barna og deres beste. Jeg vil ikke utsette de for noe mer en det de allerede har vært igjennom. 

 

Tror det er helt vanlig at man har en sorg over tapet av det man en gang hadde drømmer om og ønske om. 

 

Om du ikke kjenner det er riktig.med han du har møtt nå, så.ville jeg ikke gått videre med han. Sånn i forhold til han også, å bli dratt inn i noe som blir rotete og vanskelig. 

 

Beste ønsker din vei.

Anonymkode: 28997...5d4

Takk for et fint svar jeg vet ikke hvordan riktig skal føles, det føles på en måte fint mtp at han er så fornuftig og oppegående, noe helt motsatt av min eksmann. 

Barnas beste vil jo være trygge voksne rundt seg, men jeg er redd for å skape kjipe endringer i livet deres også, tenk om det tar lang tid før de liker han nye ?. De vil selvfølgelig at jeg og pappaen skal være sammen, men det er fordi de ikke skjønner hvor dårlig forholdet egentlig er. 

Jeg trives egentlig alene også, men jeg er redd jeg skal bli ført inn i fristelse om jeg er singel for lenge og begynne å flørte med det motsatte kjønn, noe som ikke er greit for selvbildet mitt.

Anonymkode: 0f2a9...eea